Ian McEwan: Barneloven (The Children Act) - jeg ser for meg Helen Mirren i rollen som Jane Tennison når jeg leser om Fiona Maye

Noen bøker er bare slik at en merker kjemien ved å lese første setning. Det er ikke hva andre har skrevet om den som skaper forventninger til romanen, men dens begynnelse. Det skjedde med romanen Barneloven av Ian McEwan. 

Barneloven på litt over 200 sider ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. I 2015 leste jeg og skrev om to andre bøker av Ian McEwan: Sementhagen og Hjelp fra fremmede. Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Men jeg skal være ærlig, begynnelsen og midtpartiet av romanen synes jeg var bedre enn slutten. Slutten ble for daff synes jeg. Da dabbet min interesse av. Jeg kjente meg snytt.

Barneloven starter slik:

«London. En uke etter treenighetssøndag. Uforsonlig junivær. Høyesterettsdommer Fiona Maye var hjemme denne søndagskvelden, lå på sjeselongen, stirret forbi de strømpekledde føttene mot utsnittet hun så av de innfelte bokhyllene ved peisen og det lille Renoir-litografiet av en som bader, som hun kjøpte for femti pund for tretti år siden og som hang ved det høye vinduet på den ene siden. Antakelig en forfalskning. Under det, en blå vase midt på et rundt valnøttbord. Ingen erindring om hvordan hun anskaffet den. Eller når hun sist satte blomster i den. Peisen hadde ikke vært tent på et år. Med en tikkende lyd dryppet svarte regndråper med ujevne mellomrom ned på det gulnede, sammenkrøllede avispapiret i peisen. Et Bokhara-teppe lå over brede, polerte gulvplanker. I utkanten av synsfeltet ruvet det lille flygelet med familiefotografier i sølvrammer på den dype, svarte lakken. På gulvet ved siden av sjeselongen, innen rekkevidde, lå utkastet til en dom. Fiona lå på ryggen og skulle ønske at alle disse tingene befant seg på havets bunn.»

Av en eller annen grunn tenker jeg på Helen Mirren i rollen som DCI Jane Tennison i krimserien «Den mistenkte» (Prime Suspect) når jeg leser om Fiona Maye. Som karakter. Dyktig i sin rolle som politiinspektør. Profesjonell. Stålkontroll. Kjølig. En type menneske som jeg ønsker å ha en distanse til. Her er bilde av Helen Mirren i rollen: 

Fiona Maye er dyktig. Høyt respektert. Men det har kostet å komme dit hun er i dag. Selv om hun har god kontakt med egen familie og ektefellen Jacks familie, har det aldri passet å få egne barn under klatringen i karrierestigen. Når ektefellen Jack ønsker seg og ber om hennes tillatelse til et kontrollert sidesprang med en annen kvinne, kommer Fiona ut av balanse:

«I hånden holdt hun sin andre skotske whisky med vann. Hun var skjelven, hadde ennå ikke hentet seg inn etter den stygge episoden med ektemannen. Det var sjelden hun drakk, men Talisket med springvann var balsam, og hun vurderte å gå bort til skjenken i den andre enden av rommet og hente sin tredje. Mindre whisky, mer vann, for hun skulle i retten i morgen og var vakthavende dommer nå, tilgjengelig dersom behovet meldte seg, enda hun lå der og ikke hadde summet seg ennå. Han hadde kommet med en sjokkerende erklæring og lagt en utålelig byrde på skuldrene hennes. For første gang på mange år hadde hun faktisk ropt høyt, og et svakt ekko runget fremdeles i ørene. «Din idiot! Din jævla idiot!» Hun hadde ikke bannet høyt siden de bekymringsløse turene til Newcastle i tenårene, selv om et og annet kraftuttrykk snek seg inn i tankene hennes når hun hørte sirkelbevis eller irrelevante lovanvendelser. Og så, ikke lenge etterpå, hvesende av sinne, hadde hun sagt høyt minst to ganger: «Hvordan våger du!»»

Jack sier at han trenger det og spør når de elsket sist:

«Når var det? Han hadde spurt om det før, liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede særegenheter innlemmes i all hast... «

I tillegg til å se for meg Fiona som Helen Mirren i rollen som Jane Tennison, kom tankene til albumet Og så kom resten av livet til Kari Bremnes. En ting er at jeg som leser lurer på om, og eventuelt hvordan, rystelsen i privatlivet påvirker arbeidet til Fiona. Men hva med privatlivet. «Det er ikkje alltid det går sånn som du hadde tenkt» synger Kari Bremnes i sangen «E du nord» Er dette begynnelsen på slutten for Fiona eller «en ny begynnelse»... 

Hva Barneloven handler om? Enkelt og greit lar jeg avslutningsvis Gyldendal forlag presentere innholdet:

«Men Fionas yrkesmessige suksess har gått på bekostning av ekteskapet. Forholdet mellom henne og mannen, Jack, er turbulent, og samtidig bærer hun på en sorg over barna hun aldri fikk. Mannen hennes ber henne i desperasjon om å vurdere åpent ekteskap, og etter en heftig krangel flytter han ut. Bruddet skaper et tomrom i henne; er det kjærlighet hun har mistet, eller er det en moderne form for ære? Er det ikke forakt eller utfrysning hun egentlig frykter?

På flukt fra disse spørsmålene graver hun seg ned i jobben. Hun fatter spesielt interesse for en svært kompleks sak der en 17-årig gutts liv står i fare da foreldrene nekter ham å motta blodoverføring. Familien, som er medlemmer av Jehovas vitner, har vansker med å akseptere denne livreddende behandlingen fordi den strider mot deres tro. Utfallet av saken blir skjebnesvanger, ikke bare for gutten, men også for Fiona. I kulissene står Jack og et havarert kjærlighetsliv, og jaget etter å løse saken - og ikke minst redde ekteskapet - setter Fiona på en nervepirrende prøve som vil holde leserne fengslet helt til siste side.»