Bari er
hovedstaden i regionen Puglia sør i Italia. Mer om Bari på Wikipedia der jeg fant
bildet over. Om forfatteren til romanen Historien om en anstendig
familie, Rosa Ventrella, skriver forlaget Vigmostad & Bjørke at hun er
født og oppvokst på Bali, at hun underviser i litteratur og har tidligere
jobbet som redaktør. Romanen Historien om en anstendig familie, utgitt i 2018 og
på norsk i 2019, er Rosa Ventrellas tredje bok.
Historien om en anstendig familie er
en oppvekstskildring med Maria i hovedrollen:
«Jeg kommer aldri til å glemme den
dagen bestemor Antonietta ga meg kallenavnet Malacarne, som betyr noe sant som
«dårlig kjøtt», eller av dårlig kjøtt og blod. Det regnet helt usedvanlig
voldsomt, et pøsregn som bare inntreffer en sjelden gang i året. Når det skjer,
kjenner man havvinden ule så alt rister og blodet fryser til is. Kystveien var
blitt et endeløst gjørmehøl. De forlatte jordene rundt Torre Quetta og den
nakne vegetasjonen var nærmest voldtatt av vannet som styrtet ned. Alt var gjennombløtt.
Det var i april. En mer regntung vår enn denne har vi ikke hatt på tretti år,
var kommentaren fra gamlingene i strøket. Til tross for advarslene fra mamma og
bestemor, som begge visste å tolke vindens stemme, hadde jeg vært fast bestemt
på å dra ut.»
Strøket
Maria bor i er et fattigkvartal i Bari. Der bor hun sammen med foreldrene og to
eldre brødre. De er fattige og bor trangt, men foreldrene er opptatt av at
barna skal få seg en utdannelse. Og at de skulle oppføre seg anstendig.
«Maria heter jeg. Maria De Santis.
Jeg ble født liten og mørk som en sviske. Etter hvert som jeg vokste opp,
forsterket de uregjerlige trekkene seg, og i årenes løp har de, på godt og
vondt, gjort at jeg har skilt meg ut fra de andre ungdommene i strøket. En stor
munn, mandelformede øyne som glitret som nålespisser. Lange og klossete hender arvet
etter farfar, og en bestemt måte å være skarp og frekk på som jeg derimot har
arvet direkte fra Antonio, faren min. Han var fisker av yrke. En iskald og ubehøvlet
mann som vekslet mellom øyeblikk da han, med blikket festet på tallerkenen
eller veggen, hadde tankene sine langt borte fra oss, og andre ganger da hans
voldelighet så ut til å være den eneste måten han kunne vise sin misnøye over
livet på. Hans brutalitet ga gjenlyd i oss med den samme kraften som
gresshoppenes sang bredte seg utover og brøt inn i stillheten i strøket vårt om
sommeren i de heteste timene. Somrene i det gamle Bari utspant seg i de trange
gatene dekket av hvite steinheller, vi løp etter hverandre gjennom virvaret av
smale smug, rundet hjørnene til duften av klesvask til tørk på snorene og av
smakfull tomatsaus med stykker av kalvekjøtt som putret i timevis. Blant disse steinhellene
tilbrakte jeg barndommen og ungdommen. Jeg kan ikke huske at jeg noengang
tenkte på disse årene som vonde og ulykkelige.»
Vi følger den skoleflinke Maria
gjennom oppveksten og ungdomstiden.
Hun vet å bite fra seg når hun blir urettferdig behandlet. Hennes eneste venn
er
Jeg tenker
at denne romanen ikke kunne blitt skrevet uten at forfatteren hadde kjennskap
til miljøet Maria vokser opp i. På bokomslaget står det at Rosa Ventrella er en
Ferrante fra Bari. Det kan ikke jeg mene noe om i og med at jeg ikke har lest
de populære bøkene til Ferrante. Jeg likte
romanen Historien om en anstendig familie, og basert på romanens slutt ser jeg
det som en mulighet for at det kommer en fortsettelse på historien om Maria.
«1980-tallet. Somrene i det gamle
Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de
labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende
tomatsaus.
Maria vokser opp sammen med sine to
eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og
smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og
uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene
i bydelen.
Der hun bor og lever er vold
dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den.
Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari.
Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari.
Vennskapet mellom Maria og Michele
blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til
tross for alle slag livet gir. Så utvikler det broderlige vennskapet seg til
intens kjærlighet. En kjærlighet som selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse
mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem.»
Høres ut som jeg har noe å glede meg til, har den på vent :)
SvarSlett