Jeg leser
ikke bøker for å underholdes. Ikke for å få tiden til å gå. Den går dessverre altfor fort. Bøker leser jeg for
av og til finne og lese bøker som den boken jeg nå har lest:
Med denne
romanen som handler om å være et menneske i sorg har jeg lest alle bøker Per
Petterson har skrevet. Et gjennomgående trekk med hans romaner er at han
skriver om det å være menneske i ulike settinger på en usentimental måte. I en
verden som er full av overfladiskhet er det godt å lese slike bøker.
Romanen I kjølvannet ble utgitt i 2000, er på 190
sider og jeg har lånt den av biblioteket. Den handler om tiden etter at en katastrofe
har rammet hovedpersonen Arvid. Den samme katastrofen som rammet Per Petterson
da forfatterens foreldre, bror og niese omkom i mordbrannen på skipet MS
Scandinavian Star i 1990.
I begynnelsen
av romanen møter vi Arvid, 43 år, i Oslo Sentrum. Året er 1996. Arvid er i bakfylla,
skitten med brukne ribben og husker lite av hvordan han er havnet der han nå
befinner seg:
«Jeg hoster og ser ned, jeg ser
hendene mine. De har en tomhet jeg ikke kan forklare og er svarte og har
skrubbsår i håndflatene, men jeg kjenner ingenting. De bare henger der.»
Han tenker
tilbake på skiturene han hadde samme med faren og broren:
«Men det er et liv siden nå, og han
har vært død i nesten seks år. Jeg husker et kontor på Drammensveien med røde
kors på døra, en brannmann viser en video fra inne i båten med et landskap av
halvnakne, liggende kropper, dødens korridor sto det på forsida av VG, på
innsida av øynene mine var denne videoen; hud, jeg ser hud, fløyelsmatt i det
flakkende lyset fra ei lampe som beveger seg innover, urolige skygger mellom albuer
og hoftekammer, skulderblad og nakkegroper, et hav av stille mjukhet der bare
lyset beveger seg og gjør det levende som ikke lever. Kamera går, og stopper et
øyeblikk foran det som er blitt svart, der flammene har tatt alt og gjort seg
ferdige, for det svinger inn i en lugar med en tøypingvin helt aleine på ei
køye og døra på gløtt mot badet, den mørke stripa i åpninga foran badets åpenbare
hemmelighet. Jeg fryser på føttene her jeg står med nesa mot døra og husker kulda
som satte seg i føttene den gangen i det kontoret, og magen som brant helt
vanvittig. Men i ansiktet var jeg helt rolig, og hun som satt ved siden av meg
sa: - Spol tilbake, for guds skyld, jeg må se den pingvinen én gang til.»
Arvid er på
bunnen, og dit har han vært å vei lenge. Han er skilt, døtrene bor sammen med
moren og han har hatt lite kontakt med dem den siste tiden. Han bor alene i en
blokkleilighet og forsøker å skrive. Livet blir ikke enklere når den eldste
broren, den eneste gjenlevende etter katastrofen, forsøker å begå selvmord. Når
Arvid snakker med han på sykehuset første gang etter hendelsen spør han broren
om han hadde tenkt å la Arvid bli igjen alene:
«- Du er ikke nok, sier han. Stemmen
hans er helt tom, det er ingen ting å hente der.
Nei, vel, sier jeg...»
Romanen
foregår i nåtid der Arvid tenker mye på forholdet til faren. På det som skjedde
etter katastrofen; oppryddingen i leiligheten til foreldrene. Og et forsøk på å
komme videre i livet. Det er få forfattere som jeg har lest som klarer å bevege seg mellom nåtid og fortid på en så uanstrengt måte som Per Petterson.
I kjølvannet ble godt mottatt av kritikerne da
den ble utgitt; det kan du lese her
på forlaget Oktober. For romanen mottok Petterson Brageprisen og
han ble nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia. En av kritikerne, Leif Ekle
skriver bl a i denne anmeldelsen:
«I kjølvannet» ligger i sin handling
og virkelighet svært nær Per Pettersons eget liv. I et samfunn der det private
ikke lenger finnes som sfære med krav på respekt, kan det være grunn til å
frykte en slik bok.
Og det ligger mesterskap til
grunn, intet mindre, når forfatteren, som Petterson, klarer å løfte den egne,
helt konkrete tragedien - den som bare han kan eie - til å angå alle som
fremdeles orker å tenke, alle som har møtt eller må møte sorgen som en del av
dette livet. Alle, ikke minst menn, som vil forsøke det håpløse prosjektet å
være anstendig menneske.»