Zoya Pirzad: Vi venner oss til det

Foto: Ulf Andersen

Bøkene til den iransk-armenske forfatteren Zoya Pirzad var ukjent for meg før jeg så at det lokale biblioteket hadde fått inn romanen Vi venner oss til det. Utgitt på norsk i 2015 av forlaget Solum. Jeg har nå lest romanen og likte romanen så godt at jeg har notert meg romanen Lysene slukker jeg av samme forfatter som ble utgitt på norsk i 2011.

På bokomslaget står det at romanen jeg har lest og som er på 268 sider, er en lavmælt kjærlighetshistorie fra dagens Teheran, og at den gir et unikt innblikk i virkeligheten til iranske kvinner i dag. At romanen gir et bilde av kvinneliv i middelklassen, er vel neppe feil å skrive. Om romanen gir en riktig beskrivelse virkeligheten til en stor andel av iranske kvinner i dag er derfor ikke enkelt å han en mening om. Jeg håper det. Uansett er det fint å få andre bilder av mennesker som lever i Iran enn nyhetsinnslag der «massene» i Iran skriker død over «Ammerikka».

En sakprosabok jeg leste for noen år siden og kan anbefale er:

Iran våkner (Iran awakening)av Shirin Ebadi

En av hovedpersonene i romanen Vi venner oss til det er Arezu. Arezu har overtatt et eiendomsmeglerfirma i Teheran etter at faren døde. Hun er en travel forretningskvinne som har det økonomiske ansvaret for mange mennesker.  For de ansatte i firmaet, datteren Aye som går på universitetet og for moren Mah-Monir; supersnobben som Arezu kaller for kongsdatteren. Men hun tar også på seg ansvaret når en av de ansatte har problemer i privatlivet pga en bror som er rusmisbruker.

Som eiendomsmegler observerer Arezu hvordan gamle vakre bygninger forsvinner på grunn av entreprenører som kun har profitt som mål. De kjøper, river og bygger nytt. En av dem kaller Arezu for Granitt:

«Før det har gått en uke, kommer han til å ha revet det yndige huset. Og innen det har gått seks måneder, har han satt opp et høybygg med greske søyler. Gud vet hvilken farge granitten får denne gangen. Så synd.»

Arezu er skilt. Hun har vært gift med en fetter, Hamid, som moren plukket ut til henne. I noen år bodde Arezu sammen med mannen og Aye i Paris, men en dag fikk hun nok og reiste tilbake til Iran. Nå vil datteren flytte til Paris. Aruzu er skeptisk, men Mah-Monir støtter barnebarnet. Disse to er flinke til å bruke penger. Penger som Arezu må tjene inn.

Det dukker det en mann opp i livet til Arezu, Zarju. De møtes i forbindelse med et huskjøp. Et vakkert gammelt hus som Arezu ikke skal komme i klørne på Granitt. Som hun hadde kjøpt til seg hadde hun hatt penger. Her er de på visningen:

«Hun så seg omkring og fortsatte: «Hvis jeg hadde vært i Deres sted, ville jeg ikke ha forandret på noen ting. Bare malt...»

Så tilføyde hun raskt: «Hvis De liker huset, selvsagt.»

Zarju stirret på henne, og det virket som om øynene hans smilte. «Selvsagt, selvsagt. Får jeg lov til å gå en runde til?»

Hun skulle til å svare: «Selvsagt», men gjorde det ikke. I stedet sa hun: «Vil De ikke se hagen? Nederst i hagen ligger to værelser, med egen inngang fra sideveien og ...»

«Det har De allerede fortalt. Senere.»

Med hånden i lommen på de grå buksene slentret han plystrende mot kjøkkenet.

Hun betraktet mannen bakfra, presset sammen leppene og snudde seg mot vinduet. Hun ble stående og betrakte fjelltoppene som raget over hagemuren, deretter vinterblomstene, sharon-fruktene og bassenget. Plutselig kjente hun hvor trett hun var, misfornøyd og irritabel. Kvelden for hadde Aye gnålt igjen: «Alle vennene mine har reist herfra. Jeg er den eneste som er igjen på dette forbannete universitetet. Pappa sa at jeg ikke skulle tenke på utgiftene. Jeg skulle bare komme.» Så hadde hun snudd seg mot Mah-Monir: «Mormor, si noe du, da.» Og bestemoren hadde tatt barnebarnets parti: «Det jenta mi sier er fornuftig. Stakkars Hamid forsikret meg: 'Tante, ikke tenk på utgiftene.'» Mah-Monir hadde angrepet Arezu:«Hvorfor er du så sta?» Arezu hadde svart: «Når Hamid har fått ordnet med opptak, sendt flybilletten og garantert overfor myndighetene at han påtar seg utgiftene ...» Mah-Monir hadde avbrutt henne og hermet: «Garantert overfor myndighetene, garantert overfor myndighetene. Enda godt at du har lært noe av å jobbe i dette forbannete byrået.» Aye hadde mast på nytt, lagt hodet på mormorens skulder og grått.

Med blikket vendt mot fjellene, tenkte hun: «La oss si at Aye fortsatt bare er et barn og ikke skjønner stort, men hvorfor reagerer mor slik hun gjør? Har hun etter alle disse årene ennå ikke forstått at Hamids løfter bare er luftslott?» Hun betraktet vinterblomsten og besvarte sitt eget spørsmål:» Helt siden barndommen har Hamid tvunnet alle rundt lillefingeren.»

Shirin, en av de ansatte og venninne av Arezu, mener at Arezu skal finne plass til Zarju. Men det er ikke enkelt i det travle livet hun lever. Et annet spørsmål er om kongsdatteren og Aye vil akseptere Zarju.

Jeg synes det var mange fine og ulike karakterer i romanen, ikke minst altmuligmann og nysgjerrigper Naim i eiendomsfirmaet. 

Arezu kjører vanligvis bil dit hun skal. En busstur hun tar gir et bilde av kvinner som lever et annet liv enn de sterke kvinnene som er hovedpersonene i romanen. Som ikke nyter samme frihet. På bussen må kvinner sitte adskilt fra menn. Kvinner som sliter seg ut med store ungeflokker. Men for all del, dette er ikke en roman man blir deppa av å lese. Eller er politisk av noe slag. Morsom var den også innimellom. Rappkjeftede damer med ben i nesen.