Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger – tankevekkende og tidsaktuell roman

«M for monsteret som hviler inni hver og en av oss.

M for människor, og for minnet om en av de andre setningene som ble værende igjen i meg etter besøket hos Lillemor i Stockholm: «Mennesker er det råeste av alle dyrene. Mennesker kan være så grusomme ... og så gode. Kan være både og,» sa hun og vippet den skrukkete hånden i en rask bevegelse. Et både, som var håndens utside, den som knyttet seg og slo, og deretter innsiden av hånden, den som kan legge seg over et kinn og stryke varsomt for å gi trøst, holde et spedbarns hode eller forme en krukke av leire på en dreiebenk mens jorden sirkler inn mot håndflaten.»

Noen bøker som utgis blir fremsnakket slik at jeg tenker at det er nesten for godt til å være sant. Slik var utgangspunktet for meg med romanen til Simon Stranger Leksikon om lys og mørke utgitt i 2018. Men etter å ha sett Simon Stranger fortelle om romanen på TV programmet Brenner Live 11. desember 2018 ,var jeg ikke i tvil: romanen skulle kjøpes og leses.

Kjøpt ble den og nå er den lest. Romanen gjorde et sterkt inntrykk å lese. Både hva angår innhold og form. Den er, som det blir sagt i programmet til Brenner, tidsaktuell selv om handlingen gjelder 2. verdenskrig.  

«O for ordene vi bruker om hverandre, ordene som ikke bare behandler virkeligheten, men som også skaper den.

Det er ordene som kan lage kategorier, som kan kalle folkegrupper kakerlakker, fortelle om konspirasjoner, om veikhet, om ødeleggelse av den hvite rase.

Da er det logisk å fjerne andre, med de midler som måtte synes nødvendig. Slik blir det grusomme ikke bare virkelig, men nødvendig.»

I programmet til Brenner beskriver forfatteren Edvard Hoem romanen til Simon Stranger, etter først å ha presisert at han er kommet halvveis i lesingen, som et mesterverk. Mesterverk eller ikke; jeg synes det er en fantastisk bok både hva angår form og innhold.  Det at den nesten havnet i skrivebordsskuffen jf. forfatteren er nifst å tenke på. Bare det så elegant å veksle mellom nåtid og fortid, ulike tidsperioder, mellom menneskers opplevelse og leksikonformen han har valgt, er helt utrolig. Skal jeg sammenligne leseopplevelsen jeg har hatt ved å lese boken til Stranger og hvor viktig den er, vil jeg trekke frem boken jeg skrev om i dette innlegget:

Verden av i går (Die Welt von Gestern) av Stefan Sweig - en av de beste bøkene jeg har lest

På bokomslaget er eiendommen kalt Bandeklosteret i Trondheim, der Henry Oliver Rinnan og Rinnanbanden hadde tilhold under 2. verdenskrig. Rinnan jobbet som agent for tyskerne.  I boligen ble mennesker torturert og drept. I denne boligen flyttet besteforeldrene til kona til Simon Stranger inn etter krigen. Besteforeldrene var begge jøder. En utrolig historie i seg selv. Her ble svigermoren til Simon Stranger, Grete, født. Det var gjennom hennes fortelling Simon Stranger fikk ideen til romanen som er en blanding av fakta og fiksjon. Romanen skrives som en fortelling til bestefaren til Grete, Hirsch Kommisar:

«I den jødiske tradisjonen sier man at et menneske dør to ganger. Den første gangen er når hjertet slutter å banke og synapsene i hjernen slukker, som i en by der strømmen går. Den andre gangen er når navnet til den døde sies, leses eller tenkes på for siste gang, femti eller hundre eller fire hundre år senere. Først da er vedkommende virkelig borte, strøket ut av livet på jorden. Denne andre døden var utgangspunktet for den tyske kunstneren Gunter Demnig da han fikk ideen til å støpe brosteiner av messing, gravere inn navnene til jøder som ble drept av nazistene under andre verdenskrig, og felle dem ned i fortauet foran bygårdene der familiene bodde. Han kaller dem «snublesteiner». Kunstverket er et forsøk på å utsette den andre døden, for ved å risse inn ofrenes navn i bakken har kunstneren sørget for at forbipasserende vil bøye seg fremover i tiårene som kommer, og på den måten holde de døde levende, samtidig som minnene om et av de verste kapitlene i Europas historie blir holdt levende, som synlige arr i byens ansikt. Foreløpig er det lagt ned 67 000 snublesteiner i forskjellige byer i Europa.

En av dem er din.

En av steinene bærer ditt navn og ligger nedfelt i fortauet der du bodde, i den midtnorske byen Trondheim. For noen år siden satte sønnen min seg på huk foran denne snublesteinen og børstet vekk restene av småstein og rusk fra metallet med votten sin. Så leste han høyt.

Her bodde Hirsch Kommisar.»

Hirsch Kommisar ble drept på Falstad fangeleir i 1942:

«E for energien som straffarbeidet i fangeleiren tapper ut av deg, litt etter litt, helt til du begynner å tenke at det kan være det samme med alt sammen, at det ville være bedre å forsvinne. Bare legge seg flatt ned mot bakken og la kinnet hvile mot rusk, barnåler og lukten av jord. Bare ligge der og endelig slappe av i hver eneste muskel, lukke øynene og ikke bry seg om vakten som roper. Ikke bry seg om sparket i siden, eller de andre kameratene som prøver å heise deg opp igjen. Bare ligge der og kjenne trangen til å synke inn i jorden og bli ett med den, erkjenne at døden ikke er noe å rømme vekk ifra, men tvert imot noe man kan ta imot med åpne armer, siden døden er den raskeste og den eneste sikre veien ut av fangeleiren.»

Lillemor som er sitert i innledningen til innlegget, er søsteren til Rikkes bestefar Hirsch Kommisar. Lillemor overlevde 2. verdenskrig.  Hun sier noe viktig. At vi alle har det i oss som gjorde Henry Rinnan til det mennesket han utviklet seg til; vi har alle ondskapen i oss.

«Julius Paltiel satt stille, snakket lavt, med skjorteermet brettet opp, slik at den amatørmessige tatoveringen av fangenummeret fra Auschwitz syntes, og så var det som om hele mannen lyste.

Mens jeg står i andre etasje på Falstad og ser ut gjennom vinduene, mot bjørketreet der nede, ser jeg for meg ansiktet hans igjen. Vennligheten til en som har blitt herdet, igjen og igjen, til bare det hardeste i mennesket er igjen. Hva er det som gjør det, at noen blir sterkere av den motstanden, den ondskapen, mens andre bukker under, knekker, blir formørket, forkrøplet, ødelagt?

Kommer det an på hva man har i seg fra før? Hva slags opplevelser man har fra tidlig barndom? Om det er følelsen av å være elsket som ligger der, langt nede i bunnen av personligheten, eller om det er kulde. Men hva med brødrene og søstrene til Rinnan? Bare to av dem ble med på hans side.

Henry Rinnan skal til og med ha avslørt seg for en av brødrene mens de to kjørte bil, og fortalt at han var hyret inn som spion av tyskerne, men da Henry tilbød broren en jobb sammen med ham, skal han ha bedt Henry om å stoppe bilen og gått derfra, hele veien hjem igjen og til Levanger.»

Jeg kjente ikke mye til Henry Rinnan før jeg leste boken til Simon Stranger. For kort tid siden leste jeg biografien om Marie Hamsun. Selv om hun ikke kan settes i samme kategori som Rinnan, var hun med på å legitimere terrorregimet som la grunnlaget for holocaust.  Rinnan ble henrettet. Marie Hamsun fikk en kort fengselsstraff. Marie Hamsun angret ikke og var antisemitt til sin død.  Jeg synes det er vanskelig å forstå at hun ikke endret mening etter alle grusomhetene ble dokumentert.

Jeg oppsummerer min leseopplevelse med at romanen Leksikon om  lys og mørke av Simon Stranger er den desidert beste romanen utgitt i 2018 som jeg har lest.

Forlaget Aschehoug forlag omtaler romanen slik:

«Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?

Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.

I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.»