Det hvite kartet , en ny god roman av Cecilie Enger

 

Den historiske romanen Det hvite kartet ble utgitt i 2021 og er den fjerde boken jeg leser skrevet av Cecilie Enger. Denne gangen handler boken om den utrolige historien om Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs, verdens første kvinnelige skipsredere. Jeg kan anbefale denne NRK radio-anmeldelsen av boken. Jeg likte boken veldig godt.

 

Forlaget omtaler den slik:

«De stakk seg ut som pionerer i sin samtid på slutten av 1800-tallet, men skjulte privatlivet sitt. Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs er ukjente for de fleste, men historien om de to butikkpikene som traff hverandre i et hardt og maskulint gruvesamfunn på Karmøy, og – ikledd herrehatt og frakk – brøytet seg vei inn i mannsdominerte stillinger, er både fantastisk og vond. De to overskridende «mannedamene» holdt kjærligheten skjult for omverdenen, foretok en uvanlig klassereise, men opplevde også elendighet i kjølvannet av sine livsvalg.»

 

Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia av Gry Blekastad Almås – savner noen bilder fra reisene

 

Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia av Gry Blekastad Almås ble utgitt i 2020.  Jeg likte boken. Men jeg er overrasket og skuffet over at det ikke finnes et eneste bilde av reisene hun skriver om i boken.

 Gry Blekastad Almås er fra 2021 inne i sin andre periode som korrespondent for NRK i London. Fra forordet:

«Jeg ble ikke interessert i Storbritannia fordi jeg er journalist. Det var omvendt. Jeg ble journalist på grunn av Storbritannia. Det viktigste for meg den gang var å studere i England, faget kom i andre rekke. Men journalistikken tok meg, og etter mange år som nyhetsjournalist kom jeg tilbake som korrespondent, ble bofast i London og levde et britisk familieliv med barn på lokale skoler i et system som er veldig annerledes enn det norske.

 

Men jeg trivdes — og trives fortsatt — blant briter av alle slag. Det er noe i dem som gir gjenklang hos meg. Summen av minnene, innsikten og erfaringene gjorde at jeg gradvis begynte å spørre meg hvorfor jeg alltid ville tilbake til Storbritannia. Og hvorfor så mange andre nordmenn lider av den samme trangen. Jeg fikk et behov for å utforske fellestrekkene, hva som forener oss, hva som trekker så mange av oss over Nordsjøen.»

Noe av det jeg leste om kjente jeg til fra tidligere, men mye var nytt. Sist jeg var i Storbritannia var høsten 2019 da jeg var i Skottland. Det kjennes som en evighet siden og jeg gleder meg til å reise dit. Håper ikke det er lenge til.

 Forlagets beskrivelse av boken:

«Nordmenn elsker Storbritannia - men hvordan preger vi britene!

 

I denne boka besøker Gry Blekastad Almås steder og mennesker i Storbritannia som forteller om forbindelsen mellom landene våre. På en kunnskapsrik og underholdende måte tar hun oss med på en norsk reise i et kjært naboland.

 

Etter en tur innom en norskeid pub blir vi med på fotballkamp mellom engelske storlag som er preget av nordmenn. Hos en eksklusiv skredder i en bygning eid av Oljefondet tester forfatteren om nordmenn får prisavslag, før den tidligere uteliggeren Vivi fra Bærum tar oss med til et ganske annerledes London.

 

På øya Man kommer forfatteren over en fortiet historie om nordmenn fra begge sider som satt i britisk fangeleir under andre verdenskrig. Og aller lengst nord ønsker mange seg en sterkere formell tilknytning til Norge.

 

Fins det et «Norbritannia» i Storbritannia? Og hvordan påvirkes det i så fall av den politiske krisetiden britene opplever?»

 

 

Invitasjon til mord (A Murder Is Announced) av Agatha Christie- 1950

 

 

«OGSÅ I LITTLE PADDOCKS spiste de frokost. Husets eierinne, den vel seksti år gamle Miss Blacklock, satt for enden av bordet. Hun var enkelt kledd i tweed, men hadde på noe overraskende vis staset seg til med et stramt flerradet halskjede av store, uekte perler. Hun leste en av spaltistene i Daily Mail. Julia Simmons bladde uinteressert i Daily Telegraph, og Patrick Simmons løste kryssordoppgaven i The Times. Miss Dora Bunner satt fordypet i lokalavisen. Det var hun som brøt stillheten — med et forskrekket hikst.

«Letty, har du sett hva som står her?»

«Noe galt, Dora?»

  «Jeg har aldri sett maken til annonse. Og det står Little Paddocks, det er ikke til å ta feil av. . . » «La meg få se.»

Miss Bunner rakte lydig avisen til Miss Blacklock, mens hun pekte på annonsen med en skjelvende pekefinger. Miss Blacklock leste, og hevet øyebrynene. Hun kastet et undersøkende blikk rundt bordet, og leste så høyt: «Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddocks. Det er vel din idé dette, Patrick?» tilføyet hun skarpt.»

30 år etter at Agatha Christie etter at hun ga ut sin første roman ble romanen Invitasjon til mord utgitt, bok nr. 8 i mitt leseprosjekt inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år.  

Janet Morgan skriver i sin biografi om Agathe Christie om denne boken:

«Hun begynte også å arbeide med en kriminalroman i full lengde, A Murder is Announced (Invitasjon til mord). Allerede høsten før hadde Agatha begynt å tenke på detaljer i intrigen, og hadde foretatt undersøkelser ved hjelp av naboene i Wallingford, familien Severn. «Jeg vil gjerne at dere spiller det for meg,» sa hun til gamle Mrs. Severn og hennes to voksne sønner en kveld. De ble sendt ut av stuen mens hun flyttet på møblene. Så fikk de beskjed om å komme inn med en lommelykt. Etterpå spurte hun dem om hva de hadde sett. Først da boken ble utgitt skjønte Guy Severn hva prøven hadde vist: Hva de ikke hadde lagt merke til.»

Hvor er hendelsene i romanen lagt – fra politiets samtale:

«Hva slags sted er Chipping Cleghorn?»

«En stor og rotet, men ganske sjarmerende landsby. Med slakter, baker, kolonial, to kafeer og en meget brukbar antikvitetsforretning. Ganske populært som turiststed. Legger særlig an på bilturister. Mange pene og velholdte beboelseshus, de fleste i viktoriansk stil. Og pensjonister fra alle kanter formelig slåss om hyttene hvor forpakterne bodde før i tiden. Hyttene bygges om, og blir ønskesteder for folk som vil nyte livskvelden i fred og ro.»

Sir Henry nikket. «Gamle tanter og pensjonerte oberster. Jo, en slik annonse fikk nok dem til å troppe opp presis halv syv for å se hva som ville skje. Skulle ønske min egen 'gamle tante' hadde bodd der. Dette ville vært en lekkerbisken for henne.»

«Jeg visste ikke at du hadde noen tante, Henry?»

«Nei, hun er bare en bekjent. Men jeg skulle ønske hun hadde vært tanten min.» Han sukket. «Hun er det fineste detektivtalent jeg noensinne har vært borti.» Han snudde seg mot Craddock. «Stell pent med de 'gamle tantene' i landsbyen, gutten min. Hvis dette mot formodning skulle utvikle seg til et virkelig mysterium, så husk at en gammel jomfru som strikker og steller i haven har milelangt forsprang på en hvilken som helst kriminalbetjent. Hun kan fortelle deg både hva som kunne ha hendt og hva som burde ha hendt, ja, til og med hva som faktisk hendte. Og hvorfor.»

«Tanten» er Miss Marple som beskriver seg selv slik:

«Sir Henry snudde seg mot Rydesdale. «George, ville det stride svært mot reglementet om Miss Marple fikk kikke litt på Craddocks rapport fra Chipping Cleghorn?»

«Neida, jeg tror ikke det. Selv kunne jeg ha stor interesse av å høre hennes mening.»

