Doris Lessing (1919 -2013) fikk Nobelprisen i
litteratur i 2007. Hun debuterte med romanen Det synger i gresset (1950).
Ifølge
etterordet til romanen jeg nå har lest, Jane
Somers Dagbøker 1 (The Diary of a Good Neighbour) utgitt i 1983 under
pseudonymet Jane Somers, ble boken først refusert av to store forleggere – de
synes boken var for trist. Ved å utgi boken anonymt ville Doris Lessing bevise
hvor vanskelig det var å komme gjennom som ukjent forfatter og hvor enkelt det
er om man heter Doris Lessing. Den
tredje forleggeren ville utgi boken fordi den minnet ham om Doris Lessing.
Jane Somers dagbøker består av to bøker.
I 1984 ble Jane Somers Dagbøker 2 utgitt
med den engelske tittelen If the Old
Could...
Det er
andre gang jeg leser bøkene. Mye er skjedd i livet mitt siden den gang, ting
som har forandret min tankegang om mangt. Samfunnet har også endret seg slik at
tema som boken omhandler er lettere å snakke om nå enn det var for 30 år siden.
Boken har en trist slutt, men jeg synes ikke det er en trist bok. Den er til
tider brutalt ærlig om hvordan det er å bli gammel og hjelpeløs, men samtidig ha en sterk vilje til å leve. Den er
langt mer tankevekkende enn trist.
Jane
(Janna) Somers er midt i 40 årene, bor alene i en leilighet i London og er en
vellykket yrkeskvinne. Livet leves gjennom jobben der hun er travel og dyktig
medredaktør i motemagasinet Lilith:
«Da jeg hadde flyttet inn i den nye leiligheten
gikk det snart opp for meg at livet mitt var helt og holdent på kontoret. Jeg
hadde ikke noe hjemmeliv. Hjemme. For et ord. Det var det stedet jeg
gjorde meg i stand for kontoret, eller hvilte etter arbeidet. Noe av det jeg tenker
er at hvis jeg mister jobben, ville det ikke være stort igjen av meg...»
En stor del
av tiden når hun ikke er på arbeidet, bruker hun til å pleie kroppen og til
klær. Lange bad er et must for Janna. Utseende er viktig for Janna. Ikke minst pga arbeidet hun har.
Janna er
enke. Ektefellen Freddie døde for flere år tilbake av kreft. Hun hadde et nært
forhold til Freddie imens han levde, men de snakket ikke sammen. Når han ble
syk holdt hun avstand til sykdommen hans.
«Da han døde, og jeg oppdaget hvor
mye jeg savnet ham, fikk jeg lyst til vite noe om perioden i livet hans som han
praktisk aldri snakket om. Som da han var soldat i krigen. Han sa han hatet
det. Fem år. Fra nitten til fireogtyve. For meg var det en deilig tid. Jeg var
nitten i 1949, hadde begynt å glemme krigen og var i ferd med å skape meg en karrière.»
Menn er et mer
eller mindre tilbakelagt kapittel etter et heftig sexliv årene etter at Freddie
døde:
«Da han var død gikk jeg på veggene
etter sex, for ti år hadde jeg bare trengt å si fra, så fikk jeg hva jeg ville,
jeg gikk til sengs med hvem som helst, jeg vil helst ikke tenke på hvor mange.
Eller hvem. En gang på en personalfest så jeg meg rundt og oppdaget at jeg
hadde ligget med halvparten av mennene i rommet. Det var et sjokk. Og det var
like fælt hver gang: litt pussa etter et godt måltid, og bare en ting stod i
hodet på meg: sex. Det var ikke deres feil.»
Sexlivet
fikk en brå slutt da søsteren Georgie kom og sa at det var Jannas tur til å ha
moren. Moren bodde hos Janna et år før fikk kreft. Men selv om Janna intensjon
var å ta seg bedre av moren enn av Freddie, fikk hun det ikke til.:
«Jeg hater fysisk elendighet. Holder
ikke ut.»
Det var
Georgie som tok den tyngste belastningen med moren som etterhvert døde av sykdommen. Søsteren lever et helt annet liv enn Janna og synes Janna er en stor
egoist.
«Det jeg mest av alt tenkte på var
at jeg hadde sviktet Freddie og sviktet mor og det var slik det var. Hvis noe
annet skulle dukke opp, noe jeg måtte hanskes med, som sykdom eller død, hvis
jeg måtte si til meg selv: Nå oppfører du deg som et menneske og ikke som en liten pike – da ville
jeg ikke klare det. Det var ikke et spørsmål om vilje, men om hva en er.
Det var derfor jeg bestemte meg for
å lære noe annet.»
«Læringen»
tar hun ut på mrs Fowler, en gammel «heks» på nitti år hun møter på apoteket:
«En ørliten kroket kone, med en nese
som nesten rørte ved haken, kledd i tunge, svarte, støvete klær og noe som
minnet om en kyse. Hun merket at jeg så på henne og dyttet på meg en resept og
sa: «Hva er dette? Be om det for meg. « Iltre blå øyne under bustete grå bryn,
men det var en slags vidunderlig sødme i dem.
Av en eller annen grunn likte jeg
henne, fra første stund.»
Mrs Fowler
ser med et iltert grublende blikk på det Janna kjøper: negelakk, rouge,
øyenskygge, leppestift, lip gloss, pudder, mascara.
«Jeg gikk ut sammen med henne, i
hennes tempo. Ute på fortauet så hun ikke på meg, men jeg kunne merke en
appell. Jeg gikk ved siden av henne. Det var vanskelig å gå så langsomt.
Vanligvis flyr jeg avsted, men det visste jeg ikke før da. Hun tok et skritt,
stanset opp, gransket fortauet, og så et skritt til. Jeg tenkte på hvordan jeg
for avgårde hver dag og aldri hadde sett Mrs. Fowler, enda hun bodde like ved
meg, og plutselig så jeg opp og nedover gatene og så - gamle damer. Gamle menn
også, men mest gamle damer. De stavret seg langsomt avsted. De sto i par eller
grupper og snakket. Eller satt på benken under platantreet på hjørnet. Jeg hadde ikke sett dem. Det var fordi jeg var redd for å bli som dem. Jeg
var redd der jeg gikk ved siden av henne. Det var lukten hennes, en vammel, sur,
støvete lukt. Jeg så skitten på den tynne gamle halsen, og på hendene.«
Janna blir
med Mrs Fowler, eller Maudie som hun heter, dit hun bor. En rivningstruet
bygning der alt henger og slenger, møkkete, illeluktende og med skitne klær og
søppel. Der bor hun sammen med katten sin.
Det oppstår
et avhengighetsforhold med disse to ulike kvinnene. Eller kanskje de ikke er så
ulike i bunn og grunn. Janna lever sitt travle liv, i stor kontrast til det
livet Maudie lever. Maudie med sin sterke vilje til å leve blir mer og mer
avhengig av og krever mer av Janna. Dette fordi hun ikke vil på «hjem». Hun vil
heller ikke ha hjemmehjelp eller annen hjelp fra det offentlige.
Ingen
forstår hvordan Janna holder ut, det gjør hun ikke selv heller. Men Janna
trives i Maudies selskap og takler Maudies skiftende sinnsstemning. Janna får
et innblikk i en del av samfunnet hun tidligere ikke observerte
eller overså med vitende og vilje.
Vi følger
disse to kvinnene de siste årene Maudie lever. En bok på 281 sider med
handling til ettertanke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar