Biografi: Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm

 

«Historien strekker seg over mange år; den involverer dramatiske og opprørende hendelser og mange mennesker — også noen som ikke har bedt om å involveres i et bokmanus. Vi har tatt hensyn til dette og tilbudt gjennomlesning til de det gjelder. Takket være Livs egen åpenhet og flere andre gode kilder har det vært mulig å gjøre rede for de viktigste hendelsesforløpene og årsakssammenhengene. Når jeg har skrevet ut denne fortellingen om Liv, har det likevel vært vel vitende om at det ikke kan bli noen fullstendig overlapp mellom tankene og følelsene til den «den litterære Liv» og mennesket Liv — som har levd og følt og gjort sine erfaringer, og som stadig lever der i huset i Lupinveien. Sistnevnte har likevel «gått god for» førstnevnte.»

Jeg hørte jeg om biografien om Liv Glaser i programmet Drivkraft 3.desember 2025;

«Liv Glaser har i mer enn 65 år vært en av Norges viktigste pianister. Nylig fylte hun 90 år, og hun markerte det med en ny plateutgivelse og en biografi om sitt eget liv. Et liv som inneholder internasjonal anerkjennelse og suksess, men også en dramatisk flukt fra nazistene under 2 verdenskrig.»

Samtalen var interessant, men enda mer interessant var det å lese biografien Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm. Selv for meg som kan lite om klassisk musikk. Den er godt skrevet, og som en biografi bør være er den er rikt illustrert med bilder der de passer inn i teksten.

 Forlagets omtale av biografien:

«Gjennom det siste århundret har Liv Glaser markert seg som en av Norges mest anerkjente og folkekjære pianister. Ved siden av sin lysende pianistkarriere har hun også satt dype spor som musikkpedagog og formidler.

I denne biografien tegner Marion Hestholm et nært og nyansert portrett av pianisten og mennesket Liv Glaser – en historie om en usedvanlig karriere, om sårbarhet og styrke i møte med en krevende bransje, og om musikken som et sted å høre til.

Liv Glaser ble født inn i et toneangivende musikkmiljø på 1930-tallet, som datter av fiolinisten Ernst Glaser og pianisten Kari Aarvold Glaser. Hennes oppvekst, fylt av kreativitet og musikk, var like fullt dramatisk – preget av krig, flukt og omveltning. I en tid der menn satt med definisjonsmakten, bygget Glaser en enestående karriere som pianist. Hun ble kjent for sitt klare og stilsikre spill, sin varme tilstedeværelse og en rekke kritikerroste Grieg-innspillinger. Allerede som 29-åring mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull og fulgte kong Olav på statsbesøk. Men midt i karrierens høydepunkt stilnet musikken. Konserter ble avlyst, og Glaser forsvant fra rampelyset. Hun måtte kjempe seg tilbake - til klaveret, og til seg selv.»

Christian Ringnes – Hemmeligheten bak et rikt liv

 

«Mor fortalte meg på dødsleiet at jeg som barn var en sart liten blomst som hun var redd ville knekke hvis det ble lagt press på den. Heldigvis overbeviste hun far om det samme, så de lot meg i fred. Jeg tror at det, samt følelsen av å være ubetinget elsket, var det som gjorde at båten bar.

Og fortsatt bærer.

I dag er jeg forbløffet over hvor bra det er gått med meg. Jeg kunne forblitt en innadvendt, ensom einstøing som sullet med mitt. Det er kanskje derfor jeg ofte tenker at jeg er et av de mest fornøyde mennesker jeg kjenner. Med lave forventninger er det lettere å bli fornøyd, selv for den som vil mye.»

Det er mange bøker jeg leser som er blitt omtalt på radio, dette gjelder også boken til Christian Ringnes: Hemmeligheten bak et rikt liv. Om oppvekst, ungdomsliv, livet som forretningsmann og privatliv.

Boken ble utgitt i 2025.  I en anmeldelse i DN leser jeg at «Christian Ringnes fremstår som litt for selvforelsket i egen suksesshistorie.» Det er jeg enig i. Det ble litt kjedelig innimellom. Men selv om boken er ikke noe mesterverk er den grei nok å lese for meg som liker å lese biografiske bøker. En smakebit til:

«Bortsett fra gener og egen innsats kan jeg takke blant annet rentefall og dyktige kolleger for selskapets vellykkethet. Eiendomsspar har nemlig hatt en aksjonæravkastning på vanvittige 16 prosent per år i over 40 år, noe som betyr at 1 krone som ble investert i 1984, har blitt til 378 kroner i dag. Jeg har jobbet hardt og mye for at vi skulle komme hit, noe jeg ikke klarer å slutte med. De gangene jeg prøver å trappe ned, føler jeg meg ganske enkelt ikke vel. Jeg spør meg stadig om hva og hvem som har skylden eller kan ta æren, for det, og kommer tilbake til det samme svaret: far.

Selv om han døde for mange år siden, søker jeg fortsatt etter hans usynlige bifall. På den måten lever jeg fortsatt i hans bilde. «

Forlaget omtaler boken slik:

«Hva skal egentlig til for å lykkes? Og hvordan når man toppen av norsk næringsliv uten selv å gå til grunne?

I Hemmeligheten bak et rikt liv avslører forretningsmann Christian Ringnes hvordan han omsatte sjenanse og dårlig selvtillit i oppveksten til eventyrlig suksess innen business. Boka tar oss med på innsiden, til forhandlingsbordet, spillet om de gode avtalene og kunsten å lykkes med eiendom. Det er fortellingen om hva alt har kostet, men også om hva alt har gitt – om evnen til å se muligheter, finne mening og til å lære av sine feil.»

Det kommer en pike gående – tre erindringsbøker Inger Hagerup skrev i årene 1965 - 1968

  

«Og nå sier jeg ikke mer,» avslutter Inger Hagerup sin vandring med leseren gjennom barndoms— og ungdomsminner fram til opptakten til det livslange samlivet med filologen Anders Hagerup. Dette ekteskap som hun tidlig i ungdom— men forsverget at hun noen gang skulle inngå, etableres i én setning: «Åtte dager deretter var vi gift.» Vi er kommet fram til 1931. Etter 26 år stenger erindringsforfatteren Inger Hagerup døra for sitt liv og blir gåtefull: «Det er vi fremdeles,» sier hun med en sveip over resten av sitt voksne liv. For her overtok lyrikeren Inger Hagerup.»

Sitatet over er fra etterordet i boken utgitt av Bokklubben i 1985 og som inneholder Inger Hagerups erindringsbøker Det kommer en pike gående (1965), Hva skal du her nede (1966) og Ut og søke tjeneste (1968). Når jeg kjøpte boken, husker jeg ikke. Heller ikke når jeg leste den første gang. Det var etter at jeg leste boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup., en bok som ble utgitt i 2003. Etter det har Inger Hagerup hatt en egen plass i hjertet mitt. 

Det ble et fint gjensyn å lese erindringsbøkene om igjen. Det er lenge siden jeg har gapskrattet så mye. Samtidig som det er mye alvor som ligger mellom linjene. 

Inger Hagerup ble født i 1905. Hun døde i 1985. De første årene av livet bodde hun sammen med moren, faren og en yngre bror i Bergen. Kort tid etter at faren ble forfremmet i firmaet han jobbet og de kan flytte inn i en ny leilighet, så dør han.

«Fem år og noen måneder gammel ble jeg kjent med to helt nye ord, som rimte sørgelig godt på hverandre. Det var enke — innskrenke. Og dessuten noe annet som virket skremmende usikkert: Fremtiden. Mor interesserte seg foreløbig ikke for noen av delene, og første etappe i denne fremtiden var at hun ble sendt hjem til sin far i Nordfjord sammen med de to faderløse.

Bestefar er uten sammenligning det snilleste menneske jeg har møtt i mitt liv. Han var enkemann og bodde sammen med sin ugifte sønn og en «taus» som hushjelpene ble kalt dengang, på et lite gardsbruk i en utbygd. Sitt egentlige levebrød tjente han som snekker, vegg— og rosemaler og grav— steinsinskriptør. Vi hadde jo vært der et par somrer før også, men det hadde bare vært noen korte uker. Familien hadde bestemt at nå skulle vi bo der til Marie kom seg litt - jeg forstod at også min mor var syk, hun led av noe som het sorg.»

Inger oppsummerer det første året hos bestefar slik:

«Et underlig år som liksom svever løst i luften. Antagelig har min bror og jeg aldri hatt det så fritt i vår barndom, verken før eller senere, som denne sommeren. Mor var lam— met, hun ante nesten ikke at hun hadde to barn. I timevis streifet vi omkring overalt omkring bestefars hus, oppe i rabbene, nede i fjæra, over hele hagen, alt var levende, ja, den sommeren opplevde jeg med kropp og sinn at naturen virkelig hadde sjel — fra den minste nikkende tiriltunge til den store gråsteinen ved enden av hagen, den som på underlig vis minte meg om bestefar.»

Seg selv beskriver hun slik:

«Jeg var et radmagert barn med tynt hår, blant mer velnærte slektninger gikk jeg under navnet Blålusa. Jeg var uendelig masete, ufordragelig seig når det gjaldt å holde fast på et emne jeg først var begynt på. Jeg hadde en ustyrtelig trang til å blande meg opp i alt mulig, meddele meg, gjøre meg gjeldende. Men det nyttet bare ikke. Min elskelige bror som aldri stakk seg frem, fikk likevel alle blomstene. Slik var nå engang verden innrettet. Forøvrig var han min beste tilhører og en glimrende villig lekekamerat, det var aldri nei i hans munn, men så var han ikke mer enn tre år heller.»

Det idylliske oppholdet tok slutt for «enken og de faderløse»;

«Utpå vårparten ble det forventet at mors sorg hadde gitt seg litt, så hun kunne ta seg sammen og begynne å tenke på denne fremtiden alle snakket om. Mine to driftige morbrødre var i full sving med å legge planer for henne om hvordan hun på beste måte kunne tjene sitt brød, nå forsørgeren var falt fra. Mor kunne lage god mat, dessuten hadde hun jo den nye leiligheten, som hun ikke hadde sagt fra seg. Den var altfor dyr i hennes stilling, men kanskje kunne den bli en inntektskilde. Stuen kunne jo leies ut. Endeløse diskusjoner, prek og snakk. Mine onkler gikk fram og tilbake, ropte i munnen på hverandre, var uenige om ditt eller datt. De sterke sikre stemmene slo mot hverandre i luften: Slik og slik og slik og slik! — Nei, langtifra! Slik og slik og slik og slik! Mors stemme ble helt borte mellom all denne sterke lyd, dessuten var hun alltid enig med siste ærede taler. Men én ting ble slått fast. Denne fremtiden — hva det nå måtte være — lå i Bergen.»

Vi følger Inger på sin vei i livet der bosted og hva Marie skulle jobbe med ble bestemt av velmenende slektninger. Det er mye et følsomt og trassig barn måtte bite i seg. Følsomheten og trassen en kan kjenne igjen i diktene til Inger Hagerup. Den lille kjernefamilien var med i en storfamilie. Ser en på tiden hun levde i og det at faren forsørgeren døde tidlig, var Inger et privilegert barn. Inger skal oppleve at en tante som det ikke er knyttet så mange gode minner til, skal være den som trekker i trådene for at Inger kan begynne på middelskole og gymnas. Men ingen kan ta fra henne den sårheten hun opplevde i barndommen av å være en av de to «faderløse» i familien. Som var med å forme henne som menneske.

Klaus Hagerup skriver bl a dette i boken Alt er så nær meg om mormoren Marie og Ingers forhold til moren som bodde hjemme hos dem. Han (Helge) var broren til Klaus:

«En gang kom han ut på kjøkkenet mens mormor satt og leste i en bok. Å lese var omtrent det mest unyttige hun kunne tenke seg, og særlig imponert var hun vel heller ikke av dem som skrev alle disse bøkene. Det kom endel av dem på besøk hjem til oss, og de kom med et sus av banning, røyking, klining, krangling og fyll. Mormor var meget tålmodig, og sa ikke stort, men det må ha stormet i henne.

Da Helge kom ut på kjøkkenet var hun som et lyn med boka under forkleet. Hun gikk alltid med forkle over kjolen. Bestandig klar til å gjøre sin plikt Hun visste det var for seint. Helge hadde sett boka. Hun tok den fram og la den på bordet. Det var De dødes tjern av André Bjerke. Mormor rødmet og slapp ut en bølge fra sitt eget hemmelige tjern: «Den er jo så fryktelig spennende!»

For mormor var det en forferdelig, men kanskje også vidunderlig tilståelse.

På Slagnes hadde hun fått tak på en strikkemaskin og arbeidet med den når hun ikke stivet hvitetøy for bygda. Hun hadde en seighet i seg som sikkert ikke ble mindre av at så mye av livet hennes var lagt i hendene på brødrene. Hun skulle gjøre opp for seg. Hun skulle være nyttig. Det lå en trass dypt inne i Marie Halsør. Hun lot seg lede, men aldri drive. Hun mistet aldri selvrespekten.

For mor må det ha sett annerledes ut. Mormor var alt det mor ikke ville være, hun gjorde alt det mor aldri gjøre.

Inger kom til Slagnes fra Askvold, men hun kom ikke fra kafeen i kjelleren. Hun kom fra bøkene i etasjen over, og hun flyttet såvisst ikke til stivetøy og strikkemaskin. Hun var en tiårig jente som langsomt begynte å oppdage seg selv, og på Slagnes begynte hun for alvor å skape seg den drømmen som skulle forfølge henne livet ut: Bort, bort!

Samtidig var mormors tilværelse der hele tida, som en anklage som for alt jeg vet, ikke engang var stum, og Inger begynte å utvikle den trassen og den dårlige samvittigheten som seinere skulle komme til uttrykk som dype motsetninger i diktene hennes.»

Enken og de faderløse; 

Biografi: Roald Dahl Grensesprengeren av Øivind Bratberg

 

«Å lese en forfatters liv gjennom bøkene han har skrevet, er en farlig øvelse. Først og fremst står man utsatt til for overivrige tolkninger: Han tenkte åpenbart slik, for han skrev det jo. Det er så mye man kan få til å passe til et prisme som er ferdig innstilt, et bestemt perspektiv på et liv som i realiteten — uten unntak — er mer komplekst. Alle biografier over skjønnlitterære forfattere balanserer mot denne risikoen. Hva de har skrevet i ulike livsfaser, antas å speile en livsverden og dens karakteridealer. For forfattere av fantasifulle barnebøker åpner muligheten seg for allegorier og fabelfigurer som forsterker bestemte karaktertrekk som forfatteren åpenbart har ønsket løftet frem. Men å sette likhetstegn med ham er åpenbart for enkelt. For Roald Dahl var verken Willy Wonka, den fantastiske Mikkel eller Dannys far i fasanjakten. Alle tre skikkelser avslører imidlertid sentrale trekk ved utsynet over livet han hadde da bøkene ble skrevet.»

Hvorfor leste jeg aldri bøker av Roald Dahl da jeg vokste opp har jeg tenkt mye på underveis i lesingen av den interessante biografien som Øivind Bratberg har skrevet og som ble utgitt i 2016: Roald Dahl Grensesprengeren.

Var det barnelitteraturens portvoktere, bibliotekarer og lærere, som de beskrives i boken og som var negativt innstilt til hans barnebøker, som er årsak til at jeg ikke kan huske Roald Dahls bøker fra skolebiblioteket og det lokale biblioteket.  Det blir bare spekulasjon fra min side. Samtidig er det mer enn merkelig at jeg, som leste som så mye at jeg etter hvert måtte lese voksenlitteratur for å stille min «hunger» etter bøker, ikke kan huske bøker av Roald Dahl.

 Novellesamlingen Et hode kortere og andre hårreisende historier (Someone Like You), som ble utgitt i 1953 og på norsk første gang i 1955, har jeg notert meg for lesing.  

Forlagets omtale:

«I 2016 var det hundre år siden Roald Dahl ble født. Denne forfatteren med norske foreldre er kjent for alle som har vært gjennom barnelitteraturens klassikere, og andre vil kjenne ham som grøssernovellenes mester fra etterkrigstiden. Men mennesket Dahl er lite kjent for norsk offentlighet. Det var et liv fylt av motsetninger.

Outsiderstatusen var en rolle Roald Dahl dyrket bevisst og som han brukte til å utvikle en barnelitteratur med uvanlig bitt - ofte bisarr og brutal, alltid på barnets side. Han var sterkt preget av opplevelsene i skole og flyvåpen og næret den skepsis overfor autoriteter som bare britisk kostskoleliv kan skape. I løpet av sitt eget voksenliv ble han gang på gang truffet av personlige tragedier som formet både livssyn og litteratur. Men han beholdt også et sentimentalt syn på verdisettet han selv gjenkjente hos barn: det ærlige, rene og barnlige. Roald Dahl - grensesprengeren går opp stiene i Roald Dahls liv og spør hvilke ideer han målbar og hvordan hans liv og forfatterskap kan forstås i dag.»

Stormen En biografi om Edvard Munch av Ivo de Figueiredo - bind 1

 

«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»

 Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien. 

Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.  

Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen.  Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.

«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «

På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:

 

«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «

 På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:

«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»

 Forlagets omtale:

«Edvard Munch er ikke bare Norges største kunstner, men også den eneste som har erobret en plass i den globale kulturen. Stormen forteller historien om en bråmoden kunstner som etter å ha satt Kristiania på hodet med grensesprengende malerier, inntar det europeiske kontinentet som en provinsiell kraft fra nord. Første bind følger Munch fram til 1902. Etter en oppvekst preget av sykdom og farsopprør fikk han sitt gjennombrudd med Det syke barn i 1886. De neste årene fartet han rastløst mellom Norge, Tyskland og Frankrike. Fra han tok opp penselen, levde Munch livet som i en storm der kunsten gikk foran alt. Det fikk kvinnene som elsket ham merke. Det samme gjorde familien han hele livet flyktet fra, men uten at han noen gang brøt nervebåndene som bandt dem sammen. I Stormen. En biografi om Edvard Munch har Ivo de Figueiredo gjennomgått kjente og nye kilder og skrevet et nært og storslagent portrett av den gåtefulle kunstneren og hans tid.»

 

Katti Anker Møller Å bestemme over livet – Hege Duckerts gode og interessante biografi er grunnlag for filmatisering

 

«Utover på 1800-tallet er borgerskapets kvinneideal blitt stadig snevrere. I embetsmannsstaten er det vokst frem en politisk og kulturell offentlighet, stort sett forbeholdt menn. Dannede piker skal være myke og føyelige, de skal anstrenge seg for å behage. Ynde er den viktigste kapitalen på ekteskapsmarkedet, og unge piker av god familie blir gjerne beskrevet i forskjønnende ordelag. Men når det gjelder Katti Anker, kan alle se det med egne øyne, særlig mødrene som har en sønn i passende alder. De sjenerer seg ikke for å mønstre henne fra topp til tå, slik mennene deres vurderer hopper på hestemarkedet. Noe av det første Katti beskriver i dagboken sin, er tyngden av andres blikk.»

Dersom en eller flere filmskapere ikke ser grunnlag for et drama om livet til Katti Anker Møller og hennes samtid slik det er beskrevet i Hege Duckerts bok, da forstår jeg ingenting.

Jeg hadde ikke hørt om Katti Anker Møller før jeg leste biografien Katti Anker Møller Å bestemme over livet. Biografien ble utgitt i 2023 og er den beste biografien jeg har lest på lenge. Det at forlaget har valgt å legge inn bilder der de naturlig høre hjemme, ikke bare i en «klædd» midt i boken, det gjorde historien ekstra levende.

Forlagets kortversjon av biografien:

«Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Dette er den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.»

 

«Da Bjørnson fikk se Katti Anker som baby, kalte han henne «en ny liten Mix». Blikket er skarpt under et par fint buede øyenbryn. Men som fjorten år gammel pike i 1883 vet Katti å slå øynene ned og tie stille når det forventes av henne. Det gjør det nesten hele tiden, så hun trekker seg ofte inn i seg selv.»

Men Kattie har noe mer i seg enn å være attraktiv som koneemne:

 

«Under fasaden ulmer det en sterk vilje i henne, så sterk at den bekymrer moren. Har de oppdratt henne for liberalt? Selv i puberteten opptrer hun med selvsikkerhet. Mens søstrene tumler trette i seng, blir hun sittende oppe alene for å tenke og skrive dagbok. Ella er impulsiv, Karen er forsiktig, mens Katti har både sinnsro og handlekraft.

«Det blir vel noe merkelig av deg en gang i tiden», skriver Karen til henne fra Danmark. Hun mener det er noe helt spesielt med søsterens karakter: «Undertiden gyser jeg om natten og tenker at du er altfor god.»

Det er ikke mye som står her på Wikiepedia om moren til Katti. Mix Anker. Annet enn at hun var høyskolemor for Norges første folkehøyskole Sagatun, som hun drev sammen med ektefellen Herman Anker. Heller ikke om Sagatun og etter hvert familien økonomiske ruin. Begge deler får man kjennskap til i biografien. Det var Katties observasjon av morens fortvilte situasjon som dannet grunnlaget for Kattis kamp senere i livet.

 

«Hverdagen likner ikke mye på det livet Mix ble forespeilet da hun atten år tidligere flyttet til Norge som misjonær for den glade, grundtvigianske kristendommen. Planen var at hun skulle synge for bondestudentene og gi dem sans for skjønne kunster, ikke at hun skulle henge over regnskapsbøkene. Familiefotografiet fra denne tiden viser en tynnhåret, hulkinnet mann og en blek, innsnørt kvinne med noe foruroligende, nesten vilt i blikket. Paret virker eldre enn de er: han førtitre, hun tre år yngre. De burde stå i livets fulle blomst, men begge er i ferd med å visne.

 

For Mix Anker er det ikke bare tapet av skolen som tynger. Fra hun var tjue år, har hun gått nesten sammenhengende gravid. Ni barn har fått det fornemme Anker-navnet. Åtte lever: Frede, Alf, Karen, Katti, Ella, Peter og «de små», Ida og Nils. Minstegutten fylte fem ved juletider. Alle fødslene har fratatt fru Anker både kreftene og motet. Nå biter hun negler, og håret har begynt å gråne. Søvnen er blitt borte, og ofte galopperer hjertet vilt i brystet. Humøret svinger mellom troen på at Gud vil ordne alt til det beste, og en voksende depresjon.»

 Katti og moren Mix hadde et tett og godt forhold hele livet:

«Katti er morens yndling. Mix anser denne datteren som en personlig gave, skjenket henne «til trøst fra Gud». Katti ble født da eldstesønnen fikk sin diagnose, og Mix var på randen av sammenbrudd. Med Katti følger det en egen beroligende glede, en balsam for Mix' urolige sjel. Hengivenheten mellom mor og datter er synlig for alle. Om ettermiddagene kan man se dem sitte sammen på en benk i fortrolig samtale om livets store spørsmål. To mørke hoder tett inntil hverandre, den unge i hvit kjole, den voksne i svart. For Katti er det som om hele hagen lyser når moren er til stede. Mix innprenter stadig at Katti skal leve i pakt med Guds ord. Sann kristendom betyr en kysk livsstil, sier hun. Datteren, som har fått så mange gaver, må gi åndsrikdom og skjønnhet tilbake til verden. Mellom formaningene legger moren inn noen betroelser. I hverdagen er det mye som plager henne.

    «Jeg har ofte en følelse av at jeg har fått vinger til å fly med — langt opp over det usle», hvisker hun. «Dog har jeg landet feil.»

Da moren blir gravid med det tiende barnet som førtiåring, er det ikke bare moren som er fortvilt. Fjortenåringen Kattie tar dette tungt og legger skylden på faren. Hvorfor tar han ikke hensyn? skriver hun i dagboken. Ser han ikke alt moren har å stri med? Hvorfor utsetter han henne for nok et svangerskap? Fødselsskrikene skal enda en gang ryste Katti, og redselen for å miste moren er der. Jenta som blir født gir Mix til den barnløse søsteren Ida, og gjør aldri noe forsøk om å få henne tilbake til Sagatun.

 Katti er som moren var før Mix ble tynget ned agraviditetene; egenrådig, viljesterk og levende opptatt av det som skjer i politikken og litteraturen. Hun vil ikke følge datidens råd for hvordan en jente skulle oppføre seg: 

«I Kattis miljø får sønner mer frihet jo eldre de blir. Døtre får stadig mindre. De skal tie og vente på å bli giftet bort. Borgerskapets barn oppdras etter idealer fra filosofen Jean-Jaques Rousseau. Han skiller skarpt mellom kjønnene, som han mener har stikk motsatte egenskaper. For gutter, som skal bli selvstendige og handlekraftige, skal oppdragelsen baseres på frihet, og ikke straff. Men jentene hele livet skal være «underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg.»»

 Biografien er interessant, og det er spennende å lese om Kattis vei gjennom livet. Det er provoserende å lese om hvor lett de privilegerte tok på de dårlige levevilkårene mange levde under. Selv om Katties liv ikke alltid var like enkelt, var også hun privilegert. Men det innså hun og brukte mesteparten av sitt voksne liv for å jobbe for bedre vilkår for ugifte mødre, rettighetene til barn født utenfor ekteskap, fødselshjelp, prevensjon og abort. Hun hadde mange motstandere og opplevde mye hets, herunder fra Sigrid Undset og Knut Hamsun. Selv fikk Katti tre barn, herunder to døtre som fikk utdannelse som Katti ikke fikk. Og hun hadde en ektefelle, Kai Møller, som var en god støtte i kampene hun stod i.

Jeg blir stum av beundring når jeg leser om kampen til Katti Anker Møller. Måtte mange lese denne biografien.

 

Monet av Henri Lallemand – en bok med fokus på Monets kunst

Det er utgitt mange bøker om  den franske maleren Claude Monet, hans liv og kunst. Boken Monet av Henri Lallemand som ble utgitt i 1994 og på norsk i 1998, kjøpte jeg på et loppemarked i høst. Den er i et stort format og inneholder mer enn 100 av Monets bilder. 

Det jeg ikke kjente til er at Monet hadde forkjærlighet for de kalde vintermånedene. Maleriet over som er en malt kopi av Monets Skjære, kjøpte jeg for en del år tilbake. Skjære som Monet malte i 1871 er utstilt på Musee d’orsay i Paris og beskrives slik i boken:

«Denne livløse snescenen er gitt liv ved fuglen på haveporten og aftensolens gylne glød. Skyggene fra muren skaper en livlig rytme i denne symfoni i hvitt."

 

Fra bokomslagets beskrivelse av Monet:

«Claude Monet (1840-1926) hadde mange roller i løpet av sitt lange liv, fra hans tid som kunstnerbohem i Paris i de tidlige år, som leder av impresjonistbevegelsen i 1870-årene og dl han i høy alder levde som patriark og skaper av den vidunderlige haven i Giverny. En biografi om Monet er på mange måter en gjennomgang av impresjonismens historie. 1 1860-årene sendte alle yngre malere i Paris sine bidrag til den årlige Salongen. Arbeider som ble vurdert som uortodokse ble vanligvis avvist. Ikke desto mindre malte de, også Monet, med tanke på utstillingen, siden det var den eneste relevante måten å få anerkjennelse på. I 1866 ble to av Monets arbeider akseptert av Salongens jury.

Sammen med Pierre-Auguste Renoir og Edgar Degas, var Monet en av organisatorene til den første impresjonistutstillingen i 1874. Blant de utstilte malerier av også Monets Impression: soleil levant, som kom til å gi bevegelsen dens navn. Utstillingen var ingen suksess, det samme var andre forsøk på å oppnå salg og anerkjennelse.

Monet gav imidlertid aldri opp impresjonismen. Han forlot det parisiske miljø, og begynte å male mer landlige miljøer. For Monet var impresjonismen en nasjonal fransk stil, og han benyttet gjerne motiver som poengterte det franske, som den gotiske katedralen i Rouen, naturperler i Normandie og Bretagne og nasjonale festdager.

I november 1890 kjøpte Monet et hus i Giverny. Det var her han malte sin vidunderlige serie malerier av vannliljer. Ved Monets død i 1926 var hans arbeider kjent over hele verden, og hadde influert en ny generasjon kunstnere. I dag er fortsatt Claude Monet av de største navn i malerkunstens historie.»

  

Biografi om Picasso: Mester og vandal av Arianna Stassinopoulos Huffington

 

«Kjensgjerninger har en egen autoritet. Men de alene er ikke nok til å bygge opp en biografi. De må veves sammen med en hel del overbevisninger, følelser og tanker som mer eller mindre ubevisst uttrykker forfatterens livssyn. Jeg har hele tiden lagt an på å være meg dette bevisst. Under skrivingen av Picassos historie har jeg latt meg lede av en notis jeg en gang fant stukket inn i en fransk bok. Jeg oversatte den og har hatt den stående i glass og ramme på mitt skrivebord. Jeg følte etter hvert at det var Picassos personlige instruks til meg: Det som det kommer an på, er at du skriver om en mann som om du malte ham. Jo mer av deg selv du legger i det, jo mer du klarer å forbli deg selv, desto nærmere kommer du sannheten. Forsøker du å være anonym — på grunn av hat eller respekt — gjør du det verste du kan gjøre, du prøver å forsvinne. Du må være til stede, vise mot; først da blir det interessant, først da skaper du noe.»

 

Jeg har i tidligere vedlegg skrevet om at jeg var på Picasso-museet da jeg var i Paris i sommer, og hvor overraskende fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så. Nå har jeg lest en biografi om Pablo Picasso (1881- 1973) som ble utgitt i 1988: Picasso Mester og vandal av Arianna Stassinopoulos Huffington. Like overrasket som jeg var over hvor fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så på museet, like overrasket ble jeg å lese biografien. Overrasket ble også forfatteren, fra forordet som starter slik:

 

 

«Overraskelse er et viktig særmerke ved Picassos kunst, og overraskelse var det jeg hyppigst følte mens jeg arbeidet med denne boken. Som så mange andre i min generasjon er jeg oppdratt til å betrakte Picasso som den mest fantastiske, den mest respektinngytende, den mest originale, den mest allsidige, den mest innflytelsesrike, den mest forføreriske og helt sikkert den mest forgudede kunstner i det 20. århundre. Etter en dag på den store retrospektive Picasso-utstillingen i Grand Palais i 1980 gikk jeg til fots gjennom gatene i Paris. Jeg var nødt til å bevege meg litt for å klare å suge inn den voldsomme kraftstrømmen som hadde veltet inn over meg fra de nesten tusen Picassoene som fantes på utstillingen: malerier, tegninger, skulpturer, trykk, keramikk. Legenden om Picasso som trollmann og tryllekunstner var til fulle bekreftet. Men dypt under all beundringen og min fysiske tretthet ulmet en følelse av uro.»

 

To år etter den retrospektive utstillingen begynte jeg arbeidet med boken. Etter fem år — med utallige overraskelser underveis — sto legendens Picasso for meg omtrent som drømmehelten i et kjempemessig narrespill, sammenlignet med den Picasso jeg i mellomtiden hadde lært å kjenne, og som jeg har forsøkt å gjenskape i boken. Jeg følte meg nesten som Henry James da han sto overfor «en hard og glansfull edelsten (  som funklet og skalv og smeltet hen. Det som i det ene øyeblikk så ut som bare overflate, ble i neste nå til bunnløst dyp». Mannen som i det ene øyeblikk var et enestående geni, ble i det neste en sadistisk manipulator. Det virket som om et liv ledet av brennende lidenskap for malerkunsten, for kvinner, for ideer, plutselig ble til historien om en mann som ikke kunne PICASSO elske, som bare var oppsatt på å forføre, uten tanke på kjærlighet, en mann som ikke engang var drevet av begjæret etter å eie, men hadde en tvangsmessig trang til å ødelegge. «Jeg tror jeg kommer til å dø uten å ha elsket,» sa han en gang. I realiteten var det denne kampen mellom skaperinstinkt og ødeleggelsesdrift som var den innerste kjernen i hans liv, og det er denne kampen som er hovedtemaet i min bok. Vitnesbyrdene om den skapende Picasso er mangfoldige og gloriøse. Hans frodige skaperkraft er legendarisk. Med sine bilder og sine vyer satte han sitt merke, ikke bare på kunstens verden, men på hele det 20. århundre. Men det som vitner om ødeleggeren Picasso, er preget av tragedie: selvmordet til hans annen kone og til sønnesønnen og Marie-Thérese Walter, som gjennom mange år var hans elskerinne, hans første kones psykiske forfall, de nervøse sammenbruddene til Dora Maar, den strålende kunstnerinnen som han levde sammen med i «Guernica»tiden. Alle figurerer de på den lange listen over ulykker blant dem som kom for nær det destruktive nedfallet fra hans personlighet. Under arbeidet kom jeg — til å begynne med motvillig — over en god del nye eksempler på ødeleggeren Picasso, under de hundrevis av intervjuer jeg selv eller mine medarbeidere hadde i Paris, Barcelona, Sør-Frankrike eller andre steder hvor vi fant mennesker som hadde kjent Picasso mens han levde, og som utilsiktet, eller fordi de ikke hadde latt seg forblinde av myten, avslørte fakta om geniets mørke sider.»

 

Biografien starter slik:

 

«Han var død da han ble født — det trodde de i hvert fall. Han pustet ikke, og det var ingen bevegelse å se hos det guttebarnet som Dofia Maria Picasso de Ruiz fødte natten til 25. oktober 1881. Etter forgjeves anstrengelser for å få liv i barnet, etterlot jordmoren til slutt den livløse kroppen på et bord for i stedet å ta seg av Dona Maria. Don José Ruiz, mannen til Dofia Maria, og de mange av familien som hadde møtt opp for å være til stede ved fødselen, ga opp barnet som dødfødt. Men ikke slik med Don Salvador, Josés yngre bror, som var en dyktig og myndig lege. Han lente seg over barnet og blåste røyk fra sigaren sin rett inn i dets nesebor. Der hvor jordmoren hadde spilt fallitt, klarte tobakksrøyken å få til en reaksjon. Den første mannlige arving i familien Ruiz, han som fikk navnet Pablo, gjorde sin entré i livet «med en grimase og et brøl av raseri».

 

Vi følger Picasso fra han ble født til han dør. Selv om Picasso manipulerte de fleste som han kom i kontakt med, er det kvinneshistoriene til Picasso som er gjorde størst inntrykk å lese om. Og det var mange av dem, og disse er bare noen:

Han hadde en sønn, Pablo, med Olga Khoklova som var gift med. Maya, som var tema for utstillingen da jeg var på museet i Paris, fikk han med Marie-Thérèse Walter. Han levde mange år sammen med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma. På slutten av livet levde han sammen med Jacqueline Roque som han etter hvert giftet seg med. Forholdet han hadde med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma, er viet stor plass i biografien. Det kan virke som om Françoise Gilot, som er en kjent kunstner, fortsatt lever.

 

Forordet om det svært spesielle mennesket Pablo Picasso avsluttes slik:

 

«Jo flere oppdagelser jeg gjorde om hans liv, og jo dypere jeg dukket ned i hans kunst, desto mer løp de to linjene sammen. «Det er ikke det en kunstner gjør som teller, men det han er,» sa Picasso. Men hans kunst var så helt igjennom selvbiografisk at det han gjorde, det var også ham. Hans livsskjebne overskred grensene for personlig lykke og ulykke. Å gjenskape den ble ikke bare et personlig, men også et intenst møte med en mann hvis levnetsløp spente over 91 år og var en fantastisk ferd full av skaperkraft og ødeleggelse.»

 

 

Fra bokomslaget - kjøpte den brukt gjennom Finn.no:

«Mange hevder at Pablo Picassos kunst er bilde på vårt århundre — søkende, utfordrende, brutalt og fullt av håp. Like motsetningsfylt var personen som skapte denne kunsten.

Hans sprudlende kreativitet ga ham en enestående suksess, men han hadde også et sinnelag og en livsstil som kunne være helt ødeleggende for hans omgivelser.

 

I denne stort anlagte biografien viser forfatteren oss mannen bak myten, mennesket bak maleriene, manipulatoren bak maskene. Det er et portrett ikke bare av Pablo Picasso, men også av hans tid, hans miljø og hans verden.

 

Picasso kunne være sine venners beste venn og deres verste fiende. Den fanatiske Francomotstanderen var en diktatorisk familiemann. Den styrtrike egoisten var et fremtredende medlem av kommunistpartiet. Den kvinneglade bohemen var smålig sjalu. Den utadvendte verdensborgeren huset samtidig et mørkt sinn.

 

Arianna Stassinopoulos Huffington gir oss en populær, omfattende, men også partisk beskrivelse av kunstneren. Boken har vakt stor oppsikt, er svært omdiskutert og er blitt en enorm suksess.»

Pablo Picasso 1881–1973 Århundrets geni av Ingo F. Walther

 

«Enhver vil gjerne forstå kunsten. Hvorfor forsøker man ikke like godt å forstå fuglesangen? Hvorfor elsker man natten, blomstene, alt rundt oss uten å ville forstå det? Men når det dreier seg om et bilde, må folk plutselig forstå det. Hvis de bare kunne begripe at en kunstner skaper fordi han må skape, at han selv bare er en ubetydelig liten del i verden, og at han ikke bør få mer oppmerksomhet enn det mange andre får som gleder oss i verden, selv om vi ikke kan forklare dem. Folk som vil forklare bilder er på villspor.» Picasso

 

 

Pablo Picasso 1881-1973 Århundrets geni av Ingo F Walther er lånt på biblioteket. Utgaven er sjabby, den er skrevet i og noen sider av boken er fjernet. Hoveddelen av boken omhandler Picassos liv som kunstner, og mange av hans kunstverk er omtalt. Innimellom er Picasso sitert, som sitatet over. Interessant bok. Gleder meg til å lese biografien jeg har kjøpt på Finn.

 

Verket på forsiden av utgaven utgitt i 1986 beskrives slik:

 

 

«I sammenheng med «Guernica» står «Portrett av Dora Maar 63). Picasso hadde i 1936 blitt kjent med en kvinne, en jugoslavisk fotograf, gjennom sine venner Paul Eluard og Georges Bataille. 1 krigsårene blir hun hans faste venninne. Den samtidige gjengivelsen av profil og en face får i ansiktets avslappede ro en harmoni som minner om klassisismen. Også kjolens krage og stolen er avbildet forfra og fra siden på samme tid. Allikevel er det spenningsmomenter som bryter inn i den tilsynelatende orden. De vikende fargene på hvert øye kan gjerne forstås som malerens spill. Men det smale kasseaktige rommet henviser til de kommende krigsbildene. Faren ved å være lukket inne, klaustrofobie— er omskrevet i dette. Men på dette tidspunktet har det ikke laget noe brudd i harmonien og den selvfølgelige skjønnheten til den framstilte.»

