30. okt. 2019

Menn i min situasjon – nok en god roman av Per Petterson


Når Per Petterson gir ut en bok, er mange spente. Romanen Menn i min situasjon ble utgitt i 2018, og 28.9.2018, etter at den var utgitt, skrev jeg et innlegg på bloggen:
«Jeg har lest og omtalt alle bøkene Per Petterson har skrevet her på bloggen. Jeg er skikkelig fan av forfatteren selv om ikke alle bøkene han har skrevet ga meg en god leseopplevelse. Derfor både gleder og gruer jeg meg. Kanskje det er snø på bakken før jeg får lest den.»
Vinter, vår, sommer og høst er har gått siden jeg skrev innlegget.  Jeg har fått lest gode anmeldelser av boken. Jeg har hørt at den ble diskutert  her i dette NRK programmet februar 2019 etter at den ble nominert til P2 lytternes romanpris
Nå er romanen lest. Det var ingenting å grue seg for. Selv om jeg ikke synes Menn i min situasjon ikke er den beste boken av Per Petterson har utgitt, er det ikke vanskelig å la seg bevege av livet til hovedpersonen, eller mangel på liv. For i romanen vi møter en mann som har mistet mye. Livet er vel mer eller mindre en ruin.
Romanen starter slik:

«Det var søndag, september 1992, klokka var litt før sju. Jeg hadde vært ute kvelden før, den siste timen i et apotek gjort om til bar i Tollbugata, men jeg hadde ikke blitt med noen hjem. Det var nesten uvanlig på den tida, i det året, for det var ikke sjelden jeg dro inn til Oslo sentrum og mot min natur gikk på barer og kafeer og kom inn gjennom dørene til de røykfylte ståkete lokalene jeg plutselig følte meg så hjemme i, og fortsatt mot min natur kunne se meg nøye omkring og tenke, hvor skal jeg ligge i natt. Når jeg forlot kafeen eller puben eller baren noen få timer seinere, var jeg sjelden aleine. Da de månedene lå bak meg, hadde jeg vært i flere soverom, i flere hus, i flere bydeler enn det jeg på forhånd ville trudd var mulig for en mann som meg. Men det slutta av seg sjøl, jeg ville være som et bål, men det var mer aske i bålet mitt nå enn det var flammer.»


«For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full, treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også tilbringer nettene når senga blir et umulig sted.
Det er ett år siden Turid tok med seg de tre jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun har flytta til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger.

Vigdis, eldstedattera, ser hva slags mann han egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er kanskje hun den som trenger ham mest.»

Det er ingen lystseilas å lese romanen til Per Petterson. Men det er ingen av bøkene han har skrevet. Som Per Petterson har Arvid Jansen, et år før kona tar med døtrene og flytter, mistet fire familiemedlemmer i brannen på MS Scandinavian Star. Det røsker i meg å lese bøker av Per Petterson. Det gjør vondt. Men det er slik livet er. Arvid Jansen har i tillegg mistet kontakten med døtrene. Dette var vondest å lese om:

«Fredag ettermiddag, annenhver helg etter skoletid, hadde jeg stått på parkeringsplassen og venta på jentene ved enden av rekkehuset på Skjetten. De skulle først hjem med ranslene og så ut igjen med bagene som sto ferdigpakka ved døra og var fulle av klær og av ting de ikke trengte, som Turid mente at de trengte, men det var greit, det var ikke noe å krangle om, vi skulle bare opp trappa til tredje etasje, og jeg syntes vi hadde det fint og var sikker på at jentene syntes det samme.

Og så etter jul ville de ikke komme mer i helgene, ikke engang fornuftige, saklige Tine som alltid var rettferdig ville komme. Det var ikke lett å ta innover seg. Det var Vigdis som ringte, det var blitt slutten av desember, det var romjul, jeg hadde vondt i kroppen opptil flere steder etter en hendelse seint på julaften jeg var sikker på at ingen hadde hørt om. Jeg hadde et lite juletre på en taburett i hjørnet ved parafinkaminen, og i vinduet mot rundkjøringa hang ei halvkommunistisk rød julestjerne. Vigdis var tolv år og storesøster, hun tok ansvar og overlot det ikke til mora si. Det ble en formell samtale, hun sa, pappa, vi skal ikke komme til deg i helgene mer, vi har blitt enige, vi kan komme en gang til før skolen begynner, men så passer det ikke så bra lenger. Det begynte å brenne i magen med en gang, men jeg turte ikke spørre hva grunnen var, for jeg kunne ikke vite om svaret jeg ville få var et svar jeg kunne leve med, så jeg tok det i stedet til etterretning, og uten å blunke avsto jeg fra rettigheter jeg opplagt hadde krav på og med full støtte kunne hevde, men jeg kunne ikke kreve av dem noe de ikke ville gi. Jeg hadde det ikke i meg. Jeg sa, ja vel, Vigdis, det var nok en tung beskjed for meg å få, men hvis dere er blitt enige, da må jeg kanskje bøye meg for det. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle si, hun var så alvorlig, og jeg ville ikke gjøre det vanskeligere for henne, det kunne jeg ikke, men jeg sa i hvert fall, det er ikke noe jeg kan gjøre, da, eller si, som vil få dere til å gjøre om den beslutninga. Jeg trur nok ikke det, pappa. Nei vel, sa jeg, og nå brant det forferdelig i magen, og det var som om jeg falt og falt, susende som Saulus hadde falt på veien til Damaskus med et uutholdelig blendende lys i øynene og blitt en annen, blitt til Paulus, og midt ute på den samme støvete gloheite veien mista også jeg meg sjøl og ble en annen enn den jeg hadde vært, jeg ble en annen far, og jeg ble stille, og Vigdis sa, pappa, er du der, og jeg sa, ja, nå er jeg her. Men det var jeg ikke. En annen var der. Jeg må legge på nå, sa Vigdis, ha det bra, pappa, jeg er veldig glad i deg, kanskje vi kan snakke sammen mange ganger på telefonen, sa hun, men nå på en ganske uformell måte, jeg kunne høre at hun skulle til å gråte, og da sa jeg så fort jeg kunne, det kan vi, jeg er veldig glad i deg også, ha det bra, Vigdis, og så høres vi snart.»

Bokomslaget viser alle terningkast 6 romanen har fått. Vel fortjent synes jeg.




20. okt. 2019

Fra nå av kan alt skje – av Espen Haavardsholm – en roman som bygger på fakta om forfatterens mor



Når jeg leser om bøker Espen Haavardsholm har utgitt, er jeg mer enn forundret over at jeg ikke har lest bøker av han tidligere. Helt tilfeldig fant jeg romanen av Fra nå av kan alt skje utgitt i 2019 i hylla over nye bøker på biblioteket.

I dette interessante intervjuet på NRK forteller forfatteren at romanen er om hans egen mor:


Fra nå av kan alt skje bygger på fakta om livet til moren, men det som skjer med henne i nåtid er diktning. Romanen har fått gode kritikker. Det samme fikk Gutten på passbildet som ble utgitt i 2004, som også er en roman som fletter sammen fiksjon og fakta. Fakta i den romanen er blant annet da forfatteren som fireåring ble sendt mellom foreldrene alene på nattoget mellom Oslo og København. Et tema som også dukker opp i boken jeg nå har lest

Jeg likte romanen til Haavardsholm. Igjen, utrolig at jeg ikke har leste flere bøker av han tidligere. Jeg skal helt klart lese flere bøker han har utgitt, og den første blir nok Gutten på passbildet.


«På Fjordtun eldresenter bor en vital og munnrapp kvinne ved navn Katrin Li. Hun kjører elektrisk stolscooter, danser på plenen i haglbyger om kvelden og vanker rundt i nærmiljøet med den største selvfølgelighet. For de andre beboerne på senteret er den pensjonerte legen en ledestjerne, en kvinne man gjerne vil være i nærheten av.

Innenfor leilighetens fire vegger kryper hun mer sammen. Leddene svir og verker, kroppen går i lås. Skarpe og konfronterende telefonsamtaler med sønnen får henne stadig ut av balanse. Og ved å gå gjennom alt av gamle minner – postkort, brev, fotografier – børster hun støv av både det som har vært, og det som kunne blitt. Hvilke deler av fortiden er det verdt å dvele ved? Og hvilke spor er det best å skjule for alltid?

I romanen Fra nå av kan alt skje flettes viktige historiske hendelser sammen med det personlige og skjellsettende. Med alvor og overskudd skriver Espen Haavardsholm frem en kvinne som har levd et uvanlig rikt og hendelsesfylt liv.»


16. okt. 2019

Voksne mennesker av Marie Aubert - lettlest og god bok, men 140 sider med Ida i hovedrollen er nok for meg



Kontrasten er stor mellom handlingen i romanen jeg nå har lest, Voksne mennesker av Marie Aubert, og romanen jeg avsluttet for noen dager siden og skrev om i innlegget:

Etter å ha lest boken til Kvæven er det lett å tenke at menneskene i Voksne mennesker, har problemer som de finner ved å pirke i navleloen sin.


«Ida er arkitekt, barnløs og i sin beste alder, men i det siste har varsellampene begynt å blinke. For sikkerhets skyld har hun undersøkt mulighetene for å få fryst ned egg til senere bruk, i tilfelle hun skulle treffe den rette. Nå er det sommer, og Ida tar bussen sørover til barndommens ferieparadis, hvor moren skal feire 65-årsdag med sin lille familie. På hytta venter lillesøster Marthe med samboer og bonusbarn. Alt skulle ligge til rette for noen fine feriedager, hadde det bare ikke vært for Marthes strålende nyheter.

Voksne mennesker er en roman om tynnslitte familiebånd, sjalusi og selvhevdelse, og om skammen over en uelsket tilværelse.»

Hovedpersonen og fortellerstemmen er Ida, 40 år og singel. Ida har før hytteturen vært på en fertilitetsklinikk i Sverige. Planene er å ta ut egg og fryse de ned. Marthes strålende nyhet, er at hun er gravid.

«Jeg tar av meg den svette T-skjorta, legger meg bakover på den oppredde senga og ser i taket og hører på lydene utenfra, vinduet er åpent, måker som skriker langt borte og Olea som roper at Kristoffer skal se på henne for et eller annet, hun roper til hun blir sint i stemmen, pappA!, og han svarer jeg ser på deg, med et tonefall som roper at han ser på telefonen sin. Jeg hører en båt ute på sjøen, en som går raskt, det har skyet over, det er kaldt å ligge i bare bh. Jeg gråter ikke. Det lukter alltid litt innestengt her, og sengetøyet er mykt og slitt og lukter tørkesnor, madrassen er gammel skumgummi, det er sånn det skal være, jeg har ligget i denne senga hver sommer siden jeg var liten. Så nå er jeg her. Med Marthe. Med mannen hennes og barnet deres i magen og Olea.

Jeg hadde ikke trodd det, ikke på ordentlig. Venninnene mine har gått forbi meg, alle sammen, men at Marthe, at hun også, et sted inni meg hadde jeg bare tenkt at det ikke kom til å bli noe av, at det ikke kom til å forandre seg, Marthe kom jeg alltid til å ha der som en jeg måtte trøste, hun kom ikke til å gå forbi meg.

Hun kan ikke gå forbi meg.

Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, for hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.»

Livet har på en måte gått ifra Ida. Det er ikke lenger så kjekt å date menn som er gift og samboere, og mene at utroskapen ikke hennes problem. I disse dagene på hytta kommer de dårlige sidene til Ida frem med styrke. Det er som en av rollene Linn Skåber spiller. Menneskelig og morsomt, men noen ganger blir jeg flau av personen Linn Skåber spiller. Ikke en gang Olea, bonusbarnet til Marthe, klarer Ida å holde utenfor det til tider skitne spillet sitt.

Selv om jeg synes romanen til Marie Aubert er en god bok, er jeg i tvil om jeg ville trivdes å lese om Ida utover romanens 140 sider. I bunn og grunn synes jeg hun er kjedelig.

Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.

13. okt. 2019

Når landet mørknar av Tore Kvæven – en roman med mange kvaliteter




«Grønland, den mektige polarøya lenger vest i havet, var lenge ukjent, men så trådte Eirik Raude frem. Han kom fra Jæren. Sammen med sin far utvandret han til Island og slo seg til der, men etter en tid røk han uklar med mektige slekter. Det endte med at han ble dømt fredløs og måtte flykte fra landet. Han seilte vestover havet, oppdaget Grønland og organiserte en ekspedisjon av utvandrere som slo seg til på vestkysten av det nye landet. Dette samfunnet på 

Grønland skulle vokse og bestå i ca 500 år for så gåtefullt å forsvinne.

Som en naturlig følge av den gradvise norrøne ekspansjon vestover Atlanderhavet hendte det så at Leiv Eiriksson omkring år 1000 e.Kr. seilte til havs fra gården Brattalid på Grønland og oppdaget Amerika. Vestervegen var fulgt helt frem.»