Miss Marple ble litt flau over all vennligheten. «Jeg er redd De har hørt litt for meget på Sir Henry. Han kan jo ikke la være å skryte av den minste lille iakttagelse jeg slumper til å gjøre. Jeg er i det hele tatt ikke noe flink til å trekke slutninger og slikt, jeg har bare lagt meg opp en smule menneskekunnskap. Det har slått meg at folk flest er altfor troskyldige. Jeg har lett for alltid å tro det verste. Ikke noe tiltalende trekk, er jeg redd. Men det er trist å se hvor ofte min mistro er berettiget.»

Rydesdale la rapporten foran henne. «De kan kikke igjennom den med det samme. Det skulle ikke ta lang tid.»

 

Romanen omtales slik på bokomslaget:

«Invitasjon til mord regnes som et av høydepunktene i Agatha Christies omfattende forfatterskap. Den kom ut i 1950 under tittelen A Murder is Announced.

Vi befinner oss i den lille landsbyen Chipping Cleghorn. Dette er en landsby der innbyggerne gjør seg flid med å følge med på hverandres gjøren og laden. Et viktig punkt i den forbindelse er å lese lokalavisen, The Gazette, grundig når den hver fredag dumper ned i postkassen. En dag i oktober får samtlige innbyggere kaffen i vrangstrupen: Et mord blir nemlig annonsert under "bekjentgjørelser". Annonsen lyder: Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddock. En slik invitasjon kan verken naboer, mystiske ukjente eller morderen motstå...

Miss Marple, som er uhelbredelig nysgjerrig, men bare har gode hensikter, bistår det Iokale politiet med sedvanlig kløkt. Miss Marple er en mesterlig observatør og har evnen til å skaffe seg innpass hos alle og enhver. Ved å trekke paralleller mellom personer og begivenheter i sin egen landsby, løser hun de mest spissfindige mordgåter ut fra tesen om at den menneskelige natur er den samme overalt.»

 

Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano - utgitt samme år som han fikk Nobelprisen i litteratur

 

«Vi ender med å glemme de detaljene i livet som er til bry eller som er altfor smertefulle. Det er bare å legge seg på ryggen og la seg rolig flyte over dypet, og lukke øynene. «

 Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano ble utgitt i 2014, samme år som han fikk Nobels litteraturpris. Romanen ble utgitt på norsk i 2015. Å lese bøkene av Modiano er som å  sette i gang med et puslespill uten et bilde foran seg. Som med de andre bøkene som jeg har lest av Modiano, kjenner jeg en uro underveis, det er et kjedelig, detaljert og frustrende midtparti, og en fantastisk god slutt der bildet som skal være på puslespillet kommer til syne. Men uten at jeg får se hele bildet.

«Ute var han mer ubekymret enn han hadde vært de siste dagene. Det var kanskje feil av ham å dukke ned i denne fjerne fortiden. Hva skulle det være godt for? Han hadde sluttet å tenke på det for mange år siden, slik at denne perioden av hans liv til slutt fremsto for ham gjennom et matt glass. Det slapp gjennom et vagt halvlys, men man kunne hverken skjelne ansikter eller skikkelser. En glatt glassplate, en slags beskyttelsesskjerm. Kanskje han med en viljebestemt glemsel hadde klart å beskytte seg definitivt mot den fortiden. Eller kanskje det var tiden som hadde dempet de altfor skarpe fargene og kantene.

 

Der han gikk på fortauet, i sensommerlyset som la en tidløs mildhet over gatene i Paris, fikk han igjen denne følelsen av å flyte på ryggen. Dette inntrykket hadde han bare opplevd et års tid, og han lurte på om det ikke hadde med den tilstundende alderdommen å gjøre. Ganske ung hadde han opplevd stunder av halvsøvne der man lar seg drive av gårde — ofte etter en våkenatt — men i dag var det annerledes; følelsen av å rulle nedoverbakke på frihjul, når motoren har stanset. Hvor lenge?»

 Det kjennes meningsfullt å lese de små romanene som Modiano har skrevet.

 Forlaget omtaler innholdet slik:

«Boken begynner med at telefonen ringer. Hovedpersonen –

Jean Daragane – svarer etter en lang nøling. En fremmed forteller ham at han

har en adressebok i hendene som Daragane har mistet. Daragane finner ham

mistenkelig og en tanke utpressende. Stemmen til den fremmede kommer til å

minne ham om en episode fra barndommen som han tror han har glemt og som har

vært bestemmende for livet hans ...»

 

 

Fiskehuset av Stein Torleif Bjella, nominert til P2 lytternes romanpris 2021

 

«Eg tenkte at onkel ikkje lenger er mannen for haustfiske i kalde fjellvatn. Han har elendig balanse, syn og høyrsel, han frys konstant på hendene og vil søkkje som ein stein. Det er berre kjeften som verkar. Sidan eg henta han i dag tidleg, har han ikkje stilt eitt spørsmål. Det er ikkje antydning til samtale, berre einetale. Eg har ikkje sagt ei heil setning, berre svara kort: «ja», «å ja» og «akkurat, ja». Ivar, derimot, har prata i eitt: «Ei gong va det vidde. Ei gong va det aure på tre kilo. Ei gong låg snøen i august. Ei gong bad dei te måne og eld. Ei gong va det to fiskebui, den eldste tå stein og jord. Ei gong va båten flåte. Eitt år hadde gofa mjølkeky med, båthuset va fjøs, ei kyr stod med teppe over seg om notte so ho ikkje fraus, slik sikra gofa seg mjølk og mat og kløv heim. Han patruljerte vatnet med sylvstav. Handtaket va revolverskjefte og stokken geværløp.Det er dine forfedru,Jon. Hard voro dei. so langt attende slekt er kjend.»

Det er i forbindelse med at debutromanen til Stein Torleif Bjella er en av seks nominert romaner til P2 lytternes romanpris 2021 at jeg har kjøpt og lest Fiskehuset.

Jeg har tidligere lest romanene Kvar dag skal vi vere så modige, Den siste overlevende er død og Jeg grunnla de forente stater. Gode romaner. Men Fiskehuset synes jeg er flere hakk bedre. Det er sjeldent det er så mye innhold i ei bok på 137 sider. Den fikk frem hele følelsesregisteret hos denne leser. Fra rå latter til klump i halsen. Jeg håper den vinner. 

Onkel Ivar har bestemt at brorsønnen Jon skal overta Fiskehuset og rettighetene i vannet Storesenn som har vært i familien Aal i generasjoner:

«Klokka er tre på ettermiddagen. Vatnet ligg rett under tusen meter. Det er mørkeblått og småkrusar seg. Ivar ormar seg ut av sekken. Han set seg på steinbordet. Han skjer smertegrimasar då han rettar seg opp. Så trekkjer han pusten og seier:

- E vil du skal ha detta, Jon. Vatn, båt, båthus, gådn og alt i hop. E såg helst at nokon som va skikka, fekk det. Dessverre lova e ei gong å halde Storsenn i slekten. E ha støtt sagt at eigedoma koma og gå. Det er folk, og band imyljo folk som era viktige. Me har føta og ikkji røta. Storsenn er unntak. Det må slekte eige.

Eg stod stille. Fann ingen svar.»

Ivar gir Jon ei splitter nye møtebok og ei penn med beskjed om at Jon skal skrive ned alt som blir sagt og gjort disse dagene de skal drive med høstfisket på Storsenn. Jon får beskjed om at neste år får han klare alt selv. ‘

Allerede første kvelden kjenner Jon at han er kommet til et metningspunkt hva angår samværet med onkelen:

Då eg kjem attende til grønebordet, har Ivar på seg lesebriller. Ser konsentrert ut. Ser ikkje opp.Tåreflaumen før i kveld, utblåsing, kjefting, utgreiing og utskjelling kan ha verka bra på han, som ein svolten mann er mett, fell til ro, i seg sjølv, med seg sjølv, utan meg. Han sit ved bordet lenge, ser stundom ut i rommet eller inn i stearinlyset. Har eg vore så initiativlaus som Ivar seier? Det murrar i magen. Eg kjenner det att. Det dukkar ikkje ofte opp, berre ein sjeldan gong når eg er på plassar eg ikkje burde vera. Kroppen seier at eg skal stikke, då gjer eg det, og det hjelper.

Det står ein ubrukt reiseradio på hylla over døra. Smarttelefonen har fire prosent batteri. Når den daudar i natt, er det ikkje kontakt med omverda før me kjem til bilen om seks dagar. Eg skal halde ut. sjølv om turen til Storsenn verkar meir og meir som tolv rundar i ringen, nyreslag, slag under beltet, slag mot nakke og bakskalle. Eg endar opp møyrbanka og mållaus. Er det fordi det er noko sant i alt Ivar seier?

Forlaget omtaler Fiskehuset slik:

«Romanen "Fiskehuset" handlar om ei veke haustfiske, kunstens indre vesen, naturen som dundrar fram, kjærleiken, sanningsord og Den Store Endringa i livet til Jon Aslesson Aal.»

 

Usynlig blekk av Patrick Modiano – utgitt på norsk i 2021

 

En anmelder av romanen Usynlig blekk av den franske forfatteren er sitert på forsiden av bokomslaget slik: «En vidunderlig svevende erindringsroman.»

Jeg er enig; romanen er svevende. For hvor er det forfatteren er på vei med historien han har skrevet tenker jeg halvveis i boken. Jeg liker stemningen. Boken er lavmælt som de andre romanene jeg har lest av Modiano. Samtidig er det en spenning i handlingen og spenningen utløses på slutten. Boken er som de andre bøkene jeg har lest av Modiano ikke på mange sider; 132. Derfor er det bøker man fint kan lese flere ganger.

Romanen ble den siste boken jeg leste i januar. Det ble da til sammen åtte bøker denne måneden, og det er jeg svært fornøyd med. Det viser at jeg har prioritert tiden min riktig. Jeg lånte den med meg sist jeg var på biblioteket.

Jeg husket godt at hadde lest bøkene romaner av Patrick Modiano i 2015, året etter at han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2014: Gater i mørke, Søndager i august og Ungdomstid.  Men jeg hadde glemt at jeg kjøpte bøkene. Men det har jeg, her står de lavmælte og spinkle romanene godt støttet opp av andre gode bøker.

 

Et sitat fra romanen Usynlig blekk:

«Det er noen hvite flekker i et liv, men iblant er det noe man kunne kalle et refreng. I noen mer eller mindre lange perioder hører du det ikke, og det er som om du har glemt refrenget. Og så en dag kommer det uten forvarsel tilbake når du er alene og ingenting rundt deg kan avlede oppmerksomheten. Det kommer tilbake som teksten i en barnevise som ikke har mistet sin kraft.»

Jeg har notert at jeg skal lese to andre bøker av Modiano som er utgitt på norsk; Så du ikke går deg bort og Dora Bruder.

Usynlig blekk ble utgitt i 2019 og på norsk i 2021, og forlaget beskriver handlingen slik:

«Jean Eyben har så vidt fylt 20 da han har får seg jobb hos en privatdetektiv i Paris, og blir koblet på saken om den forsvunne Noëlle Lefebvre. Alle spor etter henne ender i løse lufta, men Jean greier ikke å slutte å tenke på gåten, selv mange år senere. Han har en liste med navn på folk som kjente Noëlle, og Noëlles avtalebok med den hemmelighetsfulle setningen: «Hvis jeg bare hadde visst …» Da Jean treffer igjen en ungdomsvenn, står med ett én detalj frem for ham som særdeles viktig: Nöelle kom fra en landsby i nærheten av Annecy. Akkurat som ham selv.

Usynlig blekk er en dypt rørende roman om minnenes betydning og om å forstå sin egen historie. Den som ikke tidligere har lest noen roman fra nobelprisvinner Patrick Modiano, kan godt begynne her.»