 

Picasso and Jacqueline - en billedbok av fotografen David Douglas Duncan

 

«Selv om hun var førtifem år yngre enn ham, hadde de på et vis kommet til et punkt der årene ikke lenger talte — de stilte på lik linje. Jeg la merke til det og fotograferte det den første gangen vi møttes, da de sto sammen på La Californies hovedtrapp for å si adjø (side 3). Hun var ti år yngre enn meg og det hendte jeg behandlet henne som en lillesøster, skjønt det også hendte at det var hun som så å si tok meg i hånden som en ubehjelpelig lillebror og førte meg gjennom Picassos verden. Jeg vil gjerne tro at vi tilba hverandre, hun og jeg, forbundet i en felles, om enn meget forskjellig kjærlighet til hennes Monseigneur og min Maestro Pablo Ruiz Picasso. 

 

Jeg kalte henne «Paisanita» «Lille kamerat» — men helst ville jeg kunnet kalle henne nettopp det jeg følte, ord som direkte oversatt fra spansk ville lyde: «Kjære lille medreisende vi to dreier i samme bane rundt et felles midtpunkt.» I måneder og år kom vi tre til å stå hverandre meget nær, i et forhold så naturlig og uanstrengt at jeg uten videre kunne bruke mitt kamera som om intet var. Så frie og trygge var de to i hverandres nærhet. Og deres gave til meg var at jeg kunne få arbeide med samme trygghet i deres hjem.

 

Derfor er dette deres bok, like meget som min.»

 

 

I august var jeg i Paris og besøkte Musée National Picasso-Paris, og så blant annet utstillingen MAYA RUIZ-PICASSO, DAUGHTER OF PABLO. Mer om besøket i et senere innlegg.

 

Jeg ble så imponert over museet og kunstverkene til Picasso (1881-1973), at jeg har vært på utkikk etter biografier/bøker om Picasso på norsk. Jeg fant to bøker på biblioteket. En av bøkene er billedboken Picasso og Jacqueline av fotografen David Douglas Duncan utgitt i 1988. 

Utrolig flott bok. Selv om det ikke er en biografi, får man et innblikk i livet deres. Trist å lese om livet til Jacqueline etter at Picasso døde. Boken presenteres slik på Amazon:

 

“David Douglas Duncan presents a photographic record of the life which Picasso and Jacqueline shared together in their home. The author was a friend of the couple and records the time he spent with them, from his first visit in 1956 to Picasso's death in 1973 and afterwards, until Jacqueline herself died in 1986. He portrays their everyday domestic life, their leisure time and intimate moments and also shows Picasso at work on his paintings. Duncan recalls "The three of us enjoyed a life so close and casual and natural that I was able to use my cameras as though neither they nor I existed". Duncan is a well-known photographer and has written over 16 books.”

 

Innledningsvis forteller Duncan hvordan han møtte Picasso og Jacqueline første gang. Dette avslutter han slik:

 

«Underveis til mitt neste oppdrag, i Marokko, gjorde jeg et opphold i Cannes der Picasso etter det jeg hadde hørt levde isolert og uten kontakt med omverdenen.

En gammel krigsfotografvenn, Robert Capa, hadde ofte bemerket at hans venn Picasso hadde en åpenbar sans for folk som oss, med vår særegne livsstil, og at han gjerne kunne tenkes å ville åpne døren for meg hvis jeg banket på. Ikke lenge etter trådte Robert på en landmine og ble drept, nettopp der jeg hadde tenkt å reise neste gang, i Indokina.

 

Capas navn var passord godt nok da jeg omsider hadde funnet frem til Picassos telefonnummer. En ung pike tok telefonen, skiftet raskt fra spansk til engelsk og ba meg vente et øyeblikk — så forklarte hun hvordan jeg skulle finne Villa La Californies port, som skulle slås opp for meg. Hun skulle vente på meg der. Og det gjorde hun . . . hun — det var Jacqueline!

 

Sort skaut, sort hår, sort genser, sorte langbukser, sorte spasersko; brungrønne tigerøyne, knappe halvannen meter høy. Hun grep meg i hånden og leide meg gjennom et hus som var befolket av merkelige skapninger jeg aldri hadde sett maken til, og jeg følte meg øyeblikkelig hjemme. Vi fulgte telefonledningen gjennom en mørk gang og inn på et gammeldags baderom. Og der lå Pablo Picasso, nedsenket i skum til brystet, og vinket et vennlig goddag.

Jeg rakte ham ringen, som straks gled ned på pekefingeren på hans venstre hånd mens han studerte motivet. Uten å se opp, sa han: «Jeg lurer på hva han brukte?»

 

Så gikk Jacqueline og jeg ned og ut i en overgrodd jungelhage som grenset mot den russiske eks-fyrst Michaels eiendom. Hun presenterte meg for Picassos hemmelige familie av bronseskulpturer. Så kom mesteren selv ut og jeg kunne ta farvel. Og neste reise skulle gå til berberstammen i Nord-Afrikas Atlasfjell.

 

Men den morgenen i Villa La Californie på den franske Riviera hadde en nomade fra så å si hvorsomhelst, oppdaget en ny verden. En enkel verden der Picassos Jacqueline aldri var noen annen enn ganske enkelt «Jacqueline», hans eldste sønn alltid «Paulo», hans yngre sønn «Claude», eller noen ganger «Octavio», hans yngste datter alltid «Paloma» og jeg selv het enten «Dooncan» i Picassos engelskspanske variant, eller «Gitano» — sigøyner — på spansk-spansk . . . eller «Ismael», som de ofte kalte meg, uvisst av hvilken grunn.

 

Da Jacqueline døde, fant jeg frem et fotografi jeg hadde tatt av dem på baktrappen av Villa La Californie, tett inntil hverandre som et par i hvetebrødsdagene (side 155) og plasserte det forsiktig ved føttene hennes i kisten, sammen med de eneste ordene jeg kunne komme på:

«Bon Voyage With Pablo - Ismael»