30. mai 2020

Årene med Elizabeth av Inger Merete Hobbelstad – likte du serien The Crown vil du like denne boken


«Etter innspillingsperioden ba regissørene om å få snakke med dronningen, i en samtale som kunne brukes som kommentarspor til dokumentaren. Hun sa ja. Noe av det siste hun sier i filmen, er kanskje det eneste stedet der hun røper en viss uro over den yngre generasjonen som er fanget i sine egne intriger og ikke forstå at de må ta vare på familiebedriften.

«Hvis du lever denne typen liv», sier dronningen. «som er slik folk pleide å leve, så lever du for tradisjonen, for kontinuiteten. Jeg synes det er noe trist ved at folk ikke lenger tar på seg jobber for livet. De prøver forskjellige ting hele tiden. For min del vet jeg akkurat hva jeg skal gjøre om to måneder. Allerede nå vet jeg mye om hva som skal skje neste år. Og jeg tror det er dette de yngre familiemedlemmene synes er vanskelig – den regimenterte siden av det.»

Sitatet over er fra kapitlet Det fryktelige året i boken Årene med Elizabeth skrevet av Inger Merete Hobbelstad som ble utgitt på Kagge Forlag i 2019. Det fryktelige året, eller «Annus Horribilis» som dronningen sa i sin tale i anledning hun hadde sittet førti år på tronen, fire dager etter brannen på Windsdor Castle, var 1992;

«I løpet av 1992 skulle fire av barna gå fra ektefellene sine, mens et barndomshjem skulle bli sterkt skadet i brann. De som trippet rundt dronningen i 1992, skulle huske det som det verste året i hennes regjeringstid. Det hersket en grunnleggende følelse av oppløsning, av en vev som rakner. Dronningen selv var ikke klar over hvor dype de ekteskapelige krisene til barna hennes faktisk var, og trodde lenge at parene skulle finne en måte å holde sammen på. Ved slutten av 1992 hadde hun ikke bare denne troen, men også fått grunn til å frykte at det hun og faren hennes så omhyggelig hadde bygget opp, var rasert i løpet av et eneste år.»

Boken til Inger Merete Hobbelstad er veldig god, og bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Jeg er egentlig republikaner. Men jeg beundrer hvordan dronning Elizabeth II har utøvd sin rolle. Som mange andre har jeg sett The Crown på Netflix, og da passet det veldig godt å lese denne boken.  Og jeg ble glad, når forfatteren avslutter innledningen med å vise til en forfatter som med sine bøker har bidratt til min interesse for Storbritannia. Heldigvis har jeg alle sammen til Richard  Herrmann i bokhylla:

«Til sist vil jeg gjerne rette en posthum takk til han som mer enn noen andre har bidratt til å gjøre historien om den britiske kongerekken levende og tilgjengelig for norske lesere: Richard Herrmann. Som barn satt jeg med bena trukket oppunder meg i en lenestol i stua med de tre bøkene hans om kvinnene og mennene som hadde havnet på den britiske tronen. Som student og nyslått redaktør av tidsskriftet Filologen, spurte jeg Herrmann om han kunne skrive hovedartikkelen til utgaven vår om England. Et sirlig maskinskrevet manus kom prompte i posten, og honorar var ikke nødvendig. Han. Er årsaken til at flere av personene jeg har skrevet om i denne boken, føles som gamle venner, og det er slett ikke sikkert Årene med Elizabeth ville eksistert uten han.»

Om Inger Merete Hobbelstad skriver Kagge Forlag:

«Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er journalist, opprinnelig fra Hokksund.  Hun har mastergrad i litteraturvitenskap, og har vært anglofil fra barnsben av. Hun er ansatt som kulturjournalist i Dagbladet. I 2016 ga hun ut boken Å LEVE MED SHAKESPEARE (Tiden Forlag). ÅRENE MED ELIZABETH er hennes første bok på Kagge Forlag.»

 

 

Jeg skulle vært på reise i Nord England nå. Skulle reist til Manchester med fly på onsdag denne uka. Den reisen får jeg ha til gode til senere. 

I september 2019 var jeg på en guidet tur i Skottland. På vei til destilleriet som produserer whiskyen Royal Lochnagar, kjørte vi forbi Balmoral Castle. «Dersom det er politi ved porten er dronningen der», sa guiden. Det var politi ved porten. Destilleriet ligger like ved, og rundt en sving og på venstre side av bussen, hvem kom ridende; jo dronningen som da var 93 år. Må vel si at jeg ble litt rørt over å se henne i levende live på hest. En fin tur ble enda bedre av den opplevelsen. Takk til en svensk medreisende som klarte å få bildet over. Selv klarte jeg i forfjamselsen bare å få dette bildet der dronningen ikke vises:

 

 

Kagge forlag beskriver Årene med Elizabeth slik:

Hun har hittil overlevd 15 statsministre -- fra Winston Churchill til Theresa May. Hun er den monark i verden som har sittet lengst på tronen. Årene med Elizabeth er som et eventyr.

Boken bringer deg dypt inn i de kongelige gemakkene. Her får du de ukjente historiene fra dronning Elizabeths eventyrlige år og fra dronningfamiliens mange dramaer, om forelskelser, feider og skilsmisser, og et granskende blikk på hva det er som egentlig skjer når millioner av mennesker gråter over en prinsesses død eller fryder seg over et kongelig bryllup. Inger Merete Hobbelstad skriver med letthet, med sans for pikante detaljer og lange historiske linjer, med sjarm og sensibilitet om det britiske kongehus, om hver av kongefamiliens sentrale medlemmer og om britisk historie.

Årene med Elizabeth er et overflødighetshorn av morsomme, tragiske, uhørte og uforglemmelige historier. Boken er rik på kunnskaper og skarpe analyser. Midt i fortellingen står Elizabeth: Datter, søster, mor, hustru, men fremfor alt – dronning. 


9. mai 2020

Kreativitet, dagdrømmer og en ny bok om tema



Jeg er glad jeg ikke vet hvor mange timer i året jeg bruker til å sitte ved PC’n med mer eller mindre meningsløs klikking på avisinnlegg mv som etterpå oppleves om bortkastet bruk av tid. Det starter med at jeg vil orientere meg i nyhetsbildet. Så blir jeg sittende der. Ups; plutselig har det gått en halv time.

Forfatter Agnes Ravatn tok et oppgjør med ovennevnte i boken jeg skrev om i innlegget;

Etter at jeg skrev innlegget har jeg «krøpet til korset» og kjøpt  smarttelefon. I motsetning til Agnes Ravatn som kvittet seg med sin. Nå har jeg hatt den i minst fem år. Det var ikke smart, og medførte mere tid til bruk av internett. Man kan alltids diskutere hvilke aktiviteter som er meningsløs å bruke tid på. Men at for mye tid på internett ikke øker kreativitet, det er jeg hundre prosent sikker på.

Dette innlegget begynte jeg på for nesten et år siden, og ble jeg minnet på det etter at jeg leste at Hilde Østby har gitt ut denne boken:




«En fortelling om kreativitetens historie og hvordan hjernene våre egentlig er skrudd sammen.
En høstdag i 2016 traff forfatter Hilde Østby bokstavelig talt veggen, og etter det spant livet og hjernen hennes ut av kontroll. Hvorfor fikk hun så mange tanker og innfall etter å ha slått hodet sitt? Hvor kommer egentlig ideer fra? Og hva stopper oss i å være kreative?

Rustet med barneboka Alice i eventyrland forfølger forfatteren mange hvite kaniner ned i mørke hull: Hun forsøker å overvinne sin indre kritiker, møter sin favorittleser, flyter naken i en tank, får strøm gjennom hjernen og prøver improteater. Musikere, komikere, filosofer, forfattere, kunstnere og forskere vil forklare deg betydningen av flyt og retning, prokrastinering og deadline, nysgjerrighetens natur og det kreative geni. Du vil dessuten bli innviet i kunsten å kjede deg, gå deg vill, dagdrømme og stå helt stille ved havet.

Dette er en bok om barns utemmede fantasi, om vennskap på tvers av tid og rom, om dødens meningsskapende potensial, og om hvordan kreativiteten gjemmer seg der du minst av alt venter å finne den. Til syvende og sist handler det om at vi må verne om vår mest menneskelige egenskap: Skal vi løse de utfordringene vi som art står foran, er vi nemlig avhengig av alle gode ideer vi kan få.»


«Kreativ, skapende; idérik. Kreative tanker er ofte nyskapende, nyutviklende (innovativ), idérik eller fantasirik på en konstruktiv og perspektivåpnende måte.»

Det som er selvopplevd, er at å ikke gjøre noe som helst gjør meg kreativ. Det som skjer da er at jeg begynner å dagdrømme. Å sitte alene i et stille hus og bare la tankene fly, da kommer de kreative tankene. Jeg har lest at det ikke bare er min opplevelse. I denne artikkelen Dagdrømming er sunt for deg står det:

«Slik innoverrettet tankevirksomhet er nemlig essensielt for at også den aktive og utoverrettede delen av hodet skal fungere ordentlig, og for at vi skal bli veltilpassede individer.»



«Dagdrøm, fantasivirksomhet i våken tilstand. Personens oppmerksomhet overfor den ytre situasjonen reduseres til fordel for økt, av og til altoppslukende oppmerksomhet mot egne tanker og følelser. Dagdrømmer omhandler ofte dagliglivets problemer og uoppfylte, og til dels ubevisste, ønsker og behov, og kan ha flere viktige funksjoner: Tenkning ved dagdrøm kan være mer kreativ og mindre bundet enn tenkning under full bevisst kontroll, og dagdrøm kan tjene som en avslapningsform fra monotone og krevende oppgaver. Hos barn er dagdrømmer vanligere enn hos voksne.»

Etter en slik rolig stund for meg selv opplever jeg at jeg får ryddet plass til i hjernen og opplever ny energi. Jeg sammenligner det med defragmentering av en datamaskin som forklares slik på Dataporten:

«Harddisker lagrer data på flere områder som kalles for sektorer. I hver sektor lagres en bestemt mengde med data. Data leses med en arm som beveger seg fra den ene sektoren til den andre på harddiskens overflate. Når du sletter filer på harddisken, endres datastrukturen, disken blir fragmentert, noe som gjør at armen må bevege seg enda mer, og ytelsen går ned.

Defragmentering optimalisere denne prosessen, og denne optimaliseringen har to virkninger: Den ene er at harddisken får mer plass, fordi «hullene» som lages når du sletter filer, blir tette, altså lagringsplassen optimaliseres. Den andre virkningen er at armen som leser dataen, ikke trenger å bevege seg så mye, og derfor øker ytelsen.»

Min defragmentering skjer ved tankeflukt. I denne artikkelen «Det er sunt å la tankene fly», sier forskeren at å la tankene vandre i hverdagen har ufortjent dårlig rykte. Et av områdene spontane tanker fremmer, er kreativitet sier han. Min erfaring er at når jeg har for mange «huller» i tankebanene, har jeg vanskelig å konsentrere meg.

Under er et sitat fra boken jeg skrev om i innlegget:

«Når du finner på noe nytt på egen hånd, er du kreativ. For å være kreativ, må du være kritisk, selektiv og generelt intelligent. Du behøver imidlertid ikke å ha skolens høyeste IQ for å lykkes kunstnerisk; det holder lenge å ha en gjennomsnittlig menneskelig hjerne. Det er popartens far, Andy Warhol, med en IQ på 86, et levende eksempel på. Hjernen vår hjelper oss, som jeg har vært inne på, med å filtrere vekk en masse inntrykk som vi blir bombardert med, før det når bevisstheten vår. Å fokusere på umiddelbare oppgaver er avgjørende i dagliglivet, men for å bli kreativ, må du åpne opp for inntrykk og minner som ikke umiddelbart ser nyttige ut. Denne prosessen hjelper deg med å kople sammen ting som ellers ikke har noe med hverandre å gjøre.»

«Nevrolog David Eagleman undersøker den kreative prosessen til forskjellige innovatører mens han utforsker forbløffende, risikofylte måter å inspirere til kreativitet på.»

Forfatteren Michael Chabon, presentert som en av nåtidens mest originale forfattere, mener at konseptet originalitet er uviktig. Han mener det rett og slett er vås. Meningsløst. Virkelig originalitet har aldri eksistert er hans påstand. Originalitet oppstår i samspillet med det konvensjonelle. Han sier:

«Forstill deg at jeg skal skrive en roman om en øvre middelklassefamilie, som strever med å opprette orden i et kaotisk, historisk øyeblikk. Umiddelbart stanger man mot de 25 beste romanene som er skrevet. Strategien da bør ikke være hvordan man skal skille seg mot det Tolstoj eller Thomas  Mann har gjort. Det man må gjøre da, er å spørre seg om hvordan man kan bruke det de gjorde. Jeg skal tillate kunnskapen om disse forgjengerne og verkene deres, til å prege og forme det jeg gjør. Ikke fordi jeg prøver å kopiere dem, men fordi min unike livserfaring uunngåelig kommer imellom og hjelper meg til å lage et verk som ikke ligner på de forutgående.»

I filmen er et av triksene for å komme opp med nye ideer, å omgi seg med mange forskjellige innflytelser, og innputs. Å ta inn ny informasjon og koble det med det man allerede vet. Jo rikere og bredere inputs er, jo mer har hjernen å leke med. Å være kreativ er altså ikke å finne opp noe av ingenting, men å endre noe som allerede finnes.  Som jazz, som en musiker sier er en bastard, en blanding av mange andre musikkformer. Fordi vår livserfaring er unik, er det vi skaper unikt. Nesten alle som er involvert i en kreativ prosess sier at de kjenner seg hele når de er i sitt kreative beste. Å være kreativ krever at en er villig til å gjøre feil. Også villig til å ha rett selv om alle endre mener at du tar feil.

Hvordan kan vi bli mer kreative? I filmen er det uttalt at kreativitet oppstår når vi ikke tar minste motstands vei. Å prøve noe nytt. Å gå utenfor komfortsonen. Tøye grenser. Lære en ny ferdighet. I dag verdsetter samfunnet spesialisering. Men det koster. Du lærer mer og mer om mindre og mindre til du vet alt om ingenting.

Hva med forfatterne; hvor henter de ideene sine fra? I boken jeg skrev om i innlegget:

Slik virker litteraturen (How Fiction Works) av James Wood – en bok for alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet , stiller James Wood spørsmålet om Tolstoj, kanskje tidenes største romanforfatter, kunne kalles tidenes største virkelighetskunstner:


«Det var sannsynligvis ikke ment som en spøk da Tolstoj sa at han manglet fantasi - han kopierte virkelig ganske mye fra selve livet. Når man leser Tolstoj for første gang, føles det som om altfor trange klær blir sprettet opp. 1800-tallets romankonvensjoner har falt bort: tilfeldige sammentreff, lytting ved dørene, snille velgjørere, hittebarn, grusomme testamenter, og så videre. Alt dette er borte. Det er en stor del av hans «virkelighetseffekt». Det finnes kanskje ikke et større stykke virkelighetskunst enn hans «lvan Iljitsj' død» - en uutholdelig, syttisiders beretning, fremdeles uten sidestykke i den fiksjonelle eller ikke-fiksjonelle litteraturen, om en manns sykdom og langsomme død.»

Det skal bli spennende å lese boken til Hilde Østby og hvordan hun representerer tema.



7. mai 2020

Biografi: Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen – livet var som en billedbok for han





«I en bjørkelund øst for Kirkenes mellom Elvenes og Jarfjord ligger Boris Gleb. Når Fader Tshikoldin ringer til gudstjeneste i kalde, klarer vinterkvelder, og vinden kommer fra sydvest, hører Kaare klokkene i den lille russiskortodokse kirken med de fremmedartede løkkuplene. Han facineres av sølvtonene i klokkeklangen, og han tenker på de gangene han har fått bli med morfar dit og hilse på Fader Tshikoldin, den russiske presten der nord før revolusjonen. En gjestmild patriark som liker brennevind, og er glad i sin lille, tykke kone og sine mange barn. Rundt den lille rødmalte kirken med løkkuplene står lave stuer, som skoltesamene bor i. – De var som andunger rundt moren, tett i en mørk flokk i den svarte Finnmarksnatten, skriver Kaare siden om husene i Boris Gleb.»

Sitatet over er fra boken Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen. Boken ble utgitt i 2007. Utgaven jeg har kjøpt og lest er tredje opplag fra 2010. En utrolig flott bok der naturlig nok bildene til Kaare Espolin Johnson har fått stor plass.


«-Livet har vært som en billedbok for meg, sa Kaare første gangen jeg møtte han. Det var en vinterdag i 1982 i Svolvær, og jeg skjønte at det var jo nettopp hva bildene hans handler om, - livet, - det livet han levde. Bildene til Kaare Espolin bygger på hans erindringer og assosiasjoner. Om noe han enten hadde opplevd selv, eller blitt fortalt av andre. Episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk, og festet seg hos han gjennom et langt kunstnerliv. Han fortalte meg om det bakenforliggende i bildene sine, om hva som skjuler seg bak de syv blåner, og om lengsel, som noe godt. Og han kunne også ta seg frihet til å dikte i bildene. Der han mente det var på sin plass. Hvor mange forskjellige bilder Kaare skapte? Jeg tror ikke han viste det selv.»

Om bildet på bokomslaget:

 «En dag vandret vi barn langt over grensen. Reinmosen lyste merkelig i vårlyset, og småtjønnene speilet trofast av månesigden…Tenkte også på den gamle, vakre tro at hvert menneske har et godt fylgje. Derfor laget jeg denne gutten lys, med drømmen i seg, skriver Kaare om dette motivet, som får tittelen Vårnatt på fjellet og senere Vårnatt, men som blir hetende Fylgje.»




«I denne boka om Kaare Espolin Johnson (1907-1994) er det bildene som danner utgangspunktet. Forfatteren forteller om Johnsons liv og kunst i tekst og bilder. Johnson vokste opp i Finnmark og han utviklet sitt eget utrykk og sin egen teknikk, på tvers av alle ismer og moteretninger. Av den svarte billedflaten risset han frem lyset som han lot naturen og menneskene stige ut av. Bildene bygget på hans egne erindringer og assosiasjoner, episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk og festet seg hos ham. Denne utgaven utgis i anledning hundreårsmarkeringen av kunstnerens fødsel. Med registre over viktige årstall for kunstneren, utstillinger, bilder i Nasjonalgalleriet, illustrasjoner, dekorasjoner, stipend og priser.»

Omtalen over treffer veldig godt hva angår bokens innhold. Jeg kunne lite om Kaare Espolin Johnson som person og livet hans. Det samme gjelder hans kunstneriske virke. Når man leser slike bøker, er det ofte tanken kommer om hvordan livet til vedkommende hadde blitt om det og det ikke hadde skjedd i livet deres. Tanker som av og til er til stede om eget liv.  

En periode av livet til Kaare Espolin Johnson som var med på å forme livet hans, er hvordan han opplevde å gå på middelskolen i Bodø dit familien flyttet i 1919. Han lengter tilbake til Finnmark, og særlig til Jarfjord, morfarens gård i Sør-Varanger. Kaare blir gjort narr av på grunn av dialekten. Plassert på bakerste rad. Brillene han gikk med hadde minus åtte. Men det er ikke nok til at han klarer å følge med på fremme på tavlen. Kaare er også uvillig å gå med dem fordi han blir mobbet og kalt for Brille-Jesus.:

«Lærerne på Bodø middelskole mener Kaare er evneveik. At han ikke er istand til å se hva som står skrevet på tavlen, er det ingen som bryr seg noe særlig om. Det kommer heller ikke på tale å flytte ham fram på forreste benk, for der skal de flinkeste elevene sitte. Kaare har vanskelig for å konsentrere seg om undervisningen. Han lar førstegradsligningen seile sin egen sjø og får timene til å gå ved å tegne båter, hav og fjell i regneboken. Lærer Fladmark rister oppgitt på hodet: - Du Kaare jeg får nok putte deg i en eske og sende den som pakkepost tilbake til Jarfjord, - merket UBRUKELIG:»

Kaare får til slutt sin middelskoleeksamen som privatist. Karakteren T (tilfredsstillende) i tegning er han misfornøyd med. 

«Under en vinterstorm bryter Bodøs el-forsyning sammen. Hele byen ligger i mørke. Hjemme i Fredensborggården sitter Kaare i den halvopplyste stuen og lytter på stormen som herjer derute. Et stearinlys kaster underlige skygger over tegneboken som ligger foran han på bordet. Han får en idé, river løs et av arkene og holder det inntil flammen, til den hvite papirflaten er dekke med sot. Med en stoppenål han låner av sin mor, skraper han i det sorte. Slik maner han fram lyset, spinkelt og svakt, der han arbeider seg sakte ut av mørket, med tynne små streker mot det hvite. For han er det en helt ny måte å tegne på. Og han opplever at den er som skapt for hans dårlige syn. Det fødes en billedkunstner i Bodø denne kvelden. Men det vil ennå gå noen år før Kaare erkjenner at dette skal bli hans måte å uttrykke seg på.»

Kaares levde et godt liv selv om det svake synet satte grenser for han. Økonomien var ikke den beste for han og familien i begynnelsen av livet. Det er fristende å tenke om han hadde blitt den store kunstneren han ble uten det svake synet. Det er lett i så måte å sammenligne Kaare Espolin Johnson med en annen stor kunstner, Kjell Aukrust som jeg skrev om i foregående innlegg. Aukrust var det man i dag kaller for skoletaper, mest sannsynlig på grunn av dysleksi. Tankevekkende med tanke på hva disse to skapte og kunsten de har etterlatt seg. 

3. mai 2020

Imens vi venter på biografien om Kjell Aukrust som kommer til høsten – kan vi høre på en samtale om han og se et portrettprogram fra 1985 med Kjell Aukrust som gjest



Kjell Aukrust døde i 2002. Den 19. mars var det hundre år siden multikunstneren ble født.

Til høsten kommer biografien om Aukrust, og det er forfatteren Sigmund Løvåsen som skriver den. Gleder meg til å lese biografien når den kommer. Enda mere etter å ha hørt denne samtalen mellom Løvåsen, Harald Stanghelle og Anders Heger (forlegger i Cappelen Damm) på Nationalbiblioteket.no som presenteres slik:

«I år er det 100 år siden forfatteren, tegneren, illustratøren, tegneserieskaperen og maleren Kjell Aukrust ble født. I nesten femti år skapte Aukrust fiktive univers og karakterer som har festet seg i den norske kulturen og i det norske språket. I hans mangslungne produksjon er det vel ingen som har nådd så langt ut og blitt så folkekjære som sagbruksarbeideren Solan Gundersen og pinnsvinet Ludvig. Det aukrustske univers er likevel større enn Flåklypa og mer mangfoldig enn de fleste er klar over, og fortsatt er Alvdalstrilogien, som ble utgitt mellom 1958 og 1964, blant norgeshistoriens mest leste bøker»

Etter å hørt på samtalen forstår jeg hvor lite jeg vet om livet hans. Det at han var en katastrofe på skolen er et tankekors når man ser den kunstneriske arven han har etterlatt.  Etter at jeg så videoen måtte jeg kjøpe denne boken som ble utgitt i 2020:



Fra før har jeg Aukrusts samlede verker, og kjøpet inkluderte bildet over.
I og med at jeg har hørt om Aukrust i videoen nevnt over, og lest om han her:


«– Slik vi er i Norge nå, er vi veldig Ludvig og bekymret for alt sammen som skjer. Men i den verden som vi vel ønsker å ha, kan vi kanskje være litt mer Solan. Det viser også hvor universelt Aukrusts univers er – at man kan «oversette» Solan og Ludvig til situasjonen vi er i nå.»

søkte jeg i NRK sitt arkiv om de hadde et portrettprogram om han. Jeg fant et fra 1985:


Programmet kan jeg anbefale. Kjente at jeg ble glad inni meg av å se det. Der er det blant annet en opplesning av der Solan og Ludvig møtes for første gang. Selv om jeg har lest historien mange ganger blir jeg like glad hver gang jeg leser den og ser tegningene. I programmet får vi på slutten også se alle de fine akvarellene Kjell Aukrust har malt.  



Veien ved Boolavaun (The Green Road) av Anne Enright – romanen nådde underveis ikke helt opp til forventningene



Utgaven av romanen Veien ved Boolavaun av Anne Enright som jeg har kjøpt og lest, har dette omslaget:



Det var sårt å lese romanen om en familie som lever tett, skiller lag, og møtes igjen mange år senere noen dager i julen fordi moren vil selge barndomshjemmet. Mange kan kjenne igjen i det minste noe av det som er tema i romanen. For meg som i 2016 var i det området i Irland som hendelser er hentet fra, skaper romanen klare bilder. Ikke minst fra The Cliffs of Moher, som bildet jeg innleder innlegget med.


«Julegjenforening
I Enrights mesterverk av en roman, Veien ved Boolavaun, møter vi familien Madigan. En gåtefull far, en skikkelig matriark av en mor og fire søsken med hver sine historier. Søsknene har skapt seg et liv i ulike deler av verden, og familien har ikke møttes på mange år. Moren har egentlig ikke savnet det, men nå som faren er død, sitter hun alene igjen i et tomt hus. Hun bestemmer seg brått for å selge, men først skal familien gjenforenes i barndomshjemmet til en stor familiejulefeiring.

Barndom til salgs
Å samles mellom barndommens vegger setter i gang et ras av følelser. De utflyttede søsknene føler at det forestående salget av huset kommer til å utslette barndommen deres, at det er deres personlige historie som legges ut for salg. De må finne tilbake til hverandre og hvem de egentlig er.
Veien ved Boolavaun er en fortelling om splittelse og familiebånd, selvopptatthet og medfølelse, den handler om hullene i menneskenes hjerte og hvordan vi lærer å fylle dem.»
Veien ved Boolavaun er en god roman. Men det var etter å ha lest den ferdig jeg kan mene det.

Det var en god start med et utdrag fra familiens liv i 1980. En mor som blir liggende i flere uker fordi sønnen Dan har bestemt seg for å bli prest. Så kommer fortellingene om hva som har skjedd med de fire søsknene. 1991; Dan som bor i New York og et utsnitt av hvordan aids epidemien påvirker livet til de homofile. Dan er ikke blitt prest. Hva skjedde på veien dit? Hva er linken til hans tidligere liv?

Jeg liker romaner med løse tråder. Men underveis var det mye jeg savnet opp mot det jeg leste som skulle være bokens hovedtema. Sitter her og tenker at jeg burde lest boken om igjen. At jeg kanskje var for uoppmerksom da jeg leste det første kapitlet. Konsentrasjonen er ikke den beste for tiden. Det kan ha påvirket leseopplevelsen underveis.