Line Baugstø: Camilla Collett - født Wergeland

«I Siste blade (1872) går hun blant annet til angrep på dem som bruker religionen som begrunnelse for å undertrykke kvinnen. Når noen med Bibelen i hånden hevder at kvinnen er skapt for mannens skyld, slik han er skapt for Guds skyld, har de glemt Moselovens ord om at alle må frykte Gud. Begge kjønn står likt overfor Gud, og begge må stå til rette for Ham, slår Camilla Collett fast. Det er prostitusjonen og dobbeltmoralen hun angriper her, hyklerne som krever at kvinnene skal være rene og plettfrie, mens de ser gjennom fingrene med det syndefulle livet hos det mannlige kjønn.

Camilla Collett etterlyste også mennenes engasjement for kvinnenes frigjøring, hun skjønner at det er nødvendig for saken, og er oppgitt over deres taushet.»

Det Camilla Collett (1813-1895) kjempet for er høyst viktig å kjempe for i det norske samfunnet anno 2014. Enkelte grupperinger er like konservative som de var på den tiden Camilla Collett levde. Og skjuler seg bak religion.

Biografien om Camilla Collett skrevet av Line Baugstø er også skrevet for unge lesere, men kan på samme måte som:

 Siri Senje: Biografien om Camilla Collett - Stemmen fra de stummes leir

fint leses av lesere i alle aldre. Biografien ble utgitt i 2013 og er på 143 sider inkl register. Utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.

Å vurdere biografiene opp mot hverandre er ikke enkelt. For meg utfyller de hverandre. Forfatterne har vektlagt/utdypet noe faktum ulikt. Ved å lese biografien til Line Baugstø har jeg fått enda større forståelse hvor modig Camilla Collett var og hvor viktig hun var for kvinnesaken. Og hva som påvirket henne til å bli så modig. Uansett; gode og lettleste biografier synes jeg om begge bøkene.

Når jeg leser om Camilla Colletts unge år kommer tanken på at hun til tider virker teatralsk. Spesielt når hun opptrer på ekteskapsmarkedet i Christiania. Kanskje ikke så rart siden hele familie på morssiden var amatørskuespillere.

Forfatteren skriver at det kanskje ikke er en tilfeldighet at to av Norges største forfattere på 1800-tallet vokste opp i Wergeland-familien. Dette var en familie som ikke var konfliktsky - verken faren Nicolai, Henrik eller Camilla:

«Kanskje var ikke alle utspillene like gjennomtenkte, men disse menneskene turte å kjempe for det de trodde på, også om det gjorde dem upopulære.»

Når jeg leste dette tenkte jeg på Churchill-sitatet – en annen fighter:

“You have enemies? Good. That means you’ve stood up for something, sometime in your life.”

En av fiendene til Nicolai og Henrik Wergeland var Welhaven, Camillas drømmeprins. 

Friheten barna hadde, var nok også påvirket at morfaren, Henrik Thaulow, som praktiserte fri barneoppdragelse overfor sine barn på 1700-tallet; så stor frihet fikk de at andre ble forferdet. Faren Nicolai hadde en tøff barndom og oppvekst, bl a pga en far som sviktet, og dette virket til at han aldri sviktet sine barn selv om han kunne være en streng far. Ikke minst betydde Camilla mye for han og han så hennes talenter. Men forfatteren skriver at morens rolle må ikke undervurderes. Hennes familie tilhørte det selvbevisste borgerskapet som ga Camilla en tilhørighet til det øvre samfunnslaget:

«Uten den bakgrunnen ville livet hennes sett helt annerledes ut.»

Camilla var hele livet stolt over å være en Wergeland. Foreldrene dør etter at Camilla har giftet seg med Jonas Collett:

«Camilla stod  aldri sin mor like nær som faren, men hun sørget dypt over det uventede dødsfallet. Den dagen moren ble begravd gråt hun uten stans. Kanskje gråt hun også for det mor og datter ikke kunne være for hverandre.»

En episode som begge forfatterne trekker frem, er fra de to skoleårene i Danmark. Faren til en av skolevenninnene, en general, trekker frem et spottedikt om faren Nicolai Wergeland, som i en bok hadde skrevet om Danmarks forbrytelser mot Norge – husk at Camilla var bare 14 år da hun reiste til Danmark der hun oppholdt seg helt alene i to år – en skole som langt fra var noen luksustilværelse:

«Camilla reagerte med tårer og raseri. Hun rev papiret i mange biter og kastet det mot generalen. Var mannen virkelig så dum at han ikke skjønte at dette måtte «såre en datters hjerte på det dypeste, at det er et angrep på min far, min prektige far?». Så marsjerte hun ut av lokalet.

Etterpå måtte generalens datter be om unnskyldning og hele skolen tok parti for Camilla. Hun fikk ikke anmerkning for oppførselen, og de andre jentene syntes hun var modig».

Camilla tok med seg mye lærdom fra skolen som ble drevet av det religiøse samfunnet herrnhuterne der all undervisning foregikk på tysk. Bl a ga denne menigheten større plass til kvinnene enn det som var vanlig på 1800-tallet; kvinnene spilte faktisk en rolle og trengte ikke bare være tause, underdanige vesen.

Camilla var veldig forelsket i Welhaven. Så forelsket at hun engang spiste oblaten som var på et brev hun fikk fra han. Welhaven derimot kunne være temmelig slem og nedlatende overfor Camilla. Bl a klager han på hennes føtter; de er for store! 

To utenlandsturer tar faren henne med på denne syvårperioden hun var «hemmelig» stormforelsket i Welhaven. En tur til Paris i 1834 som ikke hadde noen innvirkning på forelskelsen; den var like sterk og dramaet fortsetter. I 1836 er det en ny tur til Hamburg. For faren blir dette dyre reiser. Når hun kommer hjem igjen i 1837 uten ektefelle i sikte til tross for flere muligheter/frieri, er faren forarget.

Camilla hadde et svart skrin der hun oppbevarte sine brev og dagbøker. Etter forlovelsen med Jonas Collett fikk han overlevert dette:

«Det var meningen at han skulle brenne alt sammen etter han hadde lest , men det gjorde han ikke. Heldigvis må vi nesten si....»

Etter at hun senere i livet forsonte seg med Welhaven fikk han også lese innholdet i det sorte skrinet.

Hvor viktig frihet var for Camilla etter å ha følt seg som en «burhøne» tidligere i livet, viser det at hun avslår tilbudet om å bli forsørget av Jonas Colletts brødre etter at han dør:

«Camilla velger friheten, og jeg tenker at det er dette valget som kanskje er hennes dristigste. Der og da, midt i sorgen og sjokket, viste hun oss sin enorme styrke. Det er rett og slett dette valget som gjør henne til den kvinnen vi kjenner henne som i dag.»

Selv om Jonas Collett oppmuntret Camilla til å skrive, mente han at nasjonen Norge ikke var moden for en realistisk og samfunnskritisk roman. Camilla mente selv at romanen Amtmannens døtre antakelig ikke var blitt skrevet om hun ikke var blitt enke. En roman som mange menn tok ille opp da de oppdaget at den var skrevet av en kvinne.

Det er interessant å lese om hvilke argumenter menn brukt overfor henne – her etter utgivelsen av Fra de stummes leir (1877):

«I den danske avisen Fædrelandet ble hun anbefalt å ta det roligere, som det «dog vel best sømmer sig for en ældre kvinde. I flere aviser ble Camilla beskyldt for å skyte langt over mål. Hun hånte kvinners offervilje og tålmodighet, het det, og hennes krav om selvstendighet og uavhengighet ville bare skape mannhaftige kvinner»

Kjente blodtrykket steg da jeg leste dette. Det med "mannhaftighet" - min påstand er at dette brukes også i dag og dessverre er det mange kvinner som tilpasser seg dette med å kle seg ekstra feminint og legge stemmeleiet unaturlig lavt. Når Lars Sponheim snakker i store bokstaver runger det, dersom en kvinner gjør det samme da ...

Dikterne Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie sendte i april 1884 et opprop til Stortinget der de krevde at gifte kvinner skulle få samme råderett over sin eiendom som mennene. De ville ha Camilla til å signere sammen med dem, men hun sa nei. Kanskje det var en av årsakene til at Bjørnson kalte henne for "et stort troll". Men de var ikke de eneste som fikk nei fra henne. 

At Camilla Collett ikke var stemt for å delta i kvinnekampen når andre "våknet" og så at det var en viktig kamp å kjempe, men gjemte seg bak nedrullede gardiner, tenker jeg ikke er så rart. Når man leser om hennes liv må det ha vært rimelig slitsomt å stå så alene på barrikadene for synet hun hadde. Ikke rart at hun ble sur og sær. At den første formannen i Norsk Kvindesaksforening som ble stiftet av en kvinnelig student i 1884 var en mann fordi ingen kvinner våget å ta på seg ledervervet, viser hvor tøft og ensomt det til tider må ha vært å være Camilla Collet tenker jeg. Det var også tøft økonomisk, og at for å bli forfatter måtte hun la to av sønnene vokse opp hos familien til faren.

Bilde av en gammel og sliten Camilla Collett , født Wergeland– kilde forskning.no

Siri Senje: Biografien om Camilla Collett - Stemmen fra de stummes leir

Fra etterordet til forfatteren:

«I dag er vi i Norge nærmere politisk og økonomisk likestilling mellom kjønnene enn noen gang. Mange vil likevel si at menn og kvinners liv ennå preges av vidt forskjellige forventninger og roller. Den indre frigjøringen Camilla skrev om, blir fortsatt diskutert. Tankene hennes var så originale at de også kan inspirere oss som lever nå. Camilla Wergeland Collett var med på å sette i gang en av de forrige hundreårets viktigste samfunnsbevegelser. Selv ble hun født 100 år for tidlig til virkelig å få glede av den friheten hun brukte livet sitt for å kjempe for.»

Biografien på 134 sider inkl register utgitt i 2009 har jeg lånt av biblioteket. Lettlest biografi for unge lesere, men kan fint leses av bokormer i alle aldre. Om henne som er kalt Norges første feminist. Interessant - ikke minst med tanke på at hun kun fikk tre års skolegang.

Jeg kunne lite om Camilla Collett før jeg leste denne. Litt underlig jf at det er en aldri så liten "rødstrømpe" i meg. Ikke engang da jeg bodde på Eidsvoll Verk og hver dag omtrent kjørte forbi prestegården der Camilla Collett vokste opp, var det noen «oppvåkning» hva angår interessen for hennes liv fra min side. Men biografien har gjort til at jeg har lånt to andre bøker om henne; jeg har rett og slett fått «dilla på Camilla».  

Jacobine Camilla Wergeland ble født i 1813 i Christiansand. Faren Nicolai Wergeland var sønn av en fattig alenemor fra Bergen. Men av gode hjelpere ble han tilbudt skolegang og fikk en glitrende eksamen i teologi. Han ble en respektert lærer, etterhvert prest og engasjert på mange samfunnsområder, og giftet seg med byskriverens datter Alette Thaulow. De fikk fem barn og her beskriver han begeistret de tre eldste:

«Henrik hadde en fantastisk hukommelse og fatteevne. Harald både snakket og gikk usedvanlig tidlig. Augusta var spesielt pen.»

Camilla beskriver han med å vise til hennes fine ansiktstrekk. Dette var typisk for denne tidsalder, kvinnene skulle først og fremst være «til behag». Da var de ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Overklassekvinnenes skrekk var å ende som peppermøer med den eneste oppgaven å servere te i mødrenes te-selskaper.

Henrik, den så etterhvert berømte Henrik Wergeland skulle skape problemer for Camillas kjærlighetsliv, fordi hennes livs kjærlighet Welhaven var Henriks største fiende. Faren Nicolai Wergeland var også uglesett av Welhaven.

Nicolai Wergeland fikk den ære å representere Christiansand i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Men hans kritiske syn på Danmark, og at han mente at Norge skulle gå i union med Sverige, ble ikke nådig tatt opp av de andre i forsamlingen, og han kom hjem som en skuffet og såret mann. Mange mente han smisket for svenskekongen Carl Johan, og ryktene blusset opp igjen da han fikk den populære stillingen som prest på Eidsvoll.

På prestegården på Eidsvoll hadde Camilla en sorgløs og fri barndom. Opptatt av natur og dyr som hun var. Et fritt liv utendørs som gjorde barna selvstendige og sterke:

«Da Camilla som voksen skildret barndommen på Eidsvoll, sammenlignet hun seg selv som en sommerfugl. Hun kunne bevege seg fritt over endeløse blomstermarker, skriver hun, slik sommerfugler kan, før de fanges og festes med nål i innsektkassen, pent plassert i rader med stille, fastspente vinger. De fangede sommerfuglene var Camillas bilde på det å være ung og jente på den tiden hun vokste opp. Barndommen ga en smak av frihet og lykke før samfunnets strenge krav til kvinnelivet satte inn.»