Sitatet er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Romanen til Tore Kvæven Der landet mørknar vant Brageprisen 2018, og den begeistret kritikerne, ikke minst for hans skildring av dyr og natur. Handlingen er lagt til de norrøne bosetningene på Grønland, derfor sitatet fra boken over. Er du nysgjerrig på romanen, anbefaler jeg denne episoden fra NRK bok;


Jeg har lest flere bøker av Helge Ingstad, bl a Øst for den store bre, om Ingstads opphold på Grønland. Hans beskrivelse av dyr og natur skapte så klare bilder, det samme gjør Kvæven i romanen Når landet mørknar. Samtidig er boken mer enn dette. Den er spennende fra første til siste side. I tillegg er den interessant, og jeg får lyst til å lese flere bøker om den tiden denne historien er lagt. Jeg vet at jeg har likt en bok når jeg tenker at den kunne jeg ønsket var blitt filmatisert. I dette tilfellet med Arnar og Eir i hovedrollen. Arnar med en fremdrift som jeg liker å lese om. Han som på slutten av romanen sier til Eir:

«Høyr Eir. Dei fleste av dei vala ein får i livet, er så små at dei knapt set merke etter seg. Men der finst blant dei somme som er større. Og sviktar ein der, så blir alt verdilaust, alt det andre ein stod for.»

Fra begynnelsen av romanen:

«Dei er fem jegerar som ror i den same takta. For kvart åretak, og for kvar gong dei bøyer seg mot mannen på neste tofte, kjenner teinæringen kreftene deira renna gjennom seg. Og kvast kløyver han dønningane. Vatnet freser han om baugen. Ein gong var han Vesterbygdas vakraste båt.

Det er ein ung gut som ror på den tredje tofta. Ein lyshåra yngling med lange armar og med hender som enno manglar tyngda og breidda til dei vaksne sine nevar. Men han kan ro. Han ror sa tollepinnane knakar. Lange, smidige tak. Og der åreblada hans vrir seg fri og slepper vatnet, der dansar kvervlane hans like ilskt i fjordens grøne hinne som kvervlane bak dei vaksne sine drag. Han kjenner armane gløda, som er dei allereie sterke som svardreip, som reipa laga av kvalrossen sine skinn.

Han er 15 år, og han ror i si fyrste kvalrossjakt.

Andletet hans er lytefritt og mildt, mest som hos ei ung jente. Mest som om landet som har fostra han, enno ikkje skulle ha herda han. Som skulle det ha kome til at det ville venta. Ein ung jeger fra ein av Vesterbygdas fjelldalar. I ny og ne kastar han eit blikk over den eine eller andre skuldra, men enno er ikkje kvalrossen å sjå.

Der er eit framtidas smil i auga til guten. Han trur alt ligg framfor han, og at enno har han berre opplevd byrjinga. Han trur at kvalrossjaktene ein dag også skal føra han i fordoms kjølvatn til Nordsetrs strender.

Men båten han ror, er som eit gråkvitt skrømt og som ei beingrind. Hudborda som ein gong var sa oljeblanke at lyset spegla seg i dei, er utmagra og grå. Herja av tidene som har kome. Av styrken som ein gong fanst i skroget, er no ikkje anna enn trassen og minna att.
Og sjeldan, berre svært sjeldan, blir framtida slik menneska trur ho skal bli.»

Forlagets omtale av romanen:

«Året er 1293. Den unge guten Arnar Vilhjalmson ror i si første kvalrossjakt. Etter jakta står der ei jente framfor han. Ho kastar eit blikk på dyret han har felt. Blikket hennar er trassig, og orda er hånande. Etterpå snur ho seg og spring, utan å sjå seg tilbake. Ho heiter Eir.

I den norrøne Vesterbygda på Grønland har ei uro snike seg inn. Kvalrossen som gjorde folket her rike, har trekt seg unna. Skipa som segla hit frå Noreg og Island for å drive handel, er sjeldnare å sjå. Grønlendingane sine eigne farkostar er i forfall. Menneska spør seg: Er dette dei siste tider?

Arnar drøymer om ein dag å byggje seg eit skip og segle mot landa i vest, der tømmer og jern og trua på framtida finst. Og i den draumen finst Eir. I jakta på framtida er Arnar villig til å trasse både sin eigen høvding, sine eigne gudar og lovene i landet.»

Lenge før Arnar møter Eir igjen, har han funnet stedet han ønsker å bygge gården sin. Han er som Håvard Hedde, han vil «rydja seg ein gard, innerst i Jøkuldal, ved breen. Faren Vilhjalm er ikke enig. Men Arnar han drar til Himin-Gorm, høvdingen, for å få tillatelse. Men han får avslag:

«- Nei, du, der inne skal du ikkje dyrka, og heller ingen annan stad. Du skal reisa heim, og du skal veksa til , og kan henda, om du veks brukande til , så skal me talast att. Her finst utgardar som står  tomme i heiane. Eg eig dei alle. Det hender eg gjev folk ein gard. Viss eg har god tru på dei. Viss eg trur dei kan koma meg til nytte ein dag. Men det hender også at eg ikkje gjev dei ein gard. Hadde elles andre ærend?

Ordlaus stira Arnar på han. At Himin-Gorm eigde eit stridig sinn, hadde han ofte nok høyrt. Men at dette skulle koma i vegen den kursen han sjølv ville staka seg ut, hadde ikkje falle han inn. I den verda der han hadde levd, og i dei draumane han hadde skapt, hadde framtida lege open for han, og enno hadde han ikkje forstått at draumar kan vera av luft og menneske av fjell.»

Ikke lenge etter får Arnar en anledning til å hevne seg på Himin-Gorm. Bergfinn vil flytte fra Vesterbygd med familien. Det er dårlige tider. Særlig for de som bor ved fjorden der Bergfinn har gård. Men han trenger tømmer til å reparere skipet for seilasen til Austerbygd, derfra er håpet å bli med et havgående skip til Island eller Norge.  Arnar har kort tid før funnet drivtømmer, en stor stokk. Men dette sier han ikke da Bergfinn er innom Dyrdal på veien til Himin-Gorm. Arnar ber om få bli med. Under forhandlingene med Himin-Gorm  tilbyr Bergfinn gården med beitemarken og den delen av buskapen, sauer og hester, som de ikke skal ta med seg på seilasen, for tømmer. Men Himin-Gorm er ikke interessert. Det er da Arnar kommer med sitt tilbud til Bergfinn. I bytte for gården Audvinstad kan Bergfinn få stokken. I tillegg skal Arnar hjelpe han med skipet. Berfinn takker ja. Himin-Gorm er rasende

«Himin-Gorm reiste seg for bordenden:
— Ja vel, Arnar fra Dyradal, så er det fjordmann det skal bli av deg. Ein ynkeleg fjordmann.

Arnar svara:
— Sist eg sat her, greidde du hindra meg frå å driva min eigen gard. Vanskeleg kan eg sjå at du skal greia det denne gongen.

Da lente Himin-Gorm seg fram, knokane kvitnande mot bordplata, og i røysta hans fanst eit håst fastlenka raseri, som kvart augeblikk truga med å slita seg laust:
— Du skal rida herifra, Arnar! Og raskt! Raskt skal du rida!

Arnar nikka og reiste seg, og medan også Bergfinn og dei to andre kom seg på føtene, sa farvel og gjekk med han ut, ut gjennom skume gangar og ut i dagen, høyrde Arnar livet nynna i seg. Som han hadde høyrt det den gongen han fann stokken, og som han hadde høyrt den gongen han møtte kvalrossen sitt blåbleike blikk.»

Under byggingen av båten, møtes Arnar og Eir igjen:
«Hesten under jenta var raudbrun og lettbeint, mana var fletta til ti-tolv korte reip. Ein velstelt og frisk hest under ei jente som reid som ei valkyrje. Sjølv var ho kledd i ein lang, grå kledning, av form som ein stakk eller ein kjole og med gylne mønster, og i ei raud trøye som rakk ho til nedanfor livet. Håret hennar var samla i ei tjukk flette i nakken.

Enno var avstanden mellom dei så stor at travet til hesten var utan lyd. Ho gjorde eit sveip opp ein rinde og vende attende til stranda, og da ho igjen snudde seg mot dei, visste Arnar kven ho var. Han sag blikket hennar glitra, og ho var ikkje til å ta feil av.

Bergfinn hadde spurt han om noko, men han hadde ikkje fått det med seg. No dunka Bergfinn han i kneet og spurde på nytt:
- Kva stirar du etter, Arnar?

Dei to huskarane pa toftene fremst humra godmodig, og Bergfinn sa:
- Den beste garden i Agnafjord har han fått og kort veg til Vesterbygdas finaste jente. Alt for ein stokk drivtømmer.»

Dette er starten på Arnar og Eirs kjærlighetshistorie som er som en rød tråd i romanen.