Markens Grøde av Knut Hamsun - kjente på rastløsheten innimellom

«Kråkmo-tinden ved Sagfjorden i Hamarøy. På dette avsidesliggende stedet begynte Hamsun sommeren 1916 å skrive på denne store bonderoman Markens Grøde. Men det gikk trådt. I januar 1917 hadde han ikke prestert mer enn 40 sider. Problemene med å komme i gang bidro til å skjerpe konflikten mellom gårdsdriften og skrivearbeidet. Høyst sannsynlig var dette den utløsende faktor som førte til at Hamsun flyttet sørover igjen.

I flere brev hadde han klaget over at Hamarøy lå så langt vekk. Det tok tid å få frem korrekturen. Dessuten følte han seg rett og slett isolert. Og i 1916 begynner han å undersøke mulighetene for å skaffe seg et hus sørpå. Nyttårsaften 1916 skrev han til Erik Frydenlund at han ville flytte så hurtig som mulig, og i april 1917 stod familien på flyttefot. Alt dette satte fart i arbeidet med Markens Grøde, som ble skrevet ferdig i løpet av sommeren og utkom samme høst.»

Bildet og sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

I boken jeg har lest og skrevet om i innlegget:

Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»

skriver Marie Hamsun:

«Det hadde vært innholdsrike år for meg, de i Nordland. Også for Knut, tror jeg. Arbeidsår med slit og glede. Han pleide å si: Vi skal være som en rund ring, du og jeg. Og tenker jeg tilbake, så var vi det. Til det syntes meg at det kom en brist i ringen Jeg fikk denne angstfulle følelsen av at det var dyp i ham som var for dype for meg, kroker og vinkler i hans sinn som jeg var stengt ute fra og der farer lurte. Da hendte det at jeg skrev brev til ham som jeg i siste øyeblikk reddet tilbake fra posthuset for «du hjelper meg hvis du er glad».

Nå, nettopp mens han satt og skrev Markens Grøde, lovsangen til jorden og jorddyrkeren, midt i drømmen om Sellanraa, var det blitt en nødvendighet for ham å vende tilbake til byen.»

Romanen ble ferdig etter at de var flyttet til Larvik. Og endelig har jeg lest den. Eksemplaret jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) er fra 1972 og illustrert av Karl Erik Harr. 

Fra forordet:

«Knut Hamsun kom i 1917 med romanen Markens Grøde. Tre år senere fikk han Nobelprisen i litteratur for dette verket som representerte en ny side ved hans forfatterskap. Tidligere var tendensen satire og samfunnskritikk, i Markens Grøde derimot inntar Hamsun en positiv holdning. Han skriver om sin tro på jordbruket, på nybrottsarbeidet som den eneste livsnødvendige gjerning for mennesket: «Alltings Ophav, den eneste Kilde, Dei evige Liv.» Isak er nybrottsmannen i Markens Grøde. Vi møter ham på vei nordover i Ødemarka hvor han leter etter et fruktbart og vennlig sted å slå seg til. Vakker er han ikke, hans ord mangler åndens flukt. Rundt Isaks gård, Sellanrå, vokser det etterhvert frem et samfunn av ytterst forskjellige mennesker. Noen blir fastboende, andre kommer og går, men i sentrum står Isak på godt og vondt. Han er målet på de sanne, menneskelige verdier. Menneskene som reiser ut fra Sellanrå får et nytt livssyn i nye omgivelser, Hamsun fremstiller dem rastløse og ærgjerrige etter ytre tegn på rikdom. De som vender hjem henter ny kraft i naturen og i jordbruket. I Markens Grøde skrev Hamsun bedre enn noen gang før. Han forteller enkelt og direkte, han går stemningsfylte høyder i skildringen av nord-norsk natur, han fester mennesket til papiret og gjør det uforglemmelig med en samtidig naiv og innful replikk. Både i innhold og utførelse er Markens Grøde en av dette århundrets viktigste romaner.»

Jeg kjente på rastløsheten underveis i romanen. På grunn av språket måtte jeg sette ned tempoet. Jeg syntes begynnelsen var seig å komme igjennom. Er det så viktig at du leser den, spurte jeg meg selv flere ganger. Men så begynner det å skje noe mer. Den nye tid kommer til Sellanrå når Inger kommer hjem fra fengselsoppholdet. Markens Grøde. Flere personer kommer inn i handlingen. Det blir viktig for meg å få vite hvordan det går med Isak og familien, hvordan de påvirkes av endringene i samfunnet. 

Det var viktig for meg å få lest Markens Grøde. Det er ofte den nevnes i forbindelse med at Hamsun, og jeg har kjent meg flau over ikke å ha lest den. Men så ærlig skal jeg være: for meg er forsatt Benoni og Rosa  mine favorittbøker skrevet av Hamsun. Jeg kan bare tenke på dem, og så trekker jeg på smilebåndet. Benoni er en herlig karakter. Det gjorde jeg ikke når jeg leste Markens Grøde. Ikke at jeg opplevde den mørk eller trist. Den ga meg klare bilder av fortellingen i romanen. Det er vel bare det at det er 100 år siden den ble utgitt, og jeg er for rastløs til å ta meg tid til å kjenne etter hvordan det ville være å være leser i 1917 og deromkring. Det er vel der skillet går mellom en som har utdannelse innenfor litteratur og meg. Hadde jeg hatt det, hadde jeg aldri ventet så lenge med å lese Markens Grøde.  

Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»

«Vi hadde vært som trær i en planteskole, vi søsken. Ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted, Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt røttene våre, den som fulgte med fra sted til sted.

Det var farens konkurs da Marie Hamsun var 7 år som var årsaken til at familien flyttet flere ganger i årene som fulgte. «En mørk skygge falt plutselig over de lyse barndomsdagene mine, en mystisk nedverdigelse», skriver Marie Hamsun i erindringsboken Regnbuen. De måtte flytte fra det store huset og den staselige butikken. «Konkursfanter» fikk Marie og søsteren slengt etter seg. Hun skriver at opplevelsene i barndommen har gitt henne avsmak for auksjoner. Fire auksjoner ble det før familien flyttet til Kristiania i 1897.

Erindringsboken Regnbuen av Marie Hamsun (1881 – 1969) ble utgitt i 1953. Utgaven jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) og lest, er fra 1974. Jeg leste om den i boken jeg har skrevet om i innlegget

Kjærlighet og mørke – en interessant og tankevekkende biografi om Marie Hamsun skrevet av Anne Hege Simonsen

Om bokens innhold:

«Etter mer enn førti års ekteskap med Knut Hamsun, utga Marie Hamsun i 1953 denne sin store selvbiografi, der hovedvekten ligger på det nyanserte bildet av hennes ektemann. Enkelt og levende forteller hun om sine oppvekstår i et nøysomt østerdalshjem som var preget av konkurser og oppbrudd, om de første ungdomsår i hovedstaden da hun brøt over tvert med familien for å gå til scenen, og frem til det skjebnesvangre møtet med Knut Hamsun som skulle forandre hennes liv. Hun var 26 år, og han var nesten 50 da de møttes. Fra første stund slo kjærligheten ned i dem som en lys lue og brant livet ut — en besettende, altoppslukende kjærlighet som kunne slå gnister og som ofte ble satt på hard prøve. Han hadde et ubendig temperament, han var lunefull inntil det grenseløse; også hun hadde temperament, men det vitner om hennes karakterfasthet at hun klarte å holde ut med ham i alle disse årene — og likevel leve et rikt liv. «Regnbuen» ble en bestselger i flere år, og regnes som en av de ypperste biografier som er skrevet på norsk. Her er en oppriktighet som kan fylle en med både beundring og forskrekkelse. Mange av brevene som her siteres, er av den art som vanligvis først trykkes femti år etter brevskriverens død. Men det er gripende lesning. Boken gir et levende innblikk i en stor, men omdiskutert manns skjebne.»

Den som leter etter svaret på hvorfor hun ble nasjonalsosialist, vil ikke finne det i denne boken. Det ble en helt spesiell leseopplevelse.  På samme måte som biografien skrevet av Anne Hege Simonsen.

Som det var for de fleste barn på den tid Marie vokste opp, ble det mye arbeid som falt på de eldste barna i den etterhvert store ungeflokken:

«Når jeg nå tenker tilbake på de årene, så ser jeg at de la grunn for så meget av min innstilling til livet. Det var trelsomme år, vi eldste søstre ble utnyttet, som det sikkert ville hete i moderne barneoppdragelse. Jeg husker at jeg var så sliten somme tider at jeg måtte gå avsides og kaste opp. En skulle jo vokse også, mange har nesten nok med det i den alderen.»

Om den viktige Dadda, skriver Marie:

«Dadda var fra en husmannsplass. I et trangt reir med 12-13 unger var hun den som først fikk fjær og ble lempet ut. Hun kom til oss da hun var 15 år, og ble værende de neste 15. Da kom en omveltning for oss. For da giftet hun seg. En utrolig hendelse! Det var ikke til å skjønne at Dadda skulle foreta seg noe som helst som ikke hadde med oss og vårt å gjøre. Og så hun som var så gammel! Tenkte jeg. «

Marie skriver om somrene da hun sammen med søsteren Ingeborg var gjeterjenter på seteren sammen med moren. De var bare elleve og tolv år. Mye ansvar ble lagt på små skuldre.

«Minnes jeg gode dager i skogen da mennesker og dyr helst vil late seg litt i solsteken, så minnes jeg enda mer de bitende sure regnværsdagene før det endelig ble Mikkelsmess og hjemreise fra seteren.»

For det meste handler boken om tiden fra da hun møtte Knut Hamsun (1859-1952). Hun siterer fra brevvekslingen mellom dem og skriver at:

«Brev kan somme tider være mer enn samvær. Avstanden gir klarhet, men adskillelsen uro.»

Mange oppgjør mellom dem ble tatt i brev:

«Jeg kommer ikke til å glemme det så lenge jeg lever, skrev han.

Ingen av oss kom til å glemme det.

Det var det første store oppgjøret, det ble ikke det siste. Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss. Somme tider synes jeg vi var som naglet til ett kors.»

På slutten av enkelte kapittel skriver hun om nåtiden, som her fra 1951:

«I disse aprildager mens jeg skriver dette, er det 43 år siden vårt første møte.

Den gamle hvithårede damen jeg ser i speilet når jeg snur litt på hodet, det er meg.

Og her hos meg, i den medtatte kurvstolen som knirker så leit, sitter min mann bøyd under sin harde skjebne og sine mange år.

Jeg tenker sørgmodig at kanskje skulle vi ikke målt hender allikevel den gangen på Theatercaféen for lenge, lenge siden-?»

Knut Hamsun måtte ha ro for å skrive. Økonomien deres var avhengig av bøkene han skrev:

«Han ble gående slik utover våren, ikke frisk, ikke syk, det gikk smått med «forfatteriet». Som han med forakt hadde kalt det i et brev en gang, - riktignok i samme åndedrett som han nevnte den helligånd.

I denne tiden begynte det å demre for meg at det var bare i dette samme forfatteriet han fant den dype gleden som kan kalles lykke.

Til den atmosfæren han måtte ha for å nå den egentlige lykken hørte nok også min kjærlighet. Men jeg forsto at når han som nå ikke kunne komme ordentlig i gang med arbeidet, så kunne ingenting oppveie det. Den lykken jeg kanskje ga ham, var bare et middel, ikke noe mål. Men var det annet han selv hadde sagt? Bare så poetisk, at jeg kunne gjøre ham til en fyrste.

Sannhetens erkjennelse — hvor holder det hardt i de unge år å gi slipp på drømmen!»

Det er veldig mye jeg kunne skrevet om Regnbuen. Selv om det er mange år siden den ble utgitt, er den fortsatt lesverdig. Jeg blir ikke mindre interessert i å lese biografier om Knut Hamsun etter å ha lest Marie Hamsuns fortelling. Og flere bøker som han skrev.

Victoria – romanen som også kalles Knut Hamsuns kjærlighetsfantasi

«Det var kveld, solen var nede; men varmen stod og dirret i luften. Over skogene, åsene og vågen lå en endeløs ro. En kvinne kom oppover mot bruddet. Det var Victoria. Hun bar på en kurv.

Johannes reiste seg, hilste og ville fjerne seg.

Jeg vil ikke forstyrre Dem, sa hun. Det var noen blomster jeg skulle ha.

Han svarte ikke. Og han tenkte ikke over at hun hadde allverdens blomster i sin have.»

Jeg har kjøpt og lest romanen Victoria, og etter det sett filmatiseringen med Iben Akerlie og Jacob Oftebro i rollene som Victoria og Johannes. Romanen til Knut Hamsun har jeg lest for første gang. Filmen har jeg sett tidligere. Utgaven jeg har lest ble utgitt i 1982.

Akk ja, det er en gammel bok. Utgitt første gang i 1898. Og filmatiseringen ble ikke bejublet. Mange har meninger om romanen. Det passet fint å lese boken og se filmen nå. Fjerne seg fra verdens støy og mas og ta inn langsomheten i denne romanen som ble en av Hamsuns mest populære bøker. Der en kan finne dette nydelige om kjærlighet:

«Spør noen hva kjærligheten er, da er den intet annet enn en vind som suser i rosene og derpå stilner. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer for døden. Gud har skapt den av mange slag og sett den vare eller forgå.»

Boken som har inspirert meg til å lese romanen nå er boken jeg skrev om i innlegget:

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

Der skriver Rottem om romanen Victoria:

«Bergljot Goepfert — Hamsuns første hustru. Bergljot het opprinnelig Bech til etternavn og var fra Trondheim. I 1893 ble hun gift med en Østterriksk forretningsmann som hun fikk en datter med. Ekteskapet raknet imidlertid hurtig på grunn av ektemannens mange kvinneeventyr. Da Hamsun møtte henne, var hun ennå ikke skilt.

Hun var prinsessen fra eventyret: 22 år, rik og blendende vakker. Hamsun var ikke bare forelsket, han var erotisk besatt av henne. Hans berømte «Feberdigte» stammer fra denne tiden og er åpenbart inspirert av rusen Bergljot hensatte ham i .

Da forholdet ble kjent, flyttet Bergljot hjem til sin far i Arbiensgate og Hamsun inn i en leilighet i Welhavens gate — høyst sannsynlig for å unngå skandale. I november 1897 ble Bergljot innvilget skilsmisse, og i mars året etter fikk hun ved kongelig resolusjon

tillatelse til å innga nytt ekteskap. 16. mai ble Knut og Bergljot viet i Johanneskirken.

Etter festen dro ekteparet på bryllupsreise til Oppegård og Valdres. Hamsun var strålende opplagt, men heller ikke nå kunne han legge diktningen til side. Han hadde en stund brygget på en ny roman. I september bestemte han seg for å gjøre den ferdig og fikk overtalt Bergljot til å dra tilbake til Kristiania.

Ved siden av Pan er Victoria Hamsuns heteste og mest poetiske kjærlighetsroman."

Sult av Knut Hamsun – romanen ble en intens leseopplevelse

«Historien om Hamsuns vagabondeliv er i seg selv en roman. Da han gikk i land fra Amerika-båten i 1888, ble det satt et foreløpig punktum for denne romanen. Hamsun må selv ha visst at tiden nærmet seg. Et stoff hadde modnet, en personlig skrivemåte var utviklet – under stadig prøving og feiling. Brevene han skriver fra nå av og frem til utgivelsen av Sult, er preget av en selvsikkerhet som savner sin make i hans liv – både før og senere.»

Jeg har lest Sult av Knut Hamsun. Boken ble utgitt første gang i 1890. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1968. Boken sitatet over er hentet fra innledningen til kapittelet Vagabond-dager 1879-1890 i boken som jeg skrev om i innlegget;  

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

I boken er det et bilde  av en bygård i Oslo, og i tilknytning til bildet står det:

«Etter det mislykkede besøket i København dro Hamsun til Kristiania der han leide seg inn på et billig værelse i Tomtegaten 11. Av Zahls penger var det ingenting tilbake. Vinteren 1880 erfarte Hamsun for første gang hvordan det føles å leve på sultegrensen. Opplevelsene under disse vintermånedene i 1880 danner det viktigste biografiske grunnlaget for sultskildringene i Hamsuns store gjennombruddsroman ti år senere, der forfatteren lar den anonyme jeg-fortelleren bo i samme hus som han selv bodde.»

Det fremgår ikke klart av boka til Rottem om bygården er Tomtegata 11. Men jeg fant bildet over  i denne artikkelen:

Hamsun bodde på Burger King: Det er 50 år siden bydelen Vaterland i Oslo ble revet. I dag er den erstattet med blant annet Oslo S, Oslo City og Postgirobygget.

Bildet gir et inntrykk av gatene Hamsun har gått rundt og sultet. Fra romanens begynnelse:

«Det var i den Tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige By som ingen forlater før han har faat Mærker av den.......

Jeg ligger vaaken paa min Kvist og hører en Klokke nedenunder mig slaa seks Slag; det var allerede ganske lyst og Folk begyndte at færdes op og ned i Trapperne. Nede ved Døren hvor mit Rum var tapetseret med gamle Numre av «Morgenbladet» kunde jeg saa tydelig se en Bekjendtgjørelse fra Fyr-direktøren, og litt tilvenstre derfra et fett, bugnende Avertissement fra Baker Fabian Olsen om nybakt Brød.»

I boken til Rottem er blant annet et bilde fra Slottsparken i 1895 og fra Pilestredet; steder hovedpersonen i Sult oppholder seg. Fra romanen:

«Hvor det hadde gaat jævnt og regelmæsssig nedover med mig hele Tiden! Jeg stod tilsist saa besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en Kam tilbake eller en Bok at læse i naar det blev mig for trist. Hele Sommeren utover hadde jeg søkt ut paa Kirkegaardene eller op i Slotsparken hvor jeg sat og forfattet Artikler for Bladene, Spalte efter Spalte om de forskjelligste Ting, underlige Paafund, Luner, Indfald av min urolige Hjærne; i Fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjærneste Æmner som voldte mig lange Tiders Anstrængelse og aldrig blev optat. Naar et Stykke var færdig tok jeg fat paa et nyt og jeg blev ikke ofte nedslagen av Redaktørenes Nei; jeg sa stadig væk til mig selv at engang vilde det jo lykkes. Og virkelig, stundom naar jeg hadde Held med mig og fik det litt godt til kunde jeg faa fem Kroner for en Eftermiddags Arbeide.

Jeg reiste mig atter op fra Vinduet, gik bort til Vaskevandsstolen og dynket en Smule Vand paa mine blanke Bukseknæ for at sværte dem og faa dem til at se nyere ut. Da jeg hadde gjort dette stak jeg som seedvanlig Papir og Blyant i Lommen og gik ut. Jeg gled meget stille nedover Trapperne for ikke at vække min Værtindes Opmærksomhet; det var gaat et Par Dager siden min Husleie forfaldt og jeg hadde ikke noget at betale med nu mere.»

Det er også et bilde av eiendommen han leide et loftværelse i København etter å ha pantet vesten sin, og han gikk straks i gang med å skrive videre på Sult, han skriver om sin situasjon til en forretningsmann:

«Jeg kan ikke arbejde, ikke godt, ikke fint. Jeg sitter her på en kvist, hvor det blæser gjennom væggene; her er ingen ovn, nesten ikke lys, blott en eneste rude opp i taget. Jeg kan heller ikke godt gå ud nu, siden det blev koldt, det er for småt med klæder.»

Over er et bilde av Hamsun som ble tatt i 1886 da han var trikkekonduktør i Chicago. Men det er skildringer av han i boken til Rottem som viser likheten med personen i romanen. Danske Edvard Brandes, forfatter, kritiker og redaktør i avisen Politiken, skal han ha skildret sitt møte med Hamsun slik:

«Et mer forkomment menneske har jeg sjelden sett. Ikke bare klærne hans var filler. Men det ansiktet! Som De vet, er jeg ikke sentimental. Men denne mannens ansikt grep meg.»

Utgivelsen av Sult ble vendepunktet for Hamsun- Øystein Rottem skriver:

«5. juni 1890 kom Sult ut på Philipsens forlag i København. Den skapte sensasjon, men kritikken var blandet. Bruddet med de rådende estetiske normene var så radikalt at kritikerne hadde problemer med å finne ut av den.

I dag blir romanen oppfattet som et av de betydeligste verker i den europeiske fin-de-siecle-litteraturen. Og ikke nok med det: Mange vil mene at det lar seg gjøre å sette et skille i europeisk litteratur ved utgivelsen av Sult.

Aldri før var den moderne fremmedgjøring blitt behandlet med en slik psykologisk dybde og en slik stilistisk kraft. Her er det moderne menneskets sjeleliv lagt under dikterens lupe. Her foregripes, i litterær form, en rekke av de synspunkter som Sigmund Freud snart skulle bli berømt for.

I Sult omhandles ikke sulten som et sosialt fenomen som bør avskaffes, men som utgangspunkt for en boring i det indre sjeleliv. Av enkelte (tyske) kritikere ble den betegnet som 'subjektiv naturalisme'.

Sulten har også en symbolsk dimensjon. Sult-helten mangier ikke bare mat, han mangler nesten alt. Slik kan sulten oppfattes som et bilde på den mangeltilstand som oppstår når Gud er død og verden tømmes for mening. Tilbake står kun «hin Enkelte» som i ubendig tross setter seg opp mot sin skjebne. Sult er individualistisk diktning i høyeste potens. Her har Hamsun nedlagt hele sin seige kamp for å overleve som dikter. Sult er svenneprøven - den mest geniale svenneprøve i norsk litteratur.»

Sult ble for meg en intens leseopplevelse. Den beskriver den nød denne hjemløse personen lever under. Eier ikke nåla i veggen og lever fra hånd til munn. Er uten mat i flere dager. Uten å ha levd slik er jeg i tvil om Hamsun eller noen annen kunne skrevet denne romanen. Den beskriver også andre menneskers nød – et tidsbilde fra den siste bopelen denne personen har før vi forlater han:

«Jeg gik til Vinduet og saa ut; mit Vindu vendte ut mot Vognmandsgaten. Der lekte det nogen Børn. Brostenene, fattig klædte Børn midt i den fattige Gate; de kastet en Tomflaske imellem sig og skraalet høit. Et Flyttelass rullet langsomt forbi dem; det maatte være en fordreven. Familje som skiftet Bopæl utenfor Flyttetiden. Dette tænkte jeg mig øieblikkelig. Paa Vognen laa Sengklær og Møbler, markstukne Senger og Komoder, rødmalte Stoler med tre Ben, Matter, Jærnskrap, Bliktøi. En liten Pike, bare et Barn, en rigtig hæslig Unge med forkjølet Næse, sat oppe i Lasset og holdt sig fast med sine stakkars blaa Hænder for ikke at tumle ned. Hun sat paa en Bundt av rædsomme, vaate Madrasser som Børn hadde ligget paa og saa ned paa de Smaa som kastet Tomflasken imellem sig . . . .»

Kjærlighet og mørke – en interessant og tankevekkende biografi om Marie Hamsun skrevet av Anne Hege Simonsen

«Vi vet hvordan det gikk med Marie, likevel er ikke landssvikdommen mot henne noen fasit. Livet leves dag for dag, ikke baklengs, og folk treffer sine små og store valg på bakgrunn av samtidens dilemmaer. En biograf skal derfor vokte seg for å gjøre livet til studieobjektet mer rettlinjet enn det var. Løse tråder og motstridende personlighetstrekk hører med. Fortellingen er likevel avhengig av at det finnes linjer i materialet, sammenhenger som kan forklare hvorfor, ikke bare hva og hvordan.

Å bli kjent med Marie Hamsun har i perioder vært å fordype seg i mørk materie. Kjærligheten krevde store ofre av henne. Barna, særlig datteren, Ellinor, var en kontinuerlig bekymring. Politisk gikk hun helt fast i nasjonalsosialismens ideologiske hengemyr. Økonomisk gikk hun konkurs. Jeg har prøvd å forstå hvorfor hun valgte som hun gjorde, og jeg håper hun ville kjent seg igjen i fremstillingen, til tross for at hun kanskje ikke ville vært enig i alt.»

Sitatet er fra forordet til den interessante og tankevekkende biografien om Marie Hamsun, Kjærlighet og mørke, skrevet av Anne Hege Simonsen utgitt i 2018.

Først skal jeg gi forlaget Res Publica en stor stjerne som har valgt å fordele bildene i boka slik de passet naturlig inn i handlingen. I motsetning til andre forlag som legger de i en klædd midt i boka. Sikkert for å spare penger. Men det at det dukker opp et bilde i ny og ne når en leser faktabøker, gjør innholdet mye mer interessant, synes jeg.

For meg var livshistorien til Marie Hamsun rimelig ukjent utover at hun var gift med Knut Hamsun og ble dømt for landssvik etter 2. verdenskrig.

Biografien Kjærlighet og mørke tar oss med gjennom livet til Marie Hamsun fra hun ble født i 1881 til hun døde i 1969. Biografien var interessant fra første til siste side. Etterhvert som jeg ble kjent med livet hennes var tanken, hvorfor ble hun nazist?

I en kasse ligger en oppgave jeg skrev på siste året på videregående med tema hvorfor nordmenn ble nazister. Jeg kan ikke huske at jeg skrev om Marie Hamsun, men jeg husker at det var vanskelig å finne stoff til oppgaven. Etter å ha lest boken til Anne Hege Simonsen er jeg fortsatt i villrede hvorfor hun ble så fascinert av ideologien og var det helt til hun døde.  Det er som jeg nesten ikke ville ta det innover meg etter å ha lest om henne før dette skjedde. 

Forfatteren skriver at ved å skrive biografien møtte hun mørk materie. Det var slik jeg opplevde å lese perioden fra Marie Hamsun ble nazist til hun døde. Kjente at det snek seg inn en tristhet ved å lese om det. Marie Hamsun angret ingenting. Det hun angret på var opplevelsen av å ofre døtrene for faren Knut Hamsun, og at hun hadde sveket sitt egen vitebegjærlige jeg, ved at hun akseptert Knut Hamsuns kunnskapsfrykt og utdanningsfrykt. Men Marie Hamsun var så mye mer enn nazist, og en kan lure på hvordan livet til den sterke og vakre Marie hadde blitt dersom hun ikke hadde møtt Knut Hamsun.

Marie Andersen var den førstefødte i en stor ungeflokk. På grunn av fall i trelastprisen gikk faren konkurs med landhandleriet.  Marie var ti år da dette skjedde, og familien flyttet til den fattigslige gården Langangen ved bredden av Glomma.

«Til sammen bodde familien bare seks år på Langangen, men det var viktige år for Marie. Hun legger selv vekt på at det var her grunntrekkene i personligheten henne ble formet. På Langangen lærte hun verdien av hardt arbeid, nøysomhet og ærlighet, ansvarsfølelse og samhørighet med familien.»

Marie arbeidet hardt hele livet. Det er ingen diva vi kan lese om selv om familien Hamsun var godt stilt økonomisk en lang periode. Det var viktig for foreldrene at Marie og søsknene fikk skolegang. I 1897 flyttet familien til Kristiania. Etterhvert fikk den skoleflinke Marie artium. Marie skulle videre på universitet. Hun skulle bare ha en liten pause fra studiene for å jobbe som guvernante og tjene penger til  familien sin. Penger ble sendt til familien, 27 av de 30 kronene hun tjente i måneden. Men det var her hun møtte en skuespiller og det var slik hun havnet inn i skuespilleryrket og etterhvert havnet inn i armene til Knut Hamsun - hustyrannen: 

«Nei, herregud, så pen De er da, barn!»' Knapt noe av det Marie Hamsun skrev, er blitt så flittig sitert som beskrivelsen av hennes første møte med Knut. Det skjedde våren 1908, i den trange inngangen til Nasjonalteatrets portnerlosje. Hun skulle spille Elina, den kvinnelige hovedrollefiguren i Hamsuns første skuespill, Ved rigets port, og de skulle møtes for å diskutere rollen. Hun gikk i sitt 26. år, han var snart 48, og strengt tatt syntes hun ikke at han var så vakker og opphøyet som forventet. Ikke ved første øyekast, i alle fall. Øynene var lett blodskutte, bevegelsene mer kantete enn hun hadde forestilt seg. Litt grått ved tinningen var det rødblonde håret hans også blitt. De gikk på Theatercafeen, og der gikk de i gang med å måle hender. Finger etter finger. Og gjennom denne intime lille handlingen hadde Maries skjebne atter endret kurs.»

Årsaken til at øynene var blodskutte var at han hadde feiret grundig etter å ha blitt ferdig med romanen Benoni. Feire var noe han gjorde etter hver roman han avsluttet. Uten Marie. Også etter at han var ferdig med romanen Rosa. Pussig å lese dette jf romanene er mine favorittbøker skrevet av Hamsun.

Det var kjærlighet og det var mørke i livet til Marie – tittelen til biografien passer derfor til innholdet. Jeg skal kjøpe og lese erindringsboken hun ga ut i 1953: Regnbuen. Boken var så populær at den kom i seks opplag, og den internasjonale oppmerksomheten var stor. Dette på tross av hvor forhatt hun var på grunn av sine meninger. Fra epilogen til biografien jeg har lånt av biblioteket der forfatteren Anne Hege Simonsen skriver:

«Når Carl Fredrik Engelstad skrev at «hennes sinn virket lysende» var det bøkene hennes han tok utgangspunkt i. Han påpekte: «I alt hun skrev fant hun sin egen form - sikker, klok, moden og varm. Det som var hennes, var alltid fullt ut hennes eget.» Han hadde rett i det. Marie Hamsun var uvanlig begavet, og hun var usentimental, slagferdig og sterk. Hun tok dessuten ansvar for sine handlinger, selv om det innebar at hun også låste seg fast til dem. Hun etterstrebet kanskje et tradisjonelt kvinneideal, formet av en tilbakeskuende mann, og en autoritær politisk bevegelse. Men hun utøvet sin kvinnerolle på en måte som så langt fra var tradisjonell.

Både Marie og Knut Hamsun får ta ansvar for sine handlinger og gjerninger. Selv om de påvirket hverandre, skal ikke hun ha ansvar for hans nazisme, og ikke han for hennes. Så enkle er ikke menneskene, så enkelt kan vi ikke gjøre det for oss selv.»

Til slutt slik Forlaget Res Publica omtaler biografien:

«Hvordan kunne den unge skuespillerinnen Marie Andersen falle for den langt eldre, og etter hvert sjalu og kontrollerende Knut Hamsun?

Med Anne Hege Simonsens biografi trer nå Marie Hamsun ut av den verdenskjente forfatterens skygge. Biografien starter i Elverum der Anne Marie Andersen ble født i 1881 og ender med hennes død på Nørholm utenfor Grimstad i 1969. Tiden i Nordland var Maries lykkeligste periode i livet. Da Knut flyttet henne og familien til Nørholm, opplevde hun det som et svik.

Tidligere upublisert materiale og ukjente brev fra Marie belyser ekteparets lidenskapelige kjærlighet. Kildene viser også hvordan mellomkrigstiden og nasjonalsosialismen formet henne ideologisk. Marie var overbevist nazist selv etter krigen. 

Denne første helhetlige biografien over hennes liv viser Marie Hamsun som en selvstendig samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere – men vil også bidra til å kaste et nytt lys over ektemannen og deres turbulente samliv.»

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

Hvor mange og nøyaktig hvilke bøker jeg har lest av Knut Hamsun husker jeg ikke. Jeg husker bøkene jeg har skrevet blogginnlegg om: Benoni, Rosa og Pan. Benoni og Rosa har jeg lest minst tre ganger. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke har lest romanene Sult og Markens grøde. Jeg har heller ikke lest noen biografier om Hamsun før jeg kjøpte og leste Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem utgitt i 1996. Jeg fikk kjøpt den gjennom Finn.no og det var et innlegg her på bloggen Kleppanrova som var inspirasjonskilden. Nå er den lest, og kan oppsummere at det var et supert boktips.

Det at boken til Rottem er Hamsuns liv i bilder, gjør at hans liv naturlig nok ikke gjengis i detalj. Bildene er i fokus. Samtidig er det mye å lese om Hamsuns liv. Selv om jeg ikke har lest biografier om Hamsun, trodde jeg at jeg kunne en del om hans liv. Men ved å lese boken til Rottem fikk jeg innsikt i hvor lite jeg kunne.

Knut Hamsun ble født i 1859 og døde i 1952. Det første kapitlet er om tidsperioden 1859-1879.

«Hamsun ble født i Gudbrandsdalen, men familien flyttet til Hamarøy i Salten da Knut var tre år gammel. De første barneårene var en lykkelig tid. Da han som niåring kom i tjeneste hos en streng morbror, ble idyllen brutt. Men allerede som barn må Hamsun ha vært en steil og motstandsdyktig karakter. Han lot seg ikke knekke selv om den barske måten han ble behandlet på satte dype erindringsspor som kom til å prege han gjennom hele livet. Men uten disse smertelige erfaringene ville han kanskje aldri blitt den store forfatter han ble.»

Kapitlet innledes med dette konfirmasjonsbildet av Hamsun:

Oppholdet hos morbroren Hans Olsen satte varige spor i Knut Hamsuns sinn. I tillegg til at Hamsun jobbet som en slave for han, ble Knut Hamsun tyrannisert med brutale midler. Han var voldelig mot Hamsun og Hamsun ble sultet. Heller ikke søndagen var fridag. Hans Olsen var en streng pietist og på møter ble Knut tvunget til å lese opp fra bibelen og fra religiøse tidsskrifter.

«Det som kanskje plaget Knut mest var ensomheten og det innestengte livet han førte. Så ofte som han kunne stakk han seg vekk- ut i skogen, ned til havstrømmen Glimma eller på kirkegården. Flere ganger forsøkte han å rømme hjem til foreldrene. En gang hogg han seg med vilje i foten for å slippe unna. I 11-årsalderen skal han ha hatt noe som ligner et nervøst sammenbrudd.

Gjennom hele live vender Hamsun tilbake til disse fem årene. Her fant han forklaringen på sin «nevrasteni». Dikterens livslange aversjon mot autoriteter av alle slag kan skyldes tukt».

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilke spor fem år i dette beskrevne helvete satte i et barnesinn og var med å forme han som menneske.

Etter konfirmasjonen fikk han reisepenger av gudfaren som han bodde hos i Lom en periode. Dette var starten på hans landstrykerliv. Det er facinerende å lese hvordan han reiste. Frem til han var 15 år flakket han rundt i Nord-Norge der han hadde mange ulike yrker. Etter dette utvidet han horisonten ved å reise til Amerika. Som Rottem skriver, vagabondlivet til Hamsun er i seg selv en roman. Damene svermet rundt han.

Et bilde som ble tatt da han jobbet som trikkekonduktør i Chicago.

Samtidig kostet vagabondlivet. Danske Edvard Brandes, forfatter, kritiker og redaktør i avisen Politiken, skal han ha skildret sitt møte med Hamsun slik:

«Et mer forkomment menneske har jeg sjelden sett. Ikke bare klærne hans var filler. Men det ansiktet! Som De vet, er jeg ikke sentimental. Men denne mannens ansikt grep meg.»

Men livet han levde ga han inspirasjon til bøkene han skrev. Fra Paris-tiden:

«Peter Egge bodde en stund på samme hotell som Hamsun, og de ble venner selv om Egge var sosialist og Hamsun antidemokrat. I 1890 hadde Egge sendt Hamsun en samling dikt for å høre hans mening om dem. Hamsun hadde gitt ham følgende råd: «Reis ut! Sitt ikke hjemme og pusle med Deres manuskript og bli poetisk stemt bare De ser en potteplante! Ta en tur til sjøs! Kom så hjem og gå manuskriptet gjennom. Og send meg det. Så skal vi se.»

Boken jeg skrev om innlegget

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø - en roman om Anna Munch

handler om en kvinne som var Knut Hamsuns «stalker». Forresten, Anna Munch, født Dahl, var søster til faren til Ingeborg Køber, Ludvig Dahl, ifølge boken som jeg skrev om for en kort tid siden.

De anonyme brevene Anna Munch spredte i Kristiania, og roman der hun skrev om sitt påståtte forhold til Knut Hamsun, var begeret som fikk det til å flyte over for Hamsun:

«Hun er sindsyg» skriver han i et brev til Bolette. «Jeg har aldrig, aldrig i drømme engang villet have med fru M. Hun har løjet det sted i sin bog. Jeg måtte den nat narre henne ud af mitt værelse, hvor hun var kommet ind og stod og passed mig på Kl. 1 om natten da jeg kom hjem; hun stod i strømpesokkerne. Å, hvad jeg har fått gjennomgå for det liderlige fruentimmers skyld! Aldrig, aldrig Bolette, har jeg søgt at nærme mig hende. Så opråd har jeg ikke været, hun ser ud som en rød, fed flodhest».

Damene svermet rundt Hamsun. Han var gift to ganger. Den første var Bergjlot, den rike prinsessen fra eventyrriket, som han fikk en datter med: Victoria, samme navn som kjærlighetsromanen han skrev da han var gift med Bergljot. I 1906 ble de separert. Han forgudet datteren som han var sammen med så ofte som det var mulig. Hamsun var en barnekjær mann. Han kunne være streng og bestemt mot de fire barna han fikk med sin andre kone Marie, men han skjemte dem likevel bort. Bildet på bokens forside er av Marie og Knut Hamsun. Bildet under viser hele familien samlet på Nørholm, Grimstad.

Selv om Hamsun var en sky person sammenlignet med Trump og hadde skriveferdigheter Trump ikke har, snek det seg inn en Trump-følelse når jeg leste hvordan han uttrykte seg i innlegg han fikk publisert i aviser. I innleggene han skrev i forbindelse med første verdenskrig, glødet han for Tyskland og hatet alt med England:  

«Hamsun utviklet seg i 1914 og 1915 inn i en lengre avisdebatt der han – med relativt lite hell- forsøkte å underbygge sine synspunkter. Innleggene er typiske for hele hans journalistiske praksis. Han overdriver, ironiserer, polemiserer og uttaler seg hemningsløst subjektivt. Hensynet til fakta er det imidlertid så som så med.»

Hamsuns sorti som nazist er trist å lese om:

«På flere punkter hadde han sammenfallende syn med nazistene. Han var antidemokrat og antisosialist på sin hals. Han trodde på den sterke leder, og drømte om et germansk imperium som kunne tukte England og demme opp for den røde fare. Han var glødende nasjonalist, og hans tenkning hadde et visst rasistisk islett. Ikke minst fant han sine egne holdninger igjen i de nazistiske ideologienes forherligelse av bonden.»

Leserne av Hamsuns bøker følte seg sveket av hans opptreden under andre verdenskrig. Etter krigen var han hatet og foraktet. Øystein Rottem skriver at folk kom langveisfra og kastet bøkene hans over stakittet og inn i hagen på Nørholm. Andre sendte bøkene i retur i posten. Men, det verste gled over og det var flere som rykket ut og forsvarte han som dikter.

Øystein Rottems bok var vel verdt å kjøpe og å lese. Boken inspirerer til å lese Ingar Sletten Kolloens to-bind biografi om Hamsun: Svermeren og Erobreren. Men ikke minst å lese flere bøker skrevet av Hamsun.