Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser

 

Romanen Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser ble for meg en kjedelig leseopplevelse. Om det er det modus jeg er i hva angår krim eller handlingen, eller at boken er skrevet under pandemien, er ikke lett å si. Sjakk under vulkanen ble utgitt i 2021 og på norsk i 2022.

Håkan Nessers bøker om Barbarotti er en mix mellom hans privatliv og sakene han jobber med. Denne gangen starter boken med at Barbarottis nåværende kjæreste og kollega Eva er i Australia i et familieanliggende. I løpet av oppholdet uttrykker hun tvil om deres forhold. I april 2020 er hun tilbake uten at dette er noe tema. Hvordan løste dette seg, det kunne vært et interessant tema for leseren. På politihuset i Kymlinge skjer det lite. Når etterforskningen skjer med sneglefart og lite skjer, ble denne boken for kjedelig for meg.

 Forlagets omtale av romanen:

«Herr Franzén, jeg har nettopp lest en bok der De beskriver et perfekt drap. Og vet De hva, jeg fikk nesten en følelse av at De har utført det. Er det en riktig antagelse?»

 Slik begynner forfatter John Leander Franzéns verste mareritt. Han er invitert til bokkveld på et bibliotek på et lite sted i Midt-Sverige, da en kvinne reiser seg og stiller nettopp dette spørsmålet. Etter nok et bibliotekbesøk, i Kymlinge, forsvinner forfatteren sporløst. Et par dager i forveien har han sendt et uferdig manus til forleggeren sin i Stockholm, En litterats siste dager og død.

 Ettersom forsvinningen skjer i Kymlinge, er det Gunnar Barbarotti som får i oppdrag å samarbeide med Stockholmspolitiet om å oppklare saken.

 Sjakk under vulkanen er den syvende boken om politietterforsker Gunnar Barbarotti – en stemningsfull spenningsroman."

 

Den sørgmodige bussjåføren fra Alster av Håkan Nesser

 

Sist jeg var innom biblioteket tok jeg med meg tre bøker av Håkan Nesser. Den første jeg har lest er Den sørgmodige bussjåføren fra Alster.

 

Det er lenge siden jeg har lest bøker skrevet av Håkan Nesser. Bøkene hans kategoriseres som krim. Det er ikke krim med høyt spenningsnivå. Politietterforskerne løper ikke rundt i sko med høye hæler eller fine dresser. Det er ikke bøker der sjefene benytter enhver mulighet til å irettesette «fotfolket». 

Realismen gjør derfor til at det er perioder der jeg opplever at boken er litt kjedelig, og at faktum ble gjentatt litt for ofte. Men som i tidligere bøker drives jeg fremover. Jeg gjetter og gjetter på hva som blir løsningen. Også i denne boken er løsningen på Håkan Nessers krimgåte ikke slik jeg gjettet.

 

Forlagets beskrivelse av romanen utgitt i 2020:

 

«Gunnar Barbarotti og Eva Backman er begge politietterforskere i Kymlinge. De er også blitt et par. Etter en skyteepisode under en politiaksjon bestemmer Barbarotti og Backman seg for å ta permisjon et par måneder og får låne et hus på Gotland. De går turer i det flotte landskapet, drikker vin, spiser gode middager og leser bøker.

 

Alt er fryd og gammen til de under en spasertur møter en mann på en rød sykkel. Mannen hilser kort før han sykler videre. Gunnar Barbarotti synes han kjenner ham igjen, syklisten ligner veldig på bussjåføren Albin Runge, som ble koblet til en politisak for mange år siden. Problemet med Runge er at han er antatt død etter å ha blitt kastet av Gotlandsfergen på åpent hav – men kroppen ble aldri funnet.»

De venstrehendtes forening av Håkan Nesser – Van Veeterens rolle i romanen kunne vært nedtonet

 

Jeg synes Håkan Nesser skriver gode bøker. Jeg har lest 14 bøker han har skrevet før romanen jeg har lest nå: De venstrehendtes forening. De venstrehendtes forening ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Jeg har bl a lest alle bøkene om Gunnar Barbarotti, men ingen av romanene om Van Veeteren som ifølge bokomslaget er 10 bøker.

Min oppsummering er at jeg likte De venstrehendtes forening. Men… jeg synes det ble for mye pjatt hva angår Van Veeterens rolle i romanen. Årsaken til dette kan være at jeg ikke har noe forhold til han i og med at jeg ikke har lest noen bøker tidligere der han har hatt en rolle. For meg ble Gunnar Barbarottis inntreden som et friskt pust. Uten at han kom inn i romanen tror jeg at det hadde vært tommel ned for denne. 

Forlagets beskrivelse av romanen:

«Da Marten og Reimus gikk på barneskolen dannet de De venstrehendtes forening. Flere tiår senere brenner et gammelt pensjonat ned til grunnen og flere mennesker omkommer. Hendelser i fortiden og nåtiden henger sammen, men det finnes ingen igjen i live som kan forklare hvordan.

Nesten ingen. 

Det har gått femten år siden den siste boken om Van Veeteren utkom, og seks år siden den forrige boken om Gunnar Barbarotti.

I De venstrehendtes forening møtes de for første gang.»

Skyggene og regnet av Håkan Nesser

Romanen Skyggene og regnet av Håkan Nesser ble utgitt så langt tilbake som 2004. På bokomslaget står det at fikk en fantastisk mottakelse i Sverige og ble av flere anmeldere utrop til Nessers beste. Etter det har han skrevet og utgitt flere bøker, blant annet Barbarotti-serien.

Skyggene og regnet på 241 sider er god roman synes jeg etter å ha lest den. Det jeg savnet i den, er den lune humoren jeg har funnet i andre bøker som jeg har lest av Håkan Nesser. Eller så kan der være at jeg ikke evnet å finne den denne gangen.

Innholdet i boken beskrives slik:

«Viktor Vinblad synger salmer baklengs og kalles morderunge fordi faren drepte moren hans. Han blir ikke mindre mystisk da han som 15-åring faller ut av skolevinduet i tredje etasje, overlever, men mister taleevnen. Etter at Sara Psalmodin krysser hans vei og det skjer et mord, forsvinner han sporløst i tretti år. Nå går ryktene om at han er tilbake, og stebroren reiser hjem til barndommens trakter for å finne ut hva som egentlig skjedde med Viktor.»

Stebroren er David som kommer tilbake til hjembyen etter at hans søster Maria har fortalt at Victor er sett i byen. Viktor bodde i et slags kollektiv før han forsvant. Vi følger David i nåtid og fortid, og sakte men sikkert får leseren vite om hendelser da guttene var barn og ungdom, og hva som er årsaken til at Victor forsvant. Og som ledet til det brutale mordet for tretti år.

Det er mennesker og forholdet mellom mennesker som Håkan Nesser er så god på synes jeg. Det er han også i Skyggende og regnet. Den neste romanen av Nesser som jeg planlegger å lese, er romanen Elleve dager i Berlin (2015)

og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla av Håkan Nesser

«Og jeg tenkte at tiden er en tyv; den tar fra oss alt. Først gir den oss alt, men så må vi gi det tilbake. Mennesker, møter, øyeblikk. Så enkelt er det. Så grusomt er det.»

Det er ingen fordel å være boken jeg leser etter å ha lest en bok av Håkan Nesser. Heller ikke boken som kommer etter romanen og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla. Det er som Björn Skifs synger: «Härligt härligt, men farligt farligt» - herlige bøker å lese, men farlige konkurrenter for andre bøker.

Romanen er en av tre bøker av Nesser jeg lånte med meg sist jeg var innom biblioteket. Den var ikke plassert i området for krimbøker. Det er det som er så fint og så vanskelig med bøkene til Nesser. De kan fint plasseres under «vanlig» skjønnlitteratur selv om de som alltid inneholder et kriminelt element. Det gjorde også og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla utgitt i 2005. Det kriminelle element har jeg illustrert med et bilde jeg tok i katadralen i Salisbury i 2017.

Samtidig er boken også en morsom oppvekstroman. En roman det må ha vært moro å skrive.

«Man må forstå sin storhet, men også sin begrensning. Jeg tror at jeg, på nåværende tidspunkt hadde begynt å akseptere at jeg hadde fått hovedrollen i fortellingen om mitt liv – i mangel av andre interesserte skuespillere, sannsynligvis - men å innbille seg at jeg var noe annet enn en bifigur i det store skjebnedramaet som utspilte seg på den andre siden av veien i løpet av sommeren og høsten, det ville vært å overdrive.»

Innholdet i roman omtales slik her hos Bokkilden.no:  

«Året er 1967, det er sommer i Kumla og 17 år gamle Mauritz lengter ut i verden. Det er kjærlighetens sommer, men ikke bare kjærlighetens. Mystiske og skremmende ting hender i Lundbom-huset. Først trettifem år seinere får man vite hva som egentlig skjedde.

Og som tenåringer flest er han «eplekjekk» i samtale med andre, men også i sin tankevirksomhet.

«Det gjaldt å leve som bare faen frem til femogtyve-tredve, så flatet det ut liksom. Man ble mer og mer som en grønnsak eller et møbel jo eldre man ble.»

Nabojenta Signhild tenker han mye på:  

«Å la være å tenke på Signhild var en beskjeftigelse jeg hadde lagt ned en del energi i denne våren. Hun hadde i stadig større grad begynt å legge beslag på både tankevirksomheten og den indre lengselen min, som en slags feber eller virus, nesten, og det gikk jo ikke an å bruke all sin fantasi og tankekraft bare på dette. Da de flyttet inn i Lundbom-huset, familien Kekkonen-Bolego, for drøyt seks år siden, hadde Signhild vært en mager tiåring med skjeve fletter og for store føtter, men det var få unger i kvartalet og vi hadde funnet hverandre uten problemer. Vi var like gamle - bortsett fra tre dager i min favør, og med tiden hadde kroppen hennes tatt igjen føttene. Flettene forsvant og voksne mennesker, slike som faren min og andre flittige besøkende konstaterte ofte at Signhild hadde arvet håret til moren sin. Tykt, kastanjefarget og herlig bølgende. Som en naturkraft, nesten. Til å gå seg vill i.»

Men så skjer det dramatiske en dag Signhild kommer hjem for å spise formiddagsmat:

«Hun åpnet døren og gikk inn. Eller ble snarere stående på terskelen, for synet som møtte henne, stanset henne der. Naglet henne fast.

I den salryggede sengen under vinduet lå faren hennes, Kalevi Oskari Kekkonen, født og oppvokst i Kotka, urmaker borte hos Didriksen i Stenevàgen, enogfemti år gammel, hundre og tolv kilo tung, og han var mer død enn en Biedermeier-klokke uten lodd.

Det tok bare brøkdelen av et sekund før datteren hans å innse dette, for den urmakeren er ikke født som ikke dør hvis man hugger hodet av ham.

Det lå på nattbordet, dette blodige hodet, det var snudd opp ned og det stakk et sammenrullet papir opp fra halsen på det.

At Signhild ikke besvimte da hun så dette, er en gåte.

At onkel William gjorde det, er den naturligste ting av verden.»

Det store spørsmålet er hvem som drepte Kalevi Oskari Kekkonen. Det får leseren vite helt på slutten av romanen. Selv om jeg tenkte tanken underveis, var det likevel overraskende og en snedig avslutning. Fin, fin roman igjen av Nesser.

Eugen Kallmanns øyne av Håkan Nesser

«Hjelper det med de der små pillene, sa Annika tvilende. Ja da, forsikrer Pippi. – Men de må tas i mørke, og så må man si dette her: ’Fine lille krummelur jeg vil ikke blive stur.’ Stor mener du vel, sa Tommy. Har jeg sagt stur, så mener jeg stur sa Pippi. Det er det som er vitsen, skjønner du.»

Gi den svenske forfatteren Håkan Nesser (f. 1950) en av Pippis krummelurepille slik at han fortsetter å skrive bøker i mange år fremover, tenker jeg. Flere bøker slik romanen jeg nå har lest. Bøker slik jeg har lest av han tidligere. Her hos Gyldendal er Håkan Nesser presentert, bøker han har skrevet, priser/utmerkelser og filmatiseringer av bøkene.

528 oversatte sider er romanen Eugen Kallmanns øyne fra 2016 oversatt til norsk i 2018 av forlaget Gyldendal. Ikke et kjedelig parti som jeg kunne vært foruten. En roman som jeg tenker kan være grunnlag for en TV-serie.

Romanen er en spenningsroman, en klassisk spenningsroman kategoriserer Gyldendal den som. Det er en ro over fremstillingen av historien og karakterene som gir handlingen troverdighet. Hva vi tenker og hvorfor vi tar de valg vi tar. For andre mennesker er vi en spenningsroman.

Humor og godt språk er en annen kvalitet i Nessers roman. Det at han gir fortellerstemmen til flere personer, den yngste er femten år, gir fortellingen ulike perspektiv på det som skjer og har skjedd, og vi får sidehistorier. Jeg finner ingen ting som trekker ned. Leveranser er rett og slett prima vare igjen.

«Det var Ludmilla Kovacs som hadde fortalt meg om den ledige stillingen. Da vi møttes på denne doktormiddagen, hadde vi ikke sett hverandre på tjue år, og hvis hun ikke hadde kommet bort og presentert seg, ville jeg ikke ha kjent henne igjen. Selvfølgelig ikke. I de årene vi gikk på lærerhøyskolen sammen, var hun noe av en venstreorientert furie med viltvoksende, mørkerød hårmange og en schæfer som het Oktober. Hun pleide å slepe med seg bikkja til undervisningstimene, det var sånn på den tiden.»

I Eugen Kallmanns øyne foregår handlingen i byen K, nord i Sverige. Leon Berger kommer til byen i 1995 for å begynne å jobbe som lærer ved en ungdomsskole. Det er syv måneder siden konen og datteren forsvant. De var på en ferge som forliste i en storm i Afrika. Datteren er fortsatt savnet.

«I begynnelsen visste jeg ingenting om hva som hadde skjedd med min forgjenger på Bergtunaskolan - grunnen til at stillingen var blitt ledig - men da de første opplysningene kom sivende i juni, var det for sent å ombestemme seg. Båndene til Lidingø og Stockholm var kuttet, og mitt dystre liv rettet mot et nytt og ukjent kapittel. Foreldrene mine døde like etter at de hadde fylt sytti, men det kan jo faktisk hende at man bare er halvveis i sin vandring på jorden når man ennå ikke har fylt førtifem. Kanskje var det slik jeg resonnerte. Livet er seigt og varer så lenge det varer.»

Mysteriet i romanen er hva som skjedde med Eugen Kallemann.

«Alle visste hvem han var, og ingen kjente ham. Han kom til K- og Bergtuna høsten 1979, overtok etter en lærer ved navn Polter, som døde av kreft til tross for at han ikke var mer enn drøyt femti. En usedvanlig trist herre, denne Polter, og nå er altså etterfølgeren hans også borte.

Jeg vet egentlig ingenting om Kallmanns bakgrunn, ikke engang hvor han kom fra, men det er det selvsagt mulig å finne ut av hvis man bare vil. Jeg har tenkt mye på Kallmann i løpet av sommeren, det har nok alle. Hvilket merkverdig menneske han var, og likevel en så utmerket lærer. Kanskje er det slik at en god pedagog trenger å ha en dose særegenheter i bagasjen, men dersom jeg har antydet at Eugen Kallmann var min venn, er det i så fall en sannhet med modifikasjoner. Han holdt seg ikke med venner, det trengte han ikke. Jeg mener ikke dette som noen kritikk, enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner om golfkøllene eller  familien, og del har de naturligvis all verdens rett til. Kallmann hadde sine vaner, noen betraktet ham som en særling, men den generelle oppfatningen etter hans død var nok tross alt at han hadde vært et godt og intelligent menneske med sterk integritet.»

Det er en annen forteller, Igor, som har ordet over. Kallmann falt ned en trapp et hus kalt Tyskerhuset og brakk nakken midt på natten en gang i mai.  Politiet, ledet av en slapp etterforsker, har ikke funnet noe som mistenkelig med dødsfallet. Saken er henlagt.  Saken er derimot ikke henlagt av de som kjente Kallmann, de lurer fortsatt hva det var som egentlig skjedde den natten. Når Leon Berger finner noen dagbøker i en skuff skrivebordet han har fått etter Kallemann, blir mistankene om at det som skjedde kan ha andre årsaker enn en ulykke, forsterket. Det er overraskelser til siste slutt

Gyldendal, som jeg har fått et leseeksemplar fra, beskriver innholdet i Eugen Kallmanns øyne slik;

«Leon har mistet sin kone og datter i en båtulykke utenfor østkysten av Afrika, der de var på ferie. For å få en ny start i livet flytter han til den lille byen K, der han får jobb på den videregående skolen. Han overtar stillingen etter lektor Kallmann, som har lidd en mistenkelig død. Hvem var han egentlig? Var dødsfallet en ulykke? Hvordan går det med etterforskningen?

Det er en tid med fremmedfrykt og fiendtlighet. Hakekors tegnes på skolens vegger. Det skrives hatbrev. Og i en skrivebordsskuff finner noen lektor Kallmanns etterlatte dagbøker.»

Nortons filosofiske memoarer av Håkan Nesser

I boken Nortons filosofiske memoarer gir Håkon Nesser fortellerstemmen til hunden han hadde i årene 2004 – 2014. En Rhodesian Ridgeback. Jeg liker hunder, er hundeeier og synes det var en fornøyelig bok. Den er annerledes sammenlignet med tidligere bøker jeg har lest av Håkan Nesser. 

Lesere som har lest Håkan Nessers bøker kan gjenkjenne stedene de bodde sammen i bøker han har utgitt: Uppsala, New York, London, Exmoor, Gotland og Stockholm. I den siste boken jeg har lest av Nesser før boken om Norton, og som jeg skrev om i innlegget:

Krim: Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser- spennende roman med noen "skjønnhetsfeil"

har hovedpersonen en Rhodesian Ridgeback, Castor, en rolle i handlingen.

Nortons filosofiske memoarer er på 96 sider inklusive illustrasjoner av Karin Hagen. Å finne boken på biblioteket minnet meg på at det er mange bøker av Nesser jeg ikke har lest.

Boken ble utgitt i 2017 og på norsk samme år. Gyldendal som har utgitt boken på norsk beskriver innholdet slik:

«Norton er en av Sveriges mest bereiste hunder. Han har lekt med ball i Central Park, tigget kjøttboller i Stockholm, spanet på tisper i Kensington Gardens og reddet en kvinne i nød på Gotland. Alt under oppsyn av husfar Håkan Nesser. Til sammen fikk de elleve år med eventyr og vennskap.

I denne boken forteller (hunde)filosofen Norton Kierkegaard om sine tallrike reiser, sine beste tips for livsnytelse og andre innsikter han har fått gjennom livet sammen med tobeinte.

Med kjærlighet og underfundig humor har Håkan Nesser skrevet en ettertenksom bok, som hyllest til sin elskede hund Norton. En bok som passer for alle hundeelskere, og for alle som noen gang har lurt på hvordan menneskelig oppførsel ter seg for en hund.»

Krim: Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser- spennende roman med noen "skjønnhetsfeil"

«Den første morgenen var grå, kald og rå.

Det var i alle fall kaldt og rått inne. Lukten av inngrodd

mugg kjentes tydelig i soverommet, men jeg tenkte at jeg kom

til å lære meg å leve med det. Huset har bare to rom, riktignok

ganske store, og vinduene i dem begge vender i samme retning:

sørover. Der begynner heden, på den andre siden av en ujevn,

mosegrodd steinmur som omslutter tomten på tre kanter. Ute

på heden faller landskapet i en langstrakt skråning ned mot et

dalføre som jeg gjetter på fører videre ned til landsbyen - men

det tykke tåkebeltet som hadde lagt seg til rette der ute, gjorde

det vanskelig å vurdere topografien denne morgenen.

Særlig fra hodeputen; det hadde så vidt begynt å lysne, og

hverken Castor eller jeg hadde noen større lyst til å krype frem

fra teppet og forlate den relative varmen vi sammen hadde

klart å opparbeide i sengen i løpet av natten.»

Fortellerstemmen er Maria Holinek. Maria er 55 år og fra Sverige. Det er i begynnelsen av november hun våkner opp i huset Darne Logde som hun har leid sørvest i England. Huset, som hun har leid i seks måneder, ligger ensomt til, og nærmest landsby er Winsford. Maria bor alene sammen med hunden Castor, av rasen Rhodesian ridgeback, og får tiden til å gå ved å gå lange turer med hunden. Som hun har bestemt seg for å overleve. Her er et bilde av rasen jeg finner på chepkadog.com:  

Det er mye tåke i området, og villhestene er omtrent de eneste de møter på turene. Beskrivelsen av villhestene, landskapet og tåken som omslutter området, var med på å skape en spesiell stemning når jeg leste. Av og til er Maria innom landsbyene og byene i nærheten. Da kommer hun i kontakt med mennesker som bl a kjenner historien til Darne Lodge.

Maria er gift med litteraturprofessoren Martin Holinek. De har to voksne barn sammen. Hun er et kjent nyhetsanker fra svensk TV. På en reise med bil til Marokko har det skjedd noe i Polen som har ført til at Maria har reist alene til England. Hun har med seg ektefellens PC og mobiltelefon, og oppgir navnet sitt å være Maria Anderson. Til de hun møter på forteller Maria at hun er forfatter og søker ensomheten for å kunne skrive.

Etterhvert som fortellingen går fremover får vi litt etter litt en historie om Marias liv og ektefellenes samliv. Men også om Martins kvinnehistorier. Darne Lodge har også en fortid: to mennesker har begått selvmord i huset.

Boken vandrer mellom nåtid og fortid. Etterhvert får vi vite om hva som skjedde i Polen. Dette sammen med ulike hendelser rundt Maria i nåtid skaper innimellom en spenning som for meg nesten ble uutholdelig. Det som skjer er uforutsigbart, og skaper et behov til å lese og lese for å vite hva som skjer underveis, men også hvordan denne fortellingen slutter.

Jeg har lest flere bøker av den svenske forfatteren Håkan Nesser, og Levende og døde i Winsford er en god roman. Det var mer spenning i den enn jeg tidligere har opplevd med hans bøker. Romanen er på 415 sider, utgitt i 2013 og på norsk i 2014. Jeg har lånt boken av biblioteket.

Skal jeg trekke for noe jeg ikke likte med romanen, er det bruken av sammenligninger. Mulig det har sneket seg inn ved oversettelsen. Jeg håper det er slik fordi Håkan Nessers bøker har jeg aldri hatt noe å noterte angående dårlig språk. Det jeg har notert meg er:

Side 20: «Dette var jo en tanke som var like banal som en cellulitt, og den ga verken trøst eller mening»

Side 69: «Men når jeg enkelte ganger har gjort det, har jeg alltid fått åndenød og tenkt at det er som å spise frokost om kvelden selv om man ikke vil.»

Side 77: «Det var ikke bare ensomheten min som skrek etter et annet menneske, hvem som helst; det var noe likefrem ved ham, ingen spor av denne maskuline beregningen som det går tretten på dusinet av, og som det er like vanskelig å oppdage som en elefant under et lommetørkle.»

Side 145: «Så kom vi frem til et hus. Vi hadde vært underveis i omtrent en halvtime, og det dukket opp like uventet som en advokat i himmelen.»

Side 305: «Det handler om skrekken. Om den redselen foreldrene føler når de ikke vet hvor deres eget barn er. De folder hendene og ber til Gud, til tross for at de aldri har bedt en eneste bønn eller vært i kirken siden de ble konfirmert på en rideleir for hundre år siden.»

Sommeren 2010 var jeg på Tintagel Castle, nord i Cornwall, England. Landskapet minnet meg om øya der jeg vokste opp Sørøya i Finnmark. Det var tåkete og småskummelt den dagen, og jeg kom til å tenke på turen da jeg leste boken Håkan Nesser har skrevet– her er noen bilder fra besøket:

De sørgende (Styckerskan från Lilla Burma) av Håkan Nesser - en flott avslutning av krim-serien om Barbarotti

«Til tross for enkelte fine språklige partier og sterke skildringer av sorg står ikke kriminalhistorien i « De sørgende» helt til troende. «

Det skriver Ola A. Hegdal i sin anmeldelse i DN 23. mars 2013 om romanen jeg har lest og som er skrevet av den svenske forfatteren Håkan Nesser. Den femte og siste i krimserien om detektiven Barbarotti. 389 sider, utgitt i 2012 og på norsk i 2013. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.

Jeg synes det er feil å si at jeg er uenig med noen om en bok. Å lese en bok er en personlig greie. Dessuten er Hegdal bokanmelder og har et annet grunnlag enn det jeg har for å bedømme en bok. Kanskje anmelderen var ute av humør som jeg var i desember 2013 da jeg leste den fjerde i serien, og ikke helt fant tonen med De ensomme... For anmelderen er nok minst like begeistret som jeg er for forfatteren – dette skriver han:

«Håkan Nesser har en anselig tilhengerskare i Norge. Ikke uten grunn, for på sitt beste er han en av de mest litterære og språkbevisste av krimforfatterne. Han har en var, impresjonistisk stil, med nesten hamsunske monologer. Typisk for Nesser er tvilen, spørsmålene, nyanseringene, i en stil som til tider kan grense til ren manér, men som utvilsomt viser personligheten til Barbarotti, en både skeptisk, undrende og drømmende detektiv.»

Åhhhh - det er så fint at noen skriver pent om en forfatter som skriver bøker som jeg liker så godt. For meg var denne romanen minst like god som de fire øvrige i serien. Jeg ble varm i hjertet av å lese den. Rett og slett. Men jeg er glad det er den siste. Jeg har ingen sans for at serier skal gå i det uendelige, verken hva angår bøker eller film. Det var stil over avslutningen. Barbarotti lever videre selv om ikke jeg som leser får følge han videre.

Men den som ikke overlever er kona, hans elskede Marianne. Barbarotti finner henne død i senga – aurisme – et blodkar i hjernen sprakk. Før Barbarotti  kommer tilbake på jobb er Eva Bacmann inne hos sjefen Asunander som driver og pakker – han har to måneder igjen før han slutter

 «Men nå var det ikke min avreise herfra vi skulle diskutere.» Han kremtet og gravde i papirbunken på skrivebordet. «Det var Barbarotti. Hvordan i helvete står det egentlig til med ham? Er det noen forbedring å snakke om?»

   Eva Backman sukket og lurte på hva hun skulle svare.

Forbedring? Hun studerte Asunanders tunge ansikt i noen sekunder. Fantes det en forståelse bak rynkene og elefanthuden? Fantes det et fnugg av varme og menneskelighet, eller hadde årene og leden og ensomheten slipt bort de siste restene av empati?

   Vanskelig å si.

Det hadde gått tre uker siden Marianne døde, drøyt en uke siden begravelsen. Hun hadde snakket med Barbarotti stort sett hver dag. Som oftest to eller tre ganger. Forsøkt å snakke med ham. Senest nå i morges. Hun visste ikke om ordet «forbedring» hadde noen som helst relevans i sammenhengen. Hun hadde i hvert fall ikke kunnet oppdage noen, men hva som skjulte seg under Barbarottis robotaktige ytre, hadde hun overhodet ingen anelse om.

   Som mørkt vann under den islagte overflaten på et skogstjern; hun hadde tenkt den tanken senest nå i morges, og det var sannsynligvis ikke noe dårlig bilde på situasjonen. «Han kommer i ettermiddag.»

   «Ja, jeg vet det,» sa Asunander. «Spørsmålet er altså hva vi kan bruke ham til.»

   «Bruke?»

   «Ikke driv med ordkløyveri. Du skjønner hva jeg mener.»

Barbarotti får en fem år gammel uløst sak, cold case, å jobbe med. Det kan virke som om Arnold Morinder-saken er ment som arbeidstrening for Barbarotti.

«Det var i august 2007. Knapt fem år siden, akkurat som Asunander hadde påpekt. Arnold Morinder, fireogfemti år gammel og ansatt hos Buttros El i Kymlinge, hadde forsvunnet fra hytta si ute ved nordbredden av Kymmen. Han hadde satt seg på mopeden for å kjøre inn til Statoil-stasjonen i Kerranshede og kjøpe en ettermiddagsavis. Tre døgn senere hadde han fremdeles ikke kommet tilbake, og samboeren hans, en viss Ellen Bjarnebo, hadde ringt politiet. Kriminalbetjent Sorgsen og overkonstabel Wennergren-Olofsson hadde dradd ut og snakket med henne. Mistanker om at det var blitt begått en forbrytelse hadde dukket opp temmelig omgående.

   Ikke fordi det var særlig mange indisier som hadde pekt i den retningen - ikke innledningsvis, og egentlig ikke senere heller - men fordi Ellen Bjarnebo var den hun var.

Parteringsmordersken fra Lilla Burma.»

Ellen Bjarnebo fikk tilnavnet etter at hun hadde tilstått å ha drept og partert ektefellen Harry Helgesson. Etter å ha sonet elleve år for ugjerningen flyttet hun sammen med Arnold Morinder. Atten år etter drapet på Harry forsvinner Arnold og han er fortsatt ikke funnet.

Vi følger Barbarotti under etterforskningen. Vi får også lese Ellen Bjarnebos historie om livet på Lille Burma samme med Harry som terroriserer henne og den tolv år gamle sønnen de har sammen, Billy, som ikke snakker. Tydelig skadet etter det han opplever. Det er en dyster historie og i stor kontrast med det livet Barbarotti lever.

Kanskje det nettopp er pga det dystre livet på Lille Burma at det å lese om Barbarotti blir hjertevarmt. Selv om det er trist å lese hvor mye han strever med livet sitt etter å ha mistet Marianne. Det er ikke bare Arnold Morinder-saken han har lyst til å gi opp. For aller helst ønsker han å gi opp livet og gå over til den « andre siden» der Marianne og Vår Herre befinner seg. Men heldigvis har han både barna, Vår Herre og Eva Backmann, men ikke minst et brev fra Marianne, til å hjelpe seg til å holde ut når sorgen lammer han.

Snipp snapp snute og så var eventyret med Barbarotti ute... 

De ensomme (De ensamma) av Håkan Nesser

Jeg liker det langsomme og troverdige i Håkan Nessers bøker. Fortellingene hans om enkeltmennesker – det faktum at vi til syvende og sist er ensomme. Vi kan fylle livet vårt med støy i et forsøk på å unngå den, men ensomheten vil vi aldri komme unna.

De ensomme, utgitt i 2010, er den fjerde boken jeg leser i serien om den tenksomme politimannen Gunnar Barbarotti. Det jeg savnet i romanen denne gangen var humoren. Mulig den var mer til stede og at det er jeg som leser som ikke oppdaget den.  Jeg er i et heidundrande opp og ned humør for tida. Men i og med at jeg uansett årsak ikke fant humoren til Nesser, ble De ensomme til tider litt for langsom for meg.  Innlegg om de andre bøkene jeg har lest skrevet av Nesser finner du under kategorien : krim og spenning.

Men for all del: ikke legg min leseopplevelse til grunn for ikke å lese De ensomme. Berit har lest flere bøker av Nesser enn jeg. I tillegg leser hun mye krim og er flink til å skrive om bøkene hun har lest på en enkel, direkte og troverdig måte. Når husker jeg ikke hva hun skrev om denne og jeg leser sjelden omtaler rett før jeg leser en roman eller imens jeg skriver om en leseopplevelsen. Men ta den en tur innom bloggen hennes: Berit sin bokblogg

Her er link til et innlegg Berit har skrevet om bøkene

Handlingen foregår denne gangen over to tidsplan: to dødsfall som skjer med 35 års mellomrom. Maria var ute sammen med en vennegjeng på en sopptur da hun ble funnet død. Germund, som var Marias samboer den gang, blir funnet på samme sted 35 år etter.

Eva Backman og Gunnar Barbarotti blir satt på saken. De søker å se om det er en sammenheng mellom hendelsene eller om det kun er tilfeldigheter. Saken som angikk Marias dødsfall ble henlagt fordi det ikke kunne bevises at det var en kriminell handling bak dødsfallet. Det er også vanskelig å finne bevis som tyder på noe annet nå. Selv om Germunds dødsfall er mistenkelig, er det også for dette vanskelig å finne bevis.

Eva er skilt fra ektefellen sin. Barbarotti er fortsatt gift med Marianne og bor sammen med storfamilien Han blir sjalu da Marianne forteller at hun har hatt en forhold til Germund før hun traff Barbarotti. Men etterhvert skjer det noe som får han til å innse hvor idiotisk hans sjalusi er.

Det gjenstår en roman til i serien: De sørgende utgitt på norsk i 2013. Jeg har klippet ut en anmeldelse fra DN av 13 april 2013.  Anmelderen var ikke særlig entusiastisk over romanen. Men en anmeldelse/lesopplevelse er ingen fasit for en bok. Jeg kommer til å lese den en eller annen gang. 

Beretningen om herr Roos (Berättelse om herr Roos) av Håkan Nesser

Det er ikke alltid enkelt å sette fingeren på hvorfor en forfatter skriver bøker som jeg liker bedre enn andre. Jeg leser ikke mye krimlitteratur. Men når jeg leser krim, så foretrekker jeg bøker slik Håkan Nesser skriver dem. Et lavt spenningsnivå samtidig med at det er en god historie. Troverdige karakterer. Humor iblandet. Godt språk.

I boken jeg skrev om i innlegget Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland står det følgende under punkt 1.8, Korte og lange handlingsforløp:

«Idealet (i det minste i krimlitteraturen) er at leseren på ethvert punkt i fortellingen lurer ‘både’ på hva som skjer på neste side ‘og’ hva som skjer på slutten. Hvis leseren bare lurer på hvordan det til slutt ender, går han/hun fort lei, blir utålmodig og synes boken er for tykk. Hvis leseren derimot bare lurer på hva som skjer på neste side, blir leseopplevelsen lett oppjaget og repetitiv.»

Jeg tror det bl a er dette «idealet» jeg fant i Beretningen om herr Roos skrev av Håkan Nesser. Den tredje romanen av fem i Barbarotti-serien, og jeg har også lest de to første. Beretningen om herr Roos (424 sider) ble utgitt i 2008. På norsk ble den utgitt i 2009 av Piratforlaget.

Ante Valdemar Roos er en kjedelig type. En tørrpinn. Det er han sørgelig klar over. Han er snart seksti år. Gift med Alice. Han bor sammen med kona og hennes døtre Wilma og Signe.

Livet er et ork for Valdemar.  For ikke å snakke om jobben som økonomidirektør hos Wrigmans Elektriske. Han lengter bort.

Så skjer det mest vidunderlige. Valdemar vinner to millioner kroner i tipping. Han forteller ikke om gevinsten til noen. Han forteller heller ikke til Alice at han har sagt opp jobben og har kjøpt seg et gammelt torp i skogen. Lograna. Penger tilsvarende lønna lar han gå inn på deres felles bankkonto. 

Hver morgen drar Valdemar ut til Lograna og later som han er på jobben. Han stortrives og lenger etter å flytte dit for godt. Men hvordan skal han kunne gjøre det uten å måtte bryte med familien og fortelle om gevinsten...

Anna Gambowska er 21 år. Rusmisbruker på rømmen fra et behandlingshjem. Hun finner frem til Lograna der hun blir kjent med Valdemar som lar henne bo der. De finner et fellesskap ute i ensomheten.

Gunnar Barbarotti har kjøpt et oppussingsprosjekt. Han er nå gift med Marianne. De bor sammen med hennes og hans barn. Barbarotti blir kontaktet av Alice. Han ligger med brukket bein etter et fall fra hustaket. Alice jobber på sykehuset og kjenner Barbarotti fra gymnaset. Hun vet at han jobber i politiet og forteller at Valdemar er forsvunnet. Det er så banalt og pinlig at hun ikke har kontaktet politiet. Spesielt fordi en venninne har møtt Valdemar sammen med en ung jente i byen.

Etter at Barbarotti krøker seg tilbake til jobben, begynner han og hans kollega Eva Backman å foreta noen undersøkelser. Det første de finner ut av er at Valdemar har sagt opp jobben. Deretter kjøpet av Lograna. Men det er først når det blir funnet et lik ved Lograna at politiet forstår at det ligger noe kriminelt bak forsvinningen til Valdemar...

Når jeg leser romanen lurer jeg like mye hva som skjer underveis som jeg lurer på hvordan historien ender. Jeg har sympati med Valdemar.  Hans tanker om barndommen og faren som hengte seg da Valdemar var barn. Anna: hvordan det går med henne, moren og broren, og om den voldelige eks kjæresten finner henne. Alice: når og hvordan finner hun ut av Valdemars underlige oppførsel som hun tolker som en depresjon. Humoren som den tragiske Valdemar skaper. Barbarottis humoristiske tanker om tilværelsen.

Denne romanen er så mye mer enn en krimroman. Ingen heseblesende etterforskning.  En rolig og sindig politistyrke som det er i verden utenfor fiksjonen. En sjef, Asunander, som er litt sær, men ikke verre enn at det er til å leve med. Samtidig er det en dramatikk, spesielt flukten vi etterhvert får ta del i. Det er ingen skurker og helter, kun mennesker med vanlige liv som opplever dramatiske endringer i livet som ingen kunne forutse.

Hvis jeg skal «trekke» for noe: hvorfor får ikke politiet tak i utskrifter fra Valdemars konto på et tidligere tidspunkt....

En helt annen historie (En helt annan historia) av Håkan Nesser

Når jeg leser romaner skrevet av Håkan Nesser, da senker jeg skuldrene. Og det var mye i denne romanen som fremkalte latter.  Dialogene mellom politifolkene, Barbarottis tanker om egen livssituasjon mv, og beskrivelsen av enkelte av karakterene. En helt annen historie er den andre boken om kriminalbetjent Barbarotti jeg har lest. Og enda er det tre til i serien. Heldigvis. For dette var en godbit for meg.

 En helt annen historie ble utgitt i 2007. På norsk ble den utgitt i 2008 av Piratforlaget. Romanen er på 500 sider og jeg lånte den av biblioteket.

"Jeg er ikke som andre mennesker. Og jeg vil ikke være det." Det er de første setningene i romanen. Romanen starter med fortelleren, en mann, forteller om en reise til Frankrike sommeren 2002. På denne reisen kommer han helt tilfeldig i kontakt med Erik Bergman som leier et sommerhus. Han får lov til å bo gratis i dette huset sammen med Erik Bergman.  De kommer i kontakt med to svenske par som ferierer i samme område . En dag de seks svenske turistene er på stranden blir de kontaktet av en tenåring, Troaë, som spør om å få male dem. De svenske turistene bestemmer seg for å leie båt. Troaë insisterer på å være med på båtturen. Båtturen skal vise seg å bli skjebnesvanger både for Troaë og de svenske turistene......

Sommeren 2007, og Gunnar Barbarotti (47) gjør seg klar til å reise til den vakre kjæresten Marianne (42) som oppholder seg i sommerhuset Gustabo på Gotland. Han bor alene i sin treroms leilighet i Baldersgaten i Kymlinge (oppdiktet) etter at datteren er reist til London for å jobbe. Sønnene bor fortsatt sammen med moren i Danmark. Like før han reiser kommer posten og han legger brevene som kommer inn i bagen. Det er ikke før dagen etterpå han sjekker posten. Et av brevene er håndskrevet og her står:

"HAR TENKT Å TA LIVET AV ERIK BERGMAN. SÅ SE OM DU KAN STOPPE MEG"

Barbarotti gir beskjed til kollegene om brevet. Etter noen dager kommer beskjeden om at en jogger har funnet en Erik Bergman knivstukket og drept. Kjærlighetsferien må avbrytes før tiden:

«Følelsen da han sto på dekk og vinket farvel idet båten la fra land, var ingenting å rope hurra for, registrerte Gunnar Barbarotti. Særlig ikke siden han hadde ankomsten for en uke siden meget friskt i minne. Han tok seg i å ønske at han kunne vært en fjorten år gammel jente istedenfor en syvogførti år gammel kriminaletterforsker — så han kunne grått en skvett uten å skamme seg fordervet.

    Men slik forholdt det seg altså ikke. Og å være en kvinnelig fjortis kunne nok være litt slitsomt i lengden, det også.
   Jeg håper det kommer flere uker av dette slaget i mitt retningsløse liv, tenkte han da han ikke lenger klarte å skjelne den vinkende skikkelsen hennes utenfor terminalbygningen. Men adskillelsene kan jeg jammen godt være foruten.

   Deretter gikk han inn i restauranten og kjøpte en stor pytt-i panne.Med rødbeter og en halvliter øl.»

 Det skal vise seg at dette skal bli en vanskelig sak å løse. Etterhvert kommer et nytt brev til Barbarotti.  Og slik saken etter hvert utarter seg, blir det innhentet forsterkninger både fra Gøteborgpolitiet og Rikspolis. Barbarotti opplever etter hvert etterforskningen som et mentalt havari. Han blir også utfordret på det personlige plan. Og må også denne gangen ha noen samtaler med Vårherre.

Jeg liker så godt karakterene som Nesser skaper i sine bøker. Og i denne romanen blir leseren bedre kjent med Barbarotti og hans kollegaer.  Selv om noe av dette også stod i den første romanen.

Førstebetjent Asundar, sjefen for kriminalavsnittet ved Kymlinge-politiet og Barbarottis nærmeste overordnede. Asundar plages av gebisset som han har pga at han fikk slått ut alle tennene da han ble angrepet av en skurk med et balltre for ti år siden. Gebisset sklir og havner på skjeve når han snakket. Derfor fatter han seg i korthet. Holder seg i bakgrunnen, suger på gebisset, skuler og venter på pensjonsalderen som kommer om to år. ««Fy faen», sier Astor Nilsson til Barbarotti . Nilsson er kommet som bistand fra Gøteborgpolitiet- Etter den første dagen i Kymlinge sier han til Barbarotti;  «Jeg lengter hjem allerede. Det er den jævligste formiddagen jeg har opplevd siden leonbergeren min fikk hvalper. Er han alltid sånn?». «Du skal se han når han er i dårlig humør», er svaret fra Barbarotti…..

Kriminalbetjent Eva Backman, god venn og kollega. Gift og har tre barn som Barbarotti. Innebandyfamilien.

Politibetjent Gunnar Borgsen, norsk av fødsel og kalt Sorgsen pga sitt sørgmodige inntrykk. Dystre utstråling er en annen beskrivelse som brukes om han i romanen.  Når Astor Nilsson spør Sorgsen om det er riktig å betegne det første drapsofferet Erik Bergman som «mannen uten egenskaper», svarer Sorgsen « På sett og vis», og Barbarotti kan sverge på at Sorgsen rødmer jf at dette er en betegnelse som på mange måter kan brukes om Sorgsen, noe Sorgsen tydelig er klar over.

I tillegg er det verdt å nevne en episode som beskriver Astor Nilsson fra Gøteborgpolitiet, og hvordan han opplever saken. Han har mange morsomme replikker. Saken tar på Nilsson. Og det har han ingen problemer med å meddele. Barbarottis observasjon av sin nye kollega;

 «For eget vedkommende så han ut som om han hadde forsøkt å pare seg med en motvillig bjørnebinne hele natten. «»Pokker, jeg har ikke hatt blund på øynene, denne saken tar knekken på meg. «» Sa Astor Nilsson….

Under kategorien Krim og spenning har jeg innlegg om andre romaner jeg har lest skrevet av Håkan Nesser.

Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen (Kim Novak badade aldrig i Genesarets sjö) av Håkan Nesser

Flere ganger har jeg sett den vakre filmen Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen. Uten å vite at den baserte seg på en roman skrevet av den svenske forfatteren Håkan Nesser med den svenske tittelen Kim Novak badade aldrig i Genesarets sjö. Og da jeg fikk vite det, måtte jeg kjøpe boken. Men Bokklubben kunne ikke fremskaffe filmen. Men den skal jeg nok klare å få tak i.

Romanen ble utgitt på svensk så lenge siden som i 1998 og på norsk av forlaget Gyldendal først i 2005. Ikke kan jeg forstå hvorfor det gikk så lenge til den ble utgitt på norsk. For det er etter min mening en veldig god bok. Men så er jeg blitt en skikkelig fan av Håkan Nesser. Den er på et så lite sideantall som 221 og jeg leste den ferdig i dag.

Vi er på 1960-tallet. Erik er 14 år. «Det blir en tøff sommer. Det er like godt vi innstiller oss på det» sier faren til Erik. Og sommeren ble tøff. I tillegg til at moren til Erik er syk av kreft og skal dø, skjer Det forferdelige denne sommeren.

Men før Det forferdelige skjer, skal det bli fine sommeruker sammen med Edmund, stesønnen til farens kollega. Edmund som har en mor som drikker og også denne sommeren er inne til avrusning. Som har en far han ikke vet hvor er. Men som også var alkoholiker og var brutal mot Edmund og moren.

Erik og Edmund skal tilbringe sommeren i Genesaret. En gammel kåk noen mil utenfor byen som familien til Erik eier sammen med en slektning. Drøyt to timer på sykkel er det dit.  

Men guttene skal ikke være alene. De skal være sammen med Eriks bror Henry som er litt over 20 år. Godt likt av damene. Henry er free-lance i avisen Kurren. Men har tatt seg fri denne sommeren for å skrive en roman. Fra filmen (Jonas Karlsson):

Guttene lever sitt tenåringsliv denne sommeren med å snakke sammen, lese, bade og dra på båttur. Lager mat og vasker opp. Bygger ny brygge. Og andre ekspedisjoner. Været er vidunderlig. Fra filmen; Anton Lundquist og Jesper Adefelt:

Henry skriver på boken. Så dukker den vidunderlige vakre Ewa Kaludis opp i Genesaret.  Ewa Kaludis som alle forelsker seg i. Hun som ligner på den amerikanske skuespilleren Kim Novak. Lærervikar på skolen de går på. Her er et bilde av henne i filmen, spilt av Helena af Sandeberg:

Ewa er kjæreste med den brutale håndballspilleren Berra Albertsson. Men nå er hun sammen med Henry. I smug. Og bidrar til guttenes «seksuelle oppvåkning» der de observerer henne i seng med Henry. Men mørke skyer truer. Og det forstår guttene etter å ha sett den brutale Berra i aksjon. Og snart skjer Det forferdelige.

En nydelig liten roman synes jeg romanen Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen var. Akkurat som filmen. Varm, morsom og med alvor. Om nytt vennskap. Som holder. Tenåringer som har sitt å stri med. Men som tåler veldig mye mer.

Jeg synes det er vanskelig å rangere den i forhold til de andre romanene jeg har lest av Håkan Nesser. De er gode på hver sin måte. På forsiden av boken det sitert at en anmelder har skrevet at «Nesser skriver vidunderlige klart og elegant». Helt enig! Dette er gjennomgående i hans bøker.

Nedenfor er link til flere innlegg jeg har skrevet om forfatteren og hans bøker. Og flere skal jeg lese!

Menneske uten hund (Människa utan hund) av Håkan Nesser

Tipset som traff – Håkan Nesser

Carmine Street (Maskarna på Carmine Street) av Håkan Nesser

Kjære Agnes av Håkan Nesser