«Ornela
Vorpsi (f. 1968) er født og oppvokst i Albanias hoved stad Tirana, der hun
også studerte kunstfag. Senere flyttet hun til Italia
og etablerte seg som billedkunstner og forfatter. Selv om Vorpsis første roman
er skrevet på italiensk, regner hun den som en albansk roman. I dag bor
hun i Paris og skriver på fransk. Bortsett fra Ismail Kadare er
knapt noen albansk forfatter oversatt til norsk og Albania er
fortsatt blant Europas minst kjente og dårligst forståtte land.»
Det blir til at jeg plukker med meg bøker med
kjente titler, forfattere mv. når jeg er innom biblioteket. Selv om jeg har som
mål også å lese mer ukjent litteratur Sist gang jeg var innom tok jeg med meg
flere bøker som var ukjente for meg. En av dem er romanen Landet der man aldri dør av Ornela Vorpsi som jeg leste i går. Den
er i et lite format, er på 134 sider og utgitt i 2005 og på norsk i 2015. Jeg
likte romanen. Veldig bra at forlag velger å ta inn bøker som utenfor "mainstream".
«1991
opphørte Albanias 45-årige epoke som kommunistisk folkerepublikk. Det kommunistiske
regimet hadde vært preget av streng planøkonomi, isolasjon og betydelig kontroll av
befolkningen. Overgangen til demokrati og markedsøkonomi har vært vanskelig og til tider
turbulent. Landet sliter også med korrupsjon, høy arbeidsledighet og organisert kriminalitet.
Albania
var under osmansk herredømme 1468-1912, deretter selvstendigrepublikk, monarki fra 1928, under italiensk og senere
tysk okkupasjon 1939-44, og folkerepublikk 1946-91.»
Romanen
starter slik:
«Det er landet der man aldri dør.
Styrket av endeløse timer til bords, grundig overrislet med druebrennevin, desinfisert
av chiliene i de deilige, allstedsnærværende olivenene, blir kroppene våre her
så hardføre at de kan motstå alt.
Ryggraden er av jern. Du kan gjøre
med den som du vil. Skulle den skades, kan det alltids fikses. For ikke å snakke
om hjertet. Du kan proppe det med fett, det kan rammes av infarkt, nekrose
eller blodpropp og jeg vet ikke hva, men det banker majestetisk videre.
Vi er i Albania, her mener man
alvor.»
Hovedpersonen
i romanen er en jente – navnet endres underveis. I første delen av romanen bor
hun sammen med den vakre moren, farmor og en tante på den albanske landsbygda
under kommunistperioden.
«Men det finnes ting som dette folket
er langt mer opptatt av enn døden. En av disse er så godt som midtpunktet i deres
eksistens. Jeg overdriver ikke. Det dreier seg om horeri, kvinner som knuller
rundt.
Se hvordan dette emnet oppsluker
dem, setter hjertene deres i brann (hjerter som rett nok er svært
lettantennelige), se hvilke feberfantasier og vanvidd det leder til! Det er det
ene, livsviktige spørsmålet som opptar gamle og unge, dannede og udannede, høy
og lav.
Det finnes regler som oppstår
naturlig i et folks tankegang, som bladene på en plante, så å si. Hos oss
hviler disse reglene på en eneste grunntese: En vakker jente er en hore, mens
en stygg en - stakkars liten! - er det ikke.
I dette landet må en jente passe
nøye på sin «ubesudlede blomst», for mens «en mann vasker seg med et stykke såpe
og blir som ny, blir en jente aldri ren, ikke om havet selv vasket henne!»
Hele det enorme havet.
Når mannen var borte, på
tjenestereise eller i fengsel, pleide man å si til kona at det ikke ville være
dumt om hun fikk sydd seg igjen litt «der nede», slik at hun kunne overbevise
ham om at hun hadde ventet på ham og bare ham, og at hans smertelige fravær
hadde gjort mellomrommet mellom lårene hennes enda trangere (ektemenn i dette
landet har et svært velutviklet sans for privat eiendom).»
Jenta
elsker sin mor. Faren har hun et avmålt forhold til. I begynnelsen av historien
er han i fengsel, det heter seg at han er politisk fange. Men ingen vet hva han
er dømt for – rettsaken ble holdt bak lukkede dører. Etterhvert flytter jenta
og moren til mormor og bestefar.
- Vi hadde det virkelig bra da
italienerne var her, ikke noe av den fattigdommen vi lever i nå, ah, det var en
fin tid! I dag får jeg ikke engang lov til å utøve yrket mitt . ..
- Hvordan kan du si noe sånt,
bestefar, så lenge du har lyst, er det klart du kan arbeide, og advokater har
man jo alltid bruk for. Gå til rådhuset, krev å få jobben din tilbake, så får du den nok.
- Men jeg er ikke dommer, for
pokker, jeg er forsvarsadvokat, og det yrket eksisterer ikke lenger, takket være
Kommunistpartiet. Partiet sier at du aldri blir uskyldig dømt, altså trenger du
ikke forsvarsadvokat. Partiet forsvarer deg, via dommeren de har utnevnt.
Hvilken absurd tid vi lever i ! , så fortsetter han som han pleier å mumle om
ting som ikke interesserer meg noe videre...»
Jenta har bøkenes verden å flykte inn i:
«I mellomtiden hadde jeg oppdaget
det som skulle gi meg næring. Bøkene. Jeg leste til jeg var utmattet, til øynene
gikk i kryss, og noen ganger helt til mamma kom tilbake: Hvis jeg ikke var rask
nok til å gjemme vekk boken, ble den tatt, beslaglagt og låst vekk i skapet.
Det var den verste straffen man
kunne ilegge meg: Å hindre meg i å lese var å hindre livsstrømmen i meg.»
Jeg likte
den knappe stilen i boken. Uten noe språklige fiksfakserier får jeg helt klare
bilder av livet til jenta, ulike hendelser og samfunnet hun er en del av.
Jeg blir lettere sjokkert over noe, og ler av andre deler av fortellingen. Jeg
er enig i en av anmelderne som siteres på bokomslaget:
»Vorpsi spinner sammen gamle
landsbyfortellinger, barnslig naivitet og skarp ironi og gir sitt hjemland en
god del nådeløse stikk.»
Så enkelt kan en med få ord skape klare bilder, som dette øyeblikksbildet:
«Nattens regn har etterlatt damer i
hagen. Naboens katt mjauer, jeg ser speilbildet av snuten dens i sølepytten
mens den drikker.»
Det norske forlaget beskriver romanen slik:
«Landet der man aldri dør» forteller
om en intelligent og nysgjerrig jente som er i ferd med å oppdage verden
rundt seg – ikke minst bøkenes fantastiske verden. Men det er ikke lett å
ta vare på drømmene i et land der diktaturet griper inn i folks liv på
hensynsløst vis, og der dype kjønnsforskjeller gjennomsyrer samfunnet.
Faren blir sendt i straffekoloni i fjellene. Tanten spår at jenta vil bli
en hore. Mennene sitter på kafé og sikler frustrert etter kvinnene, som de
på samme tid begjærer og forakter. Partifunksjonærene preker moral
samtidig som de grådig utnytter de svake. Men selv i «landet der man aldri
dør», der alt som betyr noe er hvordan de andre ser deg, nekter den
ukuelige heltinnen å gi opp."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar