Noen bøker
er bare slik at en merker kjemien ved å lese første setning. Det er ikke hva andre har skrevet om den som skaper forventninger til romanen, men dens begynnelse. Det skjedde med romanen
Barneloven av Ian McEwan.
Barneloven på
litt over 200 sider ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. I 2015 leste jeg og
skrev om to andre bøker av Ian McEwan: Sementhagen
og Hjelp fra fremmede. Jeg har
lånt boken jeg har lest av biblioteket. Men jeg skal være ærlig, begynnelsen og
midtpartiet av romanen synes jeg var bedre enn slutten. Slutten ble for daff
synes jeg. Da dabbet min interesse av. Jeg kjente meg snytt.
Barneloven starter slik:
«London. En uke etter treenighetssøndag.
Uforsonlig junivær. Høyesterettsdommer Fiona Maye var hjemme denne søndagskvelden,
lå på sjeselongen, stirret forbi de strømpekledde føttene mot utsnittet hun så
av de innfelte bokhyllene ved peisen og det lille Renoir-litografiet av en som bader,
som hun kjøpte for femti pund for tretti år siden og som hang ved det høye
vinduet på den ene siden. Antakelig en forfalskning. Under det, en blå vase
midt på et rundt valnøttbord. Ingen erindring om hvordan hun anskaffet den.
Eller når hun sist satte blomster i den. Peisen hadde ikke vært tent på et år.
Med en tikkende lyd dryppet svarte regndråper med ujevne mellomrom ned på det
gulnede, sammenkrøllede avispapiret i peisen. Et Bokhara-teppe lå over brede,
polerte gulvplanker. I utkanten av synsfeltet ruvet det lille flygelet med
familiefotografier i sølvrammer på den dype, svarte lakken. På gulvet ved siden
av sjeselongen, innen rekkevidde, lå utkastet til en dom. Fiona lå på ryggen og
skulle ønske at alle disse tingene befant seg på havets bunn.»
Av en eller
annen grunn tenker jeg på Helen Mirren i rollen som DCI Jane Tennison i
krimserien «Den mistenkte» (Prime
Suspect) når jeg leser om Fiona Maye. Som karakter. Dyktig i sin rolle som
politiinspektør. Profesjonell. Stålkontroll. Kjølig. En type menneske som jeg ønsker å ha en distanse til. Her er bilde av Helen Mirren i rollen:
Fiona Maye
er dyktig. Høyt respektert. Men det har kostet å komme dit hun er i dag. Selv
om hun har god kontakt med egen familie og ektefellen Jacks familie, har det aldri
passet å få egne barn under klatringen i karrierestigen. Når ektefellen Jack
ønsker seg og ber om hennes tillatelse til et kontrollert sidesprang med en
annen kvinne, kommer Fiona ut av balanse:
«I hånden holdt hun sin andre
skotske whisky med vann. Hun var skjelven, hadde ennå ikke hentet seg inn etter
den stygge episoden med ektemannen. Det var sjelden hun drakk, men Talisket med
springvann var balsam, og hun vurderte å gå bort til skjenken i den andre enden
av rommet og hente sin tredje. Mindre whisky, mer vann, for hun skulle i retten
i morgen og var vakthavende dommer nå, tilgjengelig dersom behovet meldte seg,
enda hun lå der og ikke hadde summet seg ennå. Han hadde kommet med en sjokkerende
erklæring og lagt en utålelig byrde på skuldrene hennes. For første gang på
mange år hadde hun faktisk ropt høyt, og et svakt ekko runget fremdeles i ørene.
«Din idiot! Din jævla idiot!»
Hun
hadde ikke bannet høyt siden de bekymringsløse turene til Newcastle i tenårene,
selv om et og annet kraftuttrykk snek seg inn i tankene hennes når hun hørte
sirkelbevis eller irrelevante lovanvendelser. Og så, ikke lenge etterpå,
hvesende av sinne, hadde hun sagt høyt minst to ganger: «Hvordan våger du!»»
Jack sier
at han trenger det og spør når de elsket sist:
«Når var det? Han hadde spurt om det
før, liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være
vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter,
prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i
alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede særegenheter innlemmes i
all hast... «
I tillegg til
å se for meg Fiona som Helen Mirren i rollen som Jane Tennison, kom tankene til
albumet Og så kom resten av livet til
Kari Bremnes. En ting er at jeg som leser lurer på om, og eventuelt hvordan, rystelsen i privatlivet påvirker arbeidet til Fiona. Men hva med privatlivet. «Det er ikkje alltid det går sånn
som du hadde tenkt» synger Kari Bremnes i sangen «E du nord» Er dette begynnelsen
på slutten for Fiona eller «en ny begynnelse»...
Hva Barneloven handler om? Enkelt og greit
lar jeg avslutningsvis Gyldendal
forlag presentere innholdet:
«Men Fionas yrkesmessige suksess har
gått på bekostning av ekteskapet. Forholdet mellom henne og mannen, Jack, er
turbulent, og samtidig bærer hun på en sorg over barna hun aldri fikk. Mannen
hennes ber henne i desperasjon om å vurdere åpent ekteskap, og etter en heftig
krangel flytter han ut. Bruddet skaper et tomrom i henne; er det kjærlighet hun
har mistet, eller er det en moderne form for ære? Er det ikke forakt eller
utfrysning hun egentlig frykter?
På flukt fra disse spørsmålene
graver hun seg ned i jobben. Hun fatter spesielt interesse for en svært
kompleks sak der en 17-årig gutts liv står i fare da foreldrene nekter ham å
motta blodoverføring. Familien, som er medlemmer av Jehovas vitner, har vansker
med å akseptere denne livreddende behandlingen fordi den strider mot deres tro.
Utfallet av saken blir skjebnesvanger, ikke bare for gutten, men også for
Fiona. I kulissene står Jack og et havarert kjærlighetsliv, og jaget etter å
løse saken - og ikke minst redde ekteskapet - setter Fiona på en nervepirrende
prøve som vil holde leserne fengslet helt til siste side.»
Fint at du valgte å lese den:) Ja, det er ikke lett å bli fornøyd med avslutningene i bøker, men det er få bøker jeg har vært fornøyd med måten ting blir rundet av på. Noen forfattere er gode på avslutninger, andre ikke:)
SvarSlettJeg har lest om hvor viktig det er med en god begynnelse på en bok, og det er viktig er også min erfaring. Men slutten er også viktig, på en måte prikken over i-en. Helt enig med deg, det er ofte slutten har blitt tam på en ellers god bok. Men det er sikkert vanskelig for forfatteren også. Kanskje derfor noen skriver mursteiner, de gruer seg til de må velge hvordan boken skal slutte ;)
SlettJeg sier ikke at slutten ikke er viktig, det er det jo selvfølgelig, men det er vanskelig å komme over bøker som har en god avslutning og som man føler seg tilfreds med. De er sjeldne. Selv foretrekker jeg åpne slutter hvor man kan tenke videre selv på hvordan ting er eller kunne være osv, hvis du skjønner. Synes det er mer spennende enn konkrete avslutningene. Kanskje derfor noen skriver mursteiner bare fordi de selv ikke vet slutten, hehe. Ikke godt å vite. Jeg er bare glad jeg ikke er forfatter. Hadde vel ikke blitt ferdig med en eneste bok. Ville bli forfatter da jeg var mindre og hadde egentlig ikke hatt noe i mot å bli det nå, men eier ingen fantasi:)
SvarSlett