Virginia Woolf: Til fyret (To the Lighthouse)

På bokomslaget til romanen Til Fyret av Virginia Woolf står det at den er et mesterverk og en av de mest sentrale romanene i moderne litteratur. Til fyret ble utgitt i 1927, og romanen har jeg kjøpt og lest fordi jeg har et lite prosjekt der jeg ønsker å vite mer om den genierklærte Virginia Woolf og bøkene hun utga.¨

Mesterverk; jeg har tenkt mye over hva som gjør at enkelte bøker blir omtalt som mesterverk. Selv om jeg synes Til fyret var enklere å komme gjennom enn Mrs Dalloway, skal jeg være så ærlig på at konsentrasjonen forsvant litt for ofte da jeg leste del en. At den var nyskapende da den ble utgitt tviler jeg ikke på. Men jeg savner at noen forklarer hva som er det mesterlige i den.

I boken jeg skrev om i innlegget

Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo

står det:

«Det boklesende publikum i England hadde forlengst oppfattet at Virginia Woolf var en romanforfatter de måtte lese hvis de skulle kunne rose seg av å «følge med» og å være intellektuelt oppegående. Oppdagelsen hadde absolutt ikke gledet dem, for Virginia var ingen lett forfatter å forholde seg til, og Mrs. Dalloway og Til fyret ble regnet som vanskelig tilgjengelige og «eksperimentelle».«

Romanen er et portrett av hennes mor og far. Bjørg Vindsetmo skriver:

«Dette var gode år med berømmelse og stadig økende selvsikkerhet. Likevel lå depresjon og angst på lur, og med jevne mellomrom lå Virginia til sengs og ble pleiet som prinsessen på erten av Leonard. Sommeren og høsten 1925 hadde hun en av sine lengre sykdomsperioder og var nesten konstant sengeliggende i over fire måneder. Denne gangen var det nok ikke bare selskapskarusellen som hadde snurret for fort. Virginia hadde begynt å skrive Til fyret. Tilsynelatende skrev hun lett og flytende - selv om hun strevde med komposisjon og formproblemer. Men Til fyret var boken om Virginias barndom, om mor og far og om familien Stephens sommerparadis i Talland House. Skrivingen virvlet opp både lykkelige og smertefulle barndomsminner som sikkert bidro til at hun ble syk. I tillegg var det ofte slik at Virginia trengte å ligge i sengen i perioder hvor hun samlet seg om en ny bok.»

Romanen på 206 sider er inndelt i tre deler: Vinduet, Tiden går; og Fyret. Fra biografien:

«Å si at Til fyret handler om Virginia Woolfs barndom er selvfølgelig en grov forenkling. Virginia sa at hun snarere skrev en sørgesang enn en roman, men ikke et øyeblikk blir fortellingen om herr og fru Ramsay privat. Kanskje kunne man kalle romanen en reise til lyset? Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: «Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro,» sier Virginias alter ego, maleren Lily Briscoe. Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at de tre delene skulle handle om «far og mor og barn i hagen; om døden; og om seilturen til fyret.»

Mellom første og siste del går det ti år. Jeg likte del to og tre bedre enn første del. Noen av de lange tankerekkene i del en ble i overkant overlesset for denne leser. En annen ting er formen hun velger. Et eksempel fra del en:

«Ikke før var måltidet over, sa forsvant herr og fru Ramsays åtte sønner og døtre fra middagsbordet, lydløst som hjort, og søkte tilflukt på soverommene, som var det eneste sted i huset der en kunne ha fortrolige diskusjoner om alt og ingenting; Tansleys slips; den nye valgloven; sjøfugl og sommerfugler; folk; mens solen flommet inn i loftsrommene, som var atskilt bare av tynne plankevegger, slik at en kunne høre hvert eneste fottrinn, høre den sveitsiske piken gråte over sin far som lå for døden av kreft i en dal i Graubünden, skinte på flaggermus, flanellsbukser, stråhatter, blekkhus, malerposer, biller og  småfuglkranier, mens den varmet opp de lange, krusete tangremsene som var spikret opp på veggen så de gav fra seg en lukt av salt og gress, en lukt som også satt i handklærne, fulle av sand etter badingen.»

Uten å lese slike setninger full av informasjon om igjen og veldig sakte, har ikke jeg en sjans å få med meg innholdet. Jeg tviler på om en mer leservennlig form hadde gjort det hun skriver her til dårligere litteratur. Men når jeg da har opplevd del en til tider i overkant strevsom å komme gjennom, oppveier mye i del to og tre slitet. Et eksempel fra del to:

«Da nå huset stod tomt, med stengte dører og madrassene rullet opp, kom de løsrevne vindene, fortropper for en stor hær, susende inn, strøk over nakne planker, nappet og viftet, møtte ingenting i soverom eller stue som helt kunne motstå dem, bare tapeter som blafret, treverk som knirket, nakne bordben, gryter og dekketøy som alt var støvet, anløpent, sprukkent. Avlagte, etterlatte ting – et par sko, en jaktlue, noen falmete skjørt og jakker i skapene - var det eneste som hadde bevart en menneskelig form, og som med sin tomhet vitnet om at de en gang lhadde vært fylt av liv og bevegelse; at hender en gang hadde strevd med hekter og knapper; at speilet en gang hadde rommet et ansikt; hadde rommet en tredimensjonal verden der en skikkelse snudde seg, en hånd gjorde en rask bevegelse, døren åpnet seg, barn kom styrtende inn; og gikk ut igjen. Nå speilte det bare lyset, som dag etter dag, lik en blomst som speiler seg i vann, fikk sitt klare bilde kastet tilbake fra veggen midt imot. Bare skyggene

av trær som viftet i vinden, bøyde seg dypt på veggen og formørket et øyeblikk flaten der lyset speilte seg; eller en fugl i flukt kastet en svak skygge som flakset sakte over gulvet i soverommet.»

Mesterverk eller ikke; jeg angrer ikke på at jeg leste romanen. Det som jeg likte ved den er så bra at jeg oppveier passasjer da jeg sleit. Det å kjenne til Virginia Woolfs liv mener jeg er en fordel når en leser Til Fyret. Jeg er spent på den siste boken jeg skal lese; Et eget rom.

Bilder av fyr har jeg ikke annet enn dette som jeg tok av en fyrlykt ved hotellet her på Larkollen en tidlig morgen i juni:  

Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo

«Hukommelse er en fleksibel instans: Sannheten om våre liv redigerer og forteller vi forskjellig etter hvem vi snakker med, og hva vi har behov for å huske - selv der hvor vi ønsker å være oppriktige og forstå hvilke mønstre som styrer våre liv. Slik var det også i høy grad for deg. Det du var reddest for av alt, var å bli utsatt for andres kritikk, for andres hånlatter. Samtidig hadde du et sterkt behov for anerkjennelse, beundring og oppmerksomhet. Denne lengselen etter å bli sett og samtidig skrekken for å bli vurdert preget deg hele livet. Selv i brev og dagbøker er det en forfatter som skriver - som har like mye behov for å skjule seg som avsløre seg selv. Når du skulle fortelle ditt liv, hadde du kanskje mer enn de fleste av oss trang til å redigere og kontrollere og ikke minst: fortelle en god historie. Det er med andre ord ikke lett å få øye på den «egentlige» Virginia Woolf.»

Sitatet over er fra en biografi om Virginia Woolf (1882 – 1941) skrevet av Bjørg Vindsetmo. Den ble utgitt i 1997 og jeg leser den i et «prosjekt» jeg har om å bli kjent med den genierklærte forfatteren Virginia Woolf, og har kjøpt noen bøker skrevet om henne og skrevet av henne.  Til slutt i innlegg har jeg linket til innlegg om andre bøker jeg har lest i den forbindelse. Sitatet er fra forordet til biografien i form av et brev fra Bjørg Vindsetmo til Virginia Woolf.

August er fjerde runde i biografisirkelen her på bloggen Moshonista, og kategorien er «Friske frøkner og festlige fruer». Virginia Woolf var sammensatt, som de fleste av oss er. Når hun hadde gode perioder var hun både frisk og festlig, men når hun var syk var hun så langt nede som et menneske kan bli. Følg med på bloggen til Moshonista (Ingalill) og på Bokblogger.no  hvilke bøker andre bloggere har valgt.

Til slutt i biografien på 176 sider inkl. register er det en epilog: «Epilog – en historie om tolkninger» som avsluttes slik:

«Leonard sier at historien om Virginia Woolf er historien om «geniets tragedie». Det lyder så opphøyet. Virginia Woolf blir så fjern. Geni-modellen, akkurat som incest-modellen, den feministiske modellen eller den nevrobiologiske modellen, fratar Virginia Woolf noe av hennes menneskelighet - på godt og vondt. Det fratar henne både hennes svakhet og hennes styrke, hennes uvillighet til å møte alt ubehagelig - i det kroppslige, alminnelige og hverdagslige livet - og hennes dristige evne til å sveve, til å løfte seg høyt på fantasiens vinger. The Flight of the Mind er en treffende boktittel. Ordet flight har to betydninger, som flukt på norsk. Det betegner både det å flykte og det å fly. Uten å være gammeldags moraliserende kan man vel si at Virginias redsel for tomhetsfølelse og depresjon og hennes redsel for å bli invadert av andre mennesker, førte til at hun hadde lett for å ignorere, benekte og flykte fra vanskeligheter. Som kunstner var imidlertid hennes evne til å utholde smerte, angst og usikkerhet nesten ubegrenset. Kanskje kunne man si at historien om Virginia Woolf er «det sensitive menneskets tragedie». Som forfatter snudde hun det til å bli det sensitive menneskets triumf.»

Det er ikke bare fra forordet og etterordet jeg får lyst til å sitere fra; jeg får lyst til å være en skikkelig sitat-kjerring eller sladder-kjerring som Virginia Woolf var når hun hadde sine gode perioder. Hun elsket konversasjon og latter, og hun elsket sladder. Ofte og ikke helt uten grunn ble hun beskyldt for å være en ondsinnet sladderkjerring.

«Virginia kunne være et strålende vittig og humørfylt midtpunkt i selskapslivet - full av overraskelser, av fantasi, av rammende ondsinnetheter og uforutsigbare spørsmål. Mange mennesker kom i selskap for å se og høre Virginia «opptre», nærmest som en skuespiller eller sirkusartist. Ryktene spredte seg fort om når hun var «i form» - det betydde muligheten for å oppleve «a good Virginianism». Forfatteren Christopher Isherwood har laget en kortversjon: «Vi drakk te. Virginia strålte av glitrende livlighet og var et oppkomme av sladder og elegant malise. Det gjorde henne til Londons beste vertinne. Vi satt trollbundet - vi glemte våre avtaler og våre kjærester, vi satt der time etter time - helt til vi fikk vennlige hint om å forlate huset.» Leonard var tildelt den utakknemlige rollen som «den gjerrige impresario» som forsøkte å begrense stjerneartistens opptredener, og det var ikke alle som opplevde hans hint som vennlige.»

Men så var det de dårlige periodene som var langvarige. Sykdommen som gjorde at hun til slutt valgte å avslutte livet. Biografien tar for seg livet til Virginia Woolf fra hun ble født til hun døde, og hennes forfatterskap. Virginia manglet ingenting materielt, men det hjelper lite når helsa sviktet henne. Leonard var ikke Virginias store kjærlighet; de hadde et platonisk ekteskap, men han ble etterhvert en viktig støtte for henne.

«Det var kjærligheten til litteraturen som var Virginia Woolfs største kjærlighet. Det var ingen eller intet hun elsket høyere og med større frydefull sensualitet og evne til nærhet. I disse årene fikk hun også en mannlig medsammensvoren i sitt estetiske univers og i sitt modernistiske, «feminine» prosjekt-Marcel Proust. Fra 1922 og framover leste hun Marcel Proust, og det er ikke rart at franskmannen Proust med sin feminine sanselighet og livs følelse tiltalte og inspirerte henne langt mer enn den maskuline James Joyce. Hun skrev i dagboken: «Å, om jeg kunne skrive som Proust! Akkurat i dette øyeblikk er den forunderlige, vibrerende følelsen av fylde og intensitet han gir meg - det er noe sanselig i det - så sterk at jeg er sikker på at jeg kan skrive slik. Jeg griper pennen, og så kan jeg ikke skrive sånn. Ingen stimulerer gleden ved språket som Proust: Det blir en besettelse.»

Virginia bestemt seg tidlig for at det var forfatter hun ville bli:

«Vanessa skulle bli kunstner og Virginia forfatter. I disse ulykkelige ungdomsårene gikk de lange turer sammen og snakket om kunst og litteratur og sine dristige framtidsplaner. Hjemme holdt de til på glassverandaen ut mot hagen: Vanessa malte mens Virginia leste høyt. Søstrene hadde alltid hatt et nært forhold, og følelsen av fangenskap under en despot skapte et dypt fellesskap som varte livet ut. Nåtiden var forferdelig, men når man er ung, ligger hele den store, spennende framtiden foran en som trøst og mulighet. I 1899, da Virginia var blitt sytten år, begynner dagboken igjen. Nå er det en forfatter som over seg. Hun skriver for et publikum. Hun arbeider målbevisst med å øve opp sin observasjonsevne, hun skriver naturskildringer for å utvikle og nyansere språket. Det er få forfattere som så flittig, så tidlig og så målbevisst ambisiøst har forstått at det å skrive er en kunst man må lære seg: øve, øve, jevnt og trutt. Virginia lærte seg å legge merke til og beskrive detaljer, å «være i øyeblikket» - en kunst hun senere som forfatter behersket virtuost.»

Despoten var faren som Virginia hadde et hat-kjærlighetsforhold til, og hun var helt klart farens favorittbarn. Barna så ikke mye til moren; moren var ofte borte for å pleie syke slektninger og lot de små barna være sammen med barnepikene helt fra de var et halvt år gamle. Victoria vokste opp i et hjem av bøker, gammel sorg og uuttalte konflikter.

«Det var ikke så mye avstanden mellom menneskene i det store huset som var problemet. Det var tettheten og nærheten - på godt og vondt, selv om moren stadig forsvant ut på sine veldedighetstokter. På det meste bodde det sytten, atten mennesker i barndomshjemmet som delte ett baderom og tre toaletter. Virginia Woolfs store behov for å være alene og for uavhengighet av andre mennesker, stammer nok for en stor del fra disse barndomsårene. Det var ikke mange muligheter for privatliv i det store, mørke huset. Virginia benyttet seg imidlertid flittig av den muligheten som sto til disposisjon: Hun tok sin tilflukt i bøkene.

Bøkene ble for Virginia et fristed, et sted å puste, drømme, være seg selv. Hun har beskrevet hvordan det i barndomshjemmet var umulig å distansere seg fra «disse instinktene, all denne hengivenhet, lidenskap og tilknytning som bandt meg til andre mennesker fra første stund». Virginia ble ofte i sitt voksne liv, forsåvidt med rette, beskyldt for at hun ikke viste noen genuin interesse for eller innlevelsesevne i andre. «Min lille båt dupper ustadig på de krappe og gyngende bølgene. Det fins ikke (det må jeg notere) noe universalmiddel mot sjokket ved et møte,» skriver hun i The Waves. Virginia Woolf hadde en dyp frykt for å bli invadert og visste lite om hvordan man setter naturlige grenser i samliv og samvær med andre mennesker. Hun skaffet seg etter hvert et universalmiddel mot det sjokket møtet med andre mennesker innebærer: Hun distanserte seg og lukket seg inne i sitt eget selv. Det var ingen god løsning, men den ga den beskyttelse hun må ha følt hun trengte.»

Hvor mye barndommen hadde å si for de psykiske problemene hun etterhvert fikk, og som til slutt gjorde at hun ikke ville leve lenger, er ikke enkelt å svare på selv om det er skrevet mye om tema:

«Det varte imidlertid ikke mange år etter Virginia Woolfs død før de første dypdykkene i hennes psyke startet. Hennes barndom og ungdomstid har siden nærmest vært for en slagmark å regne. Front står mot front, anklagene farer som prosjektiler mellom leirene om manglende innsikt og feilaktige teorier. Den psykoanalytiske skolen står fremdeles sterkt – selv de mer rigide, ortodokse teorier holder stand.»

Det var noen smakebiter fra biografien skrevet av Bjørg Vindsetmo. Jeg har ingen problemer med å anbefale biografien til de som ønsker å bli bedre kjent med Virginia Woolfs liv og forfatterskap. Bøker som ligger ulest i bokhyllen er romanen Til fyret, og Et eget rom med et innledende essay av Janneken Øverland.  

Bøker jeg tidligere har lest har jeg skrevet om i innleggene:

Virginia Woolf: Mrs. Dalloway

Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Virginia Woolf: Mrs. Dalloway

Romanen Mrs Dalloway av Virginia Woolf utgitt første gang i 1925, min norsk oversatte utgave er på 176 sider inkl. etterord, har stått i min bokhylle i mange år. Flere ganger har jeg begynt på romanen, men avsluttet etter noen sider. Men; man ikke være entusiastisk bokleser uten å ha lest en bok av selveste Virginia Woolf. Derfor leste jeg biografien jeg skriver om i innlegget:

Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Jeg tenkte at biografien kunne hjelpe meg å forstå grunnlaget for romanen Mrs Dalloway. Det gjorde den, men jeg må være ærlig på at jeg tidvis sleit med å konsentrere meg om det jeg leste.

Det er ikke mye som skjer i romanen – det meste foregår i tankene til personene som er med i handlingen. Ifølge biografien bruker hun teknikken «Stream of Consciousness». Ifølge Wikipedia er dette:

«Stream of consciousness eller bevissthetsstrøm betegner i psykologien den konstante strømmen av vekslende tanker og følelser som et menneske har i bevisst tilstand. Begrepet ble første gang brukt av den amerikanske psykologen William James i boka Principles of Psychology i 1890.

I litteraturteori betegner begrepet en litterær teknikk som i ekstrem grad inntar en indre synsvinkel ved å gjengi en persons bevissthetsstrøm. Begrepet ble introdusert i litteraturteorien av May Sinclair.»

Det er Mrs. Dalloway, eller Clarissa som er fornavnet, som er hovedpersonen. Stedet er London. Tidsrommet er en dag. Big Ben informerer om tiden. Allerede i begynnelsen på romanen får vi en antydning om at Clarissa har tjener og derfor tilhører de øverste klasser, og at hun venter besøk.

«Mrs Dalloway sa hun kunne kjøpe blomstene selv. For Lucy hadde nok å styre med. Dørene skulle løftes av hengslene; Rumpelmayers folk var ventende. Og, tenkte Clarissa Dalloway, for en morgen – frisk som bestilt for barn på badestranden.»

Inntrykk av Clarissa både fra en annens og Clarsissa’s synsvinkel:

«Hun stivnet til på fortauskanten og ventet på Durtnalls vogn var dradd forbi. En henrivende kvinne, synes Scrope Purvis om henne (og han kjente henne som man nå engang kjenner dem som bor dør i dør i Westminster); hadde noe av fugl over seg, av nøtteskriken, blågrønn, lett, livfull, enda hun var over de femti og så hvit som hun var etter sykdommen. «

Det er midt i juni. 1. verdenskrig er over.  Den første Clarissa møter er Hugh Whitebrad, en gammel venn, og nå får vi vite at hans kone Evelyn er på en klinikk, for en «indre» sykdom. Videre at Clarissa skal ha selskap og at Hugh er invitert. At det finnes en Richard og en Peter Walsh, og ingen av dem liker Hugh.

«Hun kunne huske scene etter scene på Bourton - Peter rasende; Hugh selvsagt ikke hans likemann i noen henseende, men dog ikke den rene idiot som Peter ville ha det til; ingen pappskalle. Når hans gamle mor ville ha ham til å slutte som jeg er eller følge henne til Bath, gjorde han det uten å mukke; han var virkelig uselvisk, og når han, som Peter gjorde, sa at han ikke hadde hjerte, ikke hjerne, ikke annet enn en engelsk gentlemans manerer og oppdragelse, da var det bare hennes kjære Peter på sitt verste; og han kunne være ulidelig; han kunne være umulig; men skjønn å spasere med en morgen som denne.»

Bourton er barndomshjemmet til Clarissa, og til stadighet går tankene tilbake til Bourton, og hendelser som Clarissa, Hugh, Peter, Richard og Sally var involvert i da Clarissa var 18 år. Peter Walsh som var forelsket i Clarissa skal komme hjem fra India en av dagene.

«For de kunne være borte fra hverandre i hundre år, hun og Peter; hun skrev aldri et brev og hans var så tørre; men så plutselig kom det over henne: hva hvis han var sammen med meg nå, hva ville han si? – noen dager, noen syn brakte ham tilbake til henne rolig, uten den gamle bitterheten; og det var kanskje lønnen for å ha holdt av noen, de kom tilbake midt i St. James’s Park en vakker morgen – det gjorde de virkelig. Men Peter – hvor deilig dagene enn var, og trærne og gresset og den lille piken i rosa - Peter så aldri noen ting av det. Han satte på seg brillene, hvis hun ba ham om det; han så. Det var verdens tilstand som opptok ham; Wagner, Popes diktning, menneskers egenskap i evigheter, og skavankene ved hennes sjel. Sånn som han skjente på henne! Sånn som de trettet! Hun kom til å gifte seg med en statsminister og stå øverst i en trapp; den fullkomne vertinne kalte han henne (hvis hun hadde grått på soveværelset etterpå), hun hadde to i seg til å bli den fullkomne vertinne, sa han.«

Det gikk nesten slik Richard spådde. Hun giftet seg med Richard Dalloway og er høyt oppe i Englands klassesystem. Til og med statsministeren kommer i selskapet senere på kvelden.

Tankene går frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Hos alle de som i romanen er gitt en synsvinkel. Lange tankerekker, men ikke hele tiden. Beskrivelser av det miljøet personene som tenker befinner seg i der og da. Tanker de har om seg selv og andre personer. Hun tenker på at Peter har giftet seg med en kvinne han møtte på båten til India, kvinner i India som hun tenker på er dumme, pene, spinkle fjols. Clarissa kan aldri glemme at Peter kalte Clarissa for en kald, hjerteløs snerpe. Han har forsikret Clarissa at han er lykkelig, enda han aldri har gjort noe av alt det de snakket om; hele hans liv hadde vært en fiasko. Ennå kan dette gjøre henne ergerlig.

«Hun er kommet til parkporten. Et øyeblikk stod hun og så på bussene på Picadilly.

Hun ville ikke si om et menneske i verden lenger at de var sånn eller slik. Hun følte seg så ung; samtidig usigelig eldet. Hun skar som en kniv gjennom alt, og samtidig sto hun utenfor og så på. Hun hadde en uavrystelig fornemmelse, der hun stirret på drosjene, av å befinne seg ute, langt langt ute til havs og alene; hun hadde alltid følelsen av at det var farlig, uhyggelig farlig å leve bare en eneste dag. Ikke så at hun syntes hun selv var begavet, eller noe utenom det vanlige. Hvordan hun hadde kommet seg gjennom livet på de brokker av kunnskaper som Fraulein Daniels hadde gitt dem, kunne hun ikke begripe. Hun kunne ingenting; ikke språk, ikke historie; hun leste så å si ikke en bok mer, unntagen memoarer når hun hadde lagt seg; og likevel synes hun livet var så spennende; alt det her; bilder som kjørte forbi; og hun ville ikke si om Peter; ikke om seg selv; jeg er sånn, jeg er slik.»

