Skulle ønske at jeg kunne skrive at jeg hadde en veldig god opplevelse ved å lese Heftige bånd
av Vivian Gornick. Men sånn gikk det ikke. Det ble bare sånn passelig. Jeg fikk
bare ikke kontakt med personene i romanen boken og livet deres. Det ble for masete. Til
tider ble jeg helt likegyldig til livet deres. Moren i boken var for mye drama
til at hun ble troverdig. Forordet til Per Petterson der han fremsnakker
romanen boken hadde ingen virkning utover at det fikk meg til å lese romanen den. Sånn
kan det gå.
«New York, 1980-tallet. En voksen
datter og hennes aldrende mor vandrer opp og ned på langs og på tvers i byens
gater. De snakker, krangler og minnes datterens oppvekst i en leiegård i
arbeiderklassestrøket Bronx: den vakre nygifte damen ovenpå som brukte branntrappa
for å komme seg forbi en låst inngangsdør; den elendige husholdersken som aldri
holdt opp med å husholde; kvinnen som hver kveld vandret fram og tilbake i
lyset fra gatelyktene; og Nettie, den rødhårede ukrainishe som brukte
livet på å forsøke å komme seg ut av moderskapet.
Heftige bånd er en collage av
fortellinger om arbeidernes og immigrantenes New York på 1940-tallet – og om
kvinnene som formet Vivian Gornick. Forfatteren skriver saftig og presist om
kvinnelige erfaringer og begrensninger, om løsrivelse og ulevd liv, og hun
skriver varmt og rasende om de bestandige båndene mellom en mor og en datter.»
"Heftige bånd" er ikkje ein roman, men ein sjølvbiografi!
SvarSlettEnig - det er memoarer,og jeg har rettet i innlegget.
Slett