Avdeling for grublerier (Dept. of Speculation) av Jenny Offill – en roman med mye å finne mellom linjene

«Jenny Offills roman Avdeling for grublerier er et godt eksempel på en samtidsroman som er lavmælt radikal snarere enn titanisk eksperimentell - dens postmodernisme synes å være tillitsfullt nedarvet snarere enn erobret under store anstrengelser. Den er kanskje ikke titanisk, men det er en definitivt moderne bok: Den hører hjemme i og er et barn av sin tid - for George Eliot eller Balzac eller Henry James ville den ikke engang se ut som en «ordentlig» roman, akkurat som Elliott Carters musikk eller en sang av Frank Ocean ville vært noe bortimot uforståelig for Schubert eller Brahms.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Slik virker litteraturen (How Fiction Works) av James Wood – en bok for alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet

Det er i kapitlet «Form» James Wood skriver om boken til Jenny Offill. Den ble utgitt i 2014 og på norsk i 2016. Kapitlet «Form» i boken til James Wood starter slik:

«Formen henger sammen med historien på samme måte som en folkemengde henger sammen med menneskene i denne mengden. Mengden er summen, konturene, omrisset av menneskene som utgjør den. På samme måte er formen summen av konturen, omrisset av de historiene den rommer.»

James Wood skriver at plott er å lese, form er å bedrive litteraturkritikk.  Om dette i tilknytning til Offills roman skriver James Wood:

«I alle disse tilfellene justerer vi var umiddelbare opplevelse av plottet (vår opplevelse som lesere) ved hjelp av vår senere opplevelse av formen (vår post hoc-opplevelse som litteraturkritikere): Det å lete etter meningen er alltid et kompromiss mellom vår spente oppdagelse av verket og vår forståelse av verket etter at oppdagerspenningen har bleknet litt. Et tegn på moderniteten, eller postmoderniteten, i en roman som Jenny Offills Avdeling for grublerier er at plottet (i betydningen å lese for å finne ut «hva er det neste som kommer til å skje») er blitt så absorbert av formen. Plottet er blitt den formen boken krever. For å si det litt enkelt så er det mer litteraturkritikk og mindre oppdagelsesreise involvert i lesningen av en roman som den av Offill.»

Om «plottet» i romanen Avdeling for grublerier skriver forlaget Gyldendal:

«Avdeling for grublerier er historien om et ekteskap, om å streve med å skrive, om å ha et kolikkbarn, om utroskap, om hukommelse og ikke minst om å elske. Offill har skrevet en stramt komponert roman fylt med en kombinasjon av humor og eksistensiell nød. En klok bok som treffer leseren midt i magen og hjertet og gir rom for ettertanke, og som dessuten gir leseren et presserende behov for å lese høyt for alle som måtte være i nærheten.»

Jeg vet ikke om jeg ville valgt romanen til Offill ved å lese det forlaget skriver om den uten å ha lest boken til James Wood, som skriver om romanens innhold slik:

 «Kløktig og original som den er, kan den tjene som et eksempel der form og innhold virker i et gjensidig forhold til hverandre. Og fortelleren er en kvinne som selv er fanget i spenningsfeltet mellom forpliktelser og trangen til å kaste av seg forpliktelsene, mellom konvensjoner og grandios ulydighet. Denne ikke navngitte fortelleren er en nokså ung mor som bor i New York, og som også er en ambisiøs forfatter, en som lever både for datteren sin og for skrivingen. Hun strever med å finne de nødvendige kreftene og ambisjonene som kreves for begge oppgavene. Hun er lykkelig gift (iallfall i begynnelsen), men planen hennes var aldri å gifte seg, på grunn av den trusselen dette ville utgjøre mot det å lykkes og trives som skapende kunstner.»

Hvoretter Wood siterer dette avsnittet i romanen

«Jeg skulle heller bli et kunstmonster. Kvinner blir sjelden kunstmonstre, ettersom kunstmonstre kun bryr seg om kunst, ikke om det hverdagslige.  Nabokov slo ikke sammen paraplyen selv engang. Vera slikket på frimerkene for ham.»

Nabokov er den russisk-amerikanske forfatteren Vladimir Nabokov (1885-1977), mest kjent for romanen Lolita.

Tilbake til James Woods beskrivelse av romanen til Jenny Offill:

«Hun var tjueni da hun fullførte sin første bok, og det har aldri kommet noen oppfølger, og hovedlæreren på avdelingen hvor hun underviser i kreativ skriving, har for vane å minne henne på dette: «Tikk takk. Tikk takk.» (Den kreative klokken som på grusomt vis hermer kvinnens biologiske klokke.)

Ekteskapet skranter. Fortelleren vår oppdager at mannen hennes har vært utro. Hun går igjennom alle de vanlige følelsene - sinne, sjokk, skam - men er fast bestemt på å bevare ekteskapet. Hun er på sammenbruddets rand, under et fryktelig psykisk press. Hun ønsker å legge seg inn ved en klinikk, men frykter at dersom hun gjør det, så vil hun kanskje aldri komme ut igjen.»

Selv om forlaget viser til at Avdeling for grublerier er en punkt-roman, forbereder det James Wood her skriver om den meg bedre på at romanen har en original form:

«Plottet jeg har beskrevet, kunne ha tilhørt nesten hvilken som helst konvensjonell roman, ny eller gammel - ekteskap, utroskap, besteborgerlig hverdag, fortvilelse, frustrerte ambisjoner. Men bokens form er ukonvensjonell og bærer og former de innholdselementene som også er litt ukonvensjonelle. Offills forteller snakker til oss i ekstremt korte avsnitt med dobbel linjeavstand mellom seg. Det er mye plass mellom disse avsnittene, og selv om de til syvende og sist danner en sammenhengende fortelling, henger de ofte isolert, som Lydia Davis' svært korte historier på bare ett avsnitt. Noen av opptegnelsene er eiendommelige, litt uberegnelige eller ugjennomtrengelige eller fandenivoldske; fortelleren bruker humor som et vern mot smertelige følelser. Dermed blir fortellingen en slags avbrutt bevissthetsstrøm, som i likhet med enhver annen dyktig strukturert indre monolog gir rom for en håndterlig tilsvarende mengde av tilfeldiggjort sammenheng: Vi blir vitne til at et bevegelig og iblant eksentrisk sinn komponerer en fortelling foran øynene på oss. Siden boken presenterer seg som en slags forundringspakke, får vi en litt nifs - og kanskje helt feilaktig - fornemmelse av å lese noe selvbiografisk, en følelse av at en eller annen form for personlig «sannhet» om forfatteren avdekkes for oss, at litteraturen tilfredsstiller vår «virkelighetshunger» - en atmosfære som får næring av vår viten om at forfatteren, i likhet med fortelleren, har undervist i kreativ skriving, at hun er mor, og at også hun brukte lang tid på å skrive denne sin andre roman (det gikk femten år mellom hennes første og andre bok).»

«Ekstremt korte avsnitt med dobbel linjeavstand mellom seg», ja det er formen i Jenny Offills roman. Samtidig er det også deler av den som avviker fra dette. Eksempelvis der hovedpersonen møter ektefellen unge elskerinne. Den seansen fikk meg til å tenke på en scene i romanen jeg skrev om i innlegget:

Svikne dagar av Elena Ferrante 

Kan Jenny Offill fått ideen fra Ferrante? Ikke umulig, tenker denne leser.

Den humoristiske siden av romanen appellerer helt klart til meg. Et av de første avsnittene  fikk meg til å tenke på Mr Bean:

«Første gang jeg reiste alene, gikk jeg på en restaurant og bestilte biff. Men da den kom, var det bare et stykke rått, oppskåret kjøtt. Jeg prøvde å spise, men den var for blodig. Halsen nektet å svelge. Til slutt spyttet jeg ut biten i en serviett. Det lå fortsatt mye kjøtt igjen på tallerkenen. Jeg var redd servitøren skulle oppdage at jeg ikke hadde spist, og begynne å le eller skjelle meg ut. En god stund satt jeg bare og stirret på det. Så tok jeg et rundstykke, gravde ut innmaten og gjemte kjøttet inni. Vesken min var veldig liten, men jeg tenkte jeg skulle få rundstykket oppi den uten at noen så det. Jeg betalte regningen og gikk mot døra, og ventet hele tiden å bli stanset, men ingen stanset meg.

Avsnittet fikk meg også til å tenke på da samboeren min og jeg første gang var i London. På en fancy italiensk restaurant fikk vi servert et måltid som var så krydrer at vi ikke klarte å spise maten.  Vi var unge, og hadde ikke mot til å klage. Vi styrtet rett og slett ut av restauranten etter at vi hadde betalt regningen. Det ble sandwich på Seven Eleven den kvelden.

Det er også gjenkjennende hvordan det er å ha et spebarn som gråter mye. Hvor ensomt det kan være å være alene på dagtid. Dette avsnittet rommer mye:

«Hver dag etter at du er gått til jobb, stirrer jeg på døra som om den muligens kunne åpne seg igjen.»

Her er et annet som retter seg mot idyllen mange mener det er å ha en baby:

«Om uttrykket –« sove som en baby». En blondine sa det så bekymringsløst på T-banen her om dagen. Jeg fikk lyst til å legge meg ned ved siden av henne og skrike inn i øret hennes i fem timer.»

Og med humor – en venn besøker dem:

«Jeg bestilte en CD på nettet som garantert ville bysse det mest kollikkridde barn i søvn. Det hørtes ut som et bankende kjempehjerte. Som lyden hvis du ble tvunget til å bo i et sånt hjerte uten rømningsmuligheter.

Vår venn R kom på besøk en kveld den sto på. «Wow. Det må være den verste teknoen jeg har hørt,» sa han. Han satte seg i sofaen og drakk øl mens jeg travet frem og tilbake med barnet. I jobben reiste han rundt i verden og snakket om fremtiden og at vi burde ta løpefart inn i den. Jeg gikk frem og tilbake i gangen mens han fortalte deg om slutten på alt. Oppfinnelsen av skipet er samtidig oppfinnelsen av vraket, sa han. Tjue skritt frem, tjue skritt tilbake igjen. Og musikken bare dunk, dunk, dunk,dunk. Men hjerteslagsangen gjorde barnet bare enda mer illsint. Hun skrek og skrek. «Dette er intenst,» sa R etter en time eller to. R som ikke lenger er en venn av oss, noe som begynte nettopp denne kvelden.»

Angående det selvbiografiske, det tenkte jeg hele tiden på da jeg leste den. Noe av romanen er nok det jf dette intervjuet med Jenny Offill.

«Boken handler om en moderne gift kvinne som er ensom. Hun har et kreativt yrke som forfatter, møter mannen i sitt liv, gifter seg og får barn. Så begynner utroskapen for dem begge.

Lignende historier har blitt fortalt mange ganger. Det Offill ville utforske, er det som skjer etterpå, og halve boken handler om dette. Innimellom fletter hun inn romfartshistorie, noe hun forteller at hun er svak for, og som dessuten blir med i en ny bok hun skriver på. I «Avdeling for grublerier» finnes en historie om den russiske astronauten Vladimir M. Komarov som omkom da fartøyet «Sojuz» krasjlandet. Kona fikk kun en forkullet fot-knokkel tilbake.»

Et av temaene i boken er hvor krevende det er å få tid til å skrive når man er forelder. Om dette sier hun bl a dette i intervjuet:

«Mange av reaksjonene hun får på boken, kommer fra moderne fedre i kreative yrker. De kjenner seg igjen i det å være forelder og samtidig skulle skape kunst. Det er ingen som spør fedre hvordan de klarer å kombinere kreativ jobb og familie, men de også sliter, mener Offill.

– Det er mulig, men vanskelig å være helt alene med sine egne tanker selv om du har et par timer fri.

– For meg var det vanskelig å skrive mye på en roman da. Jeg skrev kortere ting. Jeg tror at deler av den nye boken representerer dette, for hovedpersonen i boken også er slik at hun kan bare tenke i korte biter.»

Som jeg skriver i innlegget om boken til Wood, har jeg skriblet mye i boken jeg har kjøpt. Enda mer under andregangslesingen. Boken til Offill har jeg lånt av biblioteket. Før meg har det vært en luring som har lånt den. Med svak blyantskrift er det merket og skrevet. Hallo, hva hjelper det å skrive med blyant når det du skriver ikke viskes ut. Et av avsnittene vedkommende har satt kryss ved er dette:

«Et tankeeksperiment vi kan takke stoikerne for: Hvis du er lei av alt du har, så se for deg at du har mistet det.»

Helt bakerst i boken har vedkommende skrevet noe kryptisk; det må tolkes som det steinaldermenneskene etterlot seg.

Uten boken til James Wood hadde jeg som «vanlig leser» neppe hatt det utbyttet jeg faktisk fikk av å lese romanen til Offill. Forlaget Gyldendal siterer anmeldere som er begeistret for romanen. Jeg er enig i det det som siteres. Jeg avslutter innlegget med noe av det James Wood skriver om romanen til Offill:

«Boken er bitende ærlig omkring de ofte kjedsommelige og utmattende sidene ved det å være forelder, men den forstår også all den glede og trøst det gir. Om den beklager det arbeidet som er ugjort - denne kvinnen som kunne ha vært et stort «kunstmonster» - så legemliggjør den også det arbeidet som så vakkert er utført, for Avdeling for grublerier er nettopp et slikt arketypisk modernistisk og postmodernistisk dokument: en vellykket roman om hvor vanskelig det er å skrive en vellykket roman. Og det er romanens form som gir rom for denne herlige, komplekse sammensetningen av ulike elementer.»