Historien om en anstendig familie av Rosa Ventrella – historien om et fattigkvartal det gamle Bari

Bari er hovedstaden i regionen Puglia sør i Italia. Mer om Bari på Wikipedia der jeg fant bildet over. Om forfatteren til romanen Historien om en anstendig familie, Rosa Ventrella, skriver forlaget Vigmostad & Bjørke at hun er født og oppvokst på Bali, at hun underviser i litteratur og har tidligere jobbet som redaktør. Romanen Historien om en anstendig familie, utgitt i 2018 og på norsk i 2019, er Rosa Ventrellas tredje bok.

Historien om en anstendig familie er en oppvekstskildring med Maria i hovedrollen:

«Jeg kommer aldri til å glemme den dagen bestemor Antonietta ga meg kallenavnet Malacarne, som betyr noe sant som «dårlig kjøtt», eller av dårlig kjøtt og blod. Det regnet helt usedvanlig voldsomt, et pøsregn som bare inntreffer en sjelden gang i året. Når det skjer, kjenner man havvinden ule så alt rister og blodet fryser til is. Kystveien var blitt et endeløst gjørmehøl. De forlatte jordene rundt Torre Quetta og den nakne vegetasjonen var nærmest voldtatt av vannet som styrtet ned. Alt var gjennombløtt. Det var i april. En mer regntung vår enn denne har vi ikke hatt på tretti år, var kommentaren fra gamlingene i strøket. Til tross for advarslene fra mamma og bestemor, som begge visste å tolke vindens stemme, hadde jeg vært fast bestemt på å dra ut.»

Strøket Maria bor i er et fattigkvartal i Bari. Der bor hun sammen med foreldrene og to eldre brødre. De er fattige og bor trangt, men foreldrene er opptatt av at barna skal få seg en utdannelse. Og at de skulle oppføre seg anstendig.

«Maria heter jeg. Maria De Santis. Jeg ble født liten og mørk som en sviske. Etter hvert som jeg vokste opp, forsterket de uregjerlige trekkene seg, og i årenes løp har de, på godt og vondt, gjort at jeg har skilt meg ut fra de andre ungdommene i strøket. En stor munn, mandelformede øyne som glitret som nålespisser. Lange og klossete hender arvet etter farfar, og en bestemt måte å være skarp og frekk på som jeg derimot har arvet direkte fra Antonio, faren min. Han var fisker av yrke. En iskald og ubehøvlet mann som vekslet mellom øyeblikk da han, med blikket festet på tallerkenen eller veggen, hadde tankene sine langt borte fra oss, og andre ganger da hans voldelighet så ut til å være den eneste måten han kunne vise sin misnøye over livet på. Hans brutalitet ga gjenlyd i oss med den samme kraften som gresshoppenes sang bredte seg utover og brøt inn i stillheten i strøket vårt om sommeren i de heteste timene. Somrene i det gamle Bari utspant seg i de trange gatene dekket av hvite steinheller, vi løp etter hverandre gjennom virvaret av smale smug, rundet hjørnene til duften av klesvask til tørk på snorene og av smakfull tomatsaus med stykker av kalvekjøtt som putret i timevis. Blant disse steinhellene tilbrakte jeg barndommen og ungdommen. Jeg kan ikke huske at jeg noengang tenkte på disse årene som vonde og ulykkelige.»

Vi følger den skoleflinke Maria gjennom oppveksten og ungdomstiden. Hun vet å bite fra seg når hun blir urettferdig behandlet. Hennes eneste venn er

 Michele. Men fordi han er sønnen til en kriminell og faren hater faren til Michele, blir det ikke enkelt for Maria.

Jeg tenker at denne romanen ikke kunne blitt skrevet uten at forfatteren hadde kjennskap til miljøet Maria vokser opp i. På bokomslaget står det at Rosa Ventrella er en Ferrante fra Bari. Det kan ikke jeg mene noe om i og med at jeg ikke har lest de populære bøkene til Ferrante.  Jeg likte romanen Historien om en anstendig familie, og basert på romanens slutt ser jeg det som en mulighet for at det kommer en fortsettelse på historien om Maria.

Vigmostad & Bjørke som jeg har fått et leseeksemplar fra omtaler romanen slik:

«1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus. 

Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen. 

Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den.
Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari. 

Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. Så utvikler det broderlige vennskapet seg til intens kjærlighet. En kjærlighet som selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem.»