Leselyst. Om bøker, liv og litteratur av Tone Selboe – inspirasjonskilde

 

«Ungdomstidens leseerfaringer er skjellsettende. Som barn og unge leser vi med en innlevelse og en besatthet som for mange, kanskje de fleste, går tapt med årene. Det er sterke forbindelser som skapes, og sorgen over å måtte forlate mennesker vi har levd sammen med i intense lesetimer, kan være stor. «Disse menneskene som hadde fått oss til å gispe og hulke, dem skulle vi aldri få se igjen, vi skulle aldri få vite noe mer om dem», som den franske forfatteren Marcel Proust skriver når han minnes barndommens lesestunder.

Om lesingen foregår i det stille, minner den oss til gjengjeld på at vi ikke er alene om følelser som ensomhet eller skam, eller forelskelse og glede for den saks skyld. Selv om forfatterne vi leser, ikke nødvendigvis har brukt våre ord, eller sett tingene helt på vår måte, har vi likevel delt noen felles erfaringer, eller like ofte: De åpner opp for et nytt blikk på den verden vi tror vi kjenner.

Noen har vært her før oss og blåst liv i ordene.»

Det skjer at jeg stiller meg selv om det er så viktig å lese bøker. Særlig perioder der jeg leser lite. Da hjelper det på å lese bøker som boken Leselyst Om bøker, liv og litteratur av litteraturprofessor Tone Selboe. Jeg har en del bøker med samme tema i bokhylla. Boken til Tone Selboe har jeg lånt, men jeg bør kjøpe den. Fordi den er av de bøkene jeg kan lese flere ganger.

Når jeg leste sitatet over som er i det første kapitlet, kom tanken: hvordan hadde mitt liv vært uten bøkene jeg har lest fra jeg var barn og frem til i dag. Boken til Selboe får meg til å se verdien det har gitt meg. Takknemmelighet for at vi har bibliotek. Det er som Vamp synger: 

«Så takk ska du ha, kjære gud, Eller kim du nå va? Du så fant opp dei finaste ting.»

Tone Selboe skriver om bøker jeg har lest, og bøker som jeg ikke har lest. Minner meg på bøker jeg har tenkt å lese. Bøker jeg må lese om og igjen Hun  setter litteratur i sammenheng med mange temaer.

Fra temaet Kjærlighet:

«Verken lesing eller skriving foregår i et tomrom. Alle vi som leser, enten vi er alminnelige lesere eller berømte forfattere som Dante og Proust, inngår i et fellesskap som utgjør en slags stille samtale, eller kanskje riktigere: et ekkokammer av mange stemmer. Når jeg leser om Francesca og Paolo, rykker derfor uvilkårlig minnet om min egen første store kjærlighet smertelig nær. Også den var uløselig forbundet med svik og med lesing, og om den ikke akkurat ga opphav til stor litteratur, så endte den, slik føltes det i hvert fall den gang, i et slags lite helvete.»

Om Smak der hun viser til hva Virginia Woolf uttalte:

«Smaken kan nok trenes og temmes gjennom lesing, og vi kan til en viss grad lære å kontrollere den, men det krever lesing og atter lesing før vi kan se allmenne og ikke bare personlige kvaliteter ved et litterært verk, kvaliteter som binder verker sammen i grupper, kategorier eller sjangre. Uansett hva vi leser og vurderer — dramaer, dikt, romaner, biografier eller historiske verk — vår egen personlige smak bør ifølge Woolfvære vår viktigste veileder: Vi lærer ikke bare gjennom opplysning og tanke, vi lærer vel så mye gjennom følelsen. Vi skal ikke skamme oss over det vi leser og liker, vi er selv den viktigste dommeren! Det synes jeg er et godt råd å ta med seg.»

Til slutt en smakebit fra Gjenlesing:

«Den litteraturen som klarer å ryste og skake oss, selv om vi har lest den mange ganger før, slutter aldri å forundre. Jeg opplever det ofte når jeg skal forberede en bok til undervisning: Jeg tar den opp for å lese den igjen; tenker i utgangspunktet at det strengt tatt ikke er nødvendig, for jeg kjenner den jo så godt, men så opplever jeg ord, setninger og tanker som nye og slående, som om jeg enda en gang blir tvunget til å tenke på hva de betyr, ordene på siden, og jeg blir revet med og oppslukt av lesingen, men må også tenke gjennom egne ord og standpunkter igjen, slik at jeg nesten blir fremmed for meg selv.»

Forlagets omtale av boken:

«En bok for alle som er glad i å lese, og som sier noe om hva som skjer når vi leser.

«Hvorfor leser vi? Spørsmålet har like mange svar som det har lesere: Vi leser for bekreftelse og for motstand, for nytelse og for lærdom, for atspredelse og av kjedsomhet, for å lære og for å slippe å lære, for å finne oss selv og for å komme bort fra oss selv, for å glemme og for å huske.»

"Leselyst" springer ut av kjærlighet til litteraturen. Boka beskriver hvordan lesere blir rystet, oppslukt og berørt av litteratur. Den spør hva som skjer når vi leser, og forteller om litteraturens betydning for hvordan vi lever og tenker. Hvorfor oppleves det å lese som en livsnødvendighet? Kjærligheten til litteratur er ingen ensom kjærlighet; tvert imot blir den som leser innlemmet i et fellesskap av andre lesere.

Boka er en hyllest til litteraturen og er tilegnet alle som leser, uansett situasjon eller bakgrunn.»

Høgfjellsmeldinga av Guri Sørumgård Botheim - en roman med et tidsaktuelt tema

 

«Han snur seg og ser på ho med open munn. Augo hans er heilt mørke, mørkeblåe.

Hjerkinn! Kifor vil du til Hjerkinn?

Eg trur det kunne ha vore bra for meg.

Å? Korleis da?

Ho heiser på akslene. Svarar ikkje.

Ho har kanskje møtt mannen i livet sitt, likevel vurderer ho å flytta bort frå han, utan eingong å koma opp med ei ordentleg forklaring.

Ho kunne ha sagt at ho er like sky som villreinen, ho følgjer dei lette stega til flokken, flyt bortover i eit jamt driv langs høgdedraga, følgjer terrenget som gjev minst motstand. Så snart dyra verar noko ukjent, ei uvand lukt, vender dei seg og spring, spring så fort dei evnar, søkjer tilflukt i ulendt terreng, bruker det som kamuflasje. Det er mange år sidan Ragna har vore i ein konfrontasjon.»

Jeg har tidligere lest diktsamlingen til Guri Sørumgård Botheim som jeg skrev om i innlegget: 

Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim.

Jeg likte diktsamlingen, og det samme gjelder romanen Høgfjellsmeldinga som ble utgitt i 2023. Romanens hovedtema er naturvern, et tidsaktuelt tema som jeg opptatt av. Jeg likte hovedpersonen Ragna. Hun er både tøff og sårbar. Det var et fint driv i romanen, og tidvis var den spennende. Romanen som jeg ble tipset om gjennom bokprogrammet Åpen bok var verdt å bruke lesetid på.

Forlagets omtale av romanen:

«Ragna Svae får jobben som kommunikasjonsansvarleg ved Norsk villreinsenter på Hjerkinn. Ho flyttar frå Trondheim til eit knøttlite samfunn på Dovrefjell. Her vil ho starte eit nytt liv.

Snart får Ragna i oppgåve å skrive ein NOU-rapport om villreinen og om fjellet si etiske stemme. Kollegaene meiner rapporten er nok eit papir for skrivebordsskuffa, men Ragna ser for seg eit modig dokument med politisk sprengkraft. Kven er fjellet sine heltar og skurkar? spør ho og lanserer eit upopulært svar. Arbeidet hennar utløyser sterke reaksjonar. Ei anonym trusselmelding dukkar opp - er ho trygg på kontoret, er ho trygg i sin eigen heim? Om fiendane er utspekulerte, er ikkje Ragna heilt framand for dristige arbeidsmetodar sjølv heller.

Ragna håpar at kjærasten Lars vil flytta etter ho på sikt. Men arbeidet med rapporten kvervlar opp hendingar i fortida. Eit djupt sakn tek tak i ho og dyttar ho i ei drastisk retning.

"Høgfjellsmeldinga" er ein poetisk pageturner om kontorliv, naturrestaurering og radikale meiningar, om forelsking, hemn og usynlege drivkrefter.»

Blokka på Bjerke Tretten år i tredje etasje – enda en god bok fra Bjørn Hatterud

 

«Det kjennest som at blokka vil bli ståande att aleine no som eg har bestemt meg for å flytte. Eg veit det er tull, ho har einegga firlingblokker ved sida av seg og ei halvbrorblokk som ligg ved sida av. I kvar av dei fem høgblokkene er det 48 leilegheiter, og slik har det vore sidan den siste stod ferdig i 1962, året etter mi. I burettslaget er det 304 bustader, så leilegheita mi utgjer altså omtrent 0,33 prosent av bustadene her.

 

Blokkene har stått i meir enn seksti år, og eg har budd i ei av leilegheitene omtrent ein femtedel av levetida til blokka. Eg er berre ein parentes i historia om Bjerke. Men i mitt 45 år lange liv er dei tretten åra i blokka ein berebjelke og eit langt kapittel. Blokka er som ein ytre kropp, eit tomrom fylt av etasjeskilje og folk, møblar og kjensler, eit høgreist landskap i betong.»

 Etter å ha lest Mjøsa rundt med mor av Bjørn Hatterud tidligere i sommer, gledet jeg meg til å lese Blokka på Bjerke Tretten år i tredje etasje som ble utgitt i 2023.  Det ble innertier å lese den.

Underveis har jeg ofte tenkt at boka kunne vært innkjøpt og delt ut til de som sitter på Stortinget. I boka takker han oss om velger å lese boka. Jeg vil takke for at han har skrevet den. Og; på samme måte som Mjøstraktene er et kjent område for meg, er Groruddalen det samme. Jeg har ikke bodd Groruddalen. Men jeg har jobbet på nedre Grorud noen år, og har mange gode minner derfra og folkene jeg ble kjent med. Jeg har derfor ikke problemer med å forstå at man kan trives med å bo i en blokk på Bjerke.

 

"Å drive arkeologi i eige liv er ein ekstremt lite eksakt vitskap. Sjølvsagt veit eg kor eg var til dømes 11. september, 22. juli eller då pandemien braut ut. Men kva eg gjorde veka før eller dagane etter? Inga aning. Sjølvbiografiar skal ein aldri stole på, det er den mest spekulative forma for eventyr."

Forlagets omtale:

«I tretten år har Bjørn Hatterud budd i ei blokk i Groruddalen i Oslo. I 1961 flytta 48 heldige familiar inn i dei tolv etasjane. Då Bjørn flytta inn, var mange av bebuarane gamle. Bjørn vart nær venn med fleire av naboane, som krigsseglaren Bjarne, som budde vegg i vegg med Bjørn, og Ester i første etasje, som ein gong var ei fattigjente på Langøyene.

 

På tretten år har Bjerke gått frå å vere eit slite nabolag til eit populært buområde. På same tida har Bjørn gått frå uføretrygd og eit botnpunkt i livet, til karriere med verv, prisar og nye moglegheiter. Hatterud skal no flytte frå Bjerke og ser tilbake på åra i blokka og folka han har møtt.»