Regn over Arlington Park av Rachel Cusk – god roman selv om det var noe som trakk ned

 

«For en kveld det var blitt! En sånn som etterlot en bitter smak i munnen, der skammen sved i brystet på deg morgenen etter. En kveld med kakerlakken som naturlig avslutning, en kakerlakk og en erkjennelse av at hun og Benedict ikke var ett, men to. Hun klarte ikke engang å mobilisere noe ordentlig sinne; hun hadde drukket for mye, og skammen sved i brystet. Bitterheten lå som bly i årene på henne. Hun hadde angivelig tedd seg lett ufordragelig. Det var Benedict som sa det på veien hjem. Hun, Juliet Randall, seksogtredve år og mor til to, lærer ved Arlington High School for Girls — en dame som i sin ungdom gikk for å være, ja, eksepsjonell, som fikk stipendier og ble valgt til elevrådsleder — hun hadde altså tedd seg lett ufordragelig overfor vertskapet, en viss Matthew Milford, svinerik innehaver av et firma i Cheltenham som drev med kontorrekvisita, og hans underkuede, oversminkede kone Louisa med hesteansiktet.»

Romanen Regn over Arlington Park er den andre boken jeg leser av forfatteren Rachel Cusk. I denne romanen utgitt i 2006 møter vi fem kvinner som bor i en engelsk forstad sammen med familien sin. Vi møter Juliet, Amanda, Solly. Maisi og Christine i løpet av en regnfull dag og får innblikk i frustrasjonene de kjenner på i sitt opplevde innestengte, men ellers privilegerte liv. Det første kapitlet handler om Juliet som sitatet over er hentet fra.

Jeg likte boken selv om ikke alle kapitlene var like engasjerende. Det beste kapitlet er der Juliet arrangerer lesesirkel på biblioteket. Knallbra.

Men, for meg var det noe som trakk ned. Her ligger Juliet i sengen om morgenen etter gårsdagens rangel:

«Og nå lå Juliet helt stille og betraktet det innrammede Venezia-kartet over sengen. Hun så på mylderet av kanaler flettet sammen i en floke. Og slik Venezias murer holdt ut det mørke vannet mellom dem, og vannet holdt ut fangenskapet sitt bak nettverket av murer, og slik denne evige befatningen var noe som hadde navn og sjel og en slags skjønnhet, slik klarte Juliet å holde ut tanken på den forestående dagen.»

For meg er slike beskrivelser av Juliets følelsesliv kryptiske og helt unødvendig. Beskrivelser som det er en del av. Som jeg må lese både en og to ganger i et forsøk på å forstå hva forfatteren beskriver. Jeg mister flyten i lesningen og noen irriterer meg slik at jeg innimellom vurderte å ikke å lese romanen ferdig.

Forlagets omtale

«Arlington Park er en moderne engelsk forstad, dedikert til traurige rutiner og hverdagen i sin alminnelighet. Innimellom alleer og bak velpolerte fasader lever folk i materiell velstand, de dyrker sin personlige frihet og sin moralske likegyldighet. I Arlington Park går mennene på arbeid, kvinnene passer barna og for øvrig lever de som det forventes.

Men kvinnene i Arlington Park lever langt fra en drømmetilværelse. Juliet er sint på sin dominerende mann, Amanda vasker huset for å holde dødsangsten på avstand, Solly konfronterer sin begravde kvinnelighet i møte med en italiensk leieboer, Maisie fortviler over skjønnhetens forfengelighet, og Christine dirigerer det hele med sitt komplekse og humoristiske sinn. Vi møter dem i løpet av en regnfull dag og gjør et dypdykk ned i deres frustrerte hverdag.»

Kudos av Rachel Cusk – siste roman i trilogien ble delvis en skuffelse

Hadde det ikke vært for at jeg tidligere har lest og likt romanene Omriss og Transitt i trilogien, der Kudos er siste roman, vet jeg ikke om jeg hadde lest slutten.  For mange av  historiene hovedpersonen Faye blir fortalt av mennesker hun møter, synes jeg var tunge og lite interessante. I tillegg er Faye så å si anonym i romanen. Faktisk mer enn i Omriss.  Da hjelper det ikke at forfatteren skriver godt. Å lese romanen ble derfor delvis en skuffelse, og særlig fordi jeg hadde høye forventninger til den etter å ha lest Omriss og Transitt. Kudos kunne like gjerne vært utgitt som en novellesamling synes jeg,

Romanen starter med at Faye sitter i flyet på vei til en litteraturfestival. Han som sitter ved siden av henne har lange bein som havner ut i midtgangen til irritasjon for flyvertinnen. Etter hvert begynner han å fortelle utdrag fra livet sitt som han avslutter med at han graver ned hunden sin etter at en dyrlege har avlivet den. For meg ble denne personen etter hvert et usympatisk menneske. Ikke for det siste han forteller om, hunden var syk og ville dødd uansett. Men det er holdningen hans jeg leser ut av det han forteller som jeg misliker.

Det andre møtet er med forleggeren til Faye i baren på hotellet der hun bor. Denne samtalen, som starter med hvilket bilde forleggeren har valgt på omslaget til Fayes bok, er både morsom og interessant. Ikke minst når forfatteren Linda forteller om skrivestuen hun har deltatt på i Italia.

Forlagets omtale av romanen Kudos av Rachel Cusk:

En kvinne sitter på et fly og hører på den fremmede i setet ved siden av fortelle om sitt liv. Han snakker om jobben, ekteskapet sitt og en opprivende opplevelse han akkurat har hatt: Han har gravlagt familiens hund. Kvinnen er Faye, og hun er på vei til Europa for å markedsføre boken hun akkurat har utgitt. Vel fremme snakker hun med menneskene hun møter – om kunst, familie, politikk, sorg og glede, rettferdighet og urettferdighet. På denne måten nærmer hun seg noen av de viktigste spørsmålene vi mennesker stiller.

Disse samtalene, den siste med hennes egen sønn, vokser dramatisk og majestetisk sammen til en vakker avslutning. Kudos fullender Cusks trilogi med overveldende kraft. Trilogien er en av fiksjonens store triumfer.

Transitt (Transit) av Rachel Cusk – siste kapittel er alene grunnlag for et teaterstykke

«Eiendomsmegleren virket litt satt ut av det jeg sa. Han hadde ikke ment å insinuere, sa han, at jeg burde marginaliseres. Han mente bare at jeg ville få mer for pengene, og få det litt lettere, i et litt mindre overopphetet strøk. Han skjønte at jeg befant meg i en sårbar situasjon. Og en fatalistisk holdning som min var sjelden i den verdenen han jobbet i. Men hvis jeg hadde bestemt meg for å følge strømmen, så hadde han faktisk noe å vise meg. Han hadde prospektet rett foran seg: Det var blitt lagt ut på markedet igjen samme morgen, siden det ikke var blitt noe av det forrige salget. Huset var eid av kommunen: De var ivrige etter å finne en ny kjøper så fort som mulig, og det gjenspeilte seg i prisen. Som jeg kunne se, sa han, var det i temmelig dårlig stand — det var faktisk så å si ubeboelig. De fleste kundene hans ville aldri i verden ha nærmet seg det, uansett hvor sultne de var. Det var hinsides de fleste menneskers fantasi, hvis jeg ville tillate at han brukte et slikt ord, enda det riktignok lå i et attraktivt område. Men med tanke på min situasjon, kunne han ikke med god samvittighet oppmuntre meg. Det var en jobb for en eiendomsutvikler eller en håndverker, noen som kunne se upersonlig på det; problemet var at profitten var altfor liten til at sånne folk ville være interessert. Han møtte blikket mitt for første gang. Det er åpenbart ikke et sted, sa han, hvor du vil la barn bo.»

Forfatteren jeg kan sammenligne med Rachel Cusk er Karl Ove Knausgård hva angår min leseopplevelse. Hun skriver gnistrende godt. Det er betraktninger i romanen som jeg ikke forstår poenget med eller blir for høytflyvende for meg. Men det som treffer meg er veldig bra. En formuleringsevne som få forfattere har.

I romanen Transitt som er fortsettelse av romanen Omriss kommer hovedpersonen Faye mer frem i lyset. Sitatet over er fra første kapittel der hun er hos en eiendomsmegler for å kjøpe bolig  i London for seg selv og guttene. Boligen hun kjøper kaller snekkeren for et ormebol. Det verste er eierne av første etasje som hun etter hvert benevner ondskapsfulle troll. Innimellom det som skjer under oppussingen blir vi kjente med snekkere, tidligere kjæreste, venner, frisør og flere aktører. Ulike livsskjebner. Tenkte på disse forferdelige beboerne i etasjen under og Covid 19. Dette er typisk mennesker som ikke har en sjanse mot viruset. Dette er også England som er jeg ser glad i, det er jeg sørgelig klar over.

Det siste kapitlet i Transitt ble en innertier. Den er etter min mening grunnlag for et teaterstykke, og starter slik:

«Fredag kveld kjørte jeg vestover ut av London for å hilse på Lawrence, fetteren min, som nylig hadde flyttet fordi han hadde forlatt Susie til fordel for en kvinne ved navn Eloise, og i den forbindelse blitt tvunget til å flytte fra en landsby i Wiltshire til en annen av samme størrelse og type noen kilometer unna. Disse begivenhetene hadde vakt harme og bestyrtelse blant både slekt og venner, men hadde knapt satt noe preg på de ytre omstendighetene i Lawrences liv, som stort sett så ut til å fortsette som før. Den nye landsbyen, sa Lawrence, var enda mer attraktiv og pittoresk enn den forrige, siden den lå nærmere Cotswolds og var mer autentisk. Den nye husholdningen besto av Lawrence og Eloises to barn, og Lawrences lille datter som pendlet fram og tilbake mellom foreldrene.»

Når Faye kommer frem møter hun fetteren Lawrence som røyker og kan fortelle han røykingen får Eloise til å føle at livet deres er i krise. Vel; den som leser forstår raskt at her er i vi havnet inn i et drama av de sjeldne. Fasadene hun først møter rakner etter hvert som et dårlig festet strikketøy. Det blir nærmest en farse. Kapitlet alene gjør det verdt å lese boken. Rachel Cusk har med Transit forsterket mitt inntrykk av en god forfatter, og jeg gleder meg til å lese Kudos.

Forlaget beskriver Kudos slik:

Etter et samlivsbrudd flytter Faye til London. Hun strever med å bygge en ny tilværelse for seg selv og de to sønnene sine, og bruddet blir katalysator for en rekke endringer av personlig, moralsk, kunstnerisk og ikke minst praktisk karakter. Hun pusser opp et hus og samtaler med andre i et forsøk på å finne igjen troen på livet, men vakler mellom å kjenne seg sterk og fullstendig maktesløs, å være i ferd med å dø og å bli født på ny.

Omriss (Outline) av Rachel Cusk – på andre forsøk ble romanen en god leseopplevelse

På andre forsøk ble det en god opplevelse å lese romanen Omriss (2014) av Rachel Cusk. Jeg har tidligere lest første kapittel, men ikke funnet det jeg leste interessant og derfor avsluttet lesingen. Men bestemte meg får å gi den en ny sjanse etter at jeg leste gode anmeldelser på Kudos. Det er jeg glad for nå. Når jeg kom meg videre til andre kapittel ble det en god roman å lese.

Omriss er fulgt opp av romanene Transitt (2016) og Kudos (2018). Nå ser jeg frem til å lese disse også.

Hovedpersonen Faye reiser fra London til Aten der hun skal holde et skrivekurs.

«Jeg sa jeg bodde i London, etter at jeg for svært kort tid siden hadde flyttet fra huset på landsbygda der jeg hadde bodd alene med barna mine de tre siste årene, og der vi sju år før det hadde bodd sammen med faren deres. Det hadde med andre ord vært familiehjemmet vårt, og jeg var blitt boende og ble vitne til at det ble graven til noe som jeg ikke lenger visste om jeg skulle kalle virkelighet eller illusjon.»

Senere sier Faye til medpassasjeren på flyet til Aten, eller sidemannen som han i det etterfølgende kalles,:

 «Et ekteskap er blant mye annet et trossystem, en fortelling, og selv om det manifesterer seg på måter som er virkelige nok, forblir impulsen som får det til å vare, i siste instans et mysterium. Det som til sjuende og sist var virkelig, var tapet av huset, som var blitt det geografiske åstedet for ting som var blitt borte, og som, antok jeg, representerte håpet om at de en gang ville komme tilbake. Å flytte fra huset var på sett og vis å erklære at vi hadde sluttet å vente; vi kunne ikke lenger nås på det vanlige nummeret, den vanlige adressen.»

På bokomslaget omtales romanen slik:

«En ung forfatter reiser til Aten for å holde et skrivekurs. Underveis møter hun mennesker som åpner seg for henne og forteller om livet sitt: den eldre mannen som snakker om båter og mislykkede ekteskap, studentene som beretter om kjærlighet og ambisjoner, forfatteren som beskriver smerte og angst – alle har noe de angrer på, og noe de lengter etter. Og gradvis, etter hvert som dette lappeteppet av historier sys sammen, trer også et portrett av fortelleren frem.»

Jeg synes ikke at vi får vite så mye om forfattere slik at et portrett av henne trer frem for meg. Det er møtene hun har med menneskene og det de forteller som er interessante. Selv om ikke alt er like interessant å lese om. Som sidemannen hun treffer på flyet og senere er på båttur med. Andre kapitler er verdt boken alene, som møtet med vennen Paniotis og forfatteren Angeliki. Paniotis er skilt og ser lite til barna sine som er voksne:

«Paniotis,» utbrøt Angeliki, «hva er det du sier? At barna dine emigrerte til USA fordi foreldrene deres skilte seg? Kjære venn, jeg er redd du tar feil hvis du tror du er så viktig. Barn drar sin vei eller blir værende avhengig av sine egne ambisjoner: Det er deres egne liv. Vi er liksom blitt overbevist om at vi har merket dem for livet hvis vi sier så mye som et eneste malplassert ord, men det er jo så klart helt latterlig, og hvorfor skulle forresten livene deres være fullkomne? Det er vår egen forestilling om fullkommenhet som plager oss, og den er rotfestet i våre egne ønsker. Moren min mener for eksempel at det å være enebarn er den verste ulykken man kan oppleve. Hun kan simpelthen ikke godta at sønnen min ikke kommer til å få brødre og søstre, og jeg er redd jeg har gitt henne inntrykk av at denne situasjonen ikke er noe vi har valgt, bare for å slippe å snakke med henne om det hele tiden. Men hun snakker stadig om at hun nettopp har hørt om den ene eller den andre legen som er i stand til å utrette mirakler; her om dagen sendte hun meg et avisutklipp om en gresk kvinne som hadde fått barn i en alder av femtitre, sammen med en lapp der det sto at jeg ikke måtte gi opp håpet. Men for mannen min er det helt naturlig at sønnen vår skal vokse opp alene, siden han selv var enebarn. Og for meg ville det selvsagt ha vært en katastrofe å få flere barn: Det hadde slukt meg fullstendig, i likhet med så mange andre kvinner. Jeg spør meg selv om hvorfor moren min ønsker å se meg bli slukt også, når jeg har viktig arbeid å gjøre, når det ikke ville være til mitt beste og som sagt bortimot ville være en katastrofe, og svaret er at ønsket hennes ikke handler om meg, men om henne selv. Jeg er sikker på at hun ikke vil at jeg skal betrakte meg selv som en fiasko fordi jeg ikke har seks barn, men det er nettopp det oppførselen hennes kan få meg til å føle.»

Litteraturkritiker Marta Nordheim har her skrevet en anmeldelse som beskriver romanen til Rachel Cusk, med overskriften: Lett å lese, vanskeleg å gløyme:

«Det finst gode romanar, og så har du dei som ligg hakket over. Der ligg «Omriss». Rachel Cusk skriv både intelligent og gripande, analytisk og inderleg, originalt og gjenkjenneleg. Meir kan ein ikkje krevje.»

Etter å ha lest Omriss er jeg glad jeg ga den en ny sjanse. For etter første kapittel var det mye bra å lese. Det er noe særegent med den. Rachel Cusk skriver godt og det er mange temaer å reflektere over. Gjenkjennelse er helt klart et ord som jeg kan knytte til flere av romanens temaer.

Du kan lese en lang beskrivelse av forfatteren her på Gyldendal forlag.