«M for monsteret som hviler inni
hver og en av oss.
M for människor, og for minnet om en
av de andre setningene som ble værende igjen i meg etter besøket hos Lillemor i
Stockholm: «Mennesker er det råeste av alle dyrene. Mennesker kan være så
grusomme ... og så gode. Kan være både og,» sa hun og vippet den skrukkete hånden
i en rask bevegelse. Et både, som var håndens utside, den som knyttet seg og
slo, og deretter innsiden av hånden, den som kan legge seg over et kinn og
stryke varsomt for å gi trøst, holde et spedbarns hode eller forme en krukke av
leire på en dreiebenk mens jorden sirkler inn mot håndflaten.»
Noen bøker som utgis blir
fremsnakket slik at jeg tenker at det er nesten for godt til å være sant. Slik var utgangspunktet for meg med
romanen til Simon Stranger Leksikon om lys
og mørke utgitt i 2018. Men etter å ha sett Simon Stranger fortelle om
romanen på TV programmet Brenner
Live 11. desember 2018 ,var jeg ikke i tvil: romanen skulle kjøpes
og leses.
Kjøpt ble den og nå er den lest.
Romanen gjorde et sterkt inntrykk å lese. Både hva angår innhold og form. Den er, som det blir sagt i
programmet til Brenner, tidsaktuell selv om handlingen gjelder 2. verdenskrig.
«O for ordene vi bruker om
hverandre, ordene som ikke bare behandler virkeligheten, men som også skaper
den.
Det er ordene som kan lage
kategorier, som kan kalle folkegrupper kakerlakker, fortelle om konspirasjoner,
om veikhet, om ødeleggelse av den hvite rase.
Da er det logisk å fjerne andre, med
de midler som måtte synes nødvendig. Slik blir det grusomme ikke bare virkelig,
men nødvendig.»
I programmet til Brenner beskriver
forfatteren Edvard Hoem romanen til Simon Stranger, etter først å ha presisert at
han er kommet halvveis i lesingen, som et mesterverk. Mesterverk eller ikke; jeg synes
det er en fantastisk bok både hva angår form og innhold. Det at den nesten havnet i skrivebordsskuffen jf.
forfatteren er nifst å tenke på. Bare det så elegant å veksle mellom nåtid og
fortid, ulike tidsperioder, mellom menneskers opplevelse og leksikonformen han
har valgt, er helt utrolig. Skal jeg sammenligne leseopplevelsen jeg har hatt
ved å lese boken til Stranger og hvor viktig den er, vil jeg trekke frem boken
jeg skrev om i dette innlegget:
På bokomslaget er eiendommen kalt Bandeklosteret
i Trondheim, der Henry Oliver Rinnan og Rinnanbanden hadde tilhold under 2.
verdenskrig. Rinnan
jobbet som agent for tyskerne. I boligen
ble mennesker torturert og drept. I denne boligen flyttet besteforeldrene til
kona til Simon Stranger inn etter krigen. Besteforeldrene var begge jøder. En
utrolig historie i seg selv. Her ble svigermoren til Simon Stranger, Grete, født.
Det var gjennom hennes fortelling Simon Stranger fikk ideen til romanen som er
en blanding av fakta og fiksjon. Romanen skrives som en fortelling til
bestefaren til Grete, Hirsch Kommisar:
«I den jødiske tradisjonen sier man
at et menneske dør to ganger. Den første gangen er når hjertet slutter å banke
og synapsene i hjernen slukker, som i en by der strømmen går. Den andre gangen
er når navnet til den døde sies, leses eller tenkes på for siste gang, femti
eller hundre eller fire hundre år senere. Først da er vedkommende virkelig
borte, strøket ut av livet på jorden. Denne andre døden var utgangspunktet for
den tyske kunstneren Gunter Demnig da han fikk ideen til å støpe brosteiner av messing,
gravere inn navnene til jøder som ble drept av nazistene under andre verdenskrig,
og felle dem ned i fortauet foran bygårdene der familiene bodde. Han kaller dem
«snublesteiner». Kunstverket er et forsøk på å utsette den andre døden, for ved
å risse inn ofrenes navn i bakken har kunstneren sørget for at forbipasserende
vil bøye seg fremover i tiårene som kommer, og på den måten holde de døde
levende, samtidig som minnene om et av de verste kapitlene i Europas historie blir
holdt levende, som synlige arr i byens ansikt. Foreløpig er det lagt ned 67 000
snublesteiner i forskjellige byer i Europa.
En av dem er din.
En av steinene bærer ditt navn og
ligger nedfelt i fortauet der du bodde, i den midtnorske byen Trondheim. For
noen år siden satte sønnen min seg på huk foran denne snublesteinen og børstet
vekk restene av småstein og rusk fra metallet med votten sin. Så leste han
høyt.
Her bodde Hirsch Kommisar.»
Hirsch Kommisar ble drept på Falstad
fangeleir i 1942:
«E for energien som straffarbeidet i
fangeleiren tapper ut av deg, litt etter litt, helt til du begynner å tenke at
det kan være det samme med alt sammen, at det ville være bedre å forsvinne.
Bare legge seg flatt ned mot bakken og la kinnet hvile mot rusk, barnåler og
lukten av jord. Bare ligge der og endelig slappe av i hver eneste muskel, lukke
øynene og ikke bry seg om vakten som roper. Ikke bry seg om sparket i siden,
eller de andre kameratene som prøver å heise deg opp igjen. Bare ligge der og
kjenne trangen til å synke inn i jorden og bli ett med den, erkjenne at døden
ikke er noe å rømme vekk ifra, men tvert imot noe man kan ta imot med åpne
armer, siden døden er den raskeste og den eneste sikre veien ut av fangeleiren.»
Lillemor som er sitert i innledningen
til innlegget, er søsteren til Rikkes bestefar Hirsch Kommisar. Lillemor overlevde
2. verdenskrig. Hun sier noe viktig. At
vi alle har det i oss som gjorde Henry Rinnan til det mennesket han utviklet
seg til; vi har alle ondskapen i oss.
«Julius Paltiel satt stille, snakket
lavt, med skjorteermet brettet opp, slik at den amatørmessige tatoveringen av fangenummeret
fra Auschwitz syntes, og så var det som om hele mannen lyste.
Mens jeg står i andre etasje på
Falstad og ser ut gjennom vinduene, mot bjørketreet der nede, ser jeg for meg ansiktet
hans igjen. Vennligheten til en som har blitt herdet, igjen og igjen, til bare
det hardeste i mennesket er igjen. Hva er det som gjør det, at noen blir
sterkere av den motstanden, den ondskapen, mens andre bukker under, knekker,
blir formørket, forkrøplet, ødelagt?
Kommer det an på hva man har i seg
fra før? Hva slags opplevelser man har fra tidlig barndom? Om det er følelsen
av å være elsket som ligger der, langt nede i bunnen av personligheten, eller om
det er kulde. Men hva med brødrene og søstrene til Rinnan? Bare to av dem ble
med på hans side.
Henry Rinnan skal til og med ha avslørt
seg for en av brødrene mens de to kjørte bil, og fortalt at han var hyret inn
som spion av tyskerne, men da Henry tilbød broren en jobb sammen med ham, skal
han ha bedt Henry om å stoppe bilen og gått derfra, hele veien hjem igjen og
til Levanger.»
Jeg kjente ikke mye til Henry Rinnan
før jeg leste boken til Simon Stranger. For kort tid siden leste jeg biografien om Marie
Hamsun. Selv om hun ikke kan settes i samme kategori som Rinnan, var hun med på
å legitimere terrorregimet som la grunnlaget for holocaust. Rinnan ble henrettet. Marie Hamsun fikk en
kort fengselsstraff. Marie Hamsun angret ikke og var antisemitt til sin død. Jeg synes det er vanskelig å forstå at hun
ikke endret mening etter alle grusomhetene ble dokumentert.
Jeg oppsummerer min leseopplevelse
med at romanen Leksikon om lys og mørke
av Simon Stranger er den desidert beste romanen utgitt i 2018 som jeg har lest.
«Hva fikk den beskjedne
skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte
skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i
hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve
symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.»
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.»