Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim

Jeg har i tidligere innlegg skrevet om hvordan jeg «oppdaget» diktsamlingen til Guri Sørumgård Botheim: Heime mellom istidene som ble utgitt for kort tid siden. Det var da jeg tilfeldigvis hørte på NRK radio programmet Diktafon - link til programmet:

Forfatter Guri Sørumgård Botheim diktdebuterer med boka Heime mellom istidene. Botheim spør: Hva betyr det egentlig å føle seg hjemme?

Foto: Benedikte Skarvik

Her er hva forlaget Samlaget har skrevet om forfatteren, og der jeg har hentet bildet av henne over og noe av det de skriver om diktsamlingen:

«Guri Sørumgård Botheim (f. 1978) kjem frå Lesja og bur i ei 1950-talsblokk i Ila i Trondheim. Ho debuterte med romanen Ramstein pensionat(2009) i lag med søstera si, Sigrid. Dei var redaktørar for boka Søsken (2011) i lag med Ingrid og Kjersti Rognes Solbu. Sigrid og Guri skriv humorspalte i Dag og Tid, og er kjent for særeigne opplesingar. Guri arbeider som avdelingsleiar ved Norsk Forfattersentrum Midt-Norge. Heime mellom istidene er den første diktsamlinga hennar.

I denne diktsamlinga undersøker Guri Sørumgård Botheim kva det vil seie å kjenne seg heime. Ho tek utgangspunkt i si eiga tilknytning til heimplassen, bygda der forfedrane truleg har levd sidan istida. Nokre av dei har reist ut, men har alltid komme heim att. Ho spør seg om ho blir den fyrste som flyttar og ikkje kjem attende. I ei leilegheit i Trondheim prøver ho å lage seg ein heim i lag med kjærasten. Men ei rastlausheit forstyrrar.»

Nå har jeg leste diktsamlingen flere ganger. Lyttet til radioprogrammet flere ganger. Jeg liker diktene veldig, veldig godt. Og tenker at jeg må følge mer med når det utgis nye diktsamlinger. 

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Men dette er helt klart en bok jeg ønsker å kjøpe. En bok som er inspirerende fordi hun har vært så kreativ i valg av tema, form, presentasjon mv. En diktsamling jeg tenker kan være en fin gave å gi til noen en vet kan være interessert i temaene hun har valgt. Eller bare er glad i fine bøker. 

Jeg har også lest boken som hun ble inspirert av og som jeg har skrevet om her,

Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene

Jeg ble ikke like begeistret for Thoreaus bok som Guri Sørumgård Botheim. Men så forteller hun at hun leste den gjennom et år, jeg leste den i løpet av noen dager. Hun hadde også et annet mål med å lese den enn jeg hadde. Hun innleder diktsamlingen ved å sitere Thoreau:

«Mennesket bodde så å si i telt her i verden og vandre gjennom daler, over sletter eller fjelltopper. Men se, nå er mennesket blitt sine redskapers redskap!»

Diktsamlingen er delt i tre deler: Heime, Trondheim, og Fjellet. I del en og tre skriver hun på dialekt og del to, som er den lengste, skriver hun på nynorsk. For meg er det ingen problemer med å forstå dialekten hun skriver på, og språket som er valgt gir helt klart en egen dimensjon til diktene.

At denne diktsamlingen treffer meg, har nok helt klart noe å si med at jeg ofte tenker på hva det vil si å føle seg hjemme. Hjemplass er for meg ikke det stedet jeg bor, men det er jeg vokste opp. Når jeg f eks er på jobb og sier at nå drar jeg hjem, så er det der jeg bor. Men når jeg tenker på å reise nordover til der jeg vokste opp, tenker jeg på at jeg skal reise hjem. Som det står i diktsamlingen:

»det e en generasjon sia oss fløtte hit

nå kalla oss gardn for

heime»

Hun stiller dette spørsmålet som hun også svarer på:

«e heimen et bilde

tå den som bur der?»

Når man er ung og flytter fra hjemplassen, er det ikke alltid at en har tanker om en flytter for godt eller skal komme tilbake. Jeg tenkte ikke så mye på det, var bare trist der og da, og så ventet det store eventyret. Tenkte ikke på at det ville bli en mulighet for at hjemlengsel skulle fylle en så stor del av livet mitt. Sørumgård skriver:

«e vil ikkje vera

den som reise

og ikkje kjem attende»

Og når man kommer hjem, hvem er man da:

«e e en gjest

i en barndomsheim»

Innimellom dukker det opp noe som gir et innblikk i en sorg som ligger der, om en tidligere kjæreste som er borte. Om å flytte fra Singssaker til Ila skriver hun: 

«eg flytta fra Singsaker stiv av sorg». 

Et annet sted:

«sorg søv ikkje

men isa ned¨

tina upp att

i varmare vér»

Og dette:

«livet e ikkje sjølvreparerende på alle plan.»

I del to er det sivilisasjonskritikken inspirert av Thoreau får en plass, som hun skriver:

«radioen er forteljingane frå forbipasserende

Facebook er grendahuset

marklyft lyftar nykløvd ved

hesten gjorde eit arbeid

nå er det arbeid å ha hest»

Guri Sørumgård Botheim har laget en nydelig video som jeg har linket til nedenfor. Jeg avslutter innlegget om Heime mellom istidene med videoen der hun leser litt fra første del av diktsamlingen.