Britt Karin Larsen: Himmelbjørnens skog

«Det finnes en angst som kan knuse et menneskeliv, og en annen som kan berge det, men hvem kan alltid se forskjellen på de to?

Finnskogpresten er inne i det han er redd for, skogmørket. Det er august, og han er på nytt tvunget ut på reise, for embetet hans strekker seg fra nedenfor Lauvåsen og Mostamägg i sør til store Valkola nordenfor kirken og deretter gjennom ødemarker mange timers ritt aller lengst nord, hvor det også er bygd en kirke der han flere ganger i året må preke.

Finnene i nord snakker og forstår svensk noe bedre enn i sør. Men språket, hvor viktig det enn er, hva kan det gi av trygghet en kveld som dette, med mange kilometer til nærmeste bebodde torp? Han merker at hans egen uro også smitter over på hesten han rir. Han nærmer seg restene av et torp der ingen som døde kom i kristen jord, etter hva det blir sagt. Disse ulykkelige har da heller aldri fått fred, og de som kommer for nær tomta med de råtne husene opplever ofte uhyggelige ting, saker som ikke alltid kan forklares på naturlig vis.

Skjønt hva er naturlig, er det ikke naturlig at vondt avler vondt, slik godt avler godt?»

Hun skremte meg skikkelig, forfatteren Britt Karin Larsen i første kapittel i den andre romanen om skogfinnene: Himmelbjørnens skog. Utgitt i 2010 og på 280 sider. Jeg likte romanen minst like godt som den første. De fleste personene ble jeg kjent med i den første boken. Men nye kommer til. Handlingen foregår på attenhundretallet i området mellom Hedmark og Värmland. Men det er også noen avstikkere til Christiania.

Hovedpersonen er fortsatt Lina. Hun er nå alene med de tre barna. Taneli har rømt etter å ha drept den norske studenten som forgrep seg på den foreldreløse Hilda. Bygningene de satte opp på torpet Mostamägg er brent. Det er dit den mørkeredde presten etterhvert kommer.

Lina og barna bor på det fattigslige torpet til den eldre kvinnen Kajsa. Der bor også Hilda som er gravid etter overgrepet, og det sammen gjør en av naboguttene: Jussi. Etterhvert får Lina satt opp nye bygninger på Mostamägg. Taneli har meldt seg og fått sin dom som han soner på Akershus festning. Men vil Lina kunne beholde bygningene?

Som i den første romanen er det et rikt persongalleri. I tillegg til de menneskene Lina omgir seg med blir vi også kjent med personer på de omkringliggende gårdene. Deres hverdag og hendelser som påvirker deres liv.

Det er vanskelig å beskrive hva som gjør at jeg har falt for disse bøkene. Det er sammensatt. Forfatteren levendegjør denne historien slik at jeg drives frem og klarer ikke å la være å involvere meg i livet til personene.  Jeg håper det beste for dem, og jeg blir trist når livet går dem imot. Det er spennende  - hele tiden skjer det noe. 

Rammen er naturen som styrer menneskenes liv. Årstidene og naturens luner. Brunbjørnen som er en stor fare fordi han kan drepe det som er viktigst for dem: kuene som gir dem melk. Det finnes ingen helstøpte mennesker, alle har sine feil og mangler. På ulike nivå. Alkoholen blir et problem for en del, som setter både eget liv og andres liv i fare. Det å føde et barn utenfor ekteskap er et problem både for fattige og rike, men størst er det for de rike. Men når det er sagt, det er ikke noe gjennomgående mørke i bøkene. Det var sånn det var den gang. Menneskene strevde, de fleste var fattige og noen strevde mer enn andre, men hadde også gode stunder i livet.

Det skjedde mye i romanen Himmelbjørnens skog som det skal bli spennende å følge med på videre.

I oktober leste og skrev jeg om den første romanen i serien i innlegget:

Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg