"Guds barn" begynner i Betlehem da Jesus
ble født og følgjer tida fram til etter hans død. Romanen fortel om kjærleik og
vennskap, om tru og håp. Vi møter soldatar og røvarbandar, profetar og
disiplar, små barn og spedalske, som alle blir dratt mellom gode og vonde
krefter. Dei mange
historiene blir til ein vev, der det fantastiske og skremmande, det vesle og
det store, går hand i hand.
Offiseren Cato tviler på om han gjer
rett når han følgjer kong Herodes' ordre. Far til Jakob fryktar at sonen er
merkt av det vonde fordi han stammar. Anna leitar etter Andreas, men finn Jesu
følgje.
Røvaren Nadab prøver å verne om det vesle lyset han ber på. Og Peter får ikkje sove i frykt for kva som ventar dei alle.
Røvaren Nadab prøver å verne om det vesle lyset han ber på. Og Peter får ikkje sove i frykt for kva som ventar dei alle.
Mektige krefter kjempar om makta i
"Guds barn". Lars Petter Sveen har skrive ein roman utanom det
vanlege. Dette er historier ingen har lese før, frå ei verd alle kjenner til.»
Lars Petter Sveen
slik han
presenteres av forlaget Aschehoug, der jeg også fant bildet av forfatteren:
«Lars Petter Sveen er fødd i 1981. Han
er tidlegare elev på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Er opphavleg frå Fræna,
bur no i Oslo og er student ved Bibliotekarhøgskulen. Han har fått Tarjei
Vesaas' debutantstipend, Aschehougs debutantstipend og Sunnmørsprisen for
debutboka "Køyre frå Fræna" (2008). Da Jo Nesbø fekk Den norske leserprisen
i 2008, ga han ekstraprisen på kr 50 000 - som skal gå til «ein lovande norsk
forfattar» - til Sveen. Også for si andre bok, "Eg kjem tilbake"
(2011) fekk han glitrande kritikkar. "Guds barn" (2014) er den tredje
boka hans.»
Lars Petter Sveen har
også fått glitrende kritikker for romanen Guds
Barn som ble utgitt for kort tid siden. Jeg har linket til en del
anmeldelser til slutt i dette innlegget, men også forlaget har sitert fra de
gode anmeldelsene her
Takk til forlaget for romanen. Årsaken
til at jeg valgte denne foran f eks to krimbøker er ikke fordi at jeg
nedvurderer krim, men fordi jeg ble nysgjerrig på boken. Jeg forsøker å
utfordre meg selv innimellom. Og denne boken ble en utfordring.
For det er ikke alltid nysgjerrighet er nok til å falle for
en bok. Eller hva kritikerne, som har et annet grunnlag for å vurdere litteratur,
mener om en bok. Jeg tenker at boken drar fordel av at kritikerne er lei av
trenden der forfattere skriver selvbiografisk. Som anmelder i Aftenposten
skriver:
Jeg sleit skikkelig i begynnelsen. Noen av historiene var interessante å lese, men noe forsvant inn i tåkeheimen fordi jeg ikke fant budskapet i dem. Det ble for gåtefullt. Så mye sleit jeg at jeg vurderte å ikke lese den ferdig. Men så gikk jeg inn og leste hva anmelderne skrev; og her er noe av hva anmelder i Dagsavisen skriver:
«I en tid hvor forfattere gjerne
skriver om sin egen navlelo og kritikken pliktskyldig leter etter treffende
måter å beskrive lodotten på, gir det fornyet tro på skrivekunsten å komme til
Lars Petter Sveens roman fra Jesu tid.»
Jeg sleit skikkelig i begynnelsen. Noen av historiene var interessante å lese, men noe forsvant inn i tåkeheimen fordi jeg ikke fant budskapet i dem. Det ble for gåtefullt. Så mye sleit jeg at jeg vurderte å ikke lese den ferdig. Men så gikk jeg inn og leste hva anmelderne skrev; og her er noe av hva anmelder i Dagsavisen skriver:
"Dette er ingen enkel roman å lese. Den kan
til tider lide under gjentakende scener, og den kan også bli forvirrende uklar
når de store spørsmålene om ondskapen og godheten skal ikles språk og
form."
Takk og takk; en stor
lettelse å lese dette og det ga meg et puff til å lese romanen ferdig. Men Guds Barn blir ikke årets bok for meg. Det hjelper ikke at den er sjelden og nyskapende og at den har et godt språk.
En bok må treffe meg personlig, og gjør den ikke det får den liten skår for det
tekniske. Jeg leser historiene, men jeg tror jeg glipper hva angår forfatterens
budskap med alt i denne romanen. Det blir i sum ikke noe ekstraordinært for meg.
Jeg tenker at hadde jeg
hatt et sterkere forhold til Bibelen enn det jeg har, hadde kanskje dette blitt
en bedre leseopplevelse for meg. Derfor
lurte jeg veldig på om forfatteren hadde en sterk kristentro. Her er link
til en samtale med forfatteren på bokogbiblioteket.no – 15.mai 2014 – dvs
før boken ble utgitt:
«På
spørsmål om han har en kristentro, svarer han bekreftende, men uten å utdype.
Han kommer fra det han kaller en «humanetisk familie», men mener han «alltid
har vært kristen». Noen form for omvendelse – eller som forfatterkollega Jon
Fosse konvertering til katolisismen – er det ikke snakk om. Men han beundrer Fosse.»
Jeg er døpt og
konfirmert og fått min dose kristendomsundervisning på søndagsskole og i
grunnskole. Kommer fra en gladkristen familie. Jeg er blitt en tviler, og
tvilen har økt med årene. Jeg godtar og ser med nysgjerrighet på de som har en
sterk kristentro. Noen ganger med undring og skepsis fordi jeg synes det blir tåkeprat.
Det kan hende at jeg
kommer til å lese romanen om igjen en gang. Man skal aldri si aldri. Men at jeg
setter meg ned og leser i bibelen etter å ha lest romanen, det har jeg liten
tro på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar