30. okt. 2022

Der det finst fuglar av Maren Uthaug – for meg hadde romanen for flate karakterer

 

Da jeg i februar 2020 skrev blogginnlegget: 

Fyrvokterens datter på Kjeungskjær - bøker og filmer der det å bo på et fyr er tema

kjente jeg ikke til boken til Maren Uthaug Der det finst fuglar.  Årsaken er vel at romanen til Uthaug, som ble utgitt på dansk i 2017, ble gitt ut på norsk etter at jeg skrev innlegget. Uansett, det var tilfeldig jeg leste om romanen for noen uker siden, og siden den har fått så gode anmeldelser måtte den leses.

Jeg synes Maren Uthaug har skrevet en god historie. Men jeg ble ikke så begeistret som mange har blitt av denne romanen. Siden jeg, dessverre, ikke har noen utdannelse innenfor litteratur, er jeg forsiktig med å slenge rundt meg med litterære uttrykk. Men nå skal jeg driste meg frempå med at jeg synes karakterene var flate. Jeg hadde forventet en viss utvikling jf. at historien foregår over mange år.

Her i NRK radio programmet Kulturstripa 1.4.2020 intervjues Maren Uthaug om romanen. Det kan hun fortelle at karakteren Feite, rundbrenneren, har hun hentet fra oldefaren. I tillegg har andre historier fra slekta vært med på å gi liv til historien i romanen.

 

Forlagets omtale av romanen:

«Eit opprørande slektsdrama frå Trøndelagskysten. Det dansk-norske stjerneskotet Maren Uthaug har basert forteljinga på historier ho sjølv høyrde i barndommen om si eiga slekt, heilt tilbake til tippoldefaren. Ho skriv med eit intenst driv som gjer boka vanskeleg å leggje frå seg - og endå vanskelegare å gløyme - om kva isolasjon, hardt vêr og tapt kjærleik kan drive folk til å gjere.

For å redde mor si må Johan gifte seg med Marie, jamvel om det er Hannah han elskar. Den vesle familien flyttar til eit fyr utanfor bygda Uthaug i Trøndelag, der vinden blæs så sterkt at dei må binde fast barna for at dei ikkje skal blåse ut på havet. Sonen deira trur han er ein kalv. Dottera er besett av menn. Marie luktar feil. Og Johan sit på toppen av fyret med ei kjensle av at livet har lurt han. Men kven er det eigentleg som har lurt kven?

«Der det finst fuglar» er ein familiekrønike og ein nordic noir om store tabu, fortald i ein original og usentimental stil med glimt av humor.»

 



22. okt. 2022

Krigsherren i Kreml, Putin og hans tid skrevet av Aage Storm Borchgrevink - interessant å lese



«Putin kom til makten ved krig, og krigen i Ukraina kan fort bli hans undergang. At han i det hele tatt kom til verden, skyldtes både flaks og heroisme. Han vokste opp med to foreldre, men var også et barn av annen verdenskrig.

Mens vi gikk gjennom ingenmannsland, funderte jeg på hvilke måter krigen har definert ham: Finnes det en forbindelse mellom beleiringen av Leningrad under annen verdenskrig, der hundretusener sultet i hjel, og beleiringen av ukrainske Mariupol, der de russiske soldatene forsøkte å sulte ut befolkingen?

Jeg bestemte meg for å skrive en bok som oppsummerte Putins langsomme kupp mot den russiske grunnloven, som han fire ganger har sverget troskap til. Opprettelsen av en kriminell skyggestat gjorde konflikt og krig til en nødvendighet. Det begynte i Tsjetsjenia.

Kvinnen i boblekåpen som sto foran meg i passkøen, hadde opplevd de mørkeste sidene av Russland. Sønnen hennes var kidnappet og drept av soldatene til Putins åndelige barn, den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov. Da hun klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble huset hennes jevnet med jorden av bulldosere.

Samtidig har Putin tilsynelatende opprettholdt en nesten utrolig popularitet gjennom 22 år som leder: Hva er betingelsene i kontrakten han inngikk med Russland (eller i alle fall betydelige deler av befolkningen), og hvordan har kontrakten endret seg over tid?»

I 2017 leste jeg Putin - Mannen uten ansikt av Masha Gessen om ble utgitt i 2012, og jeg ble skremt av det jeg leste. Det har gått fra vondt til verre etter at boken til Masha Gessen ble utgitt.

Boken sitatet over er hentet fra er en bok som nettopp er utgitt: Krigsherren i Kreml Putin og hans tid skrevet av Aage Storm Borchgrevink. 

Når det flommer over av nyheter av Putins krigføring i Ukraina og «ekspertenes» analyser av Putin, hans medsammensvorne, osv; hvorfor kjøpe og lese bøker om tema er et betimelig spørsmål. Svaret er at boken til Aage Storm Borchgrevink er interessant og godt skrevet. 

 I dag på NRK.no er det en artikkel med overskriften En presset president:

«Vladimir Putin har styrt Russland med jernhånd i over 20 år. Aldri før har så mye stått på spill. Nå møter han økt motstand i hjemlandet.”

Men de som er i Putins «maktvertikal» har alt å tape på endring:

«I en artikkel fra 2017 beskrev økonomene Filip Novokmet, Thomas Piketty og Gabriel Zucman hvordan eiendom i Russland er konsentrert i hendene på en liten elite. Tallene deres pekte mot at den relative ulikheten var på linje med situasjonen før revolusjonen i 1917. Om lag hundre dollarmilliardærer og hundre tusen dollarmillionærer kontrollerte landets pengestrømmer. De hadde saltet ned mer penger i utlandet enn verdien av Russlands samlete husholdninger.

Kapitalflukten var muliggjort av skatteparadiser og vestlige staters konkurranse om å tiltrekke seg investeringer. Mens Putins elite var stjeleren, var Vesten heleren. Penger som burde vært brukt til å betale for russiske skoler og sykehus, bidro i stedet til å gjøre eiendoms prisene i London, Venezia og New York kunstig høye. Omfattende korrupsjon, svakt rettssystem, en flat inntektsskatt på tretten prosent samt ingen arveavgift sørget for at skjevfordelingen ble opprettholdt.

«Ekstrem ulikhet later til å være akseptabelt i Russland så lenge milliardærer og oligarker er lojale mot den russiske staten og det som oppfattes som nasjonale interesser,» skrev de franske økonomene. «Om denne skjøre balansen vil vedvare i de kommende år og tiår, gjenstår å se.»186

Statens oppgave er i første rekke å beskytte den nye elitens interesser, blant annet gjennom å begrense demokratiske rettigheter. Det var denne logikken som lå under Putins prosjekt om å samle Russland i maktvertikalen. Menneskerettighetsbrudd var koblet sammen med økonomisk kriminalitet. Dette oligarkiske systemet preget ikke bare Russland, men i forskjellig grad hele det tidligere Sovjetunionen, med unntak av de baltiske landene.»

Jeg kan også anbefale denne interessante samtalen på NRK’ Ekko der Aage Storm Borchgrevink deltar:

Burde vi sett ukrainakrigen komme? Kunne vi ha hindret krigen i Ukraina dersom vi hadde reagert kraftigere på Russlands aggresjon i andre tidligere sovjetstater? Var disse krigene Putins forsøkslaboratorier?

 

Forlagets omtale av boken:

«Hvordan kunne lederen av vårt store naboland bli så mektig og farlig? Aage Storm Borchgrevink har fulgt Russland og president Putin tett de seneste tjue årene. Nå bruker han sin kunnskap om mannen og landet til å skrive om Putin som politisk leder.

Mange har fryktet Vladimir Putin, men få hadde forventet den brutale invasjonen av Ukraina. Aage Storm Borchgrevink, har skrevet en kortfattet og levende biografi om Russlands president. Det er en fortelling om det moderne Russland, fra familien Putins tragedier under annen verdenskrig, gjennom oppveksten i Leningrad og frem til Sovjetunionens fall, som også ble alvorlig for KGB-agenten Putin. Etter et blaff av frihet på 1990-tallet, strammet Putin grepet og bygget et Russland med velstand for de få og ambisjoner om å gjenoppstå som stormakt.»

12. okt. 2022

Biografi om Picasso: Mester og vandal av Arianna Stassinopoulos Huffington


 

«Kjensgjerninger har en egen autoritet. Men de alene er ikke nok til å bygge opp en biografi. De må veves sammen med en hel del overbevisninger, følelser og tanker som mer eller mindre ubevisst uttrykker forfatterens livssyn. Jeg har hele tiden lagt an på å være meg dette bevisst. Under skrivingen av Picassos historie har jeg latt meg lede av en notis jeg en gang fant stukket inn i en fransk bok. Jeg oversatte den og har hatt den stående i glass og ramme på mitt skrivebord. Jeg følte etter hvert at det var Picassos personlige instruks til meg: Det som det kommer an på, er at du skriver om en mann som om du malte ham. Jo mer av deg selv du legger i det, jo mer du klarer å forbli deg selv, desto nærmere kommer du sannheten. Forsøker du å være anonym — på grunn av hat eller respekt — gjør du det verste du kan gjøre, du prøver å forsvinne. Du må være til stede, vise mot; først da blir det interessant, først da skaper du noe.»

 

Jeg har i tidligere vedlegg skrevet om at jeg var på Picasso-museet da jeg var i Paris i sommer, og hvor overraskende fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så. Nå har jeg lest en biografi om Pablo Picasso (1881- 1973) som ble utgitt i 1988: Picasso Mester og vandal av Arianna Stassinopoulos Huffington. Like overrasket som jeg var over hvor fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så på museet, like overrasket ble jeg å lese biografien. Overrasket ble også forfatteren, fra forordet som starter slik:

 

 

«Overraskelse er et viktig særmerke ved Picassos kunst, og overraskelse var det jeg hyppigst følte mens jeg arbeidet med denne boken. Som så mange andre i min generasjon er jeg oppdratt til å betrakte Picasso som den mest fantastiske, den mest respektinngytende, den mest originale, den mest allsidige, den mest innflytelsesrike, den mest forføreriske og helt sikkert den mest forgudede kunstner i det 20. århundre. Etter en dag på den store retrospektive Picasso-utstillingen i Grand Palais i 1980 gikk jeg til fots gjennom gatene i Paris. Jeg var nødt til å bevege meg litt for å klare å suge inn den voldsomme kraftstrømmen som hadde veltet inn over meg fra de nesten tusen Picassoene som fantes på utstillingen: malerier, tegninger, skulpturer, trykk, keramikk. Legenden om Picasso som trollmann og tryllekunstner var til fulle bekreftet. Men dypt under all beundringen og min fysiske tretthet ulmet en følelse av uro.»

 

To år etter den retrospektive utstillingen begynte jeg arbeidet med boken. Etter fem år — med utallige overraskelser underveis — sto legendens Picasso for meg omtrent som drømmehelten i et kjempemessig narrespill, sammenlignet med den Picasso jeg i mellomtiden hadde lært å kjenne, og som jeg har forsøkt å gjenskape i boken. Jeg følte meg nesten som Henry James da han sto overfor «en hard og glansfull edelsten (  som funklet og skalv og smeltet hen. Det som i det ene øyeblikk så ut som bare overflate, ble i neste nå til bunnløst dyp». Mannen som i det ene øyeblikk var et enestående geni, ble i det neste en sadistisk manipulator. Det virket som om et liv ledet av brennende lidenskap for malerkunsten, for kvinner, for ideer, plutselig ble til historien om en mann som ikke kunne PICASSO elske, som bare var oppsatt på å forføre, uten tanke på kjærlighet, en mann som ikke engang var drevet av begjæret etter å eie, men hadde en tvangsmessig trang til å ødelegge. «Jeg tror jeg kommer til å dø uten å ha elsket,» sa han en gang. I realiteten var det denne kampen mellom skaperinstinkt og ødeleggelsesdrift som var den innerste kjernen i hans liv, og det er denne kampen som er hovedtemaet i min bok. Vitnesbyrdene om den skapende Picasso er mangfoldige og gloriøse. Hans frodige skaperkraft er legendarisk. Med sine bilder og sine vyer satte han sitt merke, ikke bare på kunstens verden, men på hele det 20. århundre. Men det som vitner om ødeleggeren Picasso, er preget av tragedie: selvmordet til hans annen kone og til sønnesønnen og Marie-Thérese Walter, som gjennom mange år var hans elskerinne, hans første kones psykiske forfall, de nervøse sammenbruddene til Dora Maar, den strålende kunstnerinnen som han levde sammen med i «Guernica»tiden. Alle figurerer de på den lange listen over ulykker blant dem som kom for nær det destruktive nedfallet fra hans personlighet. Under arbeidet kom jeg — til å begynne med motvillig — over en god del nye eksempler på ødeleggeren Picasso, under de hundrevis av intervjuer jeg selv eller mine medarbeidere hadde i Paris, Barcelona, Sør-Frankrike eller andre steder hvor vi fant mennesker som hadde kjent Picasso mens han levde, og som utilsiktet, eller fordi de ikke hadde latt seg forblinde av myten, avslørte fakta om geniets mørke sider.»

 

Biografien starter slik:

 

«Han var død da han ble født — det trodde de i hvert fall. Han pustet ikke, og det var ingen bevegelse å se hos det guttebarnet som Dofia Maria Picasso de Ruiz fødte natten til 25. oktober 1881. Etter forgjeves anstrengelser for å få liv i barnet, etterlot jordmoren til slutt den livløse kroppen på et bord for i stedet å ta seg av Dona Maria. Don José Ruiz, mannen til Dofia Maria, og de mange av familien som hadde møtt opp for å være til stede ved fødselen, ga opp barnet som dødfødt. Men ikke slik med Don Salvador, Josés yngre bror, som var en dyktig og myndig lege. Han lente seg over barnet og blåste røyk fra sigaren sin rett inn i dets nesebor. Der hvor jordmoren hadde spilt fallitt, klarte tobakksrøyken å få til en reaksjon. Den første mannlige arving i familien Ruiz, han som fikk navnet Pablo, gjorde sin entré i livet «med en grimase og et brøl av raseri».

 

Vi følger Picasso fra han ble født til han dør. Selv om Picasso manipulerte de fleste som han kom i kontakt med, er det kvinneshistoriene til Picasso som er gjorde størst inntrykk å lese om. Og det var mange av dem, og disse er bare noen:


Han hadde en sønn, Pablo, med Olga Khoklova som var gift med. Maya, som var tema for utstillingen da jeg var på museet i Paris, fikk han med Marie-Thérèse Walter. Han levde mange år sammen med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma. På slutten av livet levde han sammen med Jacqueline Roque som han etter hvert giftet seg med. Forholdet han hadde med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma, er viet stor plass i biografien. Det kan virke som om Françoise Gilot, som er en kjent kunstner, fortsatt lever.

 

Forordet om det svært spesielle mennesket Pablo Picasso avsluttes slik:

 

«Jo flere oppdagelser jeg gjorde om hans liv, og jo dypere jeg dukket ned i hans kunst, desto mer løp de to linjene sammen. «Det er ikke det en kunstner gjør som teller, men det han er,» sa Picasso. Men hans kunst var så helt igjennom selvbiografisk at det han gjorde, det var også ham. Hans livsskjebne overskred grensene for personlig lykke og ulykke. Å gjenskape den ble ikke bare et personlig, men også et intenst møte med en mann hvis levnetsløp spente over 91 år og var en fantastisk ferd full av skaperkraft og ødeleggelse.»

 

 

Fra bokomslaget - kjøpte den brukt gjennom Finn.no:


«Mange hevder at Pablo Picassos kunst er bilde på vårt århundre — søkende, utfordrende, brutalt og fullt av håp. Like motsetningsfylt var personen som skapte denne kunsten.

Hans sprudlende kreativitet ga ham en enestående suksess, men han hadde også et sinnelag og en livsstil som kunne være helt ødeleggende for hans omgivelser.

 

I denne stort anlagte biografien viser forfatteren oss mannen bak myten, mennesket bak maleriene, manipulatoren bak maskene. Det er et portrett ikke bare av Pablo Picasso, men også av hans tid, hans miljø og hans verden.

 

Picasso kunne være sine venners beste venn og deres verste fiende. Den fanatiske Francomotstanderen var en diktatorisk familiemann. Den styrtrike egoisten var et fremtredende medlem av kommunistpartiet. Den kvinneglade bohemen var smålig sjalu. Den utadvendte verdensborgeren huset samtidig et mørkt sinn.

 

Arianna Stassinopoulos Huffington gir oss en populær, omfattende, men også partisk beskrivelse av kunstneren. Boken har vakt stor oppsikt, er svært omdiskutert og er blitt en enorm suksess.»

2. okt. 2022

Det tørre hjertet – en god roman skrevet av Natalia Ginzburg

 


«Vi hadde vært mann og kone i fire år. Han hadde flere ganger sagt at han ville forlate meg, men så døde barnet vårt, og dermed fortsatte vi å holde sammen. Han ville at vi skulle få oss et nytt barn, han sa det ville gjøre meg godt, derfor elsket vi ofte den siste tiden. Men det lykkes oss ikke.»

 

Jeg fant romanen Det tørre hjertet av Natalia Ginzburg på biblioteket i hylla for nye bøker. Romanen ble utgitt i 1974 og oversatt til norsk i 2022.

 

Det er ikke det store persongalleriet. Handlingen starter i nåtid, og allerede på første side får vi vite at fortelleren skyter ektefellen Alberto. Etter hvert får vi vite hvordan hun møtte han, hva som ledet til ekteskapet og drapet.

 

«Når en jente er veldig mye alene og fører et heller monotont og strevsomt liv, med slitte hansker og bare noen få mynter i veska, lar hun fantasien løpe av med seg og blir derfor forsvarsløs overfor alle de feil og fallgruver som fantasien daglig forfører henne med. Som et svakt og hjelpeløst offer for fantasien leste jeg Ovid for atten jenter som satt stuet sammen i et kaldt klasserom, jeg inntok måltidene i pensjonatets dystre spisesal mens jeg kikket ut av de gulmalte glassrutene og ventet på at Alberto skulle komme og ta meg med på en konsert eller en spasertur. Hver lørdag ettermiddag gikk jeg på bussen i Porta Vittoria og reiste til Maona, og dro tilbake søndag kveld.»

 

Mer skal ikke jeg røpe av innholdet i den gode romanen på120 sider.

 

 

Forlagets omtale:

 

"Han hadde bedt meg gjøre klar en termos med te til reisen. Jeg hadde gått ut på kjøkkenet og laget teen, hatt i melk og sukker og helt den over på termosen, så hadde jeg skrudd lokket godt til og vendt tilbake til kontoret hans. Det var da han viste meg tegningen, og jeg tok revolveren opp av skrivebordsskuffen og skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene."

 

Fire år før skuddet faller, har hun møtt den mye eldre Alberto. De går lange turer langs elven og i byens gater, han har med sjokolade og bøker til henne, og han tegner ansiktet hennes i skisseboken sin. De ser ut som elskere, men er det ikke. Alberto forteller ingenting om seg selv, og hun stiller få spørsmål. Hver kveld pudrer hun ansiktet og setter seg til å vente på ham inne på det vesle pensjonatværelset. Ofte kommer han ikke. Likevel venter hun, drømmer om ham og forteller seg selv at hun er forelsket. Og selv om han sier tydelig ifra om at han ikke er det, frir Alberto, de gifter seg og får et barn. Men Alberto er en mann som blir fort lei.

 

I et usentimentalt og direkte språk dissekerer Natalia Ginzburg et ekteskap. "Det tørre hjertet" er en fortettet og ulmende roman om betinget kjærlighet og forvrengte oppfatninger, om trange kvinneliv og endelig løsrivelse.