Alt jeg frykter har allerede skjedd av Wencke Mühleisen – lettlest og god roman om et tema som det ikke er skrevet mange bøker om

«Siden jeg ikke kjenner noen ledige menn, siden det er midt i en pandemi der stillheten, ensomheten og meningsløsheten ligger som en tåke rundt meg, der jeg bare kan møte noen få andre og skjenkestopp utelukker uteliv, bestemmer jeg meg for å forsøke nettdating. Jeg må slutte å tenke at vi for første gang i historien bare kan se frem til katastrofescenarioer, at det ettertraktelsesverdige utelukkende ser ut til å ligge bak oss: tiden for relativ lykke. Og vi beklager at vi ikke forsto det allerede den gang, da den fortiden var samtid. Men nå skal jeg ta tak og bli på lag med nåtiden og fremtiden. Til nå har jeg foraktet den sen kapitalistiske intimitetsindustrien som nærer seg av menneskers eksistensielle og systemproduserte ensomhet og utnytter deres nød og behov for kjærlighet, tilknytning og sex. For at jeg ikke skal gå i hundene, tenker jeg at jeg må gjøre det samme som mange andre ser ut til å gjøre. Ville ikke det kunne fylle det tomme krateret i meg, jeg som i evigheter har kjent hudsulten gnage? Jeg er et av de hungrende hjerter. Jeg går til markedet for kjøtt, lyst og kjærlighet, den eneste gjenværende areaen for menneskemøter i pandemiens tid. Jeg skal begi meg inn på å vurdere, bedømme og sortere det ene mennesket fra det andre, i rask rekkefølge, før jeg blir vurdert på samme måte. Vi er levende varer med blodfylte, bankende hjerter, kjønn og brustne håp, ferske, varme varer på markedet. Hektisk puls pumper selvfornedrelsene inn i algoritmenes digitale blodbaner. Noen lykkes. Kanskje jeg kan bli en av dem.

Jeg setter meg foran pc-en og sjekker ulike datingplattformer mens jeg besvergende mumler at ja, jeg er rede til å ta ansvar og forsøke å overkomme den sterke indre motstanden mot å møte mennesker på denne måten. Venninner har fortalt meg at utvalget er usselt og at jeg må regne med mange avvisninger, så spørsmålet er om det kommer så langt som til møter i det hele tatt. Men det må finnes unntak. Det finnes alltid unntak. Noen eldre kvinner har funnet kjærligheten på denne måten. Det står i ukebladene.»

Sitatet over er fra romanen Alt jeg frykter har allerede skjedd av Wencke Mühleisen.

 Romanen ble utgitt i 2024 og er den første boken jeg leser skrevet av Wencke Mühleisen. Jeg tenker at det blir flere, og at den neste blir Jeg skulle ha løftet deg varsomt over.

 Jeg anbefaler dette intervjuet fra 13.4.24: "Jeg har selv opplevd å bli ghosta" forteller Wencke Mühleisen, om Tinder-dating.

 Og denne samtalen mellom Wencke Mühleisen og Sissel Gran fra 14.4.24:

 

«Jeg kan ikke gå i tog og demonstrere mot ensomheten og det fortærende savnet etter en annens kropp, det eneste jeg kan gjøre er å betale for et tinderabonnement.»

 

I Alt jeg frykter har allerede skjedd blir hovedpersonen dumpet av livspartneren sin. Kjærlighetssorgen er altoppslukende. Hvordan skal hun finne glede i livet nå? Eller vise seg naken for et nytt menneske igjen?

 

Enklere blir det ikke av at hovedpersonen er 69 år, og både hun og de potensielle mennene hun kan date er på vei inn i pensjonsalder. Klarer hun tanken på sin egen eller andres gamle kropper, orker hun være åpen for nye partnere, og vil noen i det hele tatt åpne for henne?

 

Forlagets omtale:

«Den første alenevåren tenker hun at naturen er et sløseri med skjønnhet for en død sjel, hun holder seg i live av ren høflighet.

 

Hun klarer ikke tanken på å leve herfra og ut uten noen å ligge inntil. Hun oppretter profiler på ulike apper, den eneste gjenværende areaen for menneskemøter i pandemiens tid. Samtidig gremmes hun ved tanken på å gå til sengs med en ukjent, ufullkommen kropp, vise frem sitt eget forfall og blottstille seg for et fremmed menneske.»

  

Jervesporet av Dag O. Hessen – mye fint og klokt om natur

 "Men myr er faktisk vakker når myrull i motlys står som et hvitt teppe innover..."

«En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten.»

«Vårt største mårdyr, forklarer han, en slektning av snømus og røyskatt, men med framtoning som en liten bjørn. Et dyr knapt noen får se. Så kompakt i sin villskap og styrke at det knapt fins maken. Den viker ikke til siden for hverken stupbratte juv, gaupe, ulv eller bjørn, og den kan nedlegge en rein mange ganger sin egen vekt, for så å bite av hodet og henge det høyt oppe i et tre — som et trofé. Den har et bitt som lett håndterer stivtelet kjøtt, og som kan knuse selv de kraftigste lårbein, og den er en evighetsmaskin som kan gå i det uendelige. Jerven er kort sagt noe utenfor enhver målestokk, sier far, som er en nøktern mann uten sans for dramatiske overdrivelser.»

«50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven.»

 

Når Dag O. Hessen snakker om naturvern med sin «innestemme» er det verdt å lytte. Jeg bestemte meg for å kjøpe og lese Jervesporet, utgitt i 2023 da jeg hørte dette intervjuet om boken:

Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Hør intervju med forfatteren her.

Hvor mye naturen betyr for Dag O. Hessen og har betydd for han hele livet, er det fint å lese om. Han setter ord på mine egne opplevelser på tur med og uten ski en vinterdag:  

«Jeg går oppover i en forsenkning mellom to høyder, og over den slake motbakken i sør renner en stadig elv av rastløse snøfnugg, drevet fram av vinden, på jakt etter et sted der de kan søke ro. Sola skinner blekt gjennom skylaget og lokker fram en sølvskimrende effekt av den dansende, hvileløse snøen.»

 Og dette om myrull:

«Vel, dette gir ikke noe innblikk i hvorfor myra framstår som attraktiv, og det er vanskelig å se hvordan myr inngir håp og framtidstro. Jeg tror det er det at myr inngir ro med sitt åpne landskap, det er med myr som med så mye annet i naturen: Fraværet av noe kan være like viktig som det som er der. Men myr er faktisk vakker når myrull i motlys står som et hvitt teppe innover, når sølvvier og starr i sølvgrønt omkranser små vannspeil, når de ulike artene av torvmose lager et lappeteppe av fargenyanser.»

 Klokt skrevet: 

«Egentlig er det sjelden så veldig mye å se i fjellet, eller naturen for øvrig. Dersom forventningene om naturen bygger på de overveldende naturseriene på film, som er konsentratet av måneders innsats i de mest viltrike områder, med endeløs tålmodighet og med det mest avanserte utstyr, da kan man ikke bli annet enn skuffet. Dette gjelder ikke bare norsk natur. Selv på savannen eller i regnskogen er det et stykke mellom de store opplevelsene i form av møter med karismatisk fauna, men de er spesielt fraværende i norsk natur der høydepunktet på skogsturen kan være et ekorn. Naturen over disse karrige fjellflyene er fattig. Det har ikke bare å gjøre med at det er fjell med tøft klima og skrint jordsmonn, det er også arven av år med hardt jaktpress kombinert med økende trafikk og ferdseL Men naturen som sådan er der, og de kvalitetene ved naturen som skyldes alt som ikke er her, i form av tidspress og andre krav, trafikk, trengsel, kø, lys- og lydforurensning, de er her like fullt. Kunsten er å se det lille i det store, som fjellsmellenes små, nesten naturstridige oaser av lilla på sol- og lesider, mot en kontrast av kvitkrull og reinlav, bloddråpesvermerens «bloddråper» mot en bakgrunn av svart, milliardene av fjærmygg dansende over et vierkratt i lav motsol, og humlenes brumming over blomstrende vier.»

 Jerven er den røde tråden i boken. Men det er mye annet, som naturopplevelser i barndom, bøker han har lest og hans kloke tanker og refleksjoner som er verdt å ha med seg.

 Forlagets omtale av Jervesporet:

«Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt.

Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.»

 

Husjomfru av Edvard Hoem – ble en litt blodfattig historie å lese om

 

Min leseopplevelse underveis og konklusjon etter at jeg har lest ferdig romanen Husjomfru av Edvard Hoem, er den samme som i denne anmeldelsen:

Jeg vil allikevel hevde at «Husjomfru» i en del strekk kan bli lang­dryg og gjentakende.

Jeg opplevde romanen så langdryg og gjentakende innimellom at jeg holdt på å legge den tilbake til bokhylla halvlest. Anmelderen skriver bl a dette:

«Like fullt kommer jeg ikke fra at «Husjomfru» gir et mer utvendig uttrykk enn tidligere bøker i krøniken.»

For meg ble det mye for mye kulisser og lite menneske i denne boken sammenlignet med andre bøker jeg har lest av Hoem. Blodfattig er ordet jeg vil bruke. Dette stemmer med det Hoem starter etterordet med:

«Romanen Husjomfru er ei fiksjonsforteljing, men basert på omfattende granskning av kjelder gir eit bilde av livet i Bergen i siste halvdelen av det nittande hundreåret og første tiåret av det tjuande. «

Det mye av livet til Julie som Hoem ikke kjenner til og da blir det mye diktning. Og mye Bergen by. Romanen hadde muligens vært mer interessant å lese om jeg var kjent i Bergen.

 

Forlagets omtale

Året er 1911. Julie Elisabeth Hoem, felemakar Lars Olsen Hoems yngste dotter, døyr på gamleheimen på Nordnes, 75 år gammal. I dødsfallsprotokollen kan ein lese at ho hadde "Ingen Slegtninger og Intet Efterlatt".

"Husjomfru" fortel om livet hennar. I utgangspunktet er Julie Elisabeth ei ungjente som aldri slår blikket ned, og som vekker oppsikt kvar ho kjem. Men tidene forandrar seg, og menneska blir forandra av tidene. Etter å ha tent i tidlege ungdomsår i fine hus i Christiansund arbeider Julie Elisabeth dei fleste av livsdagane sine som husjomfru hos dei fremste familiane i Bergen. Ho har mange tenarar under seg. Ho inntar måltida ved herskapets bord. Men ho får også erfare at det er stor avstand mellom klassane, og at den privilegerte posisjonen ikkje eigentleg er hennar eigen.

Ut frå eit sparsamt tilfang av historiske fakta løftar Edvard Hoem fram eit kvinneliv i tida før velferdssamfunnet var ein realitet. "Husjomfru" er romanen om korleis tilfeldige avgjerder får livsvarige konsekvensar, om draumar om kjærleik som aldri vart fullbyrda, men også om eit liv fylt av meining.