Jeg har frem til nå ikke lest mange bøker av Doris Lessing (1919-2013). Ikke kjente jeg særlig mye
til henne som person heller. Men det er det herved en endring på.
Det var en bokanmeldelse i DN 4. mars 2016 som fikk
meg til å lese Doris Lessing En
litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen. Boken er nettopp utgitt,
og ut ifra anmeldelsen virket boken interessant. Den er nå lest, og for meg er
den en døråpner til et stort forfatterskap.
Det er ikke
enkelt å få kjøpt bøkene til Doris Lessing som er utgitt på norsk. Jeg har de
siste dagene funnet noen gjennom Finn.no, men jeg antar at en del må jeg låne
på biblioteket. En annen mulighet er å lese dem på Nationalbiblioteket.no.
Jeg har blinket meg ut flere bøker. Men det er også bøker jeg ikke ønsker å
lese. Hun hadde en periode der hun skrev science fiction; dette er ikke bøker som
jeg er interessert i å lese.
For en
stund siden leste jeg Det synger i
gresset for første gang. Jeg har også planer om å lese om igjen hennes bok Mine katter som jeg har i bokhyllen. Det
samme gjelder bok nr. 2 i Jane Somers dagbøker. I 2014 leste jeg om igjen nr. 1
og skrev dette innlegget:
Foto: Darlén Gjølstad
«Elisabeth
Beanca Halvorsen (f. 1979 i Fredrikstad, bosatt i Oslo) er cand.philol. med
hovedfag i tysk og master i faglitterær skriving.
Halvorsen har fulgt Elfriede
Jelineks forfatterskap siden 2000, blant annet i forbindelse med
hovedfagsoppgaven Das Phänomen Elfriede Jelinek. Hun har oversatt flere av
Jelineks verker til norsk, som Elskerinnene (Gyldendal, 2006) og Ulrike
Maria Stuart (Nationaltheatret, 2007). I 2010 ga hun ut den sterkt
kritikerroste Piker, Wien og klagesang - Om Elfriede Jelineks
forfatterskap om Nobelprisvinneren Elfriede Jelinek, i 2016 kom en like
original bok en nok en Nobelprisvinner: Doris Lessing. En litterær
forfølgelse.»
Jeg har
også funnet et intervju av forfatteren i Bokprogrammet på NRK 15.2.2016 her
og på Radio Gyldendal her.
Jeg kan anbefale begge intervjuene. Boken jeg har lest er et
lesereksemplar fra forlaget.
Elisabeth
Beanca Halvorsen sier at boken om Doris Lessing ikke er noen typisk biografi.
Det er helt klart at den ikke er. Men det er nettopp det som er bokens styrke
synes jeg. Den starter slik:
"(På kjøkkenbordet ligger tre
notatbøker. De har lik størrelse og tykkelse, men ulik farge. På den lilla står
det OSLO, på den himmelblå HARARE, på den hvite LONDON. Det er ikke dagbøker.
Tonen er utadvendt, henvendt til noen som vil være med å sirkle inn forfatteren
og privatpersonen Doris Lessing. Notatbøkene er så godt som utskrevet, og noen steder
er det stukket inn løse huskelapper, smale museumsbrosjyrer, en kvittering for
betalt visum til Zimbabwe. De fleste opptegnelsene ble skrevet mens Doris
Lessing ennå levde, mens jeg kjente henne sitte tungt og urolig på min høyre
skulder. Sommeren 2013 begynte jeg å sortere ut de viktigste trådene fra
notatbøkene og sette dem sammen til en bok, hvor jeg også ga plass til et
nyskrevet teatermanus om Doris Lessing: Forestilling med perlehøne. To dager
etter siste forestilling i Oslo, natt til 17. november 2013, døde Doris
Lessing, 94 ar gammel. Jeg lot budskapet synke og notatbøkene ligge i ro en
stund. Måtte jeg skrive om alt sammen nå som hovedpersonen, mitt objekt, ikke
lenger var iblant oss, nå som jeg var fri fra hennes blikk og dom? Etter en
periode med spede forsøk på omskrivninger lot jeg begynnelsene bli stående slik
de var, og fortsatte å trekke i de gamle trådene, samtidig som helt nye kom
til.)»
Prosjektet
starter med at Elisabeth Beanca Halvorsen i september 2009 ble spurt om å
skrive et teaterstykke som skulle handle om en sterk kvinne, og der Doris
Lessing ble valgt. På et møte med forlaget i mai 2010 fortalte hun om
teaterprosjektet som den gang var i researchfasen. De ble enige om at Elisabeth
Beanca Halvorsen skulle skrive en bok om Doris Lessing uten at det var
forventet at hun skulle komme under huden til forfatteren.
De tre
notatbøkene ble koblet sammen til et portrett av Doris Lessing. Innimellom er dramateksten
fra Forestilling med perlehøne– som følger
Doris Lessing – livet og fiksjonen i bøkene. Formen hun har valgt gir boken et
personlig preg. Elisabeth Beanca Halvorsen forteller at det sitter en person i
England og skriver en biografi om Doris Lessing. Kanskje blir den ferdig i 2019, da er det 100 år siden Doris Lessing ble født?
Forfatteren
går i Doris Lessings fotspor. Søker opp mennesker som kjente forfatteren.
Steder hun bodde. Skriver om bøker Doris Lessing har utgitt.
Doris
Lessing var britisk. Hun ble født i Persia (dagens Iran), der faren jobbet i
bank. I 2008 utga hun en bok om foreldrene med tittelen Alfred & Emily. I
boken er det en fiktiv del, det livet de kunne levd dersom første verdenskrig
ikke hadde funnet sted, den andre delen rent biografisk stoff om foreldrene. En
av bøkene jeg ønsker både å kjøpe og å lese.
Da Doris
Lessing var tre år flyttet familien til Sør-Rhodesia (dagens Zimbabwe). Planene
var at foreldrene skulle tjene seg opp penger slik at de kunne kjøpe en farm i
England. Men slik gikk det ikke. Det var lite penger å tjene på farmen i
Afrika. Men selv om de de var mindre velstående enn andre hvite i Sør-Rhodesia
hadde de tjenere og led ingen nød. At Doris Lessing hadde levd et privilegert
liv i så måte forstod hun da hun kom til England.
Doris
Lessing droppet ut av skolen da hun var fjorten år. Jobbet en periode som au
pair i Salisbury. Etter dette var det en periode hun bodde hjemme på farmen. Da
hun var 18 år dro hun tilbake til Salisbury for å jobbe på telefonsentralen i
byen.
Bøker var
selvsagt en av Doris Lessings interesser:
«Et gode det bestandig var mangel på,
var bøker, samme hvor mange bokkasser de hadde. Aller helst ville Doris være
for seg selv med en bok, enten på rommet sitt, sittende på trappa utenfor
huset, eller under det store mawongatreet med utsikt over den afrikanske velden.
Doris var utsultet på bøker, og hun var umettelig. Det var Emily som først
hadde trigget denne appetitten, eller som Doris forklarer i Alfred & Emily:
«Den virkelige Emily McVeagh var en pedagog, som fortalte historier og kom med
bøker til meg.(188). Dette er forsonende sammenlignet med det meste Doris har
skrevet om moren. Her viser hun takknemlighet over at Emily var den som først hadde åpnet bøkenes verden
for henne.»
På samme
måte som Doris Lessing var å se med en bok, og viser da til bøkene om Martha
Quest, fem bøker:
«Alle bøkene i serien kan kalles
dannelsesromaner: Martha Quest er heltinnen som gjør opprør mot det bestående,
mot foreldregenerasjonen. Hun blir satt på prøve og får sin dannelse i takt og
utakt med det samfunnet hun lever i.»
Sitt første
ekteskap inngikk hun da hun var 19 år. Doris Lessing flyttet til London i 1949
der hun bodde resten av sitt liv. Bak seg hadde hun tre ekteskap. To barn med
sin første ektefelle og et med sin siste. Livet Doris Lessing levde i
Sør-Rhodesia preget henne og forfatterskapet. Doris Lessing var ikke populær i
landet en periode. Allerede før boken Det
synger i gresset ble utgitt var hun erklært «Prohibited Immigrant».
Den delen
som omhandler Elisabeth Beanca Halvorsen reise til Harare i 2012 var
interessant, jeg har aldri vært i Afrika og har problemer med å plassere de
enkelte landene på kontinentet. Nå kan jeg bl a litt mer om Zimbabwe. Det er
tankevekkende hvor viktig bøker er for befolkningen, og at de som reiser dit
anbefales å ta med seg bøker. Det er da jeg kjenner på hvor privilegert jeg er som har så enkel og stor tilgang til bøker. I 2014 ble det kjent at Doris Lessing hadde
testamentert 3000 bøker av sine egne bøker til offentlige biblioteker i
Zimbabwe.
Det er også
interessant å lese om den første tiden til Doris Lessing i etterkrigstidens
London. Forfatteren viser til det hun skriver om dette i Skyggevandring, men siterer også fra en annen bok som ikke er
oversatt til norsk. Jeg håper at flere bøker oversettes i forbindelse med 100
års jubileet.
Elisabeth
Beanca Halvorsen skriver om en del av Doris Lessings bøker, både kjente og
mindre kjente bøker, og viser på den måten hvor selvbiografisk romanene hun
utga var.
«Doris Lessing legger nokså stor
vekt på å fortelle leserne hvilke romankarakterer og romaner som er mest
selvbiografiske. Antakelig for å unngå spekulasjoner og biografers
feilslutninger. Hun har også sagt at bøkene hennes, og her skiller hun ikke
mellom sakprosa og skjønnlitteratur, inneholder alt man trenger å vite om
henne. Da hun skrev sin todelte selvbiografi på 90-tallet, Under huden (Under
my Skin) og Skyggevandring (Walking in the Shade), støtte hun på flere
problemer. Det ene var å vurdere hvor mye av sannheten hun skulle fortelle av
hensyn til levende personer - og av hensyn til seg selv. Når hun skriver at hun
sitter på mange hemmeligheter som skal ga i graven med henne, sporer jeg triumf
mellom linjene.»
Jeg har fått kjøpt biografiene Under huden og Skyggevandring, og gleder meg til å lese dem.
Doris
Lessing ga ut mange bøker og ikke alle er utgitt på norsk. Hun observerte
miljøet rundt seg. I tillegg til det hun hentet fra eget liv, fant hun modeller
til romanene i mennesker rundt seg. Hun levde også i en tidsalder da det
skjedde mye, og dette ga mye stoff til romanene. Hun ble sett på som en bohem
allerede fra den tiden hun levde i Afrika. Feminismens fremmarsj er sentralt.
Bøkene hennes er fulle av sterke kvinner. Men hun likte ikke å bli satt i bås
hva angår litterære retninger. Enn periode var hun kommunist. Sufismen var en
annen isme hun engasjerte seg i.
En del
lesere har reagert negativt på at hun etterlot seg de to eldste barna hos faren
da hun flyttet til London. Det er sågar de som ikke vil lese bøkene hennes pga
dette.
«Da selvbiografien Under huden kom
ut, fikk Doris kritikk for at hun ikke skrev mer om hva hun følte da hun forlot
barna. I Skyggevandring svarer hun på kritikken: «For meg virket det opplagt at
jeg måtte være ulykkelig, og det ville en hvilken som heist intelligent leser
forstå uten at jeg la ut om det i det vide og det brede.» (Skyggevandring: 140)
Inntil jeg hørte og så intervjuet med datteren Jean, visste jeg ikke at Doris
faktisk måtte frasi seg retten til å se barna da hun dro.»
Det har
aldri vært enkelt for kvinner å velge utradisjonelt. Ikke i dag og ikke i
tidligere tider. Doris Lessing fremstår som en sterk kvinne som hadde evner til
å skrive bøker. Det er jeg glad for at hun gjorde, og enda mer etter å ha lest
boken skrevet av Elisabeth Beanca Halvorsen
Doris
Lessing døde i 2013. Hun fikk Nobels litteraturpris i 2007. Jeg avslutter
innlegget om boken Doris Lessing En
litterær forfølgelse med det Elisabeth Beanca Halvorsen skriver om dette:
«Videoklipp fra 11. oktober 2007,
vist i de fleste av verdens TV-kanaler:
En klassisk svart London-taxi kommer
kjørende. Den stopper, men lar motoren surre og gå. Den bakre passasjerdøra
blir åpnet. Til syne kommer en korpulent eldre dame i skjørt og bluse med
ullvest over. Rundt halsen et rødt skjerf hengende løst. Hun kryper ut av
taxien, noen kommer til og gjør et klønete forsøk på å hjelpe henne. Trygt på
bakken bøyer hun seg med langsomme bevegelser inn i bilen, strekker seg etter bæreposene
med matvarer. I bakgrunnen, fortsatt i drosjesetet, skimtes en mann med venstre
arm i fatle. Den skadde armen er sterk nok til å holde noe som likner en
artisjokk. Han nøler med å gå ut, men kommer langsomt etter. De tas imot av
fotoapparater og filmkameraer. Det høres ulike stemmer, tilhørende menn. «Vi er
her for å filme deg. Har du hørt nyhetene?» Hun svarer svært britisk «no» på spørsmålet.
«Du har vunnet nobelprisen i litteratur.» Hun himler med øynene, ser ned i bakken,
slenger fra seg handleposen: «Oh, Christ.» Deretter skimtes et skjevt smil for
hun svarer på hva hun føler nå: «It's been going on for thirty years and I
can't get more excited.»
Nobelprisvinner Doris Lessing virker
ikke oppstemt, snarere oppgitt. Mannen som følger i hælene på henne, er sønnen
Peter, en høy og kraftig mann med briller. Med et skøyeraktig smil sier han tørt
og diskret: «Well, a certain professor must have died.» Ingen ler eller
kommenterer det, det er som om han ikke er til stede. Doris sier hun vil over på
fortauet, til den hellebelagte gangveien foran sin egen inngangsdør. Hun virker
straks mer oppspilt, som om det har gått opp for henne hva som skjer: «I’m
trying to think of something suitable to say. You tell me what to say.» Hun ler
og smiler, klapper en journalist på skulderen, snur seg før hun når fram til
inngangsdøra. Et 24-tall er satt sammen av blå og hvite mosaikkfliser. «I've won all the prices in Europe, every bloody one, so
I am delighted to have won the whole lot, it's a royal flush.» Hun
forsvinner inn, kommer ut igjen med et glass vann i hånden, har lagt fra seg
det røde skjerfet. Hennes forklaring på at nobelkomiteen har valgt henne i år,
er at hun snart vil «pop off». «I am 88 and very old for everything, really.»
Hun smiler, avløst av en klukkende latter. Hun vedgår at nobelprisen er den
mest glamorøse av alle priser, men trekker fram en mer ukjent pris: «I once won
a price called the best milkmaid in Norway.» Det høres spontan og høy latter
fra journalistene, et helt kor. «Which
is really one of the most charming prices I've ever won.» Etter
dette setter hun seg ned på trappa for å hvile, som en budeie, bredbeint, som
foran et stabbur i Gudbrandsdalen etter en melkerunde i fjøset, det grå håret
samlet i en knute i nakken.»