Morfar Hitler og jeg skrevet av Ida Jackson blir mest sannsynlig "Årets bok" for meg

Kilde til bildet: Dagbladet.no

Ida Jackson har skrevet sakprosa og barnebøker siden 2008. Hun har vært en aktiv blogger og samfunnsdebattant, og jobber som kommunikasjonssjef i Store Norske Leksikon (snl.no).

Her er link til forlaget Aschehougs presentasjon av Morfar, Hitler og jeg, og sitatet er hentet fra presentasjonen:

«Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland - SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. 

Morfar, Hitler og jeg" handler om hvordan hun måtte se familien sin - og seg selv - i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.»

Det er sjelden jeg blir rørt når jeg leser forfatternes etterord/takk etter å ha lest en bok. Det ble jeg da jeg leste Ida Jackson takk til familien og den fortjener de:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Også Ida Jackson fortjener takk for at hun valgte å skrive denne boken. Takk også til forlaget som jeg har fått den fra. Morfar, Hitler og jeg ble utgitt høsten 2014 og er på 254 sider.

Selv om leseåret 2014 ikke er slutt enda , tror jeg Morfar, Hitler og jeg blir «Årets bok» for meg. Det er en viktig bok selv om både tilblivelsen og resultatet er smertefull for forfatteren og familien. Uten at slike historier fortelles vil lidelsene til alle de som var direkte offer for ekstreme nasjonalsosialisters ytringer og handlinger bli glemt. Den er viktig fordi den gir innsikt og grunnlag for refleksjoner og debatt. Både om historiske hendelser og hendelser som ligger mer nært oss i tid. Men også dagens samfunn der trenden er at ekstremister handler mer og mer alene. Var det volden morfaren ble utsatt for under oppveksten som gjorde til at han tok valget fra å bare sympatisere til å handle; å bli SS-soldat. Det er ingen skråsikker bok der forfatteren gir inntrykk for å ha svar på temaene hun skriver om. Forfatteren er åpen og modig som trekker sammenligninger mellom morfarens politiske ståsted og det ståstedet hun selv hadde den tiden hun var politisk langt ute på venstresiden med hodet fullt av konspirasjonsteorier:

«Per Pedersen hadde lengtet etter en unntakstilstand i en epoke der det var krig nok for alle som ville ha, og der en stat utnyttet overmotet til unge menn fra alle landene i nærheten. Møtet med de hemmelige AKP-medlemmene fikk meg til å forstå at å skylde på de historiske omstendighetene ikke er alltid er forklaring nok. Ja, man kan forstå at noen ville slåss mot bolsjevikene. Ja, man kan forstå hvorfor maoistene var redde for Sovjetunionen. Men jeg tror at et ekstremismen hos Per Pedersen og AKPs alternative ledelse kom før historien, og ekstremismen ble igjen når historien hadde gått forbi dem. Jeg kjenner igjen det samme i meg selv. Jeg lærte ikke den ekstreme overbevisningen i Rød Ungdom. Jeg oppsøkte Rød Ungdom fordi jeg hadde den ekstreme overbevisninger.»  

Ida Jacksons bok kan nok for noen være ubehagelig å lese. Forhåpentligvis gir den grunnlag for selvransakelse. Hva skal til for at noen går over grensen fra å sympatisere med og til å delta i handlinger som er følge av sitt ekstreme politiske ståsted. Er man f eks delaktig i andres handlinger ved å stå på sidelinja og nærmest heie andre frem. Hadde morfaren til Ida Jackson hatt mindre skyld om han ikke hadde valgt å melde seg inn i Regiment Nordland og blitt en Wiking-soldat. Hadde han vært under kategorien «snill nasjonalsosialist»:

«Å finne seg til rette som SS-etterkommer skulle vise seg å være alt annet enn enkelt. Først måtte jeg godta et verdensbilde der en av dem jeg hadde vært mest glad i havnet i kategorien «monstre i moderne historie». Når jeg først hadde klart å ta familiehemmeligheten innover meg, snublet jeg i krattskogen av forklaringer og bortforklaringer. Det viste seg nemlig at den viktigste aktiviteten for SS-etterkommere var å forklare og bortforklare forfaderens adferd. De var overalt. På nettet. I bokform. I omgangskretsen min.»

Da jeg gikk på videregående skole skrev jeg det som dengang ble kalt «Særoppgave» der mitt tema var hvorfor nordmenn valgte å bli nasjonalsosialister. Den ligger oppe i en kasse på loftet og boken til Ida Jackson gjør meg nysgjerrig på hva jeg skrev. Det var før Internett og det var det lite stoff tilgjengelig. Hvorfor jeg valgte tema husker jeg ikke helt; jeg har ingen i familien som jeg kjenner til var nasjonalsosialister. Men kanskje det hadde en sammenheng med egen families historie.

Min familie var offer for nasjonalsosialistenes handlinger ved at de ble sendt på flukt etter at hele Finnmark ble brent. Hadde morfaren til Ida Jackson ikke overlevd som norsk Frontkjemper, som de fleste ikke gjorde, hadde boken jeg har lest ikke eksistert. Hadde f eks høsten 1944 vært hardere værmessig, eller at man hadde valgt en annen løsning for befolkningen i Finnmark, er det sannsynlig at heller ikke jeg hadde levd. Min familie måtte flykte i onkelen min sin lille fiskebåt. Eller det er mer riktig å si: de ble jagd på flukt. Og kom tilbake til ingenting.

Jeg opplevde ingen bitterhet fra min familie over det de opplevde under 2. verdenskrig. Det de lærte var å ikke være materialistiske og viktigheten av å dele. Det er også godt å lese at forfatteren etter å ha oppdaget morfarens historie ikke er blitt bitter. Her er deler av slutten:

..Denne boken er ikke ment som en hevnaksjon. Det er en smertefull utforskning av livet til noen jeg fremdeles er veldig glad i. Men jeg kan ikke fri meg for hevntankene etter å ha lest side opp og side ned om folkemord. Jeg blir for sint. Jeg savner morfar, men jeg har skreket til spøkelset hans hver dag. Morfar meldte seg frivillig til et helvete av en krig for å slåss mot alt jeg synes er godt i verden....Selv om jeg er sint mens jeg skriver dette, klarer jeg aldri å være sint lenge om gangen. Jeg lukker øynene og ser morfar sitte i stua på Sørlandet mens han spiller på sag. Sollyset fyller rommet, og melodien er «En rose er utsprungen». Så kort er veien fra det politiske raseriet til den private kjærligheten.»