«Leserens meddikteriske kraft» (Jan Kjærstad/Zadie Smith) – «Den underforståtte leser» (Orhan Pamuk/Wolfgang Iser)

Jeg søker etter bøker som gir meg motstand – der jeg blir utfordret.  Gjenkjennelse er også et stikkord. Bøker som får meg til å løfte blikket og gir meg nye tanker er også viktig. Som kan bryte fastlåste tankemønstre eller motsatt: samle løse tråder. Det må være en form for kjemi mellom meg og boken – en «netto pluss» for å kunne konkludere med at jeg har hatt en god leseopplevelse.  Nettoen må ikke være behagelig. 

Jeg har lest en roman skrevet av forfatteren Jan Kjærstad. Det ble ingen god leseopplevelse som jeg skriver i blogginnlegget. Jan Kjærstad sa noe i et intervju med Hans Olav Brenner som har gitt meg en bedre forståelse for årsaken til enkelte bøker gir en bedre leseopplevelse enn andre. Fra Brenners bok Om å skrive var:

«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene dine voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det som oftest leserens meddikteriske kraft. «

I går fant jeg en tilsvarende uttalelse i boken til Orhan Pamuk: Andre farger.

Andre farger av Orhan Pamuk er en essaysamling med selvbiografiske tekster, politiske analyser og diskusjoner om østlig og vestlig kunst. I kapitlet Den underforståtte forfatter skriver han: 

«Dette kan jeg best illustrere ved å ta begrepet «den underforståtte leser», som ble fremsatt av litteraturkritikeren og teoretikeren Wolfgang Iser, og vri på det til det passer mitt behov. Iser utviklet en glimrende, leserorientert litteraturteori. Han hevder at meningen i en roman vi leser, ikke bare ligger i teksten, og heller ikke bare i konteksten den ble skrevet i, men et sted midt imellom dem. Han hevder at bokens mening først trer frem idet boken leses, og når han taler om den underforståtte leser, tildeler han følgelig leseren en uunnværlig rolle. «

En bit i puslespillet falt på plass - denne puslebiten ligner veldig på det Jan Kjærstad kalte den «meddikteriske kraft».

Problemet slik jeg ser det er at mange forfattere ikke gir leseren rom – de er så opptatt av å fylle boken med ord at de rett og slett skviser meg som leser ut. Det er ikke plass for at jeg kan tillegge egne tanker. Jeg er ikke opptatt av å bli underholdt når jeg leser – bøker er ikke tidtrøyte for meg. Bøker som river og sliter i meg, utfordrer meg, er de beste bøkene. 

Antar det er denne boken The Implied Reader (1978) av skrevet av Wolfgang Iser Orhan Pamuk viser til – selvsagt finner jeg den ikke oversatt til norsk. Sånn er det å være en minoritet hva angår språk. Synd – jeg synes det er slitsomt å lese engelsk og er redd for - og vet - at jeg mister detaljer.  Boken til Iser virker å være interessant:  

«Like no other art form, the novel confronts its readers with circumstances arising from their own environment of social and historical norms and stimulates them to assess and criticize their surroundings. By analyzing major works of English fiction ranging from Bunyan, Fielding, Scott, and Thackeray to Joyce and Beckett, renowned critic Wolfgang Iser here provides a framework for a theory of such literary effects and aesthetic responses. Iser's focus is on the theme of discovery, whereby the reader is given the chance to recognize the deficiencies of his own existence and the suggested solutions to counterbalance them. The content and form of this discovery is the calculated response of the reader -- the implied reader. In discovering the expectations and presuppositions that underlie all his perceptions, the reader learns to "read" himself as he does the text.»