Link
til forlaget der Alf van der Hagens bok «meningen med livet? dialoger om tro» presenteres
slik:
«Denne boka kretser om håp og tvil,
litteratur og kunst, religion, filosofi og søken etter livsmening.
Alf van der Hagen samtaler med
forfatterne Vigdis Hjorth, Tom Egeland, Terje Nordby, Lars Petter Sveen, Anne
Kristin Aasmundtveit og Henning Hagerup, politikerne Shoaib Sultan og Gerd-Liv
Valla, historikeren Hans Fredrik Dahl, presten Elisabeth Thorsen,
plateprodusenten Erik Hillestad, tiggeren Simona Vaduva, domkantor Terje Kvam
og advokat Geir Lippestad.»
Bilde av forfatteren og teksten under har jeg kopiert fra forlaget.
«Norges beste intervjuer,» skrev
avisene om Alf van der Hagen etter samtaleboka Dag Solstad. Uskrevne memoarer.
Den innbrakte ham Kritikerprisen i 2013. I fjor ble han nominert til
Brageprisen for Kjell Askildsen. Et liv. I år debuterer den tidligere
Morgenbladet-redaktøren på Verbum med samtalebok nummer syv: Meningen med
livet? Dialoger om tro."
Boken jeg
har lest er et leseeksemplar jeg har mottatt av forlaget. Den er på 259 sider
før etterord mv. Lettlest og i et lite format. Samtalene er med unntak av en
fra årene 2013-2015, og er i tidligere versjoner trykket i tidsskrifter og
aviser. Jeg hadde ikke lest noen av dem tidligere. En bok en kan gå tilbake og
lese i. En bok for alle lesere uansett hvor man er på skalaen mellom ateist
eller troende. Til ettertanke på mange måter. Jeg har også lest og skrevet
innlegg om boken der forfatteren samtaler med Kjell Askildsen, også det en god bok synes jeg.
Slik
starter intervjuet med Tom Egeland:
«Jeg tror, som Carl Gustav Jung, at
mennesket er mer eller mindre genetisk disponert for å tro, for å lete etter
guder og en mening med tilværelsen. Som liten hadde jeg selv en hengiven
barnetro, jeg ba aftenbønn og Fadervår hver kveld. Enda mer kristen ble jeg som
tolv-trettenåring, i et Ten Sing-miljø der jeg bodde på Grorud. Men da jeg
begynte å gå for presten for å konfirmeres, mistet jeg troen.»
Og det er
vel like ved der jeg er, selv om jeg ikke er ateist som Egeland. Jeg er en
tviler som Gerd-Liv Valla forteller at hun er. Samtidig er jeg nysgjerrig på de som har en sterk tro - hvor de henter den fra.
På
spørsmålet om hans teologiske thrillere også har mildnet Egelands egen skepsis
til kristendom og etablert religion, svarer forfatteren:
«Jeg er ingen aggressiv nyateist,
jeg tror bare ikke på Gud. For meg finnes det ingen tenkende gud, ingen kraft
som vil oss vel, bare en universell kraft som vi alle er en del av. Universet,
inklusive dets mulige panteon av guder, gir jo blaffen i deg og meg; det er
verdenshistorien, ja hver eneste dags tragedier, et bevis på. Men jeg er nok
blitt mykere i kantene etter å ha diskutert med dypt kristne mennesker i årevis.
Jeg har fått stor respekt for deres syn. Vi er bare ikke enige. Vi skiller lag
når det gjelder det primære trosspørsmålet. Jeg har ingen gudstro. Det har de. Og de argumenterer godt for den.»
Siden jeg
er glad i å lese bøker, var det spesielt interessant å lese intervjuene med
forfatterne. På spørsmålet om det er Søren Kierkegaard som har fått Vigdis
Hjorth til å tenke på Gud svarer hun:
«Som ung var jeg helt klar på å
kalle meg ateist. En del av min familie var kristne på en veldig selvrettferdig
måte. Min mors foreldre var læstadianere oppe i Alta. Der var alt synd.
Kortspill og alt. Sånn levde ikke min mor og far, men vi var alle redde for min
tante og onkel. De var så gudfryktige, strenge og hoverende. De kikket mor
etter i kortene, om hun gjorde ting riktig, om vi ble konfirmert på den rette
måten, de skulle hele tiden sette en standard. Min mor jattet med ved å late som,
men jeg gjennomskuet alt det der.
Hva var din mor redd for?
Redd for ikke å være god nok, ikke
være kristen nok. Det var en fordømmende utenpå-kristendom. Jeg fikk alltid LP-plater
med gospelmusikk av dem som gaver.
Men da begynte jeg å gi dem
ateistiske skrifter tilbake.
«Er du gal!» sa mor.
Var du aldri noen søndagsskoleelev?
Jo da, men jeg var i opposisjon.
Elsket å diskutere kristendom og religion da jeg konfirmerte meg: «Tror du jeg
kommer til helvete, da?» Jeg har vært opptatt av religion, men av de negative
sidene. Det fordømmende. Men senere, når jeg har vært
veldig lei meg, deprimert, har jeg henvendt meg til Gud. Det har jeg gjort.»
Også her var det en gjenkjennelse, selv om jeg
heldigvis ikke har noen i familien som er læstadianere. Men å konfirmere meg
ble jeg rett og slett tvunget til selv om jeg var helt klar på at jeg ikke så
verdien i det. Synes jeg hadde gode argumenter mot. Heller ikke etter at jeg hadde «stått for presten» så jeg verdien i det å være konfirmert. Det ble
uttalt at det var en skam dersom jeg ikke lot meg konfirmere – alle andre i
familien hadde gjort det – hva ville folk si! Og når slike ord som skam hamres
på en stakkars tenåring, da har en lite å stille opp med. Selv om jeg ler av
det i dag, var det et overtramp.
Jeg kjenner meg også igjen i det Henning Hagerup
forteller, at han ikke klarer å finne troen i den protestantiske kirken, men
like ofte i naturen. Også Shoabib Sultan forteller at han har følt Guds nærvær
i naturen. Jeg avslutter med et sitat fra samtalen med Shoabib Sultan:
«Under stjernehimmelen forstår du
hvor uendelig liten du er. Hvor absurd kaldt og meningsløst universet er, hvor
ubetydelig og kort dette livet er for vi skal dø, og det ikke er noe mer. En
angst som griper tak. Har du kjent på det?
Jo, både hvor lite menneskelivet er,
og hvor stort universet er, det er følelser jeg kjenner igjen. Men det fyller meg
i liten grad med angst, snarere tvert imot, det gir en veldig ro ... Da jeg var
generalsekretær i Islamsk Råd Norge, fikk jeg et merkelig spørsmål fra en
journalist: «Vil din tro komme i krise hvis man finner ut at det er liv andre
steder i rommet?» «Nei, selvfølgelig ikke», svarte jeg. I Koranen står det at
Gud laget universet og spredte liv gjennom det. Da høres det merkelig ut om alt
liv skulle ha havnet på denne ene lille planeten.
Jeg minnes alltid en episode i Tommy
og Tigern, der de to sitter og ser opp mot himmelen og den uendelige stjernehimmelen.
Så kommer det fra Tommy: «Jeg tror beviset på intelligent liv der ute er at de
ikke har kontaktet oss.»
Ikke helt
samme bilde som han beskriver det, men passer fint som en avslutning. Passer
fint i disse klimamøte tider, vi mennesker har ikke mye å være stolte av tenker
jeg.