26. juni 2018

En ulastelig mann (Old Filth) av Jane Gardam – bok nummer en i en trilogi



Jeg fant romanen En trofast hustru av Jane Gardam i hylla for nyankomne bøker på biblioteket. På bokomslaget stod det at det var roman nummer to i en trilogi og at den første er En ulastelig mann som ble utgitt i 2004 og på norsk i 2017 av forlaget Gyldendal. Jeg lånte begge bøkene, og nå er En ulastelig mann lest.  

På bokomslaget står det at Jane Gardam er England best bevarte hemmelighet! Det er jeg enig i – romanen var en positiv overraskelse. En skikkelig godbit av en bok. Elegant tar hun oss med i inn i livshistorien til hovedpersonen- nåtid og fortid. Jeg gleder meg til å lese neste bok i trilogien.


I sin storhetstid var Edward Feathers en respektert advokat og dommer. Nå er det bare de eldste av hans prominente kollegaer som husker at kallenavnet hans, Filth, sto for Failed In London Try Hong Kong.

For lenge siden var Filth et av de mange små barna som i Det britiske imperiets dager ble sendt «hjem» fra Østen for å bli fostret opp og gå på skole i England. Som ung, nyutdannet advokat flytter den forknytte og lynende intelligente Filth til Hong Kong, der han treffer sin store kjærlighet, Betty. Her møter også det unge paret mannen som skal bli Filths livslange rival, den utadvendte og sjarmerende Terence Veneering. Nå befinner den gamle enkemannen seg på landet i England, der han glir inn i en døs av gamle minner om uavklarte begivenheter.

Under den dannete overflaten ulmer spørsmålet: Hvordan lever man med en fortid man gjør sitt ytterste for å fortrenge, men som likevel presser seg på? Og: Hva kan vi egentlig vite om andre, og oss selv?

23. juni 2018

Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl – en gripende fortelling for unge og eldre lesere.

Betzy Rosenberg født 1919 – død 2004


«Når noen er borte, merker man for alvor hvilken plass det mennesket har hatt. Sorg gir livet vårt en bråstopp. Samtidig dytter hverdagen nådeløst i oss og maser for å få fortsette, med sorgen hengende på slep.»





Sitatet er fra boken Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl. Boken ble utgitt i 2018 på forlaget Cappelen Damm og er en dokumentarisk bok der hovedpersonen Betzy Rosenberg. Å knytte historien til et menneskes historie gjør inntrykk. Det er en viktig bok for unge som for eldre lesere mener jeg. Tankevekkende er den også opp mot verden i dag.

Betzty ble født i 1919 og var 20 år da andre verdenskrig brøt ut.

«Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorden hverdagen hennes trygg og meningsfull.»

Men en ubetydelig liten fyr med navnet Adolf Hitler ville det annerledes. Han klarte også å få «gode nordmenn» til å tro at jødene var verdens store fiende. Men frykten for jødene var til stede i Norge lenge før det. Etter fjerning av Jødeparagrafen i 1851:

«Noen fryktet at jøder ville strømme i hopetall inn i Norge. En stortingsrepresentant hevdet at det i Gøteborg lå en flåte med jøder som bare ventet på at forbudet skulle bli opphevet. Nå kom landet til å bli invadert!»

Men til tross for dette skrekkscenariet, bodde det bare ca 2000 jøder i Norge da andre verdenskrigkrig brøt ut. Og en av dem var Betzy. Da den var over var de fleste utslettet. Betzy overlevde, og slik begynner boken:

«Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.

Gulvflaten er 50 x 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.

Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.

Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.»

Betzy overlevde takket være modige mennesker som satte sitt eget liv i fare. Det gjorde ikke jenta som jeg leste om i en annen bok og som jeg skriver om i innlegget:

Men å lese boken Jenta i veggen var like gripende. Selv om jeg på forhånd visste at Betzy overlevde, var den like spennende som en spenningsroman. Da skulle man tro at jeg var jublende glad da boken kom til det punkt at krigen var over. Men jeg forstod underveis at det ville bli like gripende å lese slutten. Det ble det. For ingen av oss som ikke har opplevd det som Betzy gikk gjennom og det hun fikk vite om familiens skjebne etter at krigen var over, vet hvilken sorg hun hadde hengende på slep resten av sitt liv.

Fortellingen om Betzy Rosenberg skrevet av Lena Lindahl er ikke bare for unge lesere. Jeg mener den er minst like viktig å lese for de av oss som tok farvel for ungdomsskolen for mange år tilbake.


«Ei norsk, jødisk jente, Betzy Rosenberg, greide å gjemme seg for de tyske og norske nazistene i Trondheim fra høsten 1942, da deportasjonene startet, og helt til krigen tok slutt i maidagene 1945. Hun overlevde rett foran nesa på fienden, takket være et medmenneske som risikerte livet ved å skjule henne. I nabohytten holdt nazistene fester, og selv Henry Rinnan, leder for den beryktede Rinnan-banden kunne dukke opp uventet. 

En ungdomstid mistet og resten av familien ble deportert til konsentrasjonsleiren Auschwitz. 

Jenta i veggen er Betzys fortelling.»

22. juni 2018

Helter av Odd Børretzen - fra Min barndoms verden



«Kor e alle helter hen» synger Jan Eggum. Ja, kor e de henne... «Polarskuta Maud klar for heimreis» kan NRK fortelle.  I dag er det andre helter enn Roald Amundsen & co. I dag så jeg fotballkampen mellom Island og Nigeria – heltene for meg i kampen var krigerne fra Island som i dag tapte mot afrikanerne. I går så jeg en film om en av mine største helter: Darkest Hour om Winston Churchill. Jeg kjente historiens sus da jeg besøkte graven hans i 2017.

I Min Barndoms verden av Odd Børretzen er det et kapittel med overskriften «Helter». Han skriver at i hans barndoms verden var det mye heltedyrking. De var av forskjellig type, men bare av et kjønn. Det var skiløpere og skihoppere. Flygere. Fotballspillere. Skøyteløpere. Men de største heltene var polfarerne. Og, det resulterte en ekspedisjon i barndommens verden - historien som alltid gjør meg varm i hjertet å lese. Scenen jeg husker best av filmatiseringen av boken som har tittelen «Da jeg traff Jesus med sprettert»:   

«De største heltene for oss var likevel polfarerne. Far hadde bøker om polfarerne. En av de bøkene het til og med En helt. Utenpå var det bilde av en polfarer med ski og pelsanorakk. Han slet seg fram gjennom snøstormen. Det blåste så voldsomt at ansiktet hans var helt forvridd.

Broren min og Kristian forberedte en ekspedisjon mot Nordpolen. Broren min var Fridtjof Nansen og Kristian var Hjalmar Johansen.

Jeg ville også være med. Jeg ville være Roald Amundsen. Men broren min sa at Roald Amundsen aldri gikk sammen med Nansen. Amundsen gikk aldri til Nordpolen, sa broren min. Han gikk bare til Sydpolen, og det var jo mye lettere, for det var nedoverbakke. Dessuten var det mye varmere på Sydpolen, for det blir varmere og varmere dess lenger syd du kommer. Det var bare Nansen og Johansen som gikk til Nordpolen, sa Kristian også. Aleine.

«De hadde bikkjer,» sa broren min. «Du kan være bikkjene,» sa han.

Og sånn ble det.

Vi la i vei nordover da broren min og Kristian kom fra skolen. Først gikk Nansen. Etter ham kom Hjalmar Johansen. De hadde ryggsekk og matpakke. Jeg gikk bakerst med kjelke og var bikkjene.

Det gikk greit i begynnelsen, nedover jordet, for der var det flatt og nedoverbakke. Men nede ved Grorudbekken traff vi skruisen. Da ble det et blodig slit. Vi kjempet oss fram.

«Gi ikke opp, Johansen,» sa broren min. «Du er vel ingen frøken.»

Egentlig var det verst for bikkjene, for de hadde sleden å dra på i løssnøen, og bikkjer har jo ikke ski.

«Gi ikke opp, Johansen,» stønnet Nansen med sine siste krefter.

Da Nansen hadde sagt «Gi ikke opp, Johansen» enda en gang, ble Johansen sint. «Jeg er vel like god på ski som deg,» sa han.

Da vi nådde 86 grader nord, slo vi leir i isødet, under et tre, og spiste matpakkene våre.

Etter at vi hadde spist, sa Hjalmar Johansen: «Nå må vi slå i hjel bikkjene. Vi kan ikke ta dem med lenger. Det sier Dyrebeskyttelsen.»

Sa han.

Så slo de meg i hjel. Og der la jeg i snøen, mens Nansen og Johansen kjempet seg videre mot 86 grader 14 minutter nord.

Jeg ble liggende og var døde bikkjer ganske lenge, men det ble jo kaldt etter hvert. Så jeg gikk hjem og fikk varm kakao på kjøkkenet.

Det må ha vært en lørdag, for etterpå hørte jeg på Barnetimen med Kallemann og Amandus.»


19. juni 2018

Dikt: Du lever av Hans Børli – fra diktsamlingen Dagene går mot vest (1982)



Hvem andre enn «skogens dikter» Hans Børli med diktet Du lever fikk æren av å åpne boken som lå i postkassa i dag: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen. Etter å ha lest begynnelsen bare måtte jeg ut i skogen og fikk tatt et bilde av stien som i disse dager er fylt av kongler.



 Jeg gleder meg veldig til å lese boken som er utgitt på Pax Forlag. Mer om den i senere innlegg. Her er diktet:


Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.


17. juni 2018

Sepp En biografi om Leonhard Seppala av Nina Kristin Nilsen




Boken Sepp En biografi om Leonhard Seppala skrevet av Nina Kristin Nilsen, var helt ukjent for meg før jeg så den utstilt på biblioteket på en hylle over nye biografier. Biografien ble utgitt i 2017. Jeg hadde hørt om Leonhard Seppala før jeg leste boken, og det må ha vært ved se filmen som finnes på NRK.no: Balto – helten fra Alaska. Det er filmen om det som på Wikipedia kalles Serumløpet til Nome.  


«Historien om en av de mest spennende skjebner i norsk utvandringshistorie. Leonhard Seppala utvandret fra Nord-Troms til USA i 1900 under gullrushet i Alaska. Boken forteller om denne tiden, om gullgravere, immigranter og polarliv på en måte som tar pusten fra leseren. Men Seppalas enorme berømmelse (i sin tid en av Amerikas best kjente personer) kom ikke fra gullgraving, men fra hundekjøring.»

Fra forfatterens forord:

«Historien om norskamerikaneren Leonhard Seppala (1877-1967) forener norsk polar- og utvandrerhistorie. Han reiste fra Norge i 1900 for å være med på gullrushet i Alaska, ble hundekjører takket være Roald Amundsens avlyste nordpolplaner, og huskes ennå for serumsstafetten i 1925, da livsviktig medisin ble hastet med hundespann tvers over Alaska til difterirammede barn i Nome. Og fordi man ikke kan styre sitt eget ettermæle, er minnet hans fortsatt knyttet til hunden Balto.»

Leonhard Seppala vokste opp i Skjervøy i Troms. Han var av kvensk avstamming. I 1897 reiste han til Kristiania med en ønske om å bli damskipmaskinist. Men ingen ville ansette en ukjent læregutt fra Nord-Norge og drømmen svant bittert hen. Han tok seg jobb hos en smed i Vika. Men der ble han holdt nede av byguttene som hermet etter dialekten hans, han ble mobbet fordi han var liten av vekst og de sa at han stinket fisk.

I 1899 treffer Leonhard på gullmillionæren Jafet Lindeberg som er på besøk i hjembygda. Jafet og Leonhard jobbet sammen på linefiske på Finnmarka. Jafet tilbyr Leonhard jobb hos seg i Alaska og forskutterer reisepengene på trehundre dollar. Leonhard reiser til Alaska i 1900, men er nær ved å avslutte arbeidsforholdet. Han er vant med å jobbe hardt på vinterfiske og i farens grovsmie. Men arbeidet han må utføre i Nome anser han som ren slavedrift. Jafet tilbyr han andre arbeidsoppgaver, og Leonhard blir i Nome. Selv om han ikke blir rik på gullgraving, gir Alaska han de muligheter han neppe ville fått i Norge. Det er fortellingen om den seige og viljesterke Leonhard Seppala og hans liv frem til han dør i 1967 boken til Nina Kristin Nilsen handler om. Interessant historie å lese om og epilogen ble en fin avslutning på boken.

Seppala mente at hunden Balto fikk ufortjent oppmerksomhet etter serum-stafetten, til og med en statue i Central Park i New York. Det var hans lederhund Togo som burde fått den hederen. Det kan man også lese om her på siden til Seppala-løpet: Beretningen om Leonhard Seppala og lederhunden Togo

15. juni 2018

Dikt: Trær av Hans Børli – fra diktsamlingen Jeg ville fange en fugl (1960)




Når store trær
står stille i midnattstimen
og sover med lauvet,
da er de fylt av et mørke
større enn natta,
en stillhet
som gjør hjertet lavmælt.

De er som skyggen av Gud.

14. juni 2018

Fuglekikkeren (The Birdwatcher) av William Shaw.



Da Fuglekikkeren skrevet av William Shaw kom inn til biblioteket, klarte jeg merkelig nok å komme først i køen. Nå er den lest og det er krim som jeg liker å lese.

Fuglekikkeren ble utgitt i 2016, på norsk av Goliat Forlag i 2018 og er på 304 sider. Dette er første bok i en ny serie. Neste bok i serien lanseres høsten 2018.

Boken begynner slik:

«Det var to grunner til at William South ikke ville være en del av mordetterforskningsteamet. Den ene var at det var oktober. Trekkfuglene hadde begynt å komme inn ute ved kysten. Den andre var at selv om ingen visste det, sa var han en morder selv.
Dette var ikke de grunnene han oppga til skiftlederen. I stedet sto han foran skrivebordet hans og argumenterte. «Herregud, jeg har en bunke vitneforklaringer høy som så, som jeg må gjennomgå innen torsdag, for ikke å snakke om Nabolagsmøtet som nærmer seg. Jeg har ikke tid.»
«Nei, men du sier ikke det», sa overkonstabelen rolig.
«Jeg skjønner uansett ikke hvorfor det må bli meg. Konstabelen kan ta det.»
Skiftlederen var en pen mann som blunket når han snakket.
«Spør assisterende førstebetjent McAdam på kriminalenheten. Det var han som sa det måtte bli deg. Beklager, kompis.»
Da South ikke rørte på seg, så han seg om til høyre og til venstre for å sjekke om noen lyttet, og senket stemmen. «Hør her, kompis. Den nye kriminalbetjenten er ikke herfra. Hun trenger veiledning. Du er den lokale distriktslederen, og derfor har McAdam bestemt at du skal være en del av teamet for å støtte henne og sørge for kontakten med lokalsamfunnet. jeg kan ikke noe for det.»

Inn på banen kommer den nye kriminalbetjenten Alexandra Cupidi:

«William South stoppet før han gikk gjennom glassdøra på fremsiden av stasjonen. Utenfor var den blå Ford Focusen parkert med motoren i gang. Bak rattet satt den nye politikvinnen, og bare synet av henne gjorde ham nervøs med det samme.
I slutten av trettiårene, gjettet han, glatt, brunaktig hår, nyklipt:en kvinne som begynte i ny jobb. Fingrene trommet utålmodig på rattet. Hun skulle ha ansvar for de eksterne undersøkelsene i etterforskningen, nyankommet, første sak i ny stilling, ivrig etter å komme i gang, gjøre en jobb. Mye å bevise.»

Alexandra Cupidi viser seg å være en god etterforsker og langt mindre glamorøs enn førsteinntrykket William South får. Men han blir overrasket over hvem den drepte er: naboen og hans venn Bob Rayner.
Fuglekikkeren er en roman som ga meg god-følelsen jeg hadde da jeg leste mye engelsk krim. Troverdige karakterer i et troverdig miljø. Kriminelle handlinger kan ikke forsvares, men er sjelden svarthvit. Det er det heller ikke i Fuglekikkeren. Slutten ble en thriller. Jeg har tro på at den kan treffe mange lesere. Håper det. For noen er den helt sikkert ikke spektakulær nok. Jeg er lei av spenningsbøker der det kriminelle element er usannsynlige drapsorgier. Drapsmaskiner på to ben. Fuglekikkeren ble en opptur. Jeg ble engasjert i handlingen. Både historien i nåtid og det som skjedde i William South vokste opp i Nord –Irland. Jeg venter i spenning på neste bok i serien.

Politibetjent William South har hatt én god grunn til å holde seg borte fra drapsetterforskninger: Han har selv drept.
Men denne gangen er offeret hans eneste venn, som delte hans lidenskap for fuglekikking.
Den ærgjerrige kriminaletterforskeren Alexandra Cupidi har nylig blitt presset til å søke overføring til Kent-kysten fra Londonpolitiet etter en affære med en overordnet. Med seg har hun sin opprørske tenåringsdatter Zoë. Når et mishandlet lik blir funnet i en trekiste, trenger Cupidi Souths lokalkunnskap. Raseriet bak den grove volden vekker gjenkjennelse hos dem begge.
Den hjemløse drukkenbolten Donnie Fraser blir utpekt som morder, og det er bare South som kjenner hans historie og vet at dette ikke kan stemme. Han fortsetter undersøkelsene, men veien mot oppklaring blir samtidig en skjebnesvanger reise bakover i tiden mot hans egen, dypt skjulte hemmelighet fra han var gutt i Nord-Irland.
Fuglekikkeren er britisk krim på sitt beste. En intelligent historie om sårbare politietterforskere, om båndene mellom foreldre og barn, om sorg og skyld og om å møte sitt innerste mørke.

10. juni 2018

Otto Sverdrup Skyggelandet av Alexander Wisting




Otto Sverdrup (f. 1854 d. 1930), eller Otto Neumann Knoph Sverdrup som var hans fulle navn, bidro i nasjonsbyggingen av Norge som skipsfører og polarforsker, men han levde i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han hadde ikke evnene som Nansen og Amundsen hadde, han klarte ikke å selge seg selv. Navnet var kjent fra andre bøker jeg har lest om polferder. Men hvem han var, det har jeg først fått vite etter å ha kjøpt og lest biografien skrevet av Alexander Wisting som ble utgitt i 2017.

Fra forordet:

«Sverdrup ble født i 1854 i Bindalen. Han ble formet av en tradisjonsrik norsk kystkultur, et liv som betød å leve med og lære av naturelementene. Fra en omskiftende tilværelse som sjømann og skogsarbeider, ble han på kort tid en av pionerene innen arktisk ferdsel. Først som deltaker, deretter som ekspedisjonsleder. To ganger styrte han polarskuta Fram gjennom svært risikofylte ekspedisjoner i et beinhardt klima. Disse ferdene ble til skjellsettende forskningsarbeid og tidenes norske landoppdagelser. De var også ekstreme overlevelseseksperimenter der ledere og mannskap ble satt på store psykiske prøver. Ingen gikk umerket ut av dette, heller ikke Sverdrup.

Til tross for sine prestasjoner havnet Otto Sverdrup i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han opplevde å bli presset ut av konkurransen om tidenes polarmål: Antarktis. Ekspedisjonene i polarisen ga liten uttelling, og etter suksess fulgte nederlag. I stedet for å høste av sin status som nasjonalhelt, ble Sverdrups liv preget av kampen for å overleve økonomisk. Men gang på gang reiste han seg og kom tilbake, enten som oppdager eller redningsmann for skipbrudne i Arktis under verdenskrig og revolusjonstid.»

Fem hundre sider med fakta om Otto Sverdrup og hans liv har tatt tid å lese. Underveis har jeg gått lei. Men så leser jeg noe som er mer interessant og når siste side har lest er jeg fornøyd med meg selv og kjenner at det å lese boken er verdt tiden det har tatt. Noe av det jeg har lest, har jeg lest før i andre bøker. Men det meste er nytt. Selv om kvaliteten på bildene ikke var det beste, likte jeg at de er fordelt slik at de passer inn i historien. Historien om et ekstraordinært menneske som fortjener å komme ut av skyggen til Nansen og Amundsen blir mer levende slik. Konklusjonen er enkel: god bok og en del av historien det er verdt å kjenne til.


Han ledet tidenes norske landoppdagelse i en polar dødsferd.

Da Norge for første gang gjorde seg bemerket som oppdagernasjon, var Otto Sverdrup Fridtjof Nansens viktigste mann. Som kaptein på Fram utviklet han ferdigheter som gjorde ham til en selvstendig oppdager og polarforsker. 

Sverdrups virke strekker seg over hele den norske polare gullalderen, fra 1888 til 1930, og hans anonyme posisjon i skyggen av Nansen og Amundsen er en historisk urett. Gjennom tidenes norske landoppdagelser og dramatiske redningsaksjoner i Arktis reddet han liv og leverte viktige forskningsresultater. Men utenfor isen ble triumf til tragedie. Etter annen verdenskrig er det skrevet lite om Sverdrup. Denne nye biografien baserer seg på en grundig gjennomgang av førstehåndskildene fra skikkelsene omkring Otto Sverdrup og hovedpersonen selv.


3. juni 2018

Der vi engang gikk - av Kjell Westö




«På hvert sted et menneske har gått, lagres det et minne om det. Det er usynlig for de fleste, men for den som kjenner og elsker dette mennesket, viser det seg som et tydelig bilde hver gang man går forbi.»

Jeg har lenge tenkt på å lese romanen til den finske forfatteren Kjell Westö: Der vi engang gikk som sitatet over er hentet fra. Helt siden jeg så TV-serien som er basert på boken. Etter at jeg lesten boken Finland 1918 av Morten Jentoft, ble det et must. Nå er romanen lånt og lest, og TV-serien kjøpt. Blir spennende å se den igjen etter å ha lest den gode romanen. Det er den tredje boken jeg har lest av Kjell Westö.

Romanen Der vi en gang gikk er på nesten 500 sider. Den har detaljer jeg fint kunne klart meg uten. Samtidig er det småtterier sammenlignet med hvor god jeg synes at den er.

Tidsperioden er de første fire tiår av 1900-tallet da Finland var en del av Russland og frem til første verdenskrig. Handlingen foregår i et sosialt splittet Helsingfors - fra overklassen som lever i sus og dus til fattige arbeidere som lever under slumlignende vilkår. Handlingen spinner rundt fire personer: Den rike og populære Lucie Lilliehjelm, fotografen Eccu Widding, sosialisten Ivar Grandell og arbeidersønnen Allu Kajander.

I heten som har hengt over oss i den siste tiden har lesetempo vært særdeles lavt. Jeg har derfor brukt over en uke på å lese romanen. Den begynner å dra på årene, utgitt i 2006, og mye er skrevet om den. Jeg overlater derfor til forlaget Pax til å beskrive innholdet.

Kjell Westø viser hvilken stor episk forfatter han er i denne romanen som er forankret i Finlands dramatiske historie i første halvdel av 1900-tallet. Den blodige borgerkrigen mellom de røde og de hvite setter dype spor. I sentrum for romanen står en gruppe mennesker med bånd til begge leire. De er preget av sin tid, og samtidig markante individer som vil noe nytt og lengter etter kjærlighet og lykke. Utover 1920- og 30-tallet skyter økonomien fart, og midt i forbudstiden flømmer champagnen hos overklassen og kultureliten i Helsingfors. Det moderne samfunnet tar form og et nytt byliv vokser fram med sitt kaféliv, sin kultur og arkitektur. – Romanen ble tildelt Finlandia-prisen og ble årets store bok i Finland i 2006.