Når Per Petterson gir ut en bok, er mange spente. Romanen Menn i min situasjon
ble utgitt i 2018, og 28.9.2018, etter at den var utgitt, skrev jeg et innlegg på
bloggen:
«Jeg har lest og omtalt alle bøkene Per
Petterson har skrevet her på bloggen. Jeg er skikkelig fan av forfatteren selv
om ikke alle bøkene han har skrevet ga meg en god leseopplevelse. Derfor både
gleder og gruer jeg meg. Kanskje det er snø på bakken før jeg får lest den.»
Vinter, vår, sommer og høst er har gått siden
jeg skrev innlegget. Jeg har fått lest gode anmeldelser av boken. Jeg har hørt at den ble diskutert her i dette NRK
programmet februar 2019 etter at den ble nominert til P2 lytternes romanpris
Nå er romanen lest. Det var ingenting å grue
seg for. Selv om jeg ikke synes Menn i min situasjon ikke er den beste boken av Per Petterson har utgitt, er det ikke vanskelig å la seg bevege av livet til
hovedpersonen, eller mangel på liv. For i romanen vi møter en mann som har mistet mye. Livet er
vel mer eller mindre en ruin.
Romanen starter slik:
«Det
var søndag, september 1992, klokka var litt før sju. Jeg hadde vært ute kvelden
før, den siste timen i et apotek gjort om til bar i Tollbugata, men jeg hadde ikke
blitt med noen hjem. Det var nesten uvanlig på den tida, i det året, for det
var ikke sjelden jeg dro inn til Oslo sentrum og mot min natur gikk på barer og
kafeer og kom inn gjennom dørene til de røykfylte ståkete lokalene jeg
plutselig følte meg så hjemme i, og fortsatt mot min natur kunne se meg nøye omkring
og tenke, hvor skal jeg ligge i natt. Når jeg forlot kafeen eller puben eller
baren noen få timer seinere, var jeg sjelden aleine. Da de månedene lå bak meg,
hadde jeg vært i flere soverom, i flere hus, i flere bydeler enn det jeg på
forhånd ville trudd var mulig for en mann som meg. Men det slutta av seg sjøl,
jeg ville være som et bål, men det var mer aske i bålet mitt nå enn det var
flammer.»
«For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste
holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full,
treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også
tilbringer nettene når senga blir et umulig sted.
Det er ett år siden Turid tok med seg de tre
jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen
på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men
for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun
har flytta til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han
fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger.
Vigdis, eldstedattera, ser hva slags mann han
egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er
kanskje hun den som trenger ham mest.»
Det er
ingen lystseilas å lese romanen til Per Petterson. Men det er ingen av bøkene
han har skrevet. Som Per Petterson har Arvid Jansen, et år før kona tar med
døtrene og flytter, mistet fire familiemedlemmer i brannen på MS Scandinavian Star.
Det røsker i meg å lese bøker av Per Petterson. Det gjør vondt. Men det er slik
livet er. Arvid Jansen har i tillegg mistet kontakten med døtrene. Dette
var vondest å lese om:
«Fredag
ettermiddag, annenhver helg etter skoletid, hadde jeg stått på
parkeringsplassen og venta på jentene ved enden av rekkehuset på Skjetten. De
skulle først hjem med ranslene og så ut igjen med bagene som sto ferdigpakka
ved døra og var fulle av klær og av ting de ikke trengte, som Turid mente at de
trengte, men det var greit, det var ikke noe å krangle om, vi skulle bare opp
trappa til tredje etasje, og jeg syntes vi hadde det fint og var sikker på at
jentene syntes det samme.
Og
så etter jul ville de ikke komme mer i helgene, ikke engang fornuftige, saklige
Tine som alltid var rettferdig ville komme. Det var ikke lett å ta innover seg.
Det var Vigdis som ringte, det var blitt slutten av desember, det var romjul,
jeg hadde vondt i kroppen opptil flere steder etter en hendelse seint på
julaften jeg var sikker på at ingen hadde hørt om. Jeg hadde et lite juletre på
en taburett i hjørnet ved parafinkaminen, og i vinduet mot rundkjøringa hang ei
halvkommunistisk rød julestjerne. Vigdis var tolv år og storesøster, hun tok
ansvar og overlot det ikke til mora si. Det ble en formell samtale, hun sa,
pappa, vi skal ikke komme til deg i helgene mer, vi har blitt enige, vi kan
komme en gang til før skolen begynner, men så passer det ikke så bra lenger.
Det begynte å brenne i magen med en gang, men jeg turte ikke spørre hva grunnen
var, for jeg kunne ikke vite om svaret jeg ville få var et svar jeg kunne leve
med, så jeg tok det i stedet til etterretning, og uten å blunke avsto jeg fra
rettigheter jeg opplagt hadde krav på og med full støtte kunne hevde, men jeg
kunne ikke kreve av dem noe de ikke ville gi. Jeg hadde det ikke i meg. Jeg sa,
ja vel, Vigdis, det var nok en tung beskjed for meg å få, men hvis dere er blitt
enige, da må jeg kanskje bøye meg for det. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle
si, hun var så alvorlig, og jeg ville ikke gjøre det vanskeligere for henne,
det kunne jeg ikke, men jeg sa i hvert fall, det er ikke noe jeg kan gjøre, da,
eller si, som vil få dere til å gjøre om den beslutninga. Jeg trur nok ikke
det, pappa. Nei vel, sa jeg, og nå brant det forferdelig i magen, og det var
som om jeg falt og falt, susende som Saulus hadde falt på veien til Damaskus med
et uutholdelig blendende lys i øynene og blitt en annen, blitt til Paulus, og
midt ute på den samme støvete gloheite veien mista også jeg meg sjøl og ble en
annen enn den jeg hadde vært, jeg ble en annen far, og jeg ble stille, og
Vigdis sa, pappa, er du der, og jeg sa, ja, nå er jeg her. Men det var jeg ikke.
En annen var der. Jeg må legge på nå, sa Vigdis, ha det bra, pappa, jeg er veldig
glad i deg, kanskje vi kan snakke sammen mange ganger på telefonen, sa hun, men
nå på en ganske uformell måte, jeg kunne høre at hun skulle til å gråte, og da
sa jeg så fort jeg kunne, det kan vi, jeg er veldig glad i deg også, ha det
bra, Vigdis, og så høres vi snart.»
Bokomslaget viser alle terningkast 6 romanen har
fått. Vel fortjent synes jeg.