Demokratiets svanesang (Twilight of Democracy) av Anne Applebaum

 

Jeg var kommet til siste kapittel i boken til Anne Applebaum bok Demokratiets svanesang som har tilleggstittelen Politikk som svikter og vennskap som tar slutt, da det ble en bråstopp i lesingen. Det ble et ryddeprosjekt i helga. Studenten skal være oftere innom gamlingene i året som kommer, og da var det et ønske om å kvitte seg med ting og tang som jeg har oppbevart pga at jeg er i overkant nostalgisk. Da jeg leste siste kapittel av boken som ble utgitt i 2020 og på norsk i 2021 søndag kveld, hadde motivasjonen og tankene om at jeg skulle lese den om igjen blitt borte i oppryddingen. Boken settes uansett inn i bokhylla med en intensjon om at jeg skal lese den om igjen når motivasjonen er tilbake. 

Uansett; boken til Anne Applebaum som jeg kjøpte i mai (månedens bok i Bokklubben) er interessant og tankevekkende. (Kjedelig bokomslag!!!) De som er interessert i tema og ønsker å lese boken har ikke behov for å lese annet enn Bokklubbens beskrivelse av den her og forlagets omtale av boken:

«Den Pulitzer-prisvinnende historikeren og journalisten Anne Applebaum forklarer med forbløffende klarhet hvorfor ledere i flere vestlige land har kastet kull på liberale demokratiske ideer til fordel for nasjonalisme og autoritarisme.

Over hele verden ser vi den samme tendensen: Demokratier er under angrep, mens ulike former for autoritære styresett er på fremmarsj. Applebaum var en av de første til å rope et varsku om de antidemokratiske bevegelsene som rørte seg i Vesten, i Demokratiets svanesang forklarer hun hvorfor nasjonalisme og autokrati har slik tiltrekningskraft og hvorfor politiske systemer med grunnleggende enkle idéer har en så umiddelbar appell, spesielt hvis de er til fordel for de lojale og ekskluderer alle andre.

Despotiske ledere styrer ikke alene. For å komme seg til makten og holde på den er de er avhengig av hjelp fra politiske allierte, byråkrater og mediepersonligheter. De autoritaristiske og nasjonalistiske partiene som har vokst frem i moderne demokratier over hele verden byr på nye veier til makt og penger for sine tilhengere. Applebaum beskriver flere av verdens fremste forkjempere for frihetsfiendtlige styresett verden over, og viser oss hvordan de bruker konspirasjonsteorier, politisk polarisering, sosiale medier, og til og med nostalgi for å forandre samfunnene de er en del av.»

Demokratiets svanesang er en glitrende dissekering av et verdensomveltende skifte og et engasjerende blikk på veien som leder tilbake til de demokratiske verdiene vi står i fare for å miste.»

Hjem fra krigen (Return to Jalna) - bok nr. 13 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

Da er romanen Hjem fra krigen på 473 sider lest. Jeg er ikke den eneste som leste serien som barn. Det samme forteller forfatteren av boken som jeg skrev om i dette innlegget at hun gjorde:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Godfølelsen er veldig til stede når jeg leser bøkene nå også. Jeg misunner Mazo de la Roche f. 1879 som hadde evne og vilje til å skrive bøkene i serien. Det ble en suksess. Tenk om noen kunne sett potensialet til å filmatisere historien…

I bok nr. 13 er vi kommet til 1943. Unge Maurice Whiteoak f. 1926 kommer hjem til Canada fra Irland der han har bodd hos en slektning:

«Da den første sommeren i Irland var over, kom krigen. Nå hadde den vart i fire år. Tross alle brevene hjemmefra hadde Maurice følt seg uendelig fjernt fra krigen, like fjernt som fetter Dermot. Selv da faren og onklene hadde reist ut for å være med og kjempe, selv da han fikk høre at hans far var tatt til fange i Tyskland, hadde han følt seg fjernt fra krigen og fortsatt sitt fredelige liv sammen med sin lærer og den gamle fetteren.»

Fetteren og velgjøreren Dermot Court er nå død, og Maurice arver Dermot når han blir 21 år.

I løpet av krigen er onkel Maurice, gift med tanten Meg, død. Faren Piers kommer hjem etter hvert med et ben mindre. Patriarken Renny på Jalna kommer også hjem.

Det er mye som skjer, ikke minst fordi Meg selger huset til en initiativrik investor Clapperton som skaper mye støy med sine planer for eiendommen. Den unge Adeline f.1930 tegner å ha arvet utseende fra sin farmor og en sterk vilje av sin far. Når boken slutter, er året 1945. 2. verdenskrig er over og et nytt familiemedlem er kommet inn i familien, Dennis, sønnen til Finch.

Nå har jeg tre bøker igjen av serien på 16 bøker. I tillegg må jeg lese ferdig biografien av Mazo de la Roche. Den må jeg prioritere å lese  i sommer og høst.

Min kinesiske farmor av Lars Saabye Christensen

 

 

«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»

 

Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren. 

Samuel Johnson skal ha sagt:

 

En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det.

 Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter. 

 

Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:

Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.

Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor. 

På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk? 

Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv?