Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano - utgitt samme år som han fikk Nobelprisen i litteratur

 

«Vi ender med å glemme de detaljene i livet som er til bry eller som er altfor smertefulle. Det er bare å legge seg på ryggen og la seg rolig flyte over dypet, og lukke øynene. «

 Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano ble utgitt i 2014, samme år som han fikk Nobels litteraturpris. Romanen ble utgitt på norsk i 2015. Å lese bøkene av Modiano er som å  sette i gang med et puslespill uten et bilde foran seg. Som med de andre bøkene som jeg har lest av Modiano, kjenner jeg en uro underveis, det er et kjedelig, detaljert og frustrende midtparti, og en fantastisk god slutt der bildet som skal være på puslespillet kommer til syne. Men uten at jeg får se hele bildet.

«Ute var han mer ubekymret enn han hadde vært de siste dagene. Det var kanskje feil av ham å dukke ned i denne fjerne fortiden. Hva skulle det være godt for? Han hadde sluttet å tenke på det for mange år siden, slik at denne perioden av hans liv til slutt fremsto for ham gjennom et matt glass. Det slapp gjennom et vagt halvlys, men man kunne hverken skjelne ansikter eller skikkelser. En glatt glassplate, en slags beskyttelsesskjerm. Kanskje han med en viljebestemt glemsel hadde klart å beskytte seg definitivt mot den fortiden. Eller kanskje det var tiden som hadde dempet de altfor skarpe fargene og kantene.

 

Der han gikk på fortauet, i sensommerlyset som la en tidløs mildhet over gatene i Paris, fikk han igjen denne følelsen av å flyte på ryggen. Dette inntrykket hadde han bare opplevd et års tid, og han lurte på om det ikke hadde med den tilstundende alderdommen å gjøre. Ganske ung hadde han opplevd stunder av halvsøvne der man lar seg drive av gårde — ofte etter en våkenatt — men i dag var det annerledes; følelsen av å rulle nedoverbakke på frihjul, når motoren har stanset. Hvor lenge?»

 Det kjennes meningsfullt å lese de små romanene som Modiano har skrevet.

 Forlaget omtaler innholdet slik:

«Boken begynner med at telefonen ringer. Hovedpersonen –

Jean Daragane – svarer etter en lang nøling. En fremmed forteller ham at han

har en adressebok i hendene som Daragane har mistet. Daragane finner ham

mistenkelig og en tanke utpressende. Stemmen til den fremmede kommer til å

minne ham om en episode fra barndommen som han tror han har glemt og som har

vært bestemmende for livet hans ...»