30. juli 2017

Biografi: Kathe, alltid vært i Norge - av Espen Søbye


Da jeg nærmet med slutten i boken Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye, tenkte jeg: nå vil jeg ikke lese mer – jeg vil dikte en annen slutt på livet enn det Kathe Lasnik fikk. Men det skal ikke bare være fryd og glede å lese bøker. Innimellom må man også lese bøker som gjør vondt å lese. Boken er ikke dyster, men når man nærmer seg slutten og det unngåelige er et faktum, blir denne historien brutal å lese.
Boken er en biografi om Kathe Lasnik. Hun ble arrestert sammen med moren Dora og søsteren Anna den 26. november 1942. Samme dag ble de og faren Elias ført ombord på skipet DS Donau fra Oslo. Ombord på skipet var det tilsammen 532  jøder. Kathe, foreldrene og søsteren Anna ble alle drept i Birkenau 1. desember 1942. Bare ni av passasjerene kom tilbake. En dyster del av norsk historie.
Boken jeg skrev om i innlegget: Marte Michelet: Den største forbrytelsen gjorde inntrykk. Men boken til Søbye gjorde et sterkere inntrykk. En bok jeg ble tipset om i radioprogrammet Faktasjekken som jeg har skrevet om i flere innlegg. Kathe, alltid vært i Norge ble utgitt i 2003. 165 sider inkl. etterord, register mv. Boken inneholder også bilder.
Kathe Rita Lasnik født 13. oktober 1927. Hun var bare 15 år da hun ble drept: 

«Jeg ville aldri ha støtt på Kathe Lasnik hvis jeg ikke hadde fått en e-post fra en kollega som arbeidet ved krigsforbryterdomstolen i Haag. Han hadde fått noen spørsmål fra William Seltzer ved Fordham University i Bronx som ville undersøke hvilken rolle statistikken hadde spilt da jødene ble identifisert, lokalisert og arrestert under Den annen verdenskrig. Det var avsnittet han hadde skrevet om Norge jeg skulle kommentere.

Jeg arbeidet i Statistisk sentralbyrå, men visste ikke noe om statistikk og jødeforfølgelsene i Norge. Det var pinlig, men jeg fant ut at William Seltzers spørsmål ikke lot seg besvare ordentlig av historikernes framstillinger heller. Noen måneder etter at jeg hadde sendt av sted mine mangelfulle kommentarer ble jeg spurt om å holde foredrag på det 21. Nordiske statistikermøte i Lillehammer. Jeg valgte som tema nettopp hvilken rolle den offisielle statistikken hadde spilt da jødene ble deportert fra Norge høsten 1942.»
I Riksarkivet fant han skjemaet som Kathe og andre jøder i Norge måtte fylle ut på initiativ fra Nasjonal Samlings Statistiske kontor. Skjemaet er datert 16. november 1942. På spørsmålet Når kom De til Norge? i skjema har hun svart:
«Alltid vært i Norge»
Han leter videre og undersøker mappen til Kathe i Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer – den er tom. Da bestemmer han seg for å finne alt som er mulig å finne om Kathe Lasnik.
Det han fant er blitt til biografien Kathe, alltid vært i Norge. Han finner blant annet ut at Kathe hadde to eldre søstre som flyktet til Sverige høsten 1942. Begge levde – Jenny bodde i Boston og Elise i Israel.

«Etter besøkene hos Jenny Bermann og Elise Bassist var beholdningen av samtidsdokumenter om Kathe Lasnik og familien hennes noen få fotografier. Papirer, attester, vitnemål, brev, dokumenter, fantes ikke. Det var ikke mye de kunne ta med seg da de rømte til Sverige, da de kom tilbake etter krigen var alt borte. Kathe Lasniks søstre svarte på spørsmålene mine, men det var vanskelig å spørre, jeg skjønte at det var smertefullt å bringe lillesøsteren og den tida de hadde hatt sammen fram i erindringen. Jeg var ikke forberedt på at mine forsøk på a finne ut mest mulig om Kathe Lasnik skulle lammes av erindringens smerte.»

Jeg har i dag begynt å lese boken til Sidsel Wold: Landet som lovet alt, min israelske reise – en veldig god bok forresten. Hun skriver at i over 20 år var holocaust et ikke-tema i Israel:

«Etter annen verdenskrig og frem til 1960 levde ofrene for holocaust i taushet med sine mareritt. De ville ikke snakke. Noen hadde dårlig samvittighet for at de selv hadde overlevd, mens resten av slekten forsvant. Andre ville ikke rippe opp i de grufulle minnene. Mange orket ikke å si noe av redsel for ikke å bli trodd eller bli møtt med at «jødene i Europa gikk som sauer til slaktebenken uten å gjøre motstand». Auschwitz var et sted, en tilstand det var umulig å forklare for andre.»

At søstrene til Kathe hadde vanskelig for å snakke om fortiden er ikke vanskelig å forstå. Uansett; forfatteren har klart å finne nok informasjon til å skrive denne gripende historien.

Kathe, alltid vært i Norge ble utgitt på forlaget Oktober – fra forlaget beskrivelse:

«Søbye bruker biografimetoden til å beskrive et helt vanlig menneske som vokste opp i Norge i mellomkrigstiden. Hans kildebaserte framstilling følger Kathe Lasniks familie fra foreldrene kommer fra Vilnius i Litauen som flyktninger til Kristiania i 1908 og bosetter seg på Grünerløkka, og til forfølgelsen, deportasjonen, og drapet på denne norske familien. Den mikrohistoriske metoden støter på store problemer fordi familien ble forsøkt utryddet, alle familiens eiendeler, fotografier og papirer ble ødelagt. Boken er illustrert.»

29. juli 2017

Faktasjekken – boktips i kategorien Krigshistorie


HMS «Victory» admiral Nelsons flaggskip under slaget ved Trafalgar. Nå museumsskip i Portsmouth, der jeg var i mai 2017. 

I program nr. 4 i Faktasjekken, som første gang ble sendt i 15. juli 2017, ble topp fem i kategorien Krigshistorie:

1.   Det vanskelige oppgjøret, rettsoppgjøret etter okkupasjonen – av Johannes (Johs) Andenæs

2.   Det angår også deg - av Herman Sachnowitz og medforfatter Arnold Jacoby

3.   Og tok de enn vårt liv, sagaen om Morset-familien – av Per Hansson

4.   Tusen norske skip – av Lise Lindbæk

5.   Natt og tåke, historien om Natzweiler-fangene  - av Kristian Ottosen

Faktasjekken er et NRK P2 radioprogram der det jaktes på de beste norske sakprosabøkene skrevet etter andre verdenskrig. Programleder er Hans Olav Brenner.

Jeg har ikke lest noen av bøkene fra topp fem og kan tenke meg å lese alle. I første omgang blir det boken til Herman Sachnowitz som er notert for neste besøk på biblioteket. Jeg har bestilt boken om Morset-familien. Bøkene kan også leses på Nasjonalbiblioteket.no.

Neste gang jeg er på biblioteket skal jeg låne med meg biografien Sigrun Slapgard  har skrevet om Lise Lindbæk: Krigens penn. En annen bok jeg har bestilt etter å søkt etter bøker skrevet av Lise Lindbæk, er selvbiografien Brennende jord.

Så det raser inn med bøker på leselista. Nå leser jeg Espen Søbyes: Kathe alltid vært i Norge, den var på topp fem lista i kategorien biografier og selvbiografier. En veldig god bok er min leseopplevelse så langt.

28. juli 2017

Faktasjekken – boktips i kategorien Sakprosa for barn og unge


I program nr. 3 i Faktasjekken første gang sendt 8. juli 2017 ble topp fem  i kategorien Sakprosa for barn og unge:

1.   Sofies verden – Jostein Gaarder
2.   Torbjørn Egners lesebøker
3.   Kroppen – Trond Viggo Torgersen
4.   Lillebjørns gitarbok – Lillebjørn Nilsen
5.   Vår gamle gudelære– Tor Åge Bringsværd

Faktasjekken er et NRK P2 radioprogram der det jaktes på de beste norske sakprosabøkene skrevet etter andre verdenskrig. Programmene er tilgjengelige på NRK.no.  Programleder er Hans Olav Brenner.
Boken som ble nr. 1 har jeg skrevet om her på bloggen. Gitarboken har jeg som mange andre kjøpt – bildet over av den sammen med gitaren jeg kjøpte dengang  -  en Ibanez. Det er så mye nostalgi knyttet til gitaren at den kommer jeg aldri til å selge.
Boken, eller bøkene, til Bringsværd kunne jeg tenkt meg å kjøpe En annen bokserie som ble fremsnakket, var en serie av Bernhard Stokke der en av bøkene er Bjørneklo. En i panelet fortalte at dette er en bok hun har lest i filler. 

Eirik Jensen: På innsiden - Historien om mitt politiliv


«Min greie er å se individet. Prøve så godt jeg kan å skille kriminaliteten fra personen, se at i praksis finnes det bare kriminelle handlinger, ikke kriminelle mennesker. En kriminell er som regel en person med sin egen og helt spesielle historie bak seg, og det er med på å forklare de aller fleste uheldige valg og handlinger. Mange kriminelle liv kan best forstås i lys av psykiatrien, og av og til kan det være akutt. Andre kan du oppleve at det ikke finnes en reell utvei for, selv om de ønsker å bryte – de er fanget i et sosialt mønster og et belasta miljø, fanget i sitt eget liv.»

Purk eller skurk? Det eneste som er 100 % sikkert er at Eirik Jensen har vært purk – det er det boken På innsiden Historien om mitt politiliv handler om. En bok Eirik Jensen har skrevet i samarbeid med Thomas Winje Øijord og som sitatet er hentet fra.

Om Eirik Jensen er skurk – nærmere bestemt om han har gjordt seg skyldig i grov korrupsjon og medvirkning til narkotikainnførsel, skal tingretten skal ta stilling til. Dommen forventes i september. 

Jeg har ikke fulgt med på alt som er sagt og skrevet i forbindelse med rettsaken. Det eneste jeg tror 100 % på, er at uansett utfall av rettsaken blir dommen i tingretten anket. Da blir saken spisset og mer interessant å følge med på.

Det er ikke vanskelig å kjenne sympati med Eirik Jensen. Jeg håper at han ikke har gjort det han er siktet for. Det er som den rufsete og uortodokse politietterforskeren i krimromaner som må kjempe mot håpløse sjefer oppover i systemet – han heier en på.

Eirik Jensen ble arrestert i februar 2014. Boken På innsiden Historien om mitt politiliv ble utgitt i 2015, et år etter arrestasjonen. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt. Jeg har ikke fulgt med på hva Eirik Jensen har bedrevet før saken mot han begynte å rulle. Derfor var boken interessant å lese – det er hans historie om sitt yrkesliv. Boken handler veldig lite som det som har skjedd etter at han ble arrestert. Den er grei å ha med seg før dommen faller og den videre behandling i rettsapparatet selv om jeg synes at kvaliteten på fremstillingen ikke er av den beste. Bl a synes jeg at det blir for mye gjentakelser. 


«Jeg snakker med alle og har alltid gjort det.»

Eirik Jensen var i en årrekke en av politiets mest betrodde medarbeidere. Han var utradisjonell og frittalende, og i løpet av sine over tretti år i tjenesten tilegnet han seg betydelig kunnskap om hva som må gjøres for å forebygge kriminalitet.

I På innsiden inviteres leseren inn i politiets arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle.

Så lenge de ikke trår over grensene som loven setter.

Slik etablerte han et enormt kontaktnett. Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet

24. juli 2017

Gull og kjærlighet (The Whiteoak Brothers) - bok nr. 6 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche


«-Jeg traff ham på toget. Jeg må forestille deg. Han er virkelig en forbløffende fyr. Klort seg oppover. Se på den planen han ga meg.»

Det er Eden som har møtt en mann som heter Konk – etter egen påstand medeier i et selskap som skal drive Indigo Lake-gruven – i et område der det skal være mye gull. Konk er ute etter aksjonærer som vil investere i gullgruven. Eden skal få provisjon for de aksjene han selger for Konk.

«De to brødrene studerte planen ivrig, og rett som det var kom Piers' sterke never nær Edens slanke kunstnerhender. Da Piers var gått, satte Eden seg ved skrivebordet, utkjørt. Han støttet hodet i hendene og spurte seg selv hvorfor han var nødt til å gå gjennom alt dette for å sikre seg penger nok til å få sitt innerste ønske oppfylt. Da onklene var unge hadde de tatt det som en selvfølge at de skulle ut og reise. Renny hadde vært mye ute - i Irland, i England, i Frankrike under krigen, i New York på hesteutstillinger. Men han – han som av hele sin sjel higet etter å komme til Frankrike eller Italia - måtte finne seg i å bli sittende i denne avkroken, der familiens eneste tanke var å holde fortidens tradisjoner ved like. Det var mer i livet enn god mat, fine hester, velstelte frukttrær og søndagsgudstjenester i den lille kirken bestefaren hadde bygget. Det var vel og bra for Renny. Det passet ham helt. Og Piers — det ville passe ham fortrinnlig, også - han ville mer enn gjerne la seg binde til jorden. Det var vel og bra for en kvinne som nærmet seg de hundre, men hun hadde hatt en begivenhetsrik fortid i Irland og India - ikke for det, hun levde slett ikke i fortiden som de fleste gamle mennesker. Hun var robust opptatt av nåtiden og snakket ofte om fremtiden - Gud velsigne henne. Men det kunne ikke vare lenge til hun døde . . . hun var minst verd hundre tusen dollars... sett at hun testamenterte femti tusen til Renny og delte resten likt mellom de andre barnebarna. Ti tusen på hver. Det var uanede ting han kunne utrette med ti tusen dollars! Han ville riste av seg de juridiske studiene som en slange rister av den stive, motbydelige hammen og dra ut og se seg om i verden. Men det kunne han gjøre med atskillig mindre enn ti tusen dollars. Bare lite grann! Han var ikke fordringsfull - men hele sitt korte liv skulle han komme til å mangle penger.»

Året er 1923 når boken starter – det er bok nr. 6 i Jalna-serien: Gull og kjærlighet (The Whiteoak Brothers) utgitt i 1953. En serie skrevet av Mazo de la Roche og som jeg leste som barn, og har kjøpt og leser av nostalgiske årsaker. Om leseopplevelsen nå er den samme som da jeg leste den som barn det er vanskelig å si. Uansett; jeg har godfølelsen når jeg leser. Det er som å få et frikvarter fra livet. Det var det også da jeg leste serien første gang.  Så pass husker jeg av den første leseopplevelsen.

På samme måte som Konk og kona klarer å overbevise Eden, klarer Eden å overbevise broren Piers, søsteren Meg, onklene Nicholas og Ernest og bestemoren Adeline om at å kjøpe aksjer gruven er god butikk. Ingen av dem vet at de andre har kjøpt aksjer. Til og med tanten Augusta og Dilly, en ung ugift kvinne med mye penger som tanten vil koble familiens overhode Renny med, klarer Eden å overbevise. Selv om Renny som familiens overhode alltid er i short for penger, lar han seg ikke overbevise. Men Boney, Adeline papgøye, snapper opp all snakket mellom Eden og Adeline og skriker ut; «Gull, rødt gull din gamle djevel!»

I tillegg til dramaet rundt denne investeringen, er det kjærlighet i luften. Dilly forsøker få Renny interessert i seg.  At Finch forelsker seg i Pheasent Vaughan faller ikke i god jord på Jalna. Meg er fortsatt er ugift etter at faren til Pheasent, Maurice, sviktet Meg. Pheasent er det direkte resultatet etter sviket som Meg aldri kan tilgi.

Når jeg forlater Jalna for denne gangen har det meste roet seg:

«En samling av Edens dikt skulle komme ut til høsten, og en velkjent New York-forlegger skulle utgi dem. Det var nesten morsomt å høre på den uenigheten som nå raste rundt bordet, for det var et pust fra omverdenen som hadde fatt den til å blusse så sterkt. Meg var stolt av gutten, men redd for at hans suksess skulle ta ham bort fra hjemmet. Ernest var også stolt av Eden og husket de litterære ambisjonene han selv hadde hatt en gang. Nicholas var fornøyd, men nøktern. Renny var skeptisk, trodde ikke at Eden var i stand til å ernære seg ved sin penn og beklaget at han hadde gitt ut så mange penger til brorens juridiske studium. Piers lo av Edens versemakeri, som han kalte det, og skrøt av sitt eget landlige yrke. Bestemoren ba forvirret om en forklaring. Eden var avvekslende lykksalig, rasende, stolt og sur.


Etterpå sto han alene i alleen med den varme solen i ryggen og vinden ruskende i håret og tenkte med et smil på scenen ved bordet. Når han var sammen med familien var han ofte irritert og forarget på den. Men når han var borte fra den, ble hans syn på den nesten romantisk. Han ville ikke ha dem annerledes, fra temperamentsfulle, gamle bestemor til lille Wakefield. Han visste at den tiden snart ville komme da han ville reise fra familien, forlate det gamle huset. Han visste at Jalna ikke var nok for ham. Likevel spurte han, litt vemodig, seg selv om verden utenfor ville kunne inspirere ham til ektere poesi enn den han hadde fremtryllet under dette taket . . . Jo, det kunne den sikkert! Hans fantasi presset på, forsøkte å se det som lå foran ham . . . Til sommeren skulle han på kanotur nordover. Det hadde han hatt lyst til lenge. Til høsten skulle han til New York. Det ukjente lokket ham der, alt det nye i et fremmed land.»


19. juli 2017

Biografi: Ingrid Bjerkås – motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest - av Aud Valborg Tønnessen


«I løpet av få dager hadde altså kvinneprestmotstanderne samlet seg og gitt uttrykk for det som skulle bli hovedargumentasjonen fremover. Det hele bygde på en grunnleggende forestilling om at kvinnen var underordnet mannen. Det var en skaperordning, altså en evig, objektiv og urokkelig ordning som Gud selv hadde innstiftet, ved å skape mannen før kvinnen. Fordi kvinnen var underordnet, hadde Kristus gitt henne taleforbud i menigheten. Jesus hadde også bare hatt mannlige apostler, noe som innebar at kvinnelige prester brøt med den kirkelige tradisjonen. Derfor kunne kvinnelig prestetjeneste utelukkende realiseres gjennom brudd med den skapelsesmessige, kirkelige og kirkehistoriske ordning. Bare kirkefremmede og kirkefiendtlige miljøer kunne ha interessere av det. Når ordningen ble gjennomført, til tross for Bibelens klare ord, måtte motstanderne ha full frihet til å unndra seg samarbeid med den kvinnelige presten. I forlengelsen lå kravet om et skille mellom kirke og stat, fordi statskirken hadde vist seg som en ordning som uthulet den sanne kirke innenfra.»

Sitatet over er ikke fra tilstanden i Norge i middelalderen, det er fra begynnelsen av 1960 tallet da Ingrid Bjerkås (f.1901 - d.1980) ble ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke. Det skulle ikke de - jeg kaller dem kristenfundamentalistiske - ha noe av. Men hun hadde kjent motstand for sine meningers mot tidligere. Hun som talte Josef Terboven midt i mot. Sendte protestbrev til Vidkun Quisling med beskjed om at han måtte slutte å forføre gode nordmenn til å forråde sitt land. For det ble hun arrestert og satt på Grini.
Det som inspirerte meg til å lese boken var bokprogrammet jeg har skrevet om i innlegget:

Biografien om Ingrid Bjerkås var et boktips mitt i blinken for meg. Utgaven jeg har lest er lån av biblioteket. Boken ble utgitt i 2014 og er på 209 sider inkl. bilder, register mv.


Boken om Ingrid Bjerkås er en historie om et helt spesielt menneske, eller det er vel mest riktig å kalle henne et medmenneske. Hun hadde full storm mot seg – men hun gikk rakrygget gjennom den.  Mannen Søren må også ha vært et helt spesielt menneske som stod sammen med henne i denne tiden. Han var også forut for sin tid hva angår likestilling. 

Jobben som prest på Senja var Ingrid Bjerkås første betalte jobb. Hun ble godt mottatt  av de fleste og fikk gode skussmål i de årene hun var prest der frem til Søren døde. En bok det var verdt å lese.


I 2012 laget NRK TV en dokumentar om henne: Ingrid Bjerkås - hun våget å gå foran – link til programmet.  Interessant der bl a datteren forteller hvor sint Ingrid Bjerkås ble over Hamsuns nazisympatier. 

14. juli 2017

Faktasjekken - boktips i kategorien biografi og selvbiografi


En biografi som gjorde sterkt inntrykk på meg og som jeg fremsnakker i ulike sammenhenger, er boken jeg skrev om i innlegget:
I en artikkel 7. juli 2017 om fotballspilleren Ada Hegerberg i D2 (fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv), forteller hun bl a om bøker hun leser:
«Akkurat nå er det en ledelsesfilosofibok av Hans Trygve Kristiansen, Johan Olav Koss’ gamle skøytetrener. Men hun vender som regel tilbake til « Menn i mørket», selvbiografien til motstandsmannen Asbjørn Sunde, som ledet Osvald – gruppen under Annen verdenskrig. Og ingen bok har hun lest flere ganger enn «Den tredjemann» av Ragnar Kvam jr., om polfareren Hjalmar Johansen, Fridtjof Nansen og Roald Amundsens medhjelper.
-      Han føler jeg har fått for lite kred. Han var jo en kjempehelt, sier hun.«
Ada Hegerberg sier at hun tenker ofte på Hjalmar Johansen. Det samme gjør jeg, og hadde håpet den i det minste hadde kommet med på langlisten til Faktasjekken.
Faktasjekken er et NRK P2 radioprogram der det jaktes på de beste norske sakprosabøkene skrevet etter andre verdenskrig og som jeg har skrevet om tidligere i dette innlegget:

Lørdag 1. juli var andre program i serien med tema Biografi og selvbiografi. Fem på topp fra langlista ble:

  1. Fange i natt og tåke  - av Trygve Brattelid (1980)
  2. Kathe, alltid vært i Norge – av Espen Søbye (2003)
  3. Troll skal temmes – av Karen-Christine Friele (1990)
  4. Quisling; en norsk tragedie  -  av Hans Fredrik Dahl
  5. Haakon og Maud  - Tor Bomann-Larsen ( 2002 – 2016

Boktipsene trillet inn. De fire første på topp fem er interessante for meg, og jeg har allerede lån boken Kathe, alltid vært i Norge. Det samme gjelder Svermeren – den først biografien om Hamsun av Ingar Sletten Kolloen. Den lånte jeg etter første program. Boken av Ingrid Bjerkås – Mitt kall har jeg også lånt. Dommen av Hanna Kvanmo har jeg notert meg. Det samme gjelder Anna i ødemarka av Dagfinn Grønnoset.  Om jeg leser alle - det er en annen sak.

En bok som en i panelet kalte en skjult skatt, en bok som ikke er på langlista, en bok jeg har kjøpt og skrevet om, er denne:


Helt enig – jeg synes den hadde fortjent langt mer oppmerksomhet.

Uansett; det er toppers at NRK har laget denne serien selv om det neppe er alle kategorier som er like interessante for meg. Som programmet som var 8. juli og hadde som tema Sakprosa for barn og unge. Der blinket jeg meg ikke ut noen bøker. Men selv om det ikke er bøker som jeg vil lese, er panelets betraktninger rundt bøkene interessante å få med seg. 

13. juli 2017

Jeg, Arne Ness et tegnet liv av Olav A. Hegdal og Tore Strand Olsen




Tegneserieboken Jeg, Arne Ness et tegnet liv av Olav A. Hegdal og Tore Strand Olsen ble jeg tipset om i radioprogrammet som jeg skrev om i innlegget:

Dette skal jeg gjøre kort – jeg har mange bøker å lese og tegneserieboken vil ikke bli en av mine favorittbøker. Det er bare så enkelt som at jeg ikke er i bokens målgruppe, at jeg ikke hadde et forhold og er nysgjerrig nok på filosofen. Selv om jeg aller helst skulle ønske at jeg var like begeistret for boken som hun som omtalte den i radioprogrammet. 

Jeg har lånt Jeg, Arne Ness Et tegnet liv av biblioteket og skal levere den tilbake i morgen sammen med boken til Liv Ullmann. Kagge Forlag som har gitt ut boken skal få lov til å presentere den:

«Jeg, Arne Næss. Et tegnet liv er historien om den store norske filosofen Arne Næss. Her er morsomme episoder, lekne refleksjoner, triste erfaringer og ettertenksomme anekdoter fra et langt liv.

Ola A. Hegdal har sammen med Tore Strand Olsen omskapt disse historiene i tegneserieform, til glede for alle som har et forhold til den mangesidige filosofen.


Jeg, Arne Næss ble i utgivelsesåret 2001 hedret som beste tegneserie av Kultur- og kirkedepartementet.»

11. juli 2017

Forandringen av Liv Ullmann



I dette innlegget skriver jeg hvordan jeg ble tipset om boken til Liv Ullmann:  

Forandringen ble første gang utgitt i 1976, men den har tålt tiden godt.  Boken til Liv Ullmann hadde særlig god leseverdi etter at jeg leste boken til datteren Linn: 


Boken til Liv Ullmann er fordelt på fire deler – her er et sitat første del: Forandringen:  

«Vi bodde i New York da to telegram krysset hverandre over Atlanterhavet. Pappa døde av hjernesvulst, hans far i tysk fangenskap - i Dachau. Et par uker senere var det fred i Europa og vi reiste tilbake til Norge på en av de første lastebåter som ville ta passasjerer. Kapteinen var full hele tiden, en gang så jeg ham kaste en liten katt overbord.

I sin lugar satt en blind mann og leste bøker ved å føre fingrene over riflete papirer. Jeg fikk lov å forsøke og kan ennu kjenne følelsen i fingertuppene.

Det første inntrykket av fedrelandet var noen nakne skjær. De fikk mamma til å gråte og springe ned i kahytten.
Hun var like gammel som jeg er når jeg skriver dette.»

Liv Ullmann ble født i 1938 og var seks år da hun flyttet med moren til Norge. I 1976 var hun 38 år. Første delen av boken veksler mellom Livs barndom og ungdom og nåtid som dette:

«På vei fra Los Angeles til Norge mellomlander jeg to timer på London flyplass. Jeg har et viktig møte med en venn og meget begavet skribent.

Jeg er priviligert førsteklassepassasjer, får sitte i en liten salong, synke ned i bløte puter, serveres gratis drinker til musikk som er dempet.

Vi snakker om en film vi vil gjøre sammen. Han har i flere måneder arbeidet med manuskriptet. Det er Karen Blixens historie som har fanget oss. En kvinne som nedtegnet sin kjærlighetshistorie med et landskap og derigjennom skapte et av var tids litterære mesterverk. Jeg ser dette prosjekt som en mulighet til å komme henne nær. Lese om henne, snakke med mennesker som har truffet henne, finne frem igjen bøkene hennes. Reise til hennes elskede Afrika. Bruke et år av mitt liv til å forske i hennes tilværelse.

Jeg er sikker på at dette er noe jeg vil gjøre. Selv om min agent sier nei fordi ideen kanskje er ukommersiell. Den tid er forbi da det å gjøre film i seg selv var et eventyr. Da jeg ukritisk sa ja til alt. Jeg sitter med en mann som ikke snakker penger eller lover meg at navnet mitt skal komme for tittelen på filmen. Det er nemlig det fineste - hva mange slår av på gasjen for å oppnå. Min venn vil jeg skal gjøre dette ikke bare for hva han ser i meg som skuespillerinne, men også for hva han ser i meg som kvinne.

Jeg lover ham at jeg gjerne gjør filmen gratis.

Flyavgang.

Vekk fra førsteklassesalongen, skribenten, fremtidsplaner, Hollywood. Jeg er på vei til Norge. På vei til teateret og aftenens forestilling.

Jeg gleder meg.

Ser frem til følelsen av frihet i stillheten og latteren fra salongen. Det er i den kontakten jeg far min sanne lønn — i langt høyere grad enn under applausen efterpå.
Lange korridorer og garderober som er små og overbefolket. Gleden ved å arbeide i et team. Ved å kjenne lukten av gamle møbler og kulisser. Gjenkjenne velbrukte kostymer, som nu henger nystrøkne og venter. Leve det livet som var mitt da nesten ingen annen visste at jeg fantes der.»

Hjemme i Norge venter en liten jente på moren sin:

«Linns stemme i telefonen - det er avstand og reservasjon. Jeg forsikrer henne om min kjærlighet: «Ungen min, jeg er mere glad i deg enn i noen annen.»
- «Det er du ikke det.»
Barnestemmen risser seg inn.

Jeg sitter stadig på en turnebuss og humper i vei til en ny avkrok av Norge. Nesten alltid på vei et sted. Men sjelden hjemme. Og jeg ser for meg hvordan barnevakter og naboer holder om henne, gjør det mine armer og mine hender skulle gjøre. Kanskje hun merker deres medlidenhet - som jeg er sikker på at de kjenner — selv om de prøver å skjule den for henne.

Jeg forstår at de opplever mitt yrke og min succes som en fiasko, fordi jeg ikke fyller min plass i det hjemmet de må, vikariere i. Deres kritiske tanker, som jeg bare gjetter meg til, gjenkjenner jeg, fordi de også finnes hos meg.

Jeg sitter i en buss omgitt av mennesker og jeg er redd for at min ensomhet også skal bli min datters. For meg fungerer ensomheten, isolasjonen. Men hun lengter kanskje til et hvilket som helst fellesskap i bytte mot det jeg ikke har gitt henne.

Jeg minnes min egen barndom, hvor man var alene i sin verden og så på de store voksne og undret over all deres aktivitet. Alt hva de gjorde syntes så viktig, nettopp fordi man ikke forstod det - og fordi de alltid så så opptatte ut.
Selv var man bare liten og utenfor, fordi det ikke lot til å være plass for barn i voksenverden. Linn skal få noe fint når jeg kommer hjem. Jeg skal gå på teater og kino med henne. Ta henne på fanget og fortelle om da mamma var liten pike. Alt dette skal jeg gjøre når turneen er over. Før telefonene begynner å ringe, før kravene fra andre mennesker som eier mitt liv - blir mere hardnakkete enn hennes.

Vi skal ha dager av samhørighet, men efterhvert skal jeg bli plaget av dårlig samvittighet over alt det andre – ubesvarte - ugjorte. Og langsomt vil jeg igjen bli yrkeskvinne og være på scenen eller foran kamera eller i konferanser og tenke på henne der hjemme. Som jeg alltid synes å svike - fordi jeg ikke kan finne noen løsning, hvor hennes barndom og mitt liv som voksen kvinne kan kombineres. Slik de klarer det i bøkene og slik jeg tror andre makter det i sine hjem . . .»

Det var noen smakebiter fra Forandringens første del. Annen del Øyboere handler om livet med Ingmar Bergmann på Fårø. Tredje del Twinkle, twinkle, little star – om stjerneliv i USA. Fjerde og siste del Skuespillerinnen om innspillingen av filmen Ansikt til ansikt (1976).

Jeg har lånt 1976 utgaven jeg har lest, 236 sider, av biblioteket. Boken kan også leses på Nasjonalbiblioteket.no  Den ble nyutgitt i 2016 og her på Bokklubben.no kan man lese forfatter Ruth Lillegraven presentere den. En fin presentasjon av boken.  

8. juli 2017

Faktasjekken - boktips i kategorien kultur og underholdning



Faktasjekken er et NRK P2 radioprogram der det jaktes  på de beste norske sakprosabøkene skrevet etter andre verdenskrig. Perfekt program for flere enn meg vil jeg anta. Fra vignetten:

«I ti programmer fremover i sommer skal vi diskutere, løfte frem og av og til børste støv av de beste sakprosabøkene som har begeistret, skapt debatt og formet Norge.»


Programleder er Hans Olav Brenner og den første episoden som gikk første gang 24. juni 2017 og som kan lyttes til på NRK.no var det bøker i kategorien kultur og underholdning. Topp fem ble:

1.   På gjengrodde stier – Knut Hamsun
2.   Om den norske tenkemåten – Georg Johannesen
3.   Filosofiens historie – Arne Næss
4.   Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel – Peter Wessel Zapffe
5.   Hvem, hva, hvor – Aftenpostens årsleksikon


    Fikk jeg noen boktips etter å ha hørt på første program? Gjett om! Selv om mange av bøkene som ble omtalt er bøker kategorien «børste støv av».

    Først; noen av bøkene som ble nevnt har jeg lest. En av bøkene er På gjengrodde stier som er nr 1 på lista. Det frister å lese den på nytt igjen, men ikke minst å lese biografiene om Hamsun som er skrevet av Ingar Sletten Kolloen.

Boken til Peter Wessel Zappfe har jeg begynt å lese i – på Nasjonalbiblioteket.no. 

To bøker som ikke kom på topp fem som jeg har blinket ut og som jeg har planer om å lese er tegneserie boken Jeg, Arne Næss : et tegnet liv og Munnspill under åpen himmel  av  Erik Bye. Forandringen av Liv Ullman har jeg lånt og startet å lese i – en god bok.


To forfattere som ble nevnt og som kan være interessant å lese en bok av er Lars Fredrik Händler Svendsen  og   Bodil Stenseth

Et radioprogram det er verdt å lytte på! 



5. juli 2017

Om sommeren av Karl Ove Knausgård


  «Om høsten og vinteren går dagen mot slutten om ettermiddagen, møter en vegg av mørke, om våren tynnes den liksom ut, mens den om sommerettermiddagen fordypes og blir rikere. Lyset blir fyldigere, himmelens blå blir dypere, og i landskapet har varmen fra sola gjennom dagen blitt bevart, noen steder på akkumulerende måter, som den brennende hete asfalten, eller luften på små glenner i skogen. Solgangsbrisen som kommer inne fra havet, får trekronene til å svaie sakte, som våknet opp fra en søvn, mens bladene risler med lyd som fra en sovende bekk, eller et langtrukkent sukk av nytelse. Se der borte sa hun, på treet hvordan det glimter? «



«Om sommeren er fjerde og siste bind i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans yngste datter. Han skriver om vannspredere og snegler, rips og tårer, om geitrams, sirkus, marihøner og krabbefiske. Men han skriver også en dagbok, der de små hendelsene i en families liv registreres mot en bakgrunn av alt det en sommer kan vekke til live av tanker, minner, lengsler, opplevelser av kunst og litteratur, i en intens jakt på meningsfylde i øyeblikkene som glir forbi. Her fortelles også, gjennom den innlevelsen fiksjonen gjør mulig, historien om en syttitre år gammel kvinne som en gang tok et dramatisk valg som kanskje ødela livet hennes. I fortellingen om det som er og det som har vært, oppstår muligheten for at alt alltid kunne vært annerledes.#

Boken ble utgitt i 2016 og sitatet er fra teksten Sommerettermiddag. Jeg har lest og skrevet om bøkene i denne serien her på bloggen. Når det gjelder Om sommeren likte jeg dagboksnotatene i boken – her fra 6. juni 2016:

«Før var alltid sommeren den verste tiden, den kom med forventning om nytelse og glede og gjenger av venner som badet eller var på båttur eller ferie, og der satt jeg, i Kristiansand eller Bergen, hjemme hos mor eller på hybelen jeg leide, mens sola skinte utenfor og jeg ikke visste hvor jeg skulle gå eller hva jeg skulle gjøre. Man bader ikke alene, man drar ikke på båttur alene, man ligger ikke i en park alene, man sitter knapt på en utekafé og leser alene, i alle fall når man er en ung mann på toogtyve år. Det plaget meg forferdelig, og det preget meg, ikke bare hvem jeg var i andres øyne, men også hvem jeg var for meg selv, noe som lenge i og for seg var det samme. Jeg burde selvfølgelig ha vært sterk, ikke brydd meg om det, og kanskje lært meg gresk der på hybelen, eller hebraisk eller latin eller noe annet jeg kunne ha hatt nytte av. Men jeg var ikke sterk, jeg ble brutt ned av det, ikke å ha noe sted å være om sommeren, å ikke ha noen å være sammen med. Det problemet opphørte i samme øyeblikk som jeg begynte å skrive på den første romanen min. Jeg behøvde ikke andre mennesker til det, og jeg behøvde ikke andre steder, jeg kunne sitte på en hybel og jobbe helt alene. Og så lenge jeg gjorde det, fantes det ingen problemer, annet enn de som var knyttet til selve romanen Siden da har jeg fortsatt med det. Da barna kom, opphørte ensomhetsproblemene definitivt, for det var ikke mye tid utover det deres nærvær krevde, men da satt allerede skrivingen så hardt i meg, som metode og løsning på alle problemer, at jeg ikke bare fortsatte, men etter de første kaotiske spedbarnsårene også økte på, til jeg kom dit hvor jeg er nå, hvor jeg er nødt til å gjøre noe hele tiden.»

Jeg har brukt lang tid å lese denne på eBokBib. Ikke den beste jeg har lest av Knausgård. Samtidig – Knausgård er Knausgård – ingen over – ingen ved siden av for denne leser. Han er dønn ærlig – noen ganger er det vondt å lese. Særlig i de tilfeller det han skriver er gjenkjennelig. Gjenkjennelig fordi det er så menneskelig. Rett fra hjertet – ikke noe tilgjort. Jeg krysser fingrene for at han aldri stopper å utgi bøker.