Slik virker litteraturen (How Fiction Works) av James Wood – en bok for alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet

«Litteraturen skiller seg fra livet ved det at livet er uformelig fullt av detaljer og bare unntaksvis henleder vår oppmerksomhet på dem, mens litteraturen lærer oss å legge merke til ting – for eksempel legge merke til hvordan min mor ofte tørker av leppene rett for hun gir meg en nuss; den borende lyden av en Londondrosje når dieselmotoren går på tomgang; hvordan gamle lærjakker har hvite striper som fettmarmoreringen i et kjøttstykke; hvordan nysnø «knirker» under føttene; hvordan spedbarnsarmer er så lubne at det ser ut som om de er surret med hyssing (de andre er mine, men det siste eksemplet er hentet fra Tolstoj).

Denne læringen går begge veier. Litteraturen gjør oss til bedre iakttagere av livet; vi fortsetter med å øve oss på selve livet; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av detaljer i litteraturen; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av livet. Og så videre og så videre. Du trenger bare å ha undervist i litteratur for å innse at de fleste unge lesere er dårlige iakttagere. Selv vet jeg ut fra mine egne gamle bøker, som jeg skriblet uhemmet i da jeg var student for tjue år siden, at jeg stadig vekk anerkjennende streket under detaljer og bilder og metaforer som nå slår meg som middelmådige, mens jeg glatt overså ting jeg nå synes er vidunderlige. Vi vokser som lesere, og tjueåringer er relativt jomfruelige. De har ennå ikke lest nok litteratur til å ha lært av den hvordan den bør leses.»

Sitatet over er fra kapitlet Detaljer i Slik virker litteraturen av James Wood i første gang utgitt i 2008. Den reviderte utgaven ble gitt ut i 2018, og den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2019. Til slutt har jeg kopiert det norske forlagets omtale av boken. Her er innholdsfortegnelsen:

Min bok er også understreket, og skriblet i, her er et eksempel.

Jeg er i gang med å lese boken for andre gang. Ikke uten grunn. Første gang ble det for hastig, harelabb-lesing. Ikke tok jeg meg tid til å slå opp ord som er ukjente for meg som ikke har utdannelse innenfor litteratur. Som bildet over  viser; forfatteren skriver her «autoral allvitenhet». Jeg måtte slå opp hva autoral er, og her er det beskrevet som:

«Autoral synsvinkel:Her er ikke fortelleren med i handlingen. Han/hun kan være "flue på veggen" og fortelle hva personene sier og gjør. Den allvitende fortelleren kan til og med gi oss innblikk i hva personene tenker.»

Sånn er det med mange ord og uttrykk. Forfatteren skriver i innledningen at det finnes overraskende få bøker om skrivekunsten som han har skrevet:   

«...bøker som taler på en og samme tid til den alminnelige leseren, den hungrige forfatteren studenten og til og med forskeren.»  

Selv om jeg som alminnelig leser tidvis opplever innholdet komplisert, er den verdt å lese. Jeg får helt klart med meg mere ved andre gangs lesing der jeg slår opp flere ord og uttrykk. Slik virker litteraturen er en bok jeg kommer til å komme tilbake til. Blant annet fordi den har tipset meg om bøker jeg bør lese. En lang liste faktisk. En av bøkene som ligger klar til lesing etter å ha lest boken til James Wood, er romanen Avdeling for grublerier av Jenny Offil.

Den siste smakebiten fra boken er fra avslutningen av innledningen der James Wood skriver bl a dette om Knausgård og Ferrante:

«Den ene disse to forfatterne er blitt intervjuet og skrevet om og fotografert i det uendelige, og han har hatt opplesninger fra bøkene sine over hele verden; den andre er ikke den hun utgir seg for, og er helt usynlig (til tross for feilslåtte journalistforsøk på å oute henne). Den ene er i bunn og grunn en selvbiografisk forfatter, den andre er i bunn og grunn en romanforfatter. Den ene skriver om en virkelig mann, den andre om en oppdiktet kvinne. Likevel blir de ofte snakket om som om de hører sammen. Hvorfor? Den mest nærliggende forklaringen kan være at i begge forfatterskapene fornemmer leseren en forfriskende radikal uskyld, en sterk vilje til å bruke litteraturen til å avdekke sannheter, en interesse for å renovere eller til og med sprenge de tradisjonelle formene, uten samtidig å gi opp realismens tradisjonelle prosjekt, alltid grådig på mer liv. Disse to forfatterne ser ingen grunn til å velge mellom virkelighetshunger eller fiksjonshunger (Knausgard er full av kunstferdighet, Ferrante er full av virkelighet). Deres prosjekt, deres mål, deres steinbrudd er det Ferrante kaller «autentisitet»  som hun setter opp mot ren og skjær virkelighetsnærhet.

Og metodene varierer, men resultatet er det samme: «et medium for dypt alvorlige undersøkelser av det menneskelige problem».

Pelikanen forlag omtaler boken slik:

«Slik virker litteraturen er en lysende studie av litteraturens magi – en analyse av dens bestanddeler og en feiring av dens vedvarende kraft. Her titter en av vår tids mest prominente og stilsikre kritikere inn i selve fortellingens maskineri for å stille noen helt sentrale spørsmål: Hva mener vi når vi sier vi ”kjenner” en oppdiktet karakter? Når er en metafor vellykket? Er realisme realistisk? Hvorfor blir visse litterære konvensjoner utdaterte, mens andre holder seg friske?

James Wood favner bredt – fra  Bibelen, Homer og Shakespeare, til Hamsun, le Carré og Knausgård – i en bok som ser på håndverket i og bak skjønnlitteraturen samtidig som den gir et alternativt blikk på romanens historie. Dette essayet er både lekent og dyptpløyende og henvender seg til den interesserte leser, til alle bokelskere og alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet.

Den første utgaven av denne boka kom ut allerede i 2008, men denne utgaven er en helt nyredigert 10-årsjubileumsutgave som på mange måter kan sies å være spesielt interessant for et norsk publikum. I et nyskrevet forord, i redigering av de eldre essayene og i et nytt essay, tar Wood inn over seg noen dominerende litterære trender de siste ti årene, og ser spesielt nøye på den nye realismen og den selvbiografiske trenden, og da med særlig vekt på Karl Ove Knausgård og Elena Ferrante.»