30. nov. 2015

Alf van der Hagen: meningen med livet? dialoger om tro



«Denne boka kretser om håp og tvil, litteratur og kunst, religion, filosofi og søken etter livsmening.

Alf van der Hagen samtaler med forfatterne Vigdis Hjorth, Tom Egeland, Terje Nordby, Lars Petter Sveen, Anne Kristin Aasmundtveit og Henning Hagerup, politikerne Shoaib Sultan og Gerd-Liv Valla, historikeren Hans Fredrik Dahl, presten Elisabeth Thorsen, plateprodusenten Erik Hillestad, tiggeren Simona Vaduva, domkantor Terje Kvam og advokat Geir Lippestad.»

Bilde av forfatteren og teksten under har jeg kopiert fra forlaget.


«Norges beste intervjuer,» skrev avisene om Alf van der Hagen etter samtaleboka Dag Solstad. Uskrevne memoarer. Den innbrakte ham Kritikerprisen i 2013. I fjor ble han nominert til Brageprisen for Kjell Askildsen. Et liv. I år debuterer den tidligere Morgenbladet-redaktøren på Verbum med samtalebok nummer syv: Meningen med livet? Dialoger om tro."

Boken jeg har lest er et leseeksemplar jeg har mottatt av forlaget. Den er på 259 sider før etterord mv. Lettlest og i et lite format. Samtalene er med unntak av en fra årene 2013-2015, og er i tidligere versjoner trykket i tidsskrifter og aviser. Jeg hadde ikke lest noen av dem tidligere. En bok en kan gå tilbake og lese i. En bok for alle lesere uansett hvor man er på skalaen mellom ateist eller troende. Til ettertanke på mange måter. Jeg har også lest og skrevet innlegg om boken der forfatteren samtaler med Kjell Askildsen, også det en god bok synes jeg.

Slik starter intervjuet med Tom Egeland:

«Jeg tror, som Carl Gustav Jung, at mennesket er mer eller mindre genetisk disponert for å tro, for å lete etter guder og en mening med tilværelsen. Som liten hadde jeg selv en hengiven barnetro, jeg ba aftenbønn og Fadervår hver kveld. Enda mer kristen ble jeg som tolv-trettenåring, i et Ten Sing-miljø der jeg bodde på Grorud. Men da jeg begynte å gå for presten for å konfirmeres, mistet jeg troen.»

Og det er vel like ved der jeg er, selv om jeg ikke er ateist som Egeland. Jeg er en tviler som Gerd-Liv Valla forteller at hun er. Samtidig er jeg nysgjerrig på de som har en sterk tro - hvor de henter den fra. 
  
På spørsmålet om hans teologiske thrillere også har mildnet Egelands egen skepsis til kristendom og etablert religion, svarer forfatteren:

«Jeg er ingen aggressiv nyateist, jeg tror bare ikke på Gud. For meg finnes det ingen tenkende gud, ingen kraft som vil oss vel, bare en universell kraft som vi alle er en del av. Universet, inklusive dets mulige panteon av guder, gir jo blaffen i deg og meg; det er verdenshistorien, ja hver eneste dags tragedier, et bevis på. Men jeg er nok blitt mykere i kantene etter å ha diskutert med dypt kristne mennesker i årevis. Jeg har fått stor respekt for deres syn. Vi er bare ikke enige. Vi skiller lag når det gjelder det primære trosspørsmålet. Jeg har ingen gudstro. Det har de. Og de argumenterer godt for den.»

Siden jeg er glad i å lese bøker, var det spesielt interessant å lese intervjuene med forfatterne. På spørsmålet om det er Søren Kierkegaard som har fått Vigdis Hjorth til å tenke på Gud svarer hun:

«Som ung var jeg helt klar på å kalle meg ateist. En del av min familie var kristne på en veldig selvrettferdig måte. Min mors foreldre var læstadianere oppe i Alta. Der var alt synd. Kortspill og alt. Sånn levde ikke min mor og far, men vi var alle redde for min tante og onkel. De var så gudfryktige, strenge og hoverende. De kikket mor etter i kortene, om hun gjorde ting riktig, om vi ble konfirmert på den rette måten, de skulle hele tiden sette en standard. Min mor jattet med ved å late som, men jeg gjennomskuet alt det der.
  Hva var din mor redd for?

Redd for ikke å være god nok, ikke være kristen nok. Det var en fordømmende utenpå-kristendom. Jeg fikk alltid LP-plater med gospelmusikk av dem som gaver.

Men da begynte jeg å gi dem ateistiske skrifter tilbake.
«Er du gal!» sa mor.
Var du aldri noen søndagsskoleelev?

Jo da, men jeg var i opposisjon. Elsket å diskutere kristendom og religion da jeg konfirmerte meg: «Tror du jeg kommer til helvete, da?» Jeg har vært opptatt av religion, men av de negative sidene. Det fordømmende. Men senere, når jeg har vært veldig lei meg, deprimert, har jeg henvendt meg til Gud. Det har jeg gjort.»

Også her var det en gjenkjennelse, selv om jeg heldigvis ikke har noen i familien som er læstadianere. Men å konfirmere meg ble jeg rett og slett tvunget til selv om jeg var helt klar på at jeg ikke så verdien i det. Synes jeg hadde gode argumenter mot. Heller ikke etter at jeg hadde «stått for presten» så jeg verdien i det å være konfirmert.  Det ble uttalt at det var en skam dersom jeg ikke lot meg konfirmere – alle andre i familien hadde gjort det – hva ville folk si! Og når slike ord som skam hamres på en stakkars tenåring, da har en lite å stille opp med. Selv om jeg ler av det i dag, var det et overtramp.
Jeg kjenner meg også igjen i det Henning Hagerup forteller, at han ikke klarer å finne troen i den protestantiske kirken, men like ofte i naturen. Også Shoabib Sultan forteller at han har følt Guds nærvær i naturen. Jeg avslutter med et sitat fra samtalen med Shoabib Sultan:

«Under stjernehimmelen forstår du hvor uendelig liten du er. Hvor absurd kaldt og meningsløst universet er, hvor ubetydelig og kort dette livet er for vi skal dø, og det ikke er noe mer. En angst som griper tak. Har du kjent på det?
Jo, både hvor lite menneskelivet er, og hvor stort universet er, det er følelser jeg kjenner igjen. Men det fyller meg i liten grad med angst, snarere tvert imot, det gir en veldig ro ... Da jeg var generalsekretær i Islamsk Råd Norge, fikk jeg et merkelig spørsmål fra en journalist: «Vil din tro komme i krise hvis man finner ut at det er liv andre steder i rommet?» «Nei, selvfølgelig ikke», svarte jeg. I Koranen står det at Gud laget universet og spredte liv gjennom det. Da høres det merkelig ut om alt liv skulle ha havnet på denne ene lille planeten.
Jeg minnes alltid en episode i Tommy og Tigern, der de to sitter og ser opp mot himmelen og den uendelige stjernehimmelen. Så kommer det fra Tommy: «Jeg tror beviset på intelligent liv der ute er at de ikke har kontaktet oss


Ikke helt samme bilde som han beskriver det, men passer fint som en avslutning. Passer fint i disse klimamøte tider, vi mennesker har ikke mye å være stolte av tenker jeg. 


27. nov. 2015

Krim: Den ubehagelige sannheten (Mission Flats) av William Landay


I januar 2015 postet jeg innlegget:

Nå har jeg lest romanen Den ubehagelige sannheten (Mission Flats) som ble utgitt i 2003 og som var William Landay første bok. Utgitt på norsk i 2015, og jeg har lånt boken på 430 sider av biblioteket. Det var Ina med bokbloggen Ibokhylla som i dette innlegget: 

 Den ubehagelige sannheten av William Landay - nesten like ubehagelig som tittelen, men bare nesten ... 

minnet meg på at jeg måtte lese romanen. Det er jeg glad for, romanen falt godt i smak.



«Etter min mening er «Den ubehagelige sannheten» enda bedre enn fjorårets fra Landay. Den viser også hvorfor skrivingen for denne forfatteren tar tid. Her finner vi et rikt persongalleri, et komplekst, gripende plott og velformulerte setninger. Ikke minst åpenbarer det seg et adskillig mer raffinert syn på muligheten av å avdekke sannheten om fortiden og kjempe for det gode i nåtiden enn man vanligvis finner i seriekrimmens mer endimensjonale moralske univers.»

Jeg er enig med det Ola A. Hegdal skriver i sin anmeldelse, men jeg synes det er vanskelig å sammenligne romanen jeg nå har lest med Til Jacobs forsvar. Romanene viser etter min mening at forfatteren har et større register å spille på hva angår tema enn mange andre krimforfattere som jeg synes havner i det samme sporet om og om igjen.


«Ben Truman er bare 24 år gammel da han "arver" politisjefjobben på hjemstedet av sin far. Da Ben oppdager liket av en fremtredende aktor fra Boston-distriktet i en lokal hytte, forandrer livet seg dramatisk. Ben har aldri etterforsket noe mer alvorlig enn et og annet tilfelle av hærverk, og gjør en rekke nybegynnerfeil. Saken overtas av Bostonpolitiet, men Ben mener at siden drapet skjedde på hans hjemmebane, bør han være en del av etterforskningen. Bostonpolitiet tolererer ham så vidt, men spørsmålet er hvor lenge. Ben avdekker en hemmelig historie om mord og hevn som strekker seg tilbake tjue år. Det hele tar svært uventede og sjokkerende vendinger.»

Forfatteren får meg til å like Ben Truman. Jeg ser for meg en sympatisk og ærlig fyr. Samtidig er jeg aldri helt sikker på at det inntrykket jeg får av han stemmer. Det samme gjelder den pensjonerte politimannen John Kelly, er han den han gir seg ut for. Hva med personene han møter i Bostonpolitiet. 

Forfatteren driver meg "fra skanse til skanse", jeg forsøker å gjette hvordan ting henger sammen, men får meg til stadighet nye overraskelser. Måten William Landay legger opp romanene sine får meg engasjert på en helt spesiell måte. Det er komplekst, akkurat som det virkelig livet er. Noen shortcut synes jeg forfatteren tar innimellom. Men det er lommerusk sammenlignet med alt som er bra i romanen. Jeg leser gjerne flere bøker av forfatteren.



«Kriminalromanen er et fengsel du kan bryte deg løs fra og gjøre hva du vil med. Forbrytelsene spisser noen temaer i tilværelsen. Vi lager alle fortellinger som forklarer verden. Vi rasjonaliserer og lyver. Advokater ikke minst. Særlig når det skal appelleres til en jury. Anklager og forsvarer står i veldig konkurranse til hverandre, sier Landay. 

21. nov. 2015

Britt Karin Larsen: Himmelbjørnens skog


«Det finnes en angst som kan knuse et menneskeliv, og en annen som kan berge det, men hvem kan alltid se forskjellen på de to?

Finnskogpresten er inne i det han er redd for, skogmørket. Det er august, og han er på nytt tvunget ut på reise, for embetet hans strekker seg fra nedenfor Lauvåsen og Mostamägg i sør til store Valkola nordenfor kirken og deretter gjennom ødemarker mange timers ritt aller lengst nord, hvor det også er bygd en kirke der han flere ganger i året må preke.

Finnene i nord snakker og forstår svensk noe bedre enn i sør. Men språket, hvor viktig det enn er, hva kan det gi av trygghet en kveld som dette, med mange kilometer til nærmeste bebodde torp? Han merker at hans egen uro også smitter over på hesten han rir. Han nærmer seg restene av et torp der ingen som døde kom i kristen jord, etter hva det blir sagt. Disse ulykkelige har da heller aldri fått fred, og de som kommer for nær tomta med de råtne husene opplever ofte uhyggelige ting, saker som ikke alltid kan forklares på naturlig vis.

Skjønt hva er naturlig, er det ikke naturlig at vondt avler vondt, slik godt avler godt?»

Hun skremte meg skikkelig, forfatteren Britt Karin Larsen i første kapittel i den andre romanen om skogfinnene: Himmelbjørnens skog. Utgitt i 2010 og på 280 sider. Jeg likte romanen minst like godt som den første. De fleste personene ble jeg kjent med i den første boken. Men nye kommer til. Handlingen foregår på attenhundretallet i området mellom Hedmark og Värmland. Men det er også noen avstikkere til Christiania.

Hovedpersonen er fortsatt Lina. Hun er nå alene med de tre barna. Taneli har rømt etter å ha drept den norske studenten som forgrep seg på den foreldreløse Hilda. Bygningene de satte opp på torpet Mostamägg er brent. Det er dit den mørkeredde presten etterhvert kommer.

Lina og barna bor på det fattigslige torpet til den eldre kvinnen Kajsa. Der bor også Hilda som er gravid etter overgrepet, og det sammen gjør en av naboguttene: Jussi. Etterhvert får Lina satt opp nye bygninger på Mostamägg. Taneli har meldt seg og fått sin dom som han soner på Akershus festning. Men vil Lina kunne beholde bygningene?

Som i den første romanen er det et rikt persongalleri. I tillegg til de menneskene Lina omgir seg med blir vi også kjent med personer på de omkringliggende gårdene. Deres hverdag og hendelser som påvirker deres liv.

Det er vanskelig å beskrive hva som gjør at jeg har falt for disse bøkene. Det er sammensatt. Forfatteren levendegjør denne historien slik at jeg drives frem og klarer ikke å la være å involvere meg i livet til personene.  Jeg håper det beste for dem, og jeg blir trist når livet går dem imot. Det er spennende  - hele tiden skjer det noe. 

Rammen er naturen som styrer menneskenes liv. Årstidene og naturens luner. Brunbjørnen som er en stor fare fordi han kan drepe det som er viktigst for dem: kuene som gir dem melk. Det finnes ingen helstøpte mennesker, alle har sine feil og mangler. På ulike nivå. Alkoholen blir et problem for en del, som setter både eget liv og andres liv i fare. Det å føde et barn utenfor ekteskap er et problem både for fattige og rike, men størst er det for de rike. Men når det er sagt, det er ikke noe gjennomgående mørke i bøkene. Det var sånn det var den gang. Menneskene strevde, de fleste var fattige og noen strevde mer enn andre, men hadde også gode stunder i livet.

Det skjedde mye i romanen Himmelbjørnens skog som det skal bli spennende å følge med på videre.

I oktober leste og skrev jeg om den første romanen i serien i innlegget:

19. nov. 2015

Finn Kalvik: Du er som vinden (Donovan: Catch the Wind)

Privat foto

Finn Kalvik fikk jeg høre første gang på LP’n: Tusenfryd og grå hverdag. Det finnes Du er som vinden som er Donovans Catch the Wind.

Når de kalde, mørke timer

I uvisshet,
Drar meg ned
Lengter jeg til din åpne, trygge favn
Og føler at du holder
Om min kalde hånd
Som alltid er tom
Men du er som vinden
Og hvem kan vel fange den

Når solnedgangen blekner
Over mitt tak føler jeg at
Du ler og smiler mot meg
Overalt
Hvis jeg bare kunne hvile
En eneste gang
I ditt myke fang
Men du er som vinden
Og hvem kan vel fange den

Når regnets blanke tårer
Hviler i høstgult løv står jeg ved
Min dør
I håp om å høre et rop
Mitt eget navn
Og jeg hører et hjerte
Slå rolige slag
På vei mot en ny dag
Men du er som vinden
Og hvem kan vel fange den




18. nov. 2015

Peter Normann Waage: Russland er sitt eget sted - streker til et lands historie


Det å lese om Russlands historie komprimert i en bok på 576 sider eksl. register mv, har til tider gjort et stort inntrykk på meg, og fylt mange av kunnskapshullene jeg har hatt om Norges store nabo i øst. 

Jeg bruker å tenke på puslespill når jeg fyller på med kunnskap. Når det gjelder Russland tenker jeg på et stort puslespill der jeg hadde en del brikker på plass. Nå når jeg har lest boken Russland er sitt eget sted, streker til et lands historie av Peter Normann Waage, har jeg på ingen måte fylt på med alle brikkene, men jeg begynner å se «motivet».

Boken som ble utgitt i 2014 og som jeg har kjøpt, er lettlest, men det er mye å lese og ta innover seg. Når jeg først velger å lese denne type bøker, må jeg oppleve at jeg sitter igjen med en netto gevinst i form av kunnskap etterpå. Da må jeg også bruke tid til å reflekter rundt det jeg leser. Det er det som er så fint med å lese faktabøker kontra f eks å se faktaprogram på Tv - en kan stoppe opp og tenke. Det er først og fremst en faktabok, men det betyr ikke at en skal sluke alt en leser som en sannhet. Med det mener jeg ikke at fakta er feil fremstilt. Eller forfatterens tanker er feil. Men forfatteren velger hva han vil ha med i boken. Hvordan han sammenstiller stoffet mv påvirker leseren. Jeg merker meg at invasjonen i Afghanistan ikke er skrevet om, kun såvidt nevnt.  

Boken presenteres bl a slik her hos forlaget Arneberg:

«Hva er det med Russland? Hvorfor er landet så annerledes enn resten av Europa? Hvordan kan Russland ha fostret så store forfattere, samtidig som det har en så kaotisk og totalitær politisk historie?»

På bokomslaget er det et sitat som jeg er helt enig i:

«Dette er en bok alle må lese som har interesse for eller arbeider med Russland. Den gir et innblikk i russisk historie, kultur og psyke som gjør at man bedre forstår hvorfor Russland er sitt eget sted.»

Boken gir et innblikk i russisk historie. Jeg forstår bedre hvorfor Russland er sitt eget sted. Men det er fortsatt mye jeg ikke forstår.

Jeg arbeider ikke med Russland, men jeg tenker at det er viktig å ha kunnskap om et land som har hatt og fortsatt har stor innflytelse i verden. I går ble det kjent at det er terrorister som har forårsaket flystyrten i Egypt der et russisk passasjerfly styrtet med 224 turister ombord.  I tillegg kommer massakren i Paris. Russlands president Vladimir Putin har for alvor satt i gang krigen mot terroristene som stod bak. Hvilken betydning dette vil få fremover, det er ikke enkelt å ha noen mening om. Da må man være synsk. De etterpåkloke kommer sjelden med løsninger, men er flinke til å kritisere i ettertid. Det er som H. C. Andersen siteres: «Slik var kritikken, og den er alltid så klok - etterpå.»

Boken er delt inn i kapitler med underkapitler. Etter forordet der forfatteren skriver at boken første gang ble utgitt første gang i 2012 kommer første kapittel: Med andres øyne. Det starter med et sitat av Nikolaj Gogol: 

«Skyld ikke på speilet om trynet er skeivt.» 

Boken avsluttes slik:

«Et moderne Russland er ikke én manns verk. Tradisjonen med en totalitær og autoritær stat kan forlede både russerne og vesterlendingene til å tro det. Et tidssvarende samfunn blir til av det som det også skal skape: selvstendige og ansvarsbevisste innbyggere. Selvrespekt hos befolkningen er derfor vel så viktig som sikker økonomi. Den som blir vist selvrespekt, får også selvrespekt. Det bør Vesten huske når den forholder seg til Russland politisk og strategisk.

Når Russland finner sin plass i den moderne verden, vil vi nok se at den moderniteten er som annet av det som møter oss i våre naboland: Den ligner, men den er ikke lik. Russland er sitt eget sted. Det må landet få lov til å være.

Da får også vi mulighet til å bli bedre kjent med oss selv. Gjennom møtet med det som er annerledes og fremmed  møter man sider ved ens eget som tidligere var usynlige, fordi det var så selvfølgelige. Bare de som ser i et speil mens de later som de betrakter andre, kan tro at ens eget ansikt er fullkomment, mens de andres er skeivt.»

Jeg synes det var en flott oppsummering av forfatteren. Som har tatt meg med gjennom russisk historie fra vikingens Russland til like før Duma valget i 2011. Jeg har lest om Russland før mongolene invaderte landet og la til rette for brutale moskvafyrstene. Det brutale livegenskapet. De brutale tsarene som ble etterfulgt av brutale bolsjeviker med Stalin som den verste. Og mye, mye mer. Hvordan er det mulig at eneveldige herskere kan holde så mange mennesker i sin brutale klype. Det vertikale styresettet som fortsatt er i Russland i motsetning til det horisontale som vi i Norge styres gjennom. Det får man et innblikk i ved å lese boken. Lett å finne tilbake til de ulike temaene er det slik boken er oppdelt.


Jeg har et helt ark med sidehenvisninger, men jeg tror jeg avslutter med: Les boken. Over en uke har jeg brukt på den og jeg angrer ikke et sekund. Boken har inspirert meg til å lese flere bøker om russisk historie og samfunn. Mulig at jeg kommer til å fylle på med litt mer i dette innlegget etterhvert. Men nå er det over i fiksjonens verden: bok nr. 2 om skogfinnene...

10. nov. 2015

Tove Jansson: Sent i november (Moominvalley in November)





«Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.

Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det.»

Over er et sitat fra Sent i november av Tove Jansson, den siste boken jeg har kjøpt etter å ha lest biografien jeg skrev om i innlegget:

Bøkene til Tove Jansson kommer jeg helt sikkert til å lese om igjen og finne noe jeg ikke så ved første gangs lesning. Om boken Sent i november skriver Tuula Karjalainen bl. a dette:



 «Sent i november er den siste mummiboka, en avskjed med den litterære Mummidalen og dens beboere. Bokas tema er forsakelse og livets endelighet. Medlemmene av mummifamilien er borte, likevel får nettopp fraværet dem til å være sterkt til stede, kanskje sterkere enn om de faktisk hadde vært der. Mummiverdenens vesener som har vandret til mummitrollenes hjemtrakter, forenes av lengsel og håp om at familiemedlemmene skal vende hjem. Kommer familien tilbake, er gjenkomsten bare innbilning eller en refleksjon av skyggespillet til dalens gjester? Alt forblir åpent. I verden er alt foranderlig, og «Et oppbrudd kommer som et sprang!», som i livet til Snusmumrikken.


Et av vesenene som vandrer mot Mummidalen er Snusmumrikken:




«En tidlig morgen i Mummidalen våknet Snusmumrikken i teltet sitt og kjente at det lå høst og oppbrudd i luften.

Et oppbrudd kommer som et sprang! Med ett er allting annerledes, og den som skal reise, tar engstelig vare på hvert eneste minutt, han drar opp teltpluggene og skynder seg å slukke glørne for noen hindrer ham og begynner å spørre, han løper mens han slenger på seg ryggsekken i farten og er endelig underveis, plutselig rolig som et vandrende tre med hvert blad i fullkommen hvile. 

Teltplassen er et tomt rektangel av gulnet gress. Og senere på morgenen våkner vennene og sier: - Han har dratt sin kos, det blir høst.»

En annen er Tofte som bor i en taukveil i båten til Hemulen.


Tofte lengter etter en mamma  - Mummimamma er drømmemamma.

Også Hemulen, Filifjonka og Mymlen vandrer mot Mummidalen. Det sammen gjør en som er kommet til livets høst:



«Han var forferdelig gammel og hadde lett for å glemme. En mørk høstmorgen våknet han og hadde glemt hva han het. Det er litt melankolsk å glemme de andres navn, men bare deilig å kunne glemme sitt eget.
Han brydde seg ikke om å stå opp, hele dagen lot han nye bilder og tanker komme og gå som de ville, sov litt innimellom og våknet igjen og visste absolutt ikke hvem han var. Det var en fredfull og meget spennende dag.
I kveldingen prøvde han å finne et eget navn til seg selv så han kunne stå opp. Tufsegubben? Onkelskronkel, Onkelsulliken? Bestefarsskroget? Mofh ...»

Onkelsulliken blir navnet han velger.

Mummifamilien som alle tenker på med glede, er ikke hjemme. Ett unntak er den introverte Snusmumrikken som klarer seg fint alene. Ikke helt til å bli klok på.  Mummitrollet, Lille My, Mummimamma og Mummipappa er fortsatt på reisen som det blir fortalt om i boken Mummipappa og havet. Ingenting er slik det bruker å være. De må ordne seg så godt det lar seg gjøre i det kalde og forlatte huset. Det er ikke alltid like enkelt med fem sterke personligheter med ulike behov og meninger. Og så lille Tofte da...

Litt vemodig. Både å ha lese boken og at det er den siste. Akkurat som høsten er. Sent i november var en fin avslutning. Her er gjengen samlet utenfor Mummihuset. Om Mummifamilien kommer tilbake? Det vil jeg ikke røpe...


8. nov. 2015

Film: Blue Jasmine - underholdende og morsom fra begynnelse til slutt


I går fikk jeg endelig sett den amerikanske filmen Blue Jasmine (2013) skrevet og regissert av Woody Allen med Kate Blanche i hovedrollen som den usympatiske og egiostiske Jasmine. Ekstra morsomt var det at Sally Hawkins hadde rollen som adoptivsøsteren til Jasmine, Ginger. Sally Hawkins har jeg sett på film tidligere og filmen omtalte jeg i dette blogginnlegget:

Jeg likte Blue Jasmine veldig godt. Morsom og underholdende fra begynnelse til slutt. Jeg likte også tempoet i filmen. 

Filmen starter med at vi møter Jasmine på flyet fra New York til San Fransisco i samtale med en passasjer. Gir tydelig signal om å være en overklassefrue og hun babler i vei på innpust og utpust. Omtrent som når Woody Allen har roller i egne filmer. Hun forteller om hvordan hun møtte ektefellen Hal, at hun er enke og at hun avbrøt utdannelsen sin for å gifte seg med han. Hun skal bo hos Ginger som er skilt, hun kan ikke utstå Gingers tidligere ektefelle Augie, og forteller at begge søstrene er adopterte. Planen er å starte et nytt et nytt liv i San Fransisco og legge sitt tidligere liv bak seg. Medpassasjeren trekker et lettelsens sukk når hun slipper fra mitraljøsen.

Innimellom får et glimt fra luksuslivet Jasmine levde sammen med Hal. Boligen i New York med utsikt til Central Park, eksklusive middager og landstedet.

Når Ginger henter sønnene hos Augie får vi hvorfor Jasmine kommer for å bo hos Ginger. Hal har drevet med svindel ved kreativ forretningsvirksomhet. Augie minner Ginger på at Hal også svindlet til seg penger fra dem, og at Jasmine tidligere ikke har villet vite av søsteren. Han sier at han ikke tror noe på at Jasmine ikke forstod at Hal drev med svindel. 

Når Ginger kommer hjem er Jasmine i leiligheten som har en helt annen standard enn den Jasmine hadde. Jasmine kaster seg over søsteren og forteller hvilken nedtur det har vært å miste alt og måtte flytte til Brooklyn. Ginger spør hvordan Jasmine kunne reise på 1. klasse, og Jasmine svarer at hun er ødsel av gammel vane.... Hun drikker vodka Martini og spiser piller. Sønnene til Ginger setter Jasmine på prøve, bl a ved de spørsmål de stiller henne.

Nå skal ikke jeg røpe hvordan dramaet ender. Men den snobbete Jasmine blir satt på mange prøver, og det samme gjør den sympatiske og lettlivede Ginger. Pussig, men tanken på Claire Underwood fra House of Cards dukket opp etterhvert som filmen gikk. En liten stund syntes jeg litt synd på Jasmine, men det snudde brått da hun finner seg et mannebein som hun finner mer i sin klasse.



Over er Ginger og Augie da de besøkte Jasmine i New York, og Hal klarte å overbevise dem at han var den beste til å få pengene de vant i Lotto, USD 200 000, til å yngle.


Traileren til filmen. 


7. nov. 2015

Eugene Schoulgin: Av en annen verden


Jeg har lest ferdig romanen Av en annen verden av Eugene Schoulgin i dag. Utgitt i oktober 2015 og på 402 sider. Det var en kort bokomtale i Aftenposten som gjorde til at jeg fattet interesse for romanen og spurte om forlaget om jeg kunne få et leseeksemplar. I omtalen står det at Av en annen verden er en medrivende roman fra det motsetningsfylte Tyrkia.  


«Seks framstående forfattere fra seks forskjellige land er invitert til Istanbul for å delta i en novellekonkurranse. De får tre dager på seg til å ferdigstille novellen. Medbrakt materiale er ikke tillatt, ei heller bruk av internett. Hver deltaker får en oppasser som skal bistå dem.

Hvorfor den norske forfatteren Samuel Samler har sagt ja til denne eiendommelige konkurransen, blir bare gradvis klarere, og snart vikles han inn i den ene historien mer dramatisk, truende, tragisk og poetisk enn den andre. Ingenting er hva det utgir seg for, og lite går som forventet. Bakteppet er det myldrende Tyrkia, de dobbelte agendaers land. Men Av en annen verden er også en bok om Vestens illusjoner og sårbare selvsikkerhet.»

Jeg har hatt et ønske om å reise til Istanbul, byen der øst møter vest. Men har frem til nå kun vært på solferie andre steder i Tyrkia. Har lest en del om byen, og jeg kjente igjen disse beskrivelsene av byen i romanen. Jeg har fått med meg nyhetene om hva som skjer i Tyrkia for tiden, og kjente også det igjen i romanen. Det som skjer er ikke særlig oppløftende med tanke på menneskerettigheter og ytringsfrihet. Temaet i romanen er derfor både aktuelt og viktig. 

Begynnelsen skapte forventninger, men den holdt dessverre ikke hele veien ut for meg. Jeg klarte verken å bli engasjert i personene eller handlingen. Om det skyldes denne lesers forstilling eller innhold, eller begge deler, vet jeg ikke. Jeg syntes forfatteren mistet retning underveis, for meg ble det for mye "babbel" om ubetydeligheter. Fikk f.eks ikke tak i hans forhold til datteren og krisen han hadde vært gjennom. Det faktum at romanen ikke helt falt i smak, gjør også til at denne omtalen blir kort.

Jeg håper at kritikerne leser og skriver om romanen, men har pr. nå ikke funnet at boken er anmeldt. Uansett; jeg kommer sikkert til å tenke på romanen når jeg leser og ser nyheter mv om Tyrkia.



«Eugene Schoulgin debuterte i 1970 med romanen Kaninburene. Schoulgin er halvt russisk, knyttet til Italia gjennom oppveksten, bosatt mange år i Sverige, nå bor han i Oslo. Schoulgin har i flere år vært engasjert i arbeid for ytringsfrihet, gjennom internasjonal og norsk PEN, fengslede forfatteres komité. Eugene Schoulgin er født i 1941 i Oslo. «  

1. nov. 2015

Oppsummering oktober 2015

Det ble ikke mange bøker lest denne måneden som de foregående. En av årsakene er at det har vært mer hektisk på jobben enn det har vært på lenge. Derfor har jeg hatt mindre energi til å lese på hverdagene. I tillegg har jeg sett noe mer på TV enn tidligere i år. Må bl. a ha med meg Broen. Jeg har også sett ferdig House of Cards på Netflix. Jeg synes sesong en og to var bedre enn sesong tre. 
Var innom biblioteket i dag og lånte med to bøker. En var Hjemme av Bill Bryson. En faktabok med en morsom vinkling. Har så vidt begynt å lese i den. Jeg som trodde at engelske prester hadde magre vilkår på 1800 tallet. Men det hadde de ikke jf. boken til Bryson.  
Det som har gjort mest inntrykk å lese om denne måneden, er bøkene om tsarfamilien. Det tror jeg at jeg kommer til å huske fremover. Gleder meg til å lese faktaboken om Russland som jeg har kjøpt.
Link til blogginnleggene: