Regn over Arlington Park av Rachel Cusk – god roman selv om det var noe som trakk ned

 

«For en kveld det var blitt! En sånn som etterlot en bitter smak i munnen, der skammen sved i brystet på deg morgenen etter. En kveld med kakerlakken som naturlig avslutning, en kakerlakk og en erkjennelse av at hun og Benedict ikke var ett, men to. Hun klarte ikke engang å mobilisere noe ordentlig sinne; hun hadde drukket for mye, og skammen sved i brystet. Bitterheten lå som bly i årene på henne. Hun hadde angivelig tedd seg lett ufordragelig. Det var Benedict som sa det på veien hjem. Hun, Juliet Randall, seksogtredve år og mor til to, lærer ved Arlington High School for Girls — en dame som i sin ungdom gikk for å være, ja, eksepsjonell, som fikk stipendier og ble valgt til elevrådsleder — hun hadde altså tedd seg lett ufordragelig overfor vertskapet, en viss Matthew Milford, svinerik innehaver av et firma i Cheltenham som drev med kontorrekvisita, og hans underkuede, oversminkede kone Louisa med hesteansiktet.»

Romanen Regn over Arlington Park er den andre boken jeg leser av forfatteren Rachel Cusk. I denne romanen utgitt i 2006 møter vi fem kvinner som bor i en engelsk forstad sammen med familien sin. Vi møter Juliet, Amanda, Solly. Maisi og Christine i løpet av en regnfull dag og får innblikk i frustrasjonene de kjenner på i sitt opplevde innestengte, men ellers privilegerte liv. Det første kapitlet handler om Juliet som sitatet over er hentet fra.

Jeg likte boken selv om ikke alle kapitlene var like engasjerende. Det beste kapitlet er der Juliet arrangerer lesesirkel på biblioteket. Knallbra.

Men, for meg var det noe som trakk ned. Her ligger Juliet i sengen om morgenen etter gårsdagens rangel:

«Og nå lå Juliet helt stille og betraktet det innrammede Venezia-kartet over sengen. Hun så på mylderet av kanaler flettet sammen i en floke. Og slik Venezias murer holdt ut det mørke vannet mellom dem, og vannet holdt ut fangenskapet sitt bak nettverket av murer, og slik denne evige befatningen var noe som hadde navn og sjel og en slags skjønnhet, slik klarte Juliet å holde ut tanken på den forestående dagen.»

For meg er slike beskrivelser av Juliets følelsesliv kryptiske og helt unødvendig. Beskrivelser som det er en del av. Som jeg må lese både en og to ganger i et forsøk på å forstå hva forfatteren beskriver. Jeg mister flyten i lesningen og noen irriterer meg slik at jeg innimellom vurderte å ikke å lese romanen ferdig.

Forlagets omtale

«Arlington Park er en moderne engelsk forstad, dedikert til traurige rutiner og hverdagen i sin alminnelighet. Innimellom alleer og bak velpolerte fasader lever folk i materiell velstand, de dyrker sin personlige frihet og sin moralske likegyldighet. I Arlington Park går mennene på arbeid, kvinnene passer barna og for øvrig lever de som det forventes.

Men kvinnene i Arlington Park lever langt fra en drømmetilværelse. Juliet er sint på sin dominerende mann, Amanda vasker huset for å holde dødsangsten på avstand, Solly konfronterer sin begravde kvinnelighet i møte med en italiensk leieboer, Maisie fortviler over skjønnhetens forfengelighet, og Christine dirigerer det hele med sitt komplekse og humoristiske sinn. Vi møter dem i løpet av en regnfull dag og gjør et dypdykk ned i deres frustrerte hverdag.»