Romanen Malurtveien 10 av Maria Sand utgitt i
2019 er godt skrevet. Det flyter lett og fint. Hun veksler fint imellom
generasjonene. Jeg leser gjerne bøker som gjør meg trist Men; når alle tre
kvinnene som denne romanen på 267 sider er bygd rundt ikke ser et lyspunkt i
livet, det blir i overkant for tungt å lese om. De burde slippe å være
hovedpersoner i en roman er min konklusjon. Jeg kjente lettelse da jeg leste
siste side.
Kritikerne likte romanen, det
kan man lese her hos Forlaget Oktober, og forlaget beskriver handlingen
slik:
«Fra vinduet ser jeg: Mamma som får
mer vin i glasset av mormor, de sitter i fluktstolene, morfar går i ring over
terrasseplankene, gestikulerer, han har så god stemme, bruker diafragmaet,
dytter fra på konsonantene, spytter i slutten av hvert ord, han sier ting om
pappa. Og mamma ligger over bordet, albuene hennes er vinger ut fra hodet,
skuldrene rister, mormor nærmest mater henne med vin, hvisker trøst inn i øret
hennes, mens morfar går og går og snakker og snakker og ingen, bortsett fra
meg, som står her oppe i vinduet, hører på hva han sier. Hill
deg, Maria surrer oppi hodet.
De voksne i Mis familie krangler og
elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar
katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har
stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood.
Mi er forberedt på katastrofe. Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene.
Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare. Leo ligger som et fjell under dyna, aldri er han nær nok for henne, aldri tilstrekkelig oppmerksom. Men endelig ser katastrofen ut til å ramme også dem.
Malurtveien 10 er
en medrivende roman om en katolsk familie i fem generasjoner, om ulykkene som
sendes videre og bølger gjennom dem alle, og om å være den som hele livet påtar
seg å avverge den neste.»
Flott omtale! Jeg liker godt når det mørke pipler frem i litteraturen, og synes nok litt bedre om denne her enn deg :)
SvarSlettJeg elsket den, helt og holdent :)
SvarSlett