24. feb. 2019

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger – tankevekkende og tidsaktuell roman



«M for monsteret som hviler inni hver og en av oss.

M for människor, og for minnet om en av de andre setningene som ble værende igjen i meg etter besøket hos Lillemor i Stockholm: «Mennesker er det råeste av alle dyrene. Mennesker kan være så grusomme ... og så gode. Kan være både og,» sa hun og vippet den skrukkete hånden i en rask bevegelse. Et både, som var håndens utside, den som knyttet seg og slo, og deretter innsiden av hånden, den som kan legge seg over et kinn og stryke varsomt for å gi trøst, holde et spedbarns hode eller forme en krukke av leire på en dreiebenk mens jorden sirkler inn mot håndflaten.»

Noen bøker som utgis blir fremsnakket slik at jeg tenker at det er nesten for godt til å være sant. Slik var utgangspunktet for meg med romanen til Simon Stranger Leksikon om lys og mørke utgitt i 2018. Men etter å ha sett Simon Stranger fortelle om romanen på TV programmet Brenner Live 11. desember 2018 ,var jeg ikke i tvil: romanen skulle kjøpes og leses.
Kjøpt ble den og nå er den lest. Romanen gjorde et sterkt inntrykk å lese. Både hva angår innhold og form. Den er, som det blir sagt i programmet til Brenner, tidsaktuell selv om handlingen gjelder 2. verdenskrig.  

«O for ordene vi bruker om hverandre, ordene som ikke bare behandler virkeligheten, men som også skaper den.

Det er ordene som kan lage kategorier, som kan kalle folkegrupper kakerlakker, fortelle om konspirasjoner, om veikhet, om ødeleggelse av den hvite rase.

Da er det logisk å fjerne andre, med de midler som måtte synes nødvendig. Slik blir det grusomme ikke bare virkelig, men nødvendig.»

I programmet til Brenner beskriver forfatteren Edvard Hoem romanen til Simon Stranger, etter først å ha presisert at han er kommet halvveis i lesingen, som et mesterverk. Mesterverk eller ikke; jeg synes det er en fantastisk bok både hva angår form og innhold.  Det at den nesten havnet i skrivebordsskuffen jf. forfatteren er nifst å tenke på. Bare det så elegant å veksle mellom nåtid og fortid, ulike tidsperioder, mellom menneskers opplevelse og leksikonformen han har valgt, er helt utrolig. Skal jeg sammenligne leseopplevelsen jeg har hatt ved å lese boken til Stranger og hvor viktig den er, vil jeg trekke frem boken jeg skrev om i dette innlegget:




På bokomslaget er eiendommen kalt Bandeklosteret i Trondheim, der Henry Oliver Rinnan og Rinnanbanden hadde tilhold under 2. verdenskrig. Rinnan jobbet som agent for tyskerne.  I boligen ble mennesker torturert og drept. I denne boligen flyttet besteforeldrene til kona til Simon Stranger inn etter krigen. Besteforeldrene var begge jøder. En utrolig historie i seg selv. Her ble svigermoren til Simon Stranger, Grete, født. Det var gjennom hennes fortelling Simon Stranger fikk ideen til romanen som er en blanding av fakta og fiksjon. Romanen skrives som en fortelling til bestefaren til Grete, Hirsch Kommisar:

«I den jødiske tradisjonen sier man at et menneske dør to ganger. Den første gangen er når hjertet slutter å banke og synapsene i hjernen slukker, som i en by der strømmen går. Den andre gangen er når navnet til den døde sies, leses eller tenkes på for siste gang, femti eller hundre eller fire hundre år senere. Først da er vedkommende virkelig borte, strøket ut av livet på jorden. Denne andre døden var utgangspunktet for den tyske kunstneren Gunter Demnig da han fikk ideen til å støpe brosteiner av messing, gravere inn navnene til jøder som ble drept av nazistene under andre verdenskrig, og felle dem ned i fortauet foran bygårdene der familiene bodde. Han kaller dem «snublesteiner». Kunstverket er et forsøk på å utsette den andre døden, for ved å risse inn ofrenes navn i bakken har kunstneren sørget for at forbipasserende vil bøye seg fremover i tiårene som kommer, og på den måten holde de døde levende, samtidig som minnene om et av de verste kapitlene i Europas historie blir holdt levende, som synlige arr i byens ansikt. Foreløpig er det lagt ned 67 000 snublesteiner i forskjellige byer i Europa.

En av dem er din.

En av steinene bærer ditt navn og ligger nedfelt i fortauet der du bodde, i den midtnorske byen Trondheim. For noen år siden satte sønnen min seg på huk foran denne snublesteinen og børstet vekk restene av småstein og rusk fra metallet med votten sin. Så leste han høyt.

Her bodde Hirsch Kommisar.»

Hirsch Kommisar ble drept på Falstad fangeleir i 1942:

«E for energien som straffarbeidet i fangeleiren tapper ut av deg, litt etter litt, helt til du begynner å tenke at det kan være det samme med alt sammen, at det ville være bedre å forsvinne. Bare legge seg flatt ned mot bakken og la kinnet hvile mot rusk, barnåler og lukten av jord. Bare ligge der og endelig slappe av i hver eneste muskel, lukke øynene og ikke bry seg om vakten som roper. Ikke bry seg om sparket i siden, eller de andre kameratene som prøver å heise deg opp igjen. Bare ligge der og kjenne trangen til å synke inn i jorden og bli ett med den, erkjenne at døden ikke er noe å rømme vekk ifra, men tvert imot noe man kan ta imot med åpne armer, siden døden er den raskeste og den eneste sikre veien ut av fangeleiren.»

Lillemor som er sitert i innledningen til innlegget, er søsteren til Rikkes bestefar Hirsch Kommisar. Lillemor overlevde 2. verdenskrig.  Hun sier noe viktig. At vi alle har det i oss som gjorde Henry Rinnan til det mennesket han utviklet seg til; vi har alle ondskapen i oss.

«Julius Paltiel satt stille, snakket lavt, med skjorteermet brettet opp, slik at den amatørmessige tatoveringen av fangenummeret fra Auschwitz syntes, og så var det som om hele mannen lyste.

Mens jeg står i andre etasje på Falstad og ser ut gjennom vinduene, mot bjørketreet der nede, ser jeg for meg ansiktet hans igjen. Vennligheten til en som har blitt herdet, igjen og igjen, til bare det hardeste i mennesket er igjen. Hva er det som gjør det, at noen blir sterkere av den motstanden, den ondskapen, mens andre bukker under, knekker, blir formørket, forkrøplet, ødelagt?

Kommer det an på hva man har i seg fra før? Hva slags opplevelser man har fra tidlig barndom? Om det er følelsen av å være elsket som ligger der, langt nede i bunnen av personligheten, eller om det er kulde. Men hva med brødrene og søstrene til Rinnan? Bare to av dem ble med på hans side.

Henry Rinnan skal til og med ha avslørt seg for en av brødrene mens de to kjørte bil, og fortalt at han var hyret inn som spion av tyskerne, men da Henry tilbød broren en jobb sammen med ham, skal han ha bedt Henry om å stoppe bilen og gått derfra, hele veien hjem igjen og til Levanger.»

Jeg kjente ikke mye til Henry Rinnan før jeg leste boken til Simon Stranger. For kort tid siden leste jeg biografien om Marie Hamsun. Selv om hun ikke kan settes i samme kategori som Rinnan, var hun med på å legitimere terrorregimet som la grunnlaget for holocaust.  Rinnan ble henrettet. Marie Hamsun fikk en kort fengselsstraff. Marie Hamsun angret ikke og var antisemitt til sin død.  Jeg synes det er vanskelig å forstå at hun ikke endret mening etter alle grusomhetene ble dokumentert.

Jeg oppsummerer min leseopplevelse med at romanen Leksikon om  lys og mørke av Simon Stranger er den desidert beste romanen utgitt i 2018 som jeg har lest.


«Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?

Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.

I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.»

18. feb. 2019

Historien om en anstendig familie av Rosa Ventrella – historien om et fattigkvartal det gamle Bari



Bari er hovedstaden i regionen Puglia sør i Italia. Mer om Bari på Wikipedia der jeg fant bildet over. Om forfatteren til romanen Historien om en anstendig familie, Rosa Ventrella, skriver forlaget Vigmostad & Bjørke at hun er født og oppvokst på Bali, at hun underviser i litteratur og har tidligere jobbet som redaktør. Romanen Historien om en anstendig familie, utgitt i 2018 og på norsk i 2019, er Rosa Ventrellas tredje bok.




Historien om en anstendig familie er en oppvekstskildring med Maria i hovedrollen:

«Jeg kommer aldri til å glemme den dagen bestemor Antonietta ga meg kallenavnet Malacarne, som betyr noe sant som «dårlig kjøtt», eller av dårlig kjøtt og blod. Det regnet helt usedvanlig voldsomt, et pøsregn som bare inntreffer en sjelden gang i året. Når det skjer, kjenner man havvinden ule så alt rister og blodet fryser til is. Kystveien var blitt et endeløst gjørmehøl. De forlatte jordene rundt Torre Quetta og den nakne vegetasjonen var nærmest voldtatt av vannet som styrtet ned. Alt var gjennombløtt. Det var i april. En mer regntung vår enn denne har vi ikke hatt på tretti år, var kommentaren fra gamlingene i strøket. Til tross for advarslene fra mamma og bestemor, som begge visste å tolke vindens stemme, hadde jeg vært fast bestemt på å dra ut.»

Strøket Maria bor i er et fattigkvartal i Bari. Der bor hun sammen med foreldrene og to eldre brødre. De er fattige og bor trangt, men foreldrene er opptatt av at barna skal få seg en utdannelse. Og at de skulle oppføre seg anstendig.

«Maria heter jeg. Maria De Santis. Jeg ble født liten og mørk som en sviske. Etter hvert som jeg vokste opp, forsterket de uregjerlige trekkene seg, og i årenes løp har de, på godt og vondt, gjort at jeg har skilt meg ut fra de andre ungdommene i strøket. En stor munn, mandelformede øyne som glitret som nålespisser. Lange og klossete hender arvet etter farfar, og en bestemt måte å være skarp og frekk på som jeg derimot har arvet direkte fra Antonio, faren min. Han var fisker av yrke. En iskald og ubehøvlet mann som vekslet mellom øyeblikk da han, med blikket festet på tallerkenen eller veggen, hadde tankene sine langt borte fra oss, og andre ganger da hans voldelighet så ut til å være den eneste måten han kunne vise sin misnøye over livet på. Hans brutalitet ga gjenlyd i oss med den samme kraften som gresshoppenes sang bredte seg utover og brøt inn i stillheten i strøket vårt om sommeren i de heteste timene. Somrene i det gamle Bari utspant seg i de trange gatene dekket av hvite steinheller, vi løp etter hverandre gjennom virvaret av smale smug, rundet hjørnene til duften av klesvask til tørk på snorene og av smakfull tomatsaus med stykker av kalvekjøtt som putret i timevis. Blant disse steinhellene tilbrakte jeg barndommen og ungdommen. Jeg kan ikke huske at jeg noengang tenkte på disse årene som vonde og ulykkelige.»

Vi følger den skoleflinke Maria gjennom oppveksten og ungdomstiden. Hun vet å bite fra seg når hun blir urettferdig behandlet. Hennes eneste venn er
 Michele. Men fordi han er sønnen til en kriminell og faren hater faren til Michele, blir det ikke enkelt for Maria.

Jeg tenker at denne romanen ikke kunne blitt skrevet uten at forfatteren hadde kjennskap til miljøet Maria vokser opp i. På bokomslaget står det at Rosa Ventrella er en Ferrante fra Bari. Det kan ikke jeg mene noe om i og med at jeg ikke har lest de populære bøkene til Ferrante.  Jeg likte romanen Historien om en anstendig familie, og basert på romanens slutt ser jeg det som en mulighet for at det kommer en fortsettelse på historien om Maria.


«1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus. 

Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen. 

Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den.
Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari. 

Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. Så utvikler det broderlige vennskapet seg til intens kjærlighet. En kjærlighet som selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem.»

13. feb. 2019

Kjærlighet og mørke – en interessant og tankevekkende biografi om Marie Hamsun skrevet av Anne Hege Simonsen


«Vi vet hvordan det gikk med Marie, likevel er ikke landssvikdommen mot henne noen fasit. Livet leves dag for dag, ikke baklengs, og folk treffer sine små og store valg på bakgrunn av samtidens dilemmaer. En biograf skal derfor vokte seg for å gjøre livet til studieobjektet mer rettlinjet enn det var. Løse tråder og motstridende personlighetstrekk hører med. Fortellingen er likevel avhengig av at det finnes linjer i materialet, sammenhenger som kan forklare hvorfor, ikke bare hva og hvordan.

Å bli kjent med Marie Hamsun har i perioder vært å fordype seg i mørk materie. Kjærligheten krevde store ofre av henne. Barna, særlig datteren, Ellinor, var en kontinuerlig bekymring. Politisk gikk hun helt fast i nasjonalsosialismens ideologiske hengemyr. Økonomisk gikk hun konkurs. Jeg har prøvd å forstå hvorfor hun valgte som hun gjorde, og jeg håper hun ville kjent seg igjen i fremstillingen, til tross for at hun kanskje ikke ville vært enig i alt.»


Sitatet er fra forordet til den interessante og tankevekkende biografien om Marie Hamsun, Kjærlighet og mørke, skrevet av Anne Hege Simonsen utgitt i 2018.





Først skal jeg gi forlaget Res Publica en stor stjerne som har valgt å fordele bildene i boka slik de passet naturlig inn i handlingen. I motsetning til andre forlag som legger de i en klædd midt i boka. Sikkert for å spare penger. Men det at det dukker opp et bilde i nye og ne når en leser faktabøker, gjør innholdet mye mer interessant, synes jeg.

For meg var livshistorien til Marie Hamsun rimelig ukjent utover at hun var gift med Knut Hamsun og ble dømt for landssvik etter 2. verdenskrig.

Biografien Kjærlighet og mørke tar oss med gjennom livet til Marie Hamsun fra hun ble født i 1881 til hun døde i 1969. Biografien var interessant fra første til siste side. Etterhvert som jeg ble kjent med livet hennes var tanken, hvorfor ble hun nazist?

På loftet mitt i en kasse ligger en oppgave jeg skrev på siste året på videregående med tema hvorfor nordmenn ble nazister. Jeg kan ikke huske at jeg skrev om Marie Hamsun, men jeg husker at det var vanskelig å finne stoff til oppgaven. Etter å ha lest boken til Anne Hege Simonsen er jeg fortsatt i villrede hvorfor hun ble så fascinert av ideologien og var det helt til hun døde.  Det er som jeg neste ikke ville ta det innover meg etter å ha lest om henne før dette skjedde. 

Forfatteren skriver at ved å skrive biografien møtte hun mørk materie. Det var slik jeg opplevde å lese perioden fra Marie Hamsun ble nazist til hun døde. Kjente at det snek seg inn en tristhet ved å lese om det. Marie Hamsun angret ingenting. Det hun angret på var opplevelsen av å ofre døtrene for faren Knut Hamsun, og at hun hadde sveket sitt egen vitebegjærlige jeg, ved at hun akseptert Knut Hamsuns kunnskapsfrykt og utdanningsfrykt. Men Marie Hamsun var så mye mer enn nazist, og en kan lure på hvordan livet til den sterke og vakre Marie hadde blitt dersom hun ikke hadde møtt Knut Hamsun.

Marie Andersen var den førstefødte i en stor ungeflokk. På grunn av fall i trelastprisen gikk faren konkurs med landhandleriet.  Marie var ti år da dette skjedde, og familien flyttet til den fattigslige gården Langengen ved bredden av Glomma.

«Til sammen bodde familien bare seks år på Langangen, men det var viktige år for Marie. Hun legger selv vekt på at det var her grunntrekkene i personligheten henne ble formet. På Langangen lærte hun verdien av hardt arbeid, nøysomhet og ærlighet, ansvarsfølelse og samhørighet med familien.»

Marie arbeidet hardt hele livet. Det er ingen diva vi kan lese om selv om familien Hamsun var godt stilt økonomisk en lang periode. Det var viktig for foreldrene at Marie og søsknene fikk skolegang. I 1897 flyttet familien til Kristiania. Etterhvert fikk den skoleflinke Marie artium. Marie skulle videre på universitet. Hun skulle bare ha en liten pause fra studiene for å jobbe som guvernante og tjene penger til  familien sin. Penger ble sendt til familien, 27 av de 30 kronene hun tjente i måneden. Men det var her hun møtte en skuespiller og det var slik hun havnet inn i skuespilleryrket og etterhvert havnet inn i armene til Knut Hamsun - hustyrannen: 

«Nei, herregud, så pen De er da, barn!»' Knapt noe av det Marie Hamsun skrev, er blitt så flittig sitert som beskrivelsen av hennes første møte med Knut. Det skjedde våren 1908, i den trange inngangen til Nasjonalteatrets portnerlosje. Hun skulle spille Elina, den kvinnelige hovedrollefiguren i Hamsuns første skuespill, Ved rigets port, og de skulle møtes for å diskutere rollen. Hun gikk i sitt 26. år, han var snart 48, og strengt tatt syntes hun ikke at han var så vakker og opphøyet som forventet. Ikke ved første øyekast, i alle fall. Øynene var lett blodskutte, bevegelsene mer kantete enn hun hadde forestilt seg. Litt grått ved tinningen var det rødblonde håret hans også blitt. De gikk på Theatercafeen, og der gikk de i gang med å måle hender. Finger etter finger. Og gjennom denne intime lille handlingen hadde Maries skjebne atter endret kurs.»

Årsaken til at øynene var blodskutte var at han hadde feiret grundig etter å ha blitt ferdig med romanen Benoni. Feire var noe han gjorde etter hver roman han avsluttet. Uten Marie. Også etter at han var ferdig med romanen Rosa. Pussig å lese dette jf romanene er mine favorittbøker skrevet av Hamsun.

Det var kjærlighet og det var mørke i livet til Marie – tittelen til biografien passer derfor til innholdet. Jeg skal kjøpe og lese erindringsboken hun ga ut i 1953: Regnbuen. Boken var så populær at den kom i seks opplag, og den internasjonale oppmerksomheten var stor. Dette på tross av hvor forhatt hun var på grunn av sine meninger. Fra epilogen til biografien jeg har lånt av biblioteket der forfatteren Anne Hege Simonsen skriver:

«Når Carl Fredrik Engelstad skrev at «hennes sinn virket lysende» var det bøkene hennes han tok utgangspunkt i. Han påpekte: «I alt hun skrev fant hun sin egen form - sikker, klok, moden og varm. Det som var hennes, var alltid fullt ut hennes eget.» Han hadde rett i det. Marie Hamsun var uvanlig begavet, og hun var usentimental, slagferdig og sterk. Hun tok dessuten ansvar for sine handlinger, selv om det innebar at hun også låste seg fast til dem. Hun etterstrebet kanskje et tradisjonelt kvinneideal, formet av en tilbakeskuende mann, og en autoritær politisk bevegelse. Men hun utøvet sin kvinnerolle på en måte som så langt fra var tradisjonell.

Både Marie og Knut Hamsun får ta ansvar for sine handlinger og gjerninger. Selv om de påvirket hverandre, skal ikke hun ha ansvar for hans nazisme, og ikke han for hennes. Så enkle er ikke menneskene, så enkelt kan vi ikke gjøre det for oss selv.»


«Hvordan kunne den unge skuespillerinnen Marie Andersen falle for den langt eldre, og etter hvert sjalu og kontrollerende Knut Hamsun?

Med Anne Hege Simonsens biografi trer nå Marie Hamsun ut av den verdenskjente forfatterens skygge. Biografien starter i Elverum der Anne Marie Andersen ble født i 1881 og ender med hennes død på Nørholm utenfor Grimstad i 1969. Tiden i Nordland var Maries lykkeligste periode i livet. Da Knut flyttet henne og familien til Nørholm, opplevde hun det som et svik.

Tidligere upublisert materiale og ukjente brev fra Marie belyser ekteparets lidenskapelige kjærlighet. Kildene viser også hvordan mellomkrigstiden og nasjonalsosialismen formet henne ideologisk. Marie var overbevist nazist selv etter krigen. 

Denne første helhetlige biografien over hennes liv viser Marie Hamsun som en selvstendig samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere – men vil også bidra til å kaste et nytt lys over ektemannen og deres turbulente samliv.»


7. feb. 2019

Heftige bånd av Vivian Gornick - Fierce Attachements: A Memoir by Vivian Gornick



Skulle ønske at jeg kunne skrive at jeg hadde en veldig god opplevelse ved å lese Heftige bånd av Vivian Gornick. Men sånn gikk det ikke. Det ble bare sånn passelig. Jeg fikk bare ikke kontakt med personene i romanen boken og livet deres. Det ble for masete. Til tider ble jeg helt likegyldig til livet deres. Moren i boken var for mye drama til at hun ble troverdig. Forordet til Per Petterson der han fremsnakker romanen boken hadde ingen virkning utover at det fikk meg til å lese romanen den. Sånn kan det gå.


«New York, 1980-tallet. En voksen datter og hennes aldrende mor vandrer opp og ned på langs og på tvers i byens gater. De snakker, krangler og minnes datterens oppvekst i en leiegård i arbeiderklassestrøket Bronx: den vakre nygifte damen ovenpå som brukte branntrappa for å komme seg forbi en låst inngangsdør; den elendige husholdersken som aldri holdt opp med å husholde; kvinnen som hver kveld vandret fram og tilbake i lyset fra gatelyktene; og Nettie, den rødhårede ukrainishe som brukte livet på å forsøke å komme seg ut av moderskapet.


Heftige bånd er en collage av fortellinger om arbeidernes og immigrantenes New York på 1940-tallet – og om kvinnene som formet Vivian Gornick. Forfatteren skriver saftig og presist om kvinnelige erfaringer og begrensninger, om løsrivelse og ulevd liv, og hun skriver varmt og rasende om de bestandige båndene mellom en mor og en datter.»

4. feb. 2019

Min historie (Becoming) av Michelle Obama – en lettlest og interessant selvbiografi



Jeg kjente lite til Michelle Obama utover at hun er gift med Barack Obama før jeg kjøpte og leste boken hun har skrevet om sitt liv så langt: Min historie.  Boken er utgitt i 2018, og den er utgitt på norsk samme år. Bildet over er fra 2012 da datteren min og jeg var i Washington. Lite visste jeg om alt jeg har fått lese i boken om livet i The White House. 

Boken som er interessant og lettlest, er delt i tre deler, og tar for seg livet til Michelle Obama fra hun vokste opp i Chicago til de flytter ut av det hvite hus i 2017. Fra bokomslaget:

«Det er mye jeg fremdeles ikke vet, om Amerika, om livet, om hva fremtiden kan bringe. Men jeg vet hvem jeg er. Min far, Fraser, lærte meg å arbeide hardt, le ofte og holde ord. Min mor, Marian, viste meg hvordan jeg skulle tenke selv og bruke stemmen min. Sammen, i den trange leiligheten var på sørsiden av Chicago, hjalp de meg å se verdien i var historie, i min historie, i den større historien om landet vårt. Selv når den ikke er vakker eller perfekt. Selv når den er mer virkelig enn du har lyst til at den skal være. Historien din er alt du har, og noe du alltid vil ha. Den er noe å være stolt av.»



Forlaget Cappelen Damm sin presentasjon av forfatteren:

«Michelle Robinson Obama var USAs førstedame fra 2009 til 2017. Etter å ha blitt uteksaminert ved Princeton University og Harvard Law School begynte hun sin advokatgjerning på kontoret Sidley & Austin i Chicago hvor hun møtte sin fremtidige ektemann, Barack Obama. Senere jobbet hun på kontoret for Chicagos ordfører, University of Chicago og University of Chicago Medical Center. Fru Obama grunnla også Chicago-avdelingen til Public Allies, en organisasjon som skal forberede unge på en karriere i det offentlige. Barack og Michelle Obama bor for tiden i Washington, DC, og har to døtre, Malia og Sasha.»

Her er noen smakebiter fra boken. Først fra da hun gikk på Princeton University der hun delte rom med to andre jenter:


«Cathy, en av romkameratene mine, dukket opp i nyhetene mange
år senere, der hun litt ille til mote fortalte noe jeg ikke visste da
vi bodde sammen: Moren hennes, en lærerinne fra New Orleans,
hadde vært så opprørt over at hennes datter var blitt tildelt en svart
romkamerat, at hun hadde mast på universitetet for å få dem til
å skille oss. Moren ga også et intervju der hun bekreftet historien
og ga den litt mer kontekst. Fordi hun var oppdratt i et hjem der
n-ordet var en del av familieordboken, med en bestefar som hadde
vært sheriff og pleide å skryte av at han hadde jaget svartinger ut av
byen, var hun blitt «forferdet», som hun uttrykte det, av min nærhet
til hennes datter.

Alt jeg visste, var at Cathy midt i det første året flyttet ut av tremannsrommet
og inn på et enkeltrom. Jeg er glad for å kunne si at jeg ikke hadde noen anelse om hvorfor.»

Fra den del av boken der det ble drevet valgkamp før Barack Obamas første periode som president:

«Jeg skjønte at min jobb var å være meg selv, og å snakke som meg selv.
Og det gjorde jeg.

«La meg fortelle dere litt om meg selv. Jeg heter Michelle Obama,
og er oppvokst på South Side i Chicago, i en liten leilighet øverst i
i et toetasjes hus som lignet veldig på dette. Faren min jobbet ved
vannverket i byen. Moren min var hjemmeværende for å ta seg av
broren min og meg.»

Jeg snakket om alt - om broren min og verdiene vi var oppdratt
med, om den fremadstormende advokaten jeg hadde møtt på jobb,
fyren som hadde stjålet hjertet mitt med sin jordnærhet og sin visjon
for verden, mannen som hadde latt sokkene sine ligge og slenge
rundt i huset samme morgen, og som noen ganger snorket når han
sov. Jeg fortalte dem at jeg hadde beholdt jobben min på sykehuset,
at moren min hentet jentene på skolen den dagen.

Jeg la ikke skjul på følelsene mine når det gjaldt politikk. Politikkens
verden var ikke noe sted for gode mennesker, sa jeg,
forklarte hvor tvilende jeg hadde vært til om Barack i det hele
tatt burde stille, hvor bekymret jeg hadde vært for hva rampelyset
kunne gjøre med familien vår. Men nå sto jeg her foran dem fordi
jeg hadde tro på min mann og på hva han kunne gjøre. Jeg visste
hvor mye han leste og hvor dypt han tenkte over ting. Jeg sa at han
var nøyaktig den typen intelligent, hederlig president jeg ville valgt
for dette landet, selv om jeg egoistisk nok ville beholdt han nærmere hjemmet
i alle disse årene.»

Fra livet som førstedame:


«Uansett hva jeg valgte å gjøre, visste jeg at jeg alltid ville skuffe
noen. Valgkampen hadde vist meg at hver eneste bevegelse og hvert
eneste ansiktsuttrykk kunne tolkes på mange måter. Jeg var enten
hardtarbeidende og sint eller, med hagen og budskapet om sunn
mat, en skuffelse for feminister, siden jeg ikke var høyrøstet nok.
Flere måneder før Barack ble valgt hadde jeg svart en journalist fra
et magasin at mitt hovedfokus for Det hvite hus ville være å fortsette
å være «mom in chief» i familien var. Jeg sa det uten noen større
baktanke, men frasen ble hengende ved meg og gjort større i pressen.
Noen amerikanere likte det, og skjønte svært godt at det krevdes
mye av både logistikk og krefter for å oppdra barn. Andre ble
imidlertid frastøtt og antok at det betydde at jeg som førstedame
ikke ville drive med noe annet enn å lage figurer av piperensere sammen
med barna mine.

Sannheten var at jeg ville gjøre alt - jobbe med noe meningsfullt
og være en omsorgsfull forelder - på samme måte som jeg alltid
hadde gjort det. Den eneste forskjellen var at nå var det veldig
mange mennesker som fulgte med på meg.»

Vil du vite mer om Michelle Obamas historie må du lese selvbiografien. Anbefales.