Britt Karin Larsen: Før snøen kommer / Farmors hus - Unni Wilhelmsen

Cappelen Damm beskriver innholdet i romanen slik:

«Før snøen kommer er Britt Karin Larsen fjerde bok i den kritikerroste serien om folket på Finnskogen, om skogsfinnene fra området mellom Hedemark og Värmland på attenhundretallet. Sentralt i denne boken er et bryllup som holdes på Mostamägg, der Taneli og Linas datter Anna gifter seg med Hildas sønn Lars. På Mostamägg samles så å si alle fra Finnskogen og festen sår både nye spirer samt tar dramatiske vendinger.»

En dør blir låst i farmors hus

Det siste vers i siste blues

En rynket utslitt kropp skal gå til hvile for godt

Hun var en fredens enke, pyntet i grått.

Ingenting har hun fått

Verset over er fra Farmors hus – en sang som ble fremført av Unni Wilhelmsen på TV 2. De som har lest romanen Før snøen kommer av Britt Karin Larsen forstår kanskje hvorfor jeg tenkte på sangen etter at jeg hadde lest ferdig romanen. Romanen ble utgitt i 2012, er på 457 sider og jeg har lånt boken av biblioteket.

Å oppsummere leseopplevelsen etter å ha lest romaner i denne serien er vanskelig. Vanskelig fordi det er så mye fint en kan skrive. I bøkene er det så mye fin poesi i språket at det er bare å bøye seg i støvet. I fortellingen kan vi lese om Marit som veve ryer som gjør at folk som kjøper dem opplever at de går på regnbuen. Britt Karin Larsen skriver i regnbuens språk – det er så vakkert og fargerikt. Et eksempel:

«Slik et menneske får flere sider og farger når man blir kjent med det, blir skogen også en annen når man nærmer seg den, da blir det blågrå man så fra avstand lysegrønt, mørkegrønt, okergult, brunt, da får det fjerne nærhet og liv, det knekker i kvister, det tasler i mose og løv, det rører seg under hendene dine av jordas minste skapninger som ikke er redde for mørket når det kommer, så hvorfor skulle du selv være det?»

Privat foto

Et annet eksempel:

«Det tasser av nakne føtter eller føtter i myke neversko på stiene, der folk bærer lauv til dyra eller bark til å blande i mel, eller et kjøkkenbord bundet fast på ryggen, om det er flytting det er snakk om, en kan ikke gå fra kjøkkenbordet. «

Fattigdommen er der hele tiden, og den kan aldri bli vakker. Men den blir ikke beskrevet på en skitten og vulgær måte. De som bodde i Finnskogen var avhengig av naturen. Bøkene åpner opp øynene våre for andre sider av vår tids nøye kontrollerte tilværelse. Kraften og mystikken som er i naturen.

Men det er karakterene Britt Karin Larsen har skapt som gir romanene liv. Som vi følger fra de blir født til de dør. Noen forsvinner for en periode for så å komme tilbake. I romanen Før snøen kommer er det et generasjonsskifte.

En av de som forsvinner ut av historien er Noppi-Mattis:

«Mange forstår Noppi-Mattis, som nærmest har bare en jordkoie han kan kalle sin, at han nesten aldri er hjemme, men vandrer mellom torpene og tilbyr sin hjelpende hånd der det trengs. Likevel er det slik at selv han lengter tilbake til det han kaller hjem, især når han har vært hos kvinnfolk med sterke ønsker om å forandre ham, gjøre ham om til en annen.

- Nå må du kaste den gamle frakken din! kan det lyde. - Og se til å få deg en annen hatt!

Han prøver gjerne å ta det med godt humør, først, og kan spøke tilbake at hun for sin del bør få seg en mindre kjeft, men slikt kan kanskje gjøre det enda verre. Så da er det bedre å ta sin hatt som ikke er bra nok og gå, for urettferdig og slem mot kvinnfolk har han aldri vært, og aldri løftet sin hand mot noen av dem, og ikke vil han risikere å bli så irritert at han kunne tenkes å gjøre det heller.»

Her er han på vei gjennom skogen til bryllupet til Lars og Anna:

«Her er så vakkert, en sommerfugl kommer også dansende for å muntre ham opp, men han føler seg ikke bra, han må visst legge seg nedpå litt, han som nesten aldri har lagt seg ned midt på dagen, uten å være full.

Privat foto

Er det nå det skal hende, kanskje? Er det nå det behager den Herre Jomala å la ham få hvile for alltid? Så er det godt at han ikke har noe uoppgjort med noen, og at det siste kvinnfolket som mislikte både hatten og frakken ikke vil savne ham for stort annet enn det han dro til huset som hun kunne drøye melet med. Det gjerdet han skulle ha reparert for henne rakk han ikke å ordne med, men hun finner nok en annen, det er nok av dem som reker rundt og prøver å gjøre seg nyttige, prøver å være en som kvinnfolk får lyst til å være god mot. Hva denne siste angår likte han egentlig katten hennes bedre, den strøk seg mot buksebeina hans og kjeftet aldri.»

Det er endringer på gang. De unge flytter bort. Anna og Lars til Christiania. Daniel emigrerer til Amerika. Det finske språket er på vei til å bli borte. Storkapitalen kjøper opp skogen. Kortsiktige gevinster, og de som solgte skogen ser resultatet: snauhogst. For noen er alkohol et stort problem. 

Lina har to store ønsker: å lære seg å lese og å kjøpe en hest til Taneli. Men det er alltid så travelt og så mye å bruke de få slantene de klarer å legge til side på. 

«Lina ligger og tenker på dette, at derfor skapte den Herre Jomala ørene, for at en skal bli klokere, og ikke mer underkuet, og for at en skal kunne skille mellom lyder, når de varsler fare, eller bare er til fryd, og likedan mellom menneskers ord, når de er av viktighet eller bare kan glemmes i neste sekund, eller ...»

Neste bok i serien er De synger i lauvet.

Unni Wilhelmsen synger Farmors Hus: