En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard – andre roman i trilogien om Tue

 

Jeg lo ikke en eneste gang når jeg leste romanen En dag vil vi le av det av den danske forfatteren Thomas Korsgaard. Selv om forlaget i sin omtale skaper en forventning om at jeg kommer til å gjøre det. Det er så mye råskap rundt hvordan foreldrene har valgt at familien skal leve at når noe er tragikomisk, blir det for meg mest tragisk og lite komikk. Tragisk fordi jeg vet at dette er såkalt virkelighetslitteratur. Med det mener jeg ikke at romanen ikke har sin berettigelse. Det verste er at moren overhodet tenker tanken at de skulle hatt et barn til, og sier det høyt!

 Romanen er andre bok i trilogien om Tue og familien hans. Den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2023. Jeg leste første bind Hvis det skulle kommet menneske i januar.  I den andre boken trer moren tydeligere frem. Hun er fortsatt i pillerus. Men det har blitt bedre:

«Før klarte ikke mora mi å reise seg fra den sjuskete lenestolen sin med hullene etter sigarettglør. Nå sto hun opp om morgenen hvis vi ropte nok ganger, og satte seg inn i stua, så film og tok pillene sine som hun skulle. Hun fikk dagene til å gå på sin egen måte. Ting tar tid, sa hun, og lovte at hun skulle bli helt frisk. Av og til satte hun seg i bilen og kjørte av sted uten å si noe.»

 En av årsakene til bedringen at hun fått penger mellom hendene:

«Det kom så plutselig, brevet fra Pasientklagenemda. Nesten 900 000 kroner i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. En ung lege hadde feiloperert henne for et par års tid siden, seks sener i armen var blitt forveksla med hverandre.

 

Hun mista ting hele tida og kom nok aldri til å jobbe igjen. Det var jeg som hadde skrevet klagen, satt inn kommaene og fått det til å se profesjonelt ut. Det var en stor jobb å slå opp alle fremmedordene, men jeg hadde fått 500 kroner for det. Mora mi hadde lovt at alt kom til å bli annerledes når erstatningen kom, at det kom til å bli bedre nå. Og det hadde blitt bedre. Faren min snakka om at resten av pengene kunne brukes på et nytt tak, at vi skulle gjøre langsiktige investeringer. Vi skulle aldri ha gjeld igjen, sa han. Det hadde ødelagt for mye.»

 Om hva som opptar henne nå forteller hun til Tue:

«Hun hadde skrevet med han fyren fra Fyn i litt over et halvt år. Han hadde et lite hus utafor Middelfart, der han bodde helt alene. Nå hadde han fått sklerose, så hun vurderte å flytte til Fyn for å være der for ham.

 «Pappa og jeg skal nok skilles.»

«Hva med pappa?»

«Ja», sa hun og så rart på meg. «Hva med ham?» «Ikke noe», sa jeg.

«Du får ikke sladre til ham. Dette må jeg styre selv.»

Hun rota under setet etter en lighter og tente en Prince 100.

«Hva med oss?» spurte jeg,

«Slutt med det maset. Det er ikke engang sikkert, det er bare noe jeg vurderer. Og dere kan jo bli med.»

«Jeg skal faen meg ikke bo på Fyn! »

«Han er en fin fyr. Jeg tror du ville ha likt ham.»

Hun skrudde opp musikken igjen, nynna med på Toto. Hun stakk hodet ut av vinduet og sang ut over fjorden til stemmen brast. Så bøyde hun seg ned og gråt med panna mot rattet, ustyrlige hulk.

«Ikke si det til noen», sa hun og løfta på hodet. Snørret hang i tråder fra nesa hennes, som hun tørka av med ermet.

«Hvem skulle jeg ha sagt det til?»

Her litt om farens situasjon når romanen starter:  

 «Faren min brukte de få feriedagene sine i hagen. På å slå gress og plante busker på grensa til jordene som en gang hadde vært våre. Nå var de solgt. Vi hadde ingen forpliktelser ut over hverandre, sa faren min. Han jobba som selvlært anleggsgartner hele sommerhalvåret, sesongarbeidet betalte seg. Gartner om sommeren, slakter om vinteren. Det var ordninga nå, det var ingen mellomliggende årstider i livet hans.

Han hadde hatt nok å se til de siste åra. Først var han på en minkfarm, så hos et vikarbyrå som ga ham oppdrag med å skjøtte andres kveg og griser. Like etter det var han vinduspusser. Og så var han søppelmann i et par uker. Det kom alltid noen som kunne gjøre det billigere, selv om han kunne gjøre det bedre. Han ville ikke gå ned til under 100 kroner timen, den lønna var for polakker og barn, syntes han.»

Jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å lese den siste boken En måtte nok ha vært der. Jeg leser at NRK’s anmelder skriver at den ble en skuffelse:

«Svakheten i dette siste bindet er at ambivalensen er borte. Familien er også borte. Personene Tue møter i København er figurer, klippet i papp.»

 Forlagets omtale av En dag vil vi le av det:

«Oppfølgeren til kritikerroste «Hvis det skulle komme et menneske» er endelig her! Bok nummer to i trilogien om Tue, «En dag vil vi le av det», er fortsettelsen på fortellingen om Tue som forsøker å finne seg selv i en hverdag preget av ensomhet i en familie der de voksne ikke alltid klarer å være nettopp det, voksne. Det er en sterk roman om å vokse opp i fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet. Korsgaard tegner et portrett av en hardt prøvet familie med varme og respekt. Han skriver rett og slett slik at vi kan le av det, til tross for de sørgelige omstendighetene. I Danmark er Thomas Korsgaard utropt til et av landets mest oppsiktsvekkende og overbevisende litterære talenter. Da første bind i trilogien kom ut på norsk tidlig i 2023, jublet et samlet kritikerkorps, og romanen gikk rett inn på bestselgerlisten og ble liggende der.»

Hvis det skulle komme et menneske av den danske forfatteren Thomas Korsgaard - første roman i en trilogi

 

«På nyttårsaften hadde mora mi fortsatt ikke født. Hun hadde kjørt til sykehuset med faren min noen dager før og ikke vært hjemme siden. Faren min kom snart tilbake fra sykehuset. Han skulle jobbe og gikk ute hele dagen og møkka fjøset og melka kuene om morgenen og ettermiddagen. Derfor passa mormor Ruth og O.P. på oss. De sov over og skulle få tida til å gå mens vi venta på den nye lillesøstera. Mormor foreslo at vi skulle dekke på i stua nå som det var nyttårsaften, så vi kunne se på tv mens vi spiste. Hun sto ute i gangen i den gule vindjakka si og smilte til meg. Hun hadde akkurat vært ute og spurt faren min om når han trodde han var ferdig i fjøset. O.P. kom ut i gangen.»

 Romanen Hvis det skulle komme et menneske av den danske forfatteren Thomas Korsgaard ble utgitt i 2017 og på norsk i 2023. Jeg har stått lenge på bibliotekets venteliste for å få lest boken som er første roman i en trilogi. Jeg har satt meg på venteliste for å få lest neste bok: En dag vil vi le av det. Den siste i trilogien utgis i februar: En måtte nok ha vært der.

Trilogien er inspirert av forfatterens eget liv. Det er en tragisk tilværelse hovedpersonen Tue lever under. Sammen med mor, far, og to søsken. Og mange hunder. Vi kommer inn i romanen etter at moren har hatt en dødfødsel. Hvordan tilværelsen til familien har vært før dette, forteller romanen lite om. Men etter at moren kommer hjem tilbringer hun livet sitt foran dataskjermen med pengespill som finansieres av O.P., kjæresten til mormoren. Omsorgssvikt, fattigdom og utenforskap er stikkordene for den tragiske tilværelsen foreldrene har satt barna i. I tillegg er faren tidvis voldelig. Tue lyver og stjeler. Han mistrives på skolen. Med nøkternt språk forteller forfatteren om livet til Tue frem til han skal begynne på videregående skole.

Anbefaler dette intervjuet med forfatteren Thomas Korsgaard kunne ikke være homse på bygda. Men også denne samtalen Å skrive seg ut av fattigdom. Thomas Korsgaard og Vigdis Hjorth

Forlagets omtale av romanen Hvis det skulle komme et menneske

«Thomas Korsgaard er mottaker av De Gyldne Laurbær - Danmarks viktigste bokpris. Første bind i trilogien som har solgt mer enn 320 000 eksemplarer i Danmark. Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med så mye svart humor og så sterk empati med personene sine, at boken er umulig å legge fra seg. Danske kritikere har ikke spart på superlativene og har blant annet beskrevet den som «brutal, bevegende og rørende vakker ... uhyre vellykket debutroman ... på samme tid overbevisende og livsbejaende.»