Men en barndom tar slutt. Som trettenåring sendes Camilla på pensjonatskole i Christiania der hun mistrivdes. Som fjortenåring sendes hun på en pensjonatskole til Danmark der hun for første gang opplever å få en god venninne, en sjelevenn, Christiane, som dessverre dør. Etter to år kommer hun hjem og da er hun gifteklar. 

Skolegangen hun fikk var disse tre årene på pensjonatskole. Før dette var det huslærere som Camilla kalte "strandet i verden": 

"Sønnen Alf som skrev den første biografien om henne, sier kort og godt at hvis moren lære noe som helst på Eidsvoll, var det på grunn av hennes uvanlige intelligens. For Camilla utmerket seg tidlig med sitt kvikke hode og evnen til å lære".

Etter konfirmasjonen måtte hun presenteres i ekteskapsmarkedet og da var Christiania stedet for en sjenert, drømmende og sky Camilla: 

"Eidsvollsprestens datter vakte raskt oppsikt i den lille hovedstaden. Når hun kom inn i et rom med sin høye, smale skikkelse, det bølgete mørkblonde håret, de store blå øynene og et drømmende innadvendt blikk, ble det hvisket om at hun lignet en alvepike eller skognymfe. Det var noe nesten overjordisk over Camilla Wergeland mente man." 

I Christiania møter hun Johan Welhaven. Men det blir en umulig kjærlighet som hun aldri kommer over. I syv år er hun ulykkelig forelsket i Welhaven.

I 1841 gifter hun seg med Peter Jonas Collett og det er han som oppmuntrer henne til å skrive. De får fire sønner. I 1851 dør ektefellen. Hun får en dårlig økonomi og mistet det sosiale nettverket. Hun var redd for å dra barna ned i fattigdom:

«Men hun hadde ingen erfaring med å arbeide eller tjene penger. Fra å være en betydningsfull manns kone og et medlem av overklassen var hun redusert til en stakkar, langt nede på rangstigen. Samfunnet forventet at enker skulle innta en ydmyk posisjon og ofre seg for barna sine uten å mukke. Hun hadde å neie pent når hun fikk hjelp og ellers være anonym».

I 1852 ser Camilla ingen annen råd enn å sette bort eldstesønnen som da er ti år til onkelen. Hjerteskjærende å lese om. Også en av de andre sønnene må flytte til slektninger.

Camilla Collett starter da en «ørkenvandring» for resten av livet.  Mesteparten av tiden oppholdt hun seg utenlands, bl a i Danmark. Hun skrev og fikk utgitt Amtmannens døtre anonymt i første omgang, den første norske romanen som ble utgitt. Da var hun 41 år. Den ble lest og snakket om overalt:

«Først mange år etter, da boken ble utgitt for tredje gang, stod Camillas navn på omslaget. Nå stod hun frem og forsvarte den ulykkelige slutten hun hadde valgt. Sofies liv måtte ende ulykkelig på grunn av en tilfeldighet. Det er jo nettopp poenget, skriver hun. Det er tilfeldigheter som styrer kvinnelivet, ikke bevisste valg. At kvinnen ikke får utvikle sin evne til kjærlighet, eller ta avgjørende valg i sitt eget liv, fører til katastrofe, også for mannen.»

Camilla Collett døde i 1895. Da var hun en feiret forfatter:

«Da Camilla skulle fylle åtti år, ville Norge endelig feire kvinnesakens ukronte dronning. Det kom tydeligvis uventet på hovedpersonen selv. Da Camilla fikk festinvitasjonen, svarte hun i kjent stil. Hun ramset opp navnene på alle forfatterne, inkludert Ibsen, som hadde blitt avvist i det grusomme og kalde hjemlandet. Først etter å ha gjort suksess utenlands ble de akseptert. Hvorfor skulle hun, en gammel rusten raritet, trekkes frem til beskuelse, nå som glansen var borte og det var for sent? Men Camilla var og ble en balldronning. Hun elsker silkekjoler og valsemusikk, champagne og lysekroner. Hun hadde aldri greid å takke nei til en fest. Det gjorde hun ikke nå heller.»

Den som førte Camilla Collett til festbordet var Henrik Ibsen som beskrev henne som «meget begavet, men høyst ulykkelig».