3. okt. 2014

Guds Barn av Lars Petter Sveen - ikke den helt store leseopplevelsen for meg


"Guds barn" begynner i Betlehem da Jesus ble født og følgjer tida fram til etter hans død. Romanen fortel om kjærleik og vennskap, om tru og håp. Vi møter soldatar og røvarbandar, profetar og disiplar, små barn og spedalske, som alle blir dratt mellom gode og vonde krefter. Dei mange historiene blir til ein vev, der det fantastiske og skremmande, det vesle og det store, går hand i hand.

Offiseren Cato tviler på om han gjer rett når han følgjer kong Herodes' ordre. Far til Jakob fryktar at sonen er merkt av det vonde fordi han stammar. Anna leitar etter Andreas, men finn Jesu følgje.
Røvaren Nadab prøver å verne om det vesle lyset han ber på. Og Peter får ikkje sove i frykt for kva som ventar dei alle.

Mektige krefter kjempar om makta i "Guds barn". Lars Petter Sveen har skrive ein roman utanom det vanlege. Dette er historier ingen har lese før, frå ei verd alle kjenner til.»



Lars Petter Sveen slik han presenteres av forlaget Aschehoug, der jeg også fant bildet av forfatteren:

«Lars Petter Sveen er fødd i 1981. Han er tidlegare elev på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Er opphavleg frå Fræna, bur no i Oslo og er student ved Bibliotekarhøgskulen. Han har fått Tarjei Vesaas' debutantstipend, Aschehougs debutantstipend og Sunnmørsprisen for debutboka "Køyre frå Fræna" (2008). Da Jo Nesbø fekk Den norske leserprisen i 2008, ga han ekstraprisen på kr 50 000 - som skal gå til «ein lovande norsk forfattar» - til Sveen. Også for si andre bok, "Eg kjem tilbake" (2011) fekk han glitrande kritikkar. "Guds barn" (2014) er den tredje boka hans.»

Lars Petter Sveen har også fått glitrende kritikker for romanen Guds Barn som ble utgitt for kort tid siden. Jeg har linket til en del anmeldelser til slutt i dette innlegget, men også forlaget har sitert fra de gode anmeldelsene her

Takk til forlaget for romanen. Årsaken til at jeg valgte denne foran f eks to krimbøker er ikke fordi at jeg nedvurderer krim, men fordi jeg ble nysgjerrig på boken. Jeg forsøker å utfordre meg selv innimellom.  Og denne boken ble en utfordring. 

For det er ikke alltid nysgjerrighet er nok til å falle for en bok. Eller hva kritikerne, som har et annet grunnlag for å vurdere litteratur, mener om en bok. Jeg tenker at boken drar fordel av at kritikerne er lei av trenden der forfattere skriver selvbiografisk. Som anmelder i Aftenposten skriver:

«I en tid hvor forfattere gjerne skriver om sin egen navlelo og kritikken pliktskyldig leter etter treffende måter å beskrive lodotten på, gir det fornyet tro på skrivekunsten å komme til Lars Petter Sveens roman fra Jesu tid.»

Jeg sleit skikkelig i begynnelsen. Noen av historiene var interessante å lese, men noe forsvant inn i tåkeheimen fordi jeg ikke fant budskapet i dem. Det ble for gåtefullt. Så mye sleit jeg at jeg vurderte å ikke lese den ferdig. Men så gikk jeg inn og leste hva anmelderne skrev; og her er noe av hva anmelder i Dagsavisen skriver:

"Dette er ingen enkel roman å lese. Den kan til tider lide under gjentakende scener, og den kan også bli forvirrende uklar når de store spørsmålene om ondskapen og godheten skal ikles språk og form."

Takk og takk; en stor lettelse å lese dette og det ga meg et puff til å lese romanen ferdig. Men Guds Barn blir ikke årets bok for meg. Det hjelper ikke at den er sjelden og nyskapende og at den har et godt språk. En bok må treffe meg personlig, og gjør den ikke det får den liten skår for det tekniske. Jeg leser historiene, men jeg tror jeg glipper hva angår forfatterens budskap med alt i denne romanen. Det blir i sum ikke noe ekstraordinært for meg.

Jeg tenker at hadde jeg hatt et sterkere forhold til Bibelen enn det jeg har, hadde kanskje dette blitt en bedre leseopplevelse for meg.  Derfor lurte jeg veldig på om forfatteren hadde en sterk kristentro. Her er link til en samtale med forfatteren på bokogbiblioteket.no – 15.mai 2014 – dvs før boken ble utgitt:

«På spørsmål om han har en kristentro, svarer han bekreftende, men uten å utdype. Han kommer fra det han kaller en «humanetisk familie», men mener han «alltid har vært kristen». Noen form for omvendelse – eller som forfatterkollega Jon Fosse konvertering til katolisismen – er det ikke snakk om. Men han beundrer Fosse.»

Jeg er døpt og konfirmert og fått min dose kristendomsundervisning på søndagsskole og i grunnskole. Kommer fra en gladkristen familie. Jeg er blitt en tviler, og tvilen har økt med årene. Jeg godtar og ser med nysgjerrighet på de som har en sterk kristentro. Noen ganger med undring og skepsis fordi jeg synes det blir tåkeprat. 

Det kan hende at jeg kommer til å lese romanen om igjen en gang. Man skal aldri si aldri. Men at jeg setter meg ned og leser i bibelen etter å ha lest romanen, det har jeg liten tro på.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar