Min sønns historie (My Son’s Story) av Nadine Gordimer

Jeg har for tiden fokus på bøker som har stått lenge i bokhylla. Bøker jeg har lest tidligere som jeg ønsker å lese om igjen og bøker som jeg ikke har lest. 

Romanen Min sønns historie skrevet av Nadine Gordimer (1923 -2014) er en roman jeg ikke har lest tidligere. Utgitt i 1991, samme år som forfatteren ble tildelt Nobels litteraturpris. 

«Utgangspunktet i denne romanen er en liten, farget familie i Sør-Afrika, og det er sønnen i familien, Will, som forteller. Faren er en moralsk forgrunnsfigur for mange av de fargede i deres kamp mot apartheid. En dag oppdager Will at faren har et forhold til en hvit kvinne, noe som vil få store konsekvenser for faren dersom han blir avslørt.»

Romanen Min sønns historie ble utgitt for første gang på norsk i 1992 og er på 248 sider inkl. etterord. Formatet på utgaven jeg har lest tilsier at den tilsvarer et større sideantall. Romanen begynner slik:

«Hvordan jeg hadde oppdaget det?

Jeg hadde lurt ham.

November. Jeg hadde skolefri - i to uker før eksamen hadde elevene i de siste klassene anledning til å være hjemme og forberede seg. Jeg hadde sagt at jeg skulle lese sammen med en kamerat hjemme hos ham, og snek meg avgårde på kino. Kinoene hadde vært åpne for oss bare et års tid, så det var en dobbelt frihet jeg tok meg: å skulke unna skolearbeidet og sitte i det rødbrune nylonfløyelsetet i kinoen som lå i en forstad for hvite. Min far var langt fra velstående, men både han og mor ville at min søster og jeg skulle få en bedre oppvekst enn de selv hadde hatt, og lommepengene mine var rikeligere enn deres vanskelige økonomiske stilling på den tiden skulle tilsi. Så jeg oppholdt meg i foajeen og ventet på å komme inn på fem-forestillingen i en av salene i et nytt kinoanlegg, og far kom sammen med en kvinne ut fra en annen sal hvor en forestilling nettopp var slutt.

Der var min far; i det øyeblikket vi så hverandre var det jeg som hadde oppdaget ham, ikke han meg. Vi stod der mens andre, fremmede mennesker passerte mellom oss. Så kom han mot meg sammen med henne, på den litt forvirrede måten som er typisk for folk som beveger seg fra en mørk kinosal ut i dagslyset.

Han sa: «Du husker Hannah, ikke sant?»

Og hun sufflerte med et usikkert smil for å trekke min oppmerksomhet bort fra ham - for det var rundt ham jeg konsentrerte strømmen av spørsmål, svar, erkjennelse og sjokk som fikk ansiktet mitt til å stivne og ga meg følelsen av å stå til halsen i kaldt vann - hun sufflerte, Hannah Plowman, visst kjenner vi hverandre.»

Det er faren Sonny som Will møter sammen med elskerinnen Hannah. En kvinne faren møtte da han satt i varetekt pga deltakelse i frihetskampen. Hannah jobber for en menneskerettsorganisasjon. Men også familien har møtt henne. Det er en tung byrde han legger på skuldrene på sønnen: en taus avtale om at sønnen ikke skal fortelle om det han har oppdaget til moren Aila.

Min sønns historie har handling fra Sør-Afrika under kampen mot Apartheid. Det er rammen for det som skjer med den lille familien. Jeg opplevde romanen som en dypsindig, alvorstynget og sørgmodig, men ikke trist, roman. Det er en fortettet stemning rundt det som skjer og jeg synes derfor at den var krevende å lese. Det er unødvendig å skrive at forfatteren skriver godt – det er ikke uten grunn hun ble tildelt Nobels litteraturpris.

Jeg har brukt lang tid på å lese romanen, men kunne med fordel brukt enda lengre tid. Noen ganger har jeg opplevd det som tungt å lese den. Det er fordi jeg sjelden kan sette meg ned og lese timer i strekk. Dette er ikke en roman som jeg synes var enkel å lese stykkevis og delt. 

Det er ikke gitt på noe punkt i romanen hvordan det skal gå med familien som også inkluderer Wills søster Baby. Heller ikke med kjærlighetsforholdet mellom Sonny og Hannah og Sonnys frihetskamp. En kamp han ikke så konsekvensene av kunne medføre at en kvinne skulle komme mellom han og Aila. Vil glansbildet Sonny sprekke også for de som er utenfor familien. Det er ingen roman der jeg opplever at jeg kan ta parti. Sonnys utroskap og det at han velger å ikke bryte med en av kvinnene, kan ikke forsvares, men kan forklares.  Det samme gjelder Ailas valg om å bli i ekteskapet. Alle parter møter store endringer som påvirker dem som mennesker og som de møter med verdighet. Da er det enklere å forstå valgene de tar tar. 

Jeg tenker at dette er en viktig roman, men neppe en roman for de som søker enkel underholdning når de leser bøker. I en lesesirkel eller som grunnlag for en skoleoppgave om apartheid og virkningen bør denne kunne brukes. Den kan gi grunnlag for refleksjon og diskusjoner rundt mange tema. Det er en roman der jeg savner å ikke ha tilgang hvordan anmeldere med litteraturfaglig bakgrunn analyserte romanen da den ble utgitt.