Det er
ingen litteratur som jeg synes kan være så komplisert som lyrikk. Men når lyrikk først
treffer meg, er det ingenting som er så fint.
Lyrikk er
den sjangeren innenfor litteratur som jeg synes er nærmest musikk. Jeg kan
lytte til en musikkutgivelse, og i begynnelsen kan det være enkelte låter jeg
liker, enkelte låter er totalt likegyldige. Så går det en tid og plutselig
treffer musikken som tidligere har vært likegyldig for meg. Slik er det med dikt.
Derfor kan ikke en diktsamling leses bare en gang.
«I Kolbein Falkeids dikt kan alle gå
inn og hente opplevelser og ny erkjennelse. Det er dikt preget av rolige, gode
bilder og en sterk indre sammenheng. Dikteren, som har nådd den aktverdige
alder da man i andre tider ble lyttet til, er ikke blitt noen vismann. Han har
ikke svarene, men stiller mange spørsmål. Her er ensomhetsobservasjoner knyttet
til eget og andres liv, med refleksjoner rundt spørsmålet om ikke denne
alenetiltstanden er menneskets egentlige ståsted. Ellers er det fenomenet
aldring og følgelig den økende gravitasjonskraft mot jord som opptar
forfatteren. Og forundring over fenomenet mot.
Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.»
Jeg anser
meg for en novise hva angår lyrikk. Selv om det snart er to år siden jeg kjøpte
Kolbein Falkeid Samlede dikt, har jeg
knapt begynt å lese i den. Men jeg har observert dikt i samlingenen jeg liker
godt. Det som har inspirert meg til å lese, og nå skrive om diktsamlingen Enslige utsikter, er at jeg har meldt
meg på Heddas Bokhyllelesing, og i mai er temaet Les ei
novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet.
Diktene i
samlingen Enslige utsikter er av varierende lengde. Jeg har lest diktene flere
ganger. Men selv om enkelte dikt appellerte til meg, er deler av diktsamlingen lite tilgjengelig og uinteressant for meg. Kanskje kan dette forandre seg med tiden.
Det første
diktet Jord ser nedover seg begynner
slik:
«Jord ser nedover seg selv.
Mørket drømmer lys.
I mørket drømmer lyset håp og holder
livet i en stramt
oppstigende mulighet.»
Vel, uklart
for meg hvilken retning forfatteren vil
med dette, både verset og tittelen, og særlig når neste vers kommer:
«Dette er det eneste stedet.
Alt annet er fantomer.
Virkelighet flagrer gjennom parken
som ark med statistiske tabeller,
ugjendrivelige,
men snart utvisket av regn.»
Det neste
diktet Aldre likte jeg godt; diktet
starter slik:
«Visst kjenner jeg alderen:
En slags siste grinete vinterdag
som tungpustet gjennom slapset i
mars.
Nedforbakkene går oppover,
og de store drømmene
har krympet til lommerusk»
Jeg liker
diktet fordi det uttrykker alder på en ironisk måte, og sier også noe om det å være
ungdom – hvor fort tiden går - noe som kan presenteres til de helt unge med
ungdommelig overmot:
«Rart hvor fort det har gått
forresten.
Når jeg lukker øynene en blunk,
står han der i vårpussen.
Skjortekragen utenpå jakkeslaget.
Forventningene dynget så høyt over
virkeligheten
at den kveles under dem.
Og så uvitende grønn
at verden trør til side og slipper
han forbi kontrollpostene
av skir forundring."
Et annet vers i samme dikt:
«Denne uendelige historien
om alt uvitende ungt. Som når det
får vite,
tror det er det første som vet. Det
måker
alderen foran seg, de andres alder,
alderen til dem som har gått foran,
den alderen som også har vært uvitende
engang
og fått vite
og nå er blitt uvitende og resignert
fordi den vet.
Kanskje.»
«Kolbein Falkeid er født i 1933 og
debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn
femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt
mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Blant disse kan nevnes En
annen sol (1989), som måtte trykkes i flere opplag, Utrøstelig bøddel (1997), Enslige
utsikter (2000) og Vind, eple (2003). I 2007 kom Samlede
dikt, med forord av Lars Saabye Christensen, som ble en bestselger. Det er
laget flere utvalg av Falkeids dikt. I 1998 kom De store strendenes
samtale med etterord av Paal-Helge Haugen, og i 2011 Uvisshetens land, med
illustrasjoner av Ivar Rudi og etterord av Torgeir Schjerven. Schjerven
skriver: "Om man leser hans samlede produksjon, danner det seg et bilde av
en vaktsom observatør i stadig bevegelse. Alt dette konkrete i diktene hans,
lite som stort, utgjør en strøm som gir forestillingsevnen smidighet og utvider
fantasien som forutsetning for våkenhet og tilstedeværelse." I sitt
åttiende år skrev Falkeid samlingen Øyet og virkeligheten (2014). Det
er både en blidhet og et dypt eksistensielt alvor over disse poetiske
betraktningene fra en bauta i norsk samtidspoesi. Falkeid bor i Haugesund og
har skrevet flere av tekstene til visegruppa Vamp.»