I boken er det en person, Septimus. Hilde Hagerup skriver:

«Hun har i flere bøker skildret leger som begår overtramp og setter gale diagnoser. Det var hennes egen erfaring med helsevesenet. I boka Mrs. Dalloway skildrer hun hvordan legene forholder seg totalt uforstående til Septimus Warren-Smiths store, desperate sorg. Septimus har kommet mentalt skadet tilbake fra første verdenskrig, og hans oppfatning av virkeligheten stemmer ikke med det resten av samfunnet ser som normalt. Virginia tar Septimus' side - det er noe rasjonelt over galskapen hans. I hvert fall skildres han med stor innlevelse. Det er legene som framstår som idioter. De snakker om frisk luft og sunn mat og hvor viktig det er å sette ting i perspektiv, men både Septimus og leseren oppfatter det de sier som latterlig. Behandlingen Septimus får i boka minner om det Virginia selv ble utsatt for. Opplevelsene hun hadde som trettenåring skulle gjenta seg flere ganger seinere i livet. Legene og de som pleiet henne hadde en enorm makt. Når hun ble syk, var det andre som tok avgjørelsene om livet og hverdagen hennes. Det ble neppe snakket om, men Virginia visste hva som kunne skje og hvor hun kunne ende opp. Halvsøsteren Laura må ha eksistert i bevisstheten hennes som et dystert spøkelse. Noen syke mennesker ble sperret inne og fikk aldri slippe ut igjen. Dersom det hadde skjedd med Virginia Stephen, hadde vi aldri sett noe til forfatterskapet hennes.»

Om det selvbiografiske i romanen skriver Hilde Hagerup også dette:

«Mrs. Dalloway og Septimus møter hverandre ikke, men historiene deres bindes sammen på slutten av boka gjennom en av legene, Sir William Bradshaw, som altså kommer for seint til Clarissas fest når Septimus tar livet sitt. I virkeligheten er det ikke Sir Bradshaw som er linken, det er Mrs. Dalloway og Septimus. Er Mrs. Dalloway og Septimus to sider av Virginia selv? Mrs. Dalloway minner om Julia, moren til Virginia. Hun er opptatt av blomster, av hvem som skal få komme på festen og hvem som er kjedelige og som hun helst ikke ønsker å invitere, hun er en perfekt vertinne. Men på innsiden likner hun på Virginia likevel. Hun har den samme følelsen av at tilværelsen er meningsløs. Det er ikke bare døden som er forferdelig, det er selve livet også. Livet er kanskje enda verre, for hvorfor i all verden går man rundt og gjør alle disse tingene når de ikke skal vare? Hvorfor organiserer hun disse festene, hvorfor introduserer hun folk for hverandre? I de valgene hun har tatt, har hun også mistet noe; noe hun har hatt i seg tidligere som aldri vil komme tilbake, de andre mulighetene. For eksempel forholdet til den småsprø, lesbiske venninnen Sally Seton og til vennen Peter Walsh, alt det hun kunne ha valgt. Det er Septimus som hopper ut av vinduet fra huset i Bloomsbury, og selv om hun aldri får høre detaljene, regner vi med at Clarissa på en eller annen måte forstår at han hopper. Døden er løsningen på et liv som i bunn og grunn er meningsløst.»

Jeg hadde neppe fått det jeg fikk ut av romanen uten å ha lest biografien om Virginia Woolf. Jeg synes den tidvis er utilgjengelig på grunn av de lange avsnittene med lange setninger – tankerekker. Men hele romanen er ikke slik. Hadde det vært faktum, hadde jeg neppe lest den. Greit at forfatteren gir leseren motstand, men for meg finnes det grenser for hva jeg bruker lesetiden på.

Jeg har kjøpt flere bøker om og av Virginia som jeg skal lese:

Bjørg Vindsetmo: Virginia Woolf en biografi

Virginia Woolf: Til fyret

Virginia Woolf: Et eget rom

Biografi: Virginia Woolf av Hilde Hagerup

«Virginia Woolfs liv ble svært ulikt det livet moren, Julia, hadde levd. Hun ble aldri et speil der mennene rundt henne kunne se seg selv i dobbelt størrelse. Hun ble aldri sykepleier, hun fikk ikke barn å ta seg av, hun engasjerte seg ikke spesielt i skjebnene til fattige enkeltmennesker eller syke, gamle slektninger. Ekteskapet med Leonard liknet heller ikke på foreldrenes ekteskap. Var Virginia ødelagt av de mennene som hadde forgrepet seg på henne da hun var liten? Hadde hun, ved å velge bort den måten å være kvinne på som moren ville akseptert, valgt seg over i en slags maskulinitet? Ble hun mindre kvinne fordi hun valgte å jobbe og å tenke? «

Sitatet over er fra boken om Virginia Woolf av Hilde Hagerup. 

Det skal godt gjøres om navnet Virginia Woolf ikke dukker opp i en eller annen sammenheng innenfor litteratur. Hvem var denne kvinnen som gjør at hun nevnes så ofte. Hva er det med bøkene hennes som gjør at hun er så kjent. 

Romanen Mrs Dalloway av Virginia Woolf står i min bokhylle.  Antakeligvis kjøpt en gang det var månedens hovedbok i Bokklubben. Påbegynt flere ganger, men det var ingen kjemi mellom meg og romanen. 

Virginia Woolf var tema i denne boken jeg skrev om i innlegget:

Michael Cunningham: Timene (The Hours)

Men det var Mari som har bokbloggen Flukten fra virkeligheten som tipset meg om boken til Hilde Hagerup her

Boken jeg nå har lest er på 96 sider er en del av IKON serien til Gyldendal forlag. Målgruppen er i utgangspunktet unge lesere. Men jeg har lest mange biografier skrevet for unge lesere som har vært mitt i blinken for meg, og det var Hilde Hagerups bok også. 

For boken fikk Hilde Hagerup Kulturdepartementets pris for beste fagbok for barn i 2011, og juryens skriver om sin begrunnelse;

"Hilde Hagerup skriver med stor entusiasme om emnet sitt, noe som smitter over på leseren. Vi får innblikk, ikke bare i Virginia Woolfs dramatiske liv, men også i diktningen hennes på en levende og forståelig måte. Forfatteren bruker sin egen stemme og sine egne erfaringer i teksten, uten å bli for subjektiv eller flytte fokus over på seg selv. Dette er en biografi som formidler Woolfs utfordringer og prestasjoner på en måte som vil kunne treffe unge lesere."

Jeg kan slutte meg til begrunnelsen. Jeg har nå et bedre grunnlag for å lese Mrs Dalloway, og har også kjøpt følgende bøker:

Bjørg Vindsetmo: Virginia Woolf

Virginia Woolf: Til fyret

Virgina Woolf: Et eget rom

Hilde Hagerup presenteres slik på Ubok.no:

«Hilde Hagerup er født i 1976. Etter barndom og ungdom i Fredrikstad dro hun til Storbritannia, der hun bl.a. har studert den 3. verdens historie ved Universitetet i London.

Hilde Hagerups bøker har fått stor oppmerksomhet og anerkjennelse og er utgitt i Danmark, Sverige, Island, Litauen, Tyskland, Frankrike, Thailand, Finland, Nederland og Kroatia. For "Bølgebiter" (1998) ble hun tildelt Kulturdepartementets debutantpris. "Høyest elsket" utkom i 2000, og for "Løvetannsang" (2002) mottok hun Kritikerprisen, Sonja Hagemanns barnebokpris og Skolebibliotekarenes pris. For "Bittet" (2007) ble hun tildelt Kirke- og kulturdepartementets litteraturpris.

Hilde Hagerup har også skrevet en biografi om Agatha Christie, flere noveller og skuespillet "Kolibri". I 2005 kom romanen "Lysthuset", hennes første bok for voksne. I tillegg til sine egne bøker har hun bidratt med noveller i en rekke antologier.»

Ved å lese boken har jeg fått et innblikk i livet til Virginia Woolf fra hun blir født 25. januar 1882 til hun begikk selvmord 28. mars 1941. Med steiner i lommene gikk hun ut i elven Ouse, og ble funnet tre uker senere.

Virginia Stephen blir født inn i en familie med «mine, dine og våre barn». Sammenlignet med hovedvekten av britiske borgere på denne tiden, var familien godt stilt materielt sett.

«Virginias familie tilhørte den øvre middelklassen. Rike barn som Virginia hadde guvernante eller nanny, som bodde hos familien og sov i et rom i tilknytning til

barneværelsene. Barneværelsene i 22 Hyde Park Gate 18 i fjerde etasje. De besto av to rom; et soverom, der guvernanten sov sammen med de fire yngste barna, og et lekerom, der de oppholdt seg på dagtid. Det var som en egen verden. Utenom turene i Kensington Gardens, var det på i barneværelsene de tilbrakte det meste av tiden. Hvordan var det å være et barn og skulle sove, spise og leke på to mørke rom i fjerde etasje? Hva fant de på dagen lang? Noe av det første Virginia husket fra barndommen sin, var verden slik den så ut under bordet i lekerommet.»

Som de fleste andre velstående mennesker på den tiden, dro familien Stephen til et landsted ved sjøen om sommeren: et hus utenfor St Ives i Cornwall som de leide mange år på rad. Forfatteren mener at det er ingen tvil at Virginia har brukt sin egen familie og egne minner derfra i romanen Til fyret. Jeg har vært i St Ives, og her er et bilde jeg tok dengang:

Selv om faren Leslie støttet ideen om at kvinner burde få utdannelse, fikk dette ingen betydning for Virginia og søsteren Vanessa. Brødrene Thoby og Adrian fikk gå på privatskoler og senere på Cambridge. Virginia og Vanessa fikk hjemmeundervisning som foreldrene stod for. Det gikk ikke alltid så bra. Farens undervisning i matematikk som eksempel var ikke bedre enn at Virginia måtte legge sammen på fingrene resten av livet. Men det var en positiv ting for Virginia: hun fikk fri tilgang til farens bibliotek, og det var gjennom bøkene hun leste at hun fikk sin intellektuelle ballast.

«Likevel var hun bitter hele livet, hun følte at brødrene hadde hatt tilgang på kunnskap hun selv hadde blitt snytt for. Og hvorfor det? Virginia irriterte seg over at hun ikke fikk måle seg mot andre:

«Var jeg smart, dum, pen, stygg, lidenskapelig eller kald», skrev hun seinere. «Delvis fordi jeg ikke har gått på skole og aldri har konkurrert på noen måte med barn på min egen alder, har jeg aldri hatt mulighet til å sammenlikne talentene og feilene mine med andres.»

Det stemte nok ikke helt, hun var i hvert fall veldig klar over at hun kunne bli forfatter og likte at folk skrøt av henne. Faren var enig. Han mente også at hun burde skrive. Det i seg selv var en kompliment, det var jo nettopp litteraturen som var Leslies egen verden. Særlig fordi faren så talentet hennes, virker det ekstra urettferdig at Virginia aldri fikk lov til å gå på skole.»

Allikevel, for Virginia og Vanessa hadde foreldrene et mål, døtrene skulle bli gift. Men Virginia var opptatt av å være selvstendig, også økonomisk. Hun jobbet som lærer i litteratur på en kveldsskole og tjente penger på artikler hun skrev. Tema rundt at hun som en av victoriatidens kvinner hele livet skulle passes på av menn tok hun opp i Et eget rom som ble utgitt i 1929 og er basert på forelesninger hun holdt på Cambridge året før.

Da Virginia var tretten år dør moren plutselig av revmatisk feber, superkvinnen som hadde vært full av omsorg for alle, men samtidig vært pen og feminin.

«Var det noe maskulint bare over det at man i det hele tatt hadde mål og ambisjoner? Det er kanskje ikke så rart at det var faren Virginia hadde sterkest bånd til av foreldrene. Følelsen av å måtte velge mellom det å skrive og det å være kvinne, skulle forfølge Victoria hele livet.»

Morens død utløste Virginias første depresjon, og legen beordret hvile og frisk luft, men aller viktigst var det at Victoria sluttet å skrive og tenke:

«Leger i victoriatiden mente at psykisk syke eller nervøse kvinner var en fare for seg selv. De måtte beskyttes, spesielt mot intellektuelle aktiviteter. Det å lese og skrive var direkte skadelig for en nervøs jente. Man trodde at for mye kunnskap og tenking kunne føre til at jenter ikke kunne få barn! Det var altså bedre å være en dum mor enn en klok enslig kvinne. Virginias familielege bestemte at undervisningen hennes skulle stoppes. I stedet anbefalte han at hun var mye ute. Halvsøsteren Stella marsjerte henne gjennom London Zoo, de besøkte portrettgalleriet og nasjonalgalleriet, og Virginia fikk oppgaver hjemme i hagen.»

Dette var noen smakebiter fra boken til Hilde Hagerup. Det skjedde mye i livet til Virginia Woolf. Et liv som i stor grad ble styrt av menn. Brorens overgrep ikke minst som fikk negativ betydning for henne. Men til tross for all motbør hun fikk, også fra depresjonene som satte henne tilbake i perioder, fikk hun skrevet mange bøker som fortsatt leses. Bøker som er inspirert av livet hun levde og tiden hun levde i. Det er også skrevet mange bøker om Virginia Woolf. Boken til Hilde Hagerup er en inspirasjonskilde til å lese flere bøker skrevet om og skrevet av Virginia Woolf.