Håndskriften
henger igjen etter den døde
som skjøre
spindelvev i et forlatt hus.
Vi løsner
ordene fra blekkets tråder
og knytter
meninger av dem, usynlige kokonger
spunnet om tingene, jernbanestasjoner
alt som
vinden blåser i og hvor oppbruddet pruster.
Og på
strendene i oss i gjennomsiktige øyeblikk
kler gåten av
seg og vasser innover oss.
Oppskrift som faren min skrev opp og sendte meg – han er død for mange
år siden, men når jeg ser håndskriften hans, i dette tilfellet et resultat av et hverdagslig gjøremål som oppskriften på smultringer, blir han på en måte levende for meg...
Det er mye som kan henge igjen i håndskriften. Jeg har skattede postkort fra både far og besteforeldre. Det er fint å sette seg ned og se på ordene de skrev :-)
SvarSlett