Alf van der Hagen: meningen med livet? dialoger om tro

Link til forlaget der Alf van der Hagens bok «meningen med livet? dialoger om tro» presenteres slik:

«Denne boka kretser om håp og tvil, litteratur og kunst, religion, filosofi og søken etter livsmening.

Alf van der Hagen samtaler med forfatterne Vigdis Hjorth, Tom Egeland, Terje Nordby, Lars Petter Sveen, Anne Kristin Aasmundtveit og Henning Hagerup, politikerne Shoaib Sultan og Gerd-Liv Valla, historikeren Hans Fredrik Dahl, presten Elisabeth Thorsen, plateprodusenten Erik Hillestad, tiggeren Simona Vaduva, domkantor Terje Kvam og advokat Geir Lippestad.»

Bilde av forfatteren og teksten under har jeg kopiert fra forlaget.

«Norges beste intervjuer,» skrev avisene om Alf van der Hagen etter samtaleboka Dag Solstad. Uskrevne memoarer. Den innbrakte ham Kritikerprisen i 2013. I fjor ble han nominert til Brageprisen for Kjell Askildsen. Et liv. I år debuterer den tidligere Morgenbladet-redaktøren på Verbum med samtalebok nummer syv: Meningen med livet? Dialoger om tro."

Boken jeg har lest er et leseeksemplar jeg har mottatt av forlaget. Den er på 259 sider før etterord mv. Lettlest og i et lite format. Samtalene er med unntak av en fra årene 2013-2015, og er i tidligere versjoner trykket i tidsskrifter og aviser. Jeg hadde ikke lest noen av dem tidligere. En bok en kan gå tilbake og lese i. En bok for alle lesere uansett hvor man er på skalaen mellom ateist eller troende. Til ettertanke på mange måter. Jeg har også lest og skrevet innlegg om boken der forfatteren samtaler med Kjell Askildsen, også det en god bok synes jeg.

Slik starter intervjuet med Tom Egeland:

«Jeg tror, som Carl Gustav Jung, at mennesket er mer eller mindre genetisk disponert for å tro, for å lete etter guder og en mening med tilværelsen. Som liten hadde jeg selv en hengiven barnetro, jeg ba aftenbønn og Fadervår hver kveld. Enda mer kristen ble jeg som tolv-trettenåring, i et Ten Sing-miljø der jeg bodde på Grorud. Men da jeg begynte å gå for presten for å konfirmeres, mistet jeg troen.»

Og det er vel like ved der jeg er, selv om jeg ikke er ateist som Egeland. Jeg er en tviler som Gerd-Liv Valla forteller at hun er. Samtidig er jeg nysgjerrig på de som har en sterk tro - hvor de henter den fra. 

  

På spørsmålet om hans teologiske thrillere også har mildnet Egelands egen skepsis til kristendom og etablert religion, svarer forfatteren:

«Jeg er ingen aggressiv nyateist, jeg tror bare ikke på Gud. For meg finnes det ingen tenkende gud, ingen kraft som vil oss vel, bare en universell kraft som vi alle er en del av. Universet, inklusive dets mulige panteon av guder, gir jo blaffen i deg og meg; det er verdenshistorien, ja hver eneste dags tragedier, et bevis på. Men jeg er nok blitt mykere i kantene etter å ha diskutert med dypt kristne mennesker i årevis. Jeg har fått stor respekt for deres syn. Vi er bare ikke enige. Vi skiller lag når det gjelder det primære trosspørsmålet. Jeg har ingen gudstro. Det har de. Og de argumenterer godt for den.»

Siden jeg er glad i å lese bøker, var det spesielt interessant å lese intervjuene med forfatterne. På spørsmålet om det er Søren Kierkegaard som har fått Vigdis Hjorth til å tenke på Gud svarer hun:

«Som ung var jeg helt klar på å kalle meg ateist. En del av min familie var kristne på en veldig selvrettferdig måte. Min mors foreldre var læstadianere oppe i Alta. Der var alt synd. Kortspill og alt. Sånn levde ikke min mor og far, men vi var alle redde for min tante og onkel. De var så gudfryktige, strenge og hoverende. De kikket mor etter i kortene, om hun gjorde ting riktig, om vi ble konfirmert på den rette måten, de skulle hele tiden sette en standard. Min mor jattet med ved å late som, men jeg gjennomskuet alt det der.

  Hva var din mor redd for?

Redd for ikke å være god nok, ikke være kristen nok. Det var en fordømmende utenpå-kristendom. Jeg fikk alltid LP-plater med gospelmusikk av dem som gaver.

Men da begynte jeg å gi dem ateistiske skrifter tilbake.

«Er du gal!» sa mor.

Var du aldri noen søndagsskoleelev?

Jo da, men jeg var i opposisjon. Elsket å diskutere kristendom og religion da jeg konfirmerte meg: «Tror du jeg kommer til helvete, da?» Jeg har vært opptatt av religion, men av de negative sidene. Det fordømmende. Men senere, når jeg har vært veldig lei meg, deprimert, har jeg henvendt meg til Gud. Det har jeg gjort.»

Også her var det en gjenkjennelse, selv om jeg heldigvis ikke har noen i familien som er læstadianere. Men å konfirmere meg ble jeg rett og slett tvunget til selv om jeg var helt klar på at jeg ikke så verdien i det. Synes jeg hadde gode argumenter mot. Heller ikke etter at jeg hadde «stått for presten» så jeg verdien i det å være konfirmert.  Det ble uttalt at det var en skam dersom jeg ikke lot meg konfirmere – alle andre i familien hadde gjort det – hva ville folk si! Og når slike ord som skam hamres på en stakkars tenåring, da har en lite å stille opp med. Selv om jeg ler av det i dag, var det et overtramp.

Jeg kjenner meg også igjen i det Henning Hagerup forteller, at han ikke klarer å finne troen i den protestantiske kirken, men like ofte i naturen. Også Shoabib Sultan forteller at han har følt Guds nærvær i naturen. Jeg avslutter med et sitat fra samtalen med Shoabib Sultan:

«Under stjernehimmelen forstår du hvor uendelig liten du er. Hvor absurd kaldt og meningsløst universet er, hvor ubetydelig og kort dette livet er for vi skal dø, og det ikke er noe mer. En angst som griper tak. Har du kjent på det?

Jo, både hvor lite menneskelivet er, og hvor stort universet er, det er følelser jeg kjenner igjen. Men det fyller meg i liten grad med angst, snarere tvert imot, det gir en veldig ro ... Da jeg var generalsekretær i Islamsk Råd Norge, fikk jeg et merkelig spørsmål fra en journalist: «Vil din tro komme i krise hvis man finner ut at det er liv andre steder i rommet?» «Nei, selvfølgelig ikke», svarte jeg. I Koranen står det at Gud laget universet og spredte liv gjennom det. Da høres det merkelig ut om alt liv skulle ha havnet på denne ene lille planeten.

Jeg minnes alltid en episode i Tommy og Tigern, der de to sitter og ser opp mot himmelen og den uendelige stjernehimmelen. Så kommer det fra Tommy: «Jeg tror beviset på intelligent liv der ute er at de ikke har kontaktet oss.»

Ikke helt samme bilde som han beskriver det, men passer fint som en avslutning. Passer fint i disse klimamøte tider, vi mennesker har ikke mye å være stolte av tenker jeg.