«Vi
hadde vært som trær i en planteskole, vi søsken. Ikke før hadde vi begynt å slå
rot og finne oss til rette, ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted, Men
hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt røttene våre, den
som fulgte med fra sted til sted.
Det var farens
konkurs da Marie Hamsun var 7 år som var årsaken til at familien flyttet flere
ganger i årene som fulgte. «En mørk
skygge falt plutselig over de lyse barndomsdagene mine, en mystisk
nedverdigelse», skriver Marie Hamsun i erindringsboken Regnbuen. De måtte flytte fra det store huset og den staselige
butikken. «Konkursfanter» fikk Marie
og søsteren slengt etter seg. Hun skriver at opplevelsene i barndommen har gitt
henne avsmak for auksjoner. Fire auksjoner ble det før familien flyttet til
Kristiania i 1897.
Erindringsboken Regnbuen av Marie Hamsun (1881
– 1969) ble utgitt i 1953. Utgaven jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) og lest, er
fra 1974. Jeg leste om den i boken jeg har skrevet om i innlegget
Om bokens
innhold:
«Etter
mer enn førti års ekteskap med Knut Hamsun, utga Marie Hamsun i 1953 denne sin
store selvbiografi, der hovedvekten ligger på det nyanserte bildet av hennes ektemann.
Enkelt og levende forteller hun om sine oppvekstår i et nøysomt østerdalshjem
som var preget av konkurser og oppbrudd, om de første ungdomsår i hovedstaden
da hun brøt over tvert med familien for å gå til scenen, og frem til det
skjebnesvangre møtet med Knut Hamsun som skulle forandre hennes liv. Hun var 26
år, og han var nesten 50 da de møttes. Fra første stund slo kjærligheten ned i
dem som en lys lue og brant livet ut — en besettende, altoppslukende kjærlighet
som kunne slå gnister og som ofte ble satt på hard prøve. Han hadde et ubendig
temperament, han var lunefull inntil det grenseløse; også hun hadde
temperament, men det vitner om hennes karakterfasthet at hun klarte å holde ut
med ham i alle disse årene — og likevel leve et rikt liv. «Regnbuen» ble en
bestselger i flere år, og regnes som en av de ypperste biografier som er
skrevet på norsk. Her er en oppriktighet som kan fylle en med både beundring og
forskrekkelse. Mange av brevene som her siteres, er av den art som vanligvis
først trykkes femti år etter brevskriverens død. Men det er gripende lesning.
Boken gir et levende innblikk i en stor, men omdiskutert manns skjebne.»
Den som leter etter svaret på
hvorfor hun ble nasjonalsosialist, vil ikke finne det i denne boken. Det ble en
helt spesiell leseopplevelse. På samme
måte som biografien skrevet av Anne Hege Simonsen.
Som det var for de fleste barn på den tid
Marie vokste opp, ble det mye arbeid som falt på de eldste barna i den
etterhvert store ungeflokken:
«Når
jeg nå tenker tilbake på de årene, så ser jeg at de la grunn for så meget av
min innstilling til livet. Det var trelsomme år, vi eldste søstre ble utnyttet,
som det sikkert ville hete i moderne barneoppdragelse. Jeg husker at jeg var så
sliten somme tider at jeg måtte gå avsides og kaste opp. En skulle jo vokse også,
mange har nesten nok med det i den alderen.»
Om den viktige Dadda, skriver Marie:
«Dadda var fra en husmannsplass. I
et trangt reir med 12-13 unger var hun den som først fikk fjær og ble lempet
ut. Hun kom til oss da hun var 15 år, og ble værende de neste 15. Da kom en
omveltning for oss. For da giftet hun seg. En utrolig hendelse! Det var ikke
til å skjønne at Dadda skulle foreta seg noe som helst som ikke hadde med oss
og vårt å gjøre. Og så hun som var så gammel! Tenkte jeg. «
Marie skriver
om somrene da hun sammen med søsteren Ingeborg var gjeterjenter på seteren
sammen med moren. De var bare elleve og tolv år. Mye ansvar ble lagt på små
skuldre.
«Minnes
jeg gode dager i skogen da mennesker og dyr helst vil late seg litt i
solsteken, så minnes jeg enda mer de bitende sure regnværsdagene før det
endelig ble Mikkelsmess og hjemreise fra seteren.»
For det meste handler boken om tiden fra da hun møtte Knut Hamsun (1859-1952). Hun siterer fra
brevvekslingen mellom dem og skriver at:
«Brev kan somme tider være mer enn samvær.
Avstanden gir klarhet, men adskillelsen uro.»
Mange oppgjør mellom dem ble tatt i
brev:
«Jeg
kommer ikke til å glemme det så lenge jeg lever, skrev han.
Ingen
av oss kom til å glemme det.
Det
var det første store oppgjøret, det ble ikke det siste. Kjærligheten ble ingen
sommerfugllek for oss. Somme tider synes jeg vi var som naglet til ett kors.»
På slutten av enkelte kapittel
skriver hun om nåtiden, som her fra 1951:
«I
disse aprildager mens jeg skriver dette, er det 43 år siden vårt første møte.
Den
gamle hvithårede damen jeg ser i speilet når jeg snur litt på hodet, det er
meg.
Og
her hos meg, i den medtatte kurvstolen som knirker så leit, sitter min mann
bøyd under sin harde skjebne og sine mange år.
Jeg
tenker sørgmodig at kanskje skulle vi ikke målt hender allikevel den gangen på
Theatercaféen for lenge, lenge siden-?»
Knut
Hamsun måtte ha ro for å skrive. Økonomien deres var avhengig av bøkene han
skrev:
«Han
ble gående slik utover våren, ikke frisk, ikke syk, det gikk smått med
«forfatteriet». Som han med forakt hadde kalt det i et brev en gang, -
riktignok i samme åndedrett som han nevnte den helligånd.
I
denne tiden begynte det å demre for meg at det var bare i dette samme
forfatteriet han fant den dype gleden som kan kalles lykke.
Til
den atmosfæren han måtte ha for å nå den egentlige lykken hørte nok også min
kjærlighet. Men jeg forsto at når han som nå ikke kunne komme ordentlig i gang
med arbeidet, så kunne ingenting oppveie det. Den lykken jeg kanskje ga ham,
var bare et middel, ikke noe mål. Men var det annet han selv hadde sagt? Bare så
poetisk, at jeg kunne gjøre ham til en fyrste.
Sannhetens
erkjennelse — hvor holder det hardt i de unge år å gi slipp på drømmen!»
Det er veldig mye jeg kunne skrevet
om Regnbuen. Selv om det er mange år
siden den ble utgitt, er den fortsatt lesverdig. Jeg blir ikke mindre
interessert i å lese biografier om Knut Hamsun etter å ha lest Marie Hamsuns fortelling. Og flere
bøker som han skrev.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar