Kjøpt og underbetalt, Om (ikke) å klare seg i Amerika av Barbara Ehrenreich – langt fra Hollywoods glitter og glans

Den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich var helt ukjent for meg før jeg leste en artikkel her i A-magasinet 7. juni 2019. Da sier hun følgende om boken jeg har kjøpt og lest, Kjøpt og underbetalt Om (ikke) å klare seg i Amerika:

«Da interessen for helse skjøt fart med forbrukerkulturen på 80-tallet, jobbet Barbara Ehrenreich som journalist. I starten var hun en «konvensjonell» journalist som intervjuet folk og fikk historiene deres på trykk. Problemet var bare at redaktørene ønsket seg mer glamorøse saker, temaer som fattigdom og sosial og økonomisk ulikhet ble sett på som usexy og kjedelig.

– Interessen for de tingene jeg ville skrive om, var forsvinnende liten. I stedet ble jeg oppmuntret til å skrive mer om «feminine» ting, som amerikanske førstedamers motevalg, eller hemmeligheten bak kvinnelige lederes vei til suksess, har Ehrenreich fortalt tidligere.

Hun fikk riktignok skryt for å gi «en stemme til de stemmeløse», men følte ikke at artiklene hennes utgjorde noen forskjell i praksis.

Få brydde seg. Velferdsordningene ble dårligere. Fagforeningene smuldret opp. Kløften mellom de rike og de lavtlønnede fortsatte bare å vokse, til Ehrenreichs fortvilelse.

Til slutt så hun bare én løsning: Å gå enda dypere inn i stoffet redaktørene ikke ville ha – gjennom å skrive bøker.

Det viste seg å være et klokt valg. Boken Kjøpt og underbetalt ble både en bestselger og blåste liv i debatten om lønn og arbeidsvilkår for såkalte lavstatusjobber. Ehrenreich, som hadde gått undercover og stått i flere av jobbene mens hun skrev den, ble kalt for «modig».

– Mitt svar til dem som kalte meg modig, var: Millioner av mennesker utfører disse jobbene hver eneste dag gjennom hele livet – har dere ikke lagt merke til dem?

I dag bruker hun aldri ordet «ufaglært» om noens arbeid lenger.

– Hver eneste jobb krever ferdigheter, intelligens og konsentrasjon, og de bør betales etter det, sa Ehrenreich i takketalen hun holdt da hun mottok Erasmus-prisen (tildeles personer eller institusjoner som har ytet særlige bidrag til fremme av europeisk kultur, red.anm.) i Amsterdam i fjor.»

Det begynner å bli noen år siden den ble utgitt, faktisk så langt tilbake som 2001, og første gang utgitt på norsk i 2003. En av de beste sakprosa bøker jeg har lest. Temaet er like aktuell i dag. I innledningen skriver hun om hvordan ideen om til boka kom opp:

«Ideen til denne boka dukket opp i relativt overdådige omgivelser. Lewis Lapham, redaktør i Harper's, hadde invitert meg ut på en 30 dollars lunsj på en avdempet og rustikk fransk restaurant for å snakke om eventuelle fremtidige artikler jeg skulle skrive for tidsskriftet hans. Jeg valgte laks og grønnsaker, tror jeg, og satt og spilte ball med ham om noen ideer rundt popkulturen da samtalen dreide over på et tema som ligger meg en smule nærmere - fattigdom. Spørsmålet vi spesielt grublet over, var hvordan de drøyt fire millioner kvinnene som velferdsreformen var i ferd med å sparke ut på arbeidsmarkedet, skulle klare seg på 6-7 dollar i timen. Da sa jeg noe som jeg i ettertid har hatt mang en anledning til å angre på: «Noen burde bedrive litt god, gammeldags journalistikk - du vet - komme seg ut dit og føle det på kroppen selv.» I tankene hadde jeg noen yngre enn meg selv, en eller annen sulten, nyklekket journalist med tid til rådighet. Men Lapham fikk et nesten sinnssvakt smil og gjorde kort prosess med tilværelsen slik jeg kjente den - i det minste for lange perioder av gangen – med ett eneste ord: «Du».»

Boken er delt i tre kapitler: Servitør i Florida, Skrubbing i Maine og Butikkjobb i Minnesota. Hun går virkelig inn for prosjektet. Det er ikke prosjekt av typen The Secret Millionaire (på norsk Millionær i forkledning). Ingen rik tante som skal gi almisser til de fattige. Fra kapitlet Skrubbing i Maine:

«Hvor mange andre enn rømlinger og flyktninger får noensinne være med på noe slikt - kutte alle tidligere forbindelser og rutiner, ta farvel med haugene av ubesvart post og telefonsvarerbeskjeder og begynne på nytt uten stort mer enn et førerkort og et personnummer som en slags tråd til fortiden? Dette burde være fryktelig spennende, sier jeg til meg selv, omtrent som å stupe ut i New Englands iskalde Atlanterhav fulgt av en doven og lett svømmetur utenfor brenningene. Men de første dagene i Portland tar bekymringene jeg har med meg fra min egentlige sosiale klasse, overhånd. Akademisk utdannede middelklassemennesker skjener aldri uforberedt inn i fremtiden og stiller seg åpne for alle overraskelser som kan sprette fram. Vi har alltid en plan, eller i det minste en sjekkliste for hva man skal gjøre. Vi foretrekker å vite at alt er som forventet, at vår tilværelse på en måte er forutlevd. Så hva gjør jeg da her, og i hvilken rekkefølge bør jeg gjøre det? Jeg trenger en jobb og en leilighet, men for å få en jobb trenger jeg en adresse og et telefonnummer, og for å få en leilighet hjelper det å kunne vise til fast jobb. Den eneste planen jeg kan klare å lage, er å gjøre alt på en gang, og håpe på at tenåringene på sentralbordet til Motel 6 kan betros oppgaven som telefonsvarer for meg.»

Etter å ha lest kapitlet er jeg glad for at jeg både kan og faktisk vasker driten min selv. Om dovaskingen som vaskehjelp:

«La oss for eksempel snakke litt om dritt. Shit happens, som klistremerkene konstaterer, og en vaskehjelp utsettes for det hver dag. Første gang jeg som vaskehjelp kom i nærkontakt med et tilgriset toalett, ble jeg sjokkert av følelsen av uønsket intimitet. Få timer tidligere hadde en velfødd rompe strevd med sitt på dette toalettsetet, og her står jeg og vasker det vekk etterpå. For dem som aldri har vasket et virkelig skittent toalett, bør jeg kanskje forklare at det finnes tre typer drittflekker. Det er restene av jordskred som renner nedover på innsiden av toalettskålen. Det er spruten som sitter igjen på undersiden av toalettringen. Dertil, og kanskje mest motbydelig, er det de brune skorpene på kanten av toalettsetet der møkka har kollidert på vei ned i vannet. Vil du ikke lese om dette? Vel, det er ikke akkurat noe jeg selv ville valgt å dvele ved, men de forskjellige flekktypene krever forskjellige vasketeknikker. Men foretrekker dem som er på innsiden av skålen, for dem kan man gå løs på med en børste, et slags avstandsvåpen, på en måte. Man gruer seg for skorpene på ringen, særlig når de fordrer inngripen med både Dobie og klut.»

Det var noen smakebiter fra den gode boka til Barbara Ehrenreich som jeg skal lese flere bøker av. Boken jeg har lest fikk hun gode kritikker for. Forlaget Oktober har her sitert fra dem og omtaler boken slik:

«Hvordan klarer millioner av fattige seg på lavtlønnsjobber i dagens USA? Med dette spørsmålet som utgangspunkt satte forfatteren og skribenten Barbara Ehrenreich seg fore å finne svaret ved å prøve selv. Hun tok seg den høyest betalte ufaglærte jobben hun kunne få i forskjellige amerikanske byer, og erfaringene hennes er nedtegnet i denne skarpe, rystende og empatiske boken. Barbara Ehrenreich taler høyt og velformulert på vegne av en gruppe arbeidere som ofte er for slitne og manipulerte til å snakke for seg selv. Boken har vært en salgssuksess og er oversatt til en rekke språk.»