Romanen Genanse og verdighet av Dag Solstad innledes
slik:
"Egentlig
var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, med en kone som hadde est
litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen"
Med hangover fra
kveldens inntak av akevitt og øl vandrer han, Elias Rukla, til sitt virke som
lektor ved Fagerborg videregående skole der han har undervist i 25 år. Foran
han sitter 29 elever i 18-årsalderen. Temaet er Vildanden av Henrik Ibsen:
"Det
slo ham atter en gang hvor fiendtlig innstilt de var til ham. Men det fikk
være, han hadde en oppgave å utføre og den skulle han gjennomføre. Det var fra
dem som gruppe han fornemmet den massive motviljen som strømmet fra kroppen
deres."
Kanskje ikke rart at han følte fiendskapet. De hadde holdt på med
Vildanden som tema i over en måned og
de var bare i fjerde akt. Men Elias Rukla tenkte at slikt var det stil over. Og
han har hatt Vildanden som tema i alle de år han har vært lektor. For han er
dagens tema og det hans doserer over, hva bipersonen dr Relling har i stykket å
gjøre. Han som uttalte de berømte ord: «Tar
du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske så tar du lykken fra ham med det
samme."
Elias Rukla er irritert over at skoleklokkas ringing: "
For ti år siden, tenkte han, idet han også reiste seg, ville de ihvertfall latt
ham fullføre setningen. Men nå, med engang skoleklokka ringte så slo de bøkene
sammen og forlot klasserommet, trygt og uangripelig fordi det var hevet over
tvil at skoleklokkas ringing var signalet på at undervisningstimen var over.
"
Etter andre økt er ferdig,
til sukk og stønn fra klassen som Elias heller ikke forstår, er han ferdig for
dagen. Etter en tur på lærerværelset beveger han seg hjemover. Men da han kommer
ut på skoletrappa og paraplyen ikke virker, går bort til vannfontenen og denger
paraplyen mot fontenen i vilt raseri. Opptrinnet bivånes av elevene som har
friminutt og han slenger ukvemsord mot en av elevene som jeg ikke skal gjenta
her. I full fart og jamrende beveger han seg fra skolen:
«Men
en ting var klart for han, og det var at dette var slutten på 25 års virke som
offentlig oppdrager i den norske skole».
Elias Rukla tenker
tilbake på sitt liv fra da han var student og frem til opptrinnet. Vi får vite
hvordan han traff kona, den engang smellvakre Eva Linde som han ble kjent med
gjennom den populære og utadvendte Johan Corneliussen. Johan giftet seg med Eva
og fikk datteren Camilla. Men etter noen år reiste Johan til USA og overlot
kona og datteren til Elias som etterhvert giftet seg med Eva. Årene har gått og
Elias har en krise. Han ser at han er en håpløs gammeldags lærer og at tida har
gått ifra han på andre områder.
I denne artikkelen: Dag Solstad er nummer tre, fra 2006 forteller
han at den eneste ideen han hadde før han satte igang med å skrive romanen, var en mann som ikke fikk
opp paraplyen sin.
Det er boken jeg
skrev om i innlegget:
som inspirerte meg til å lese en bok av hver av forfatterne
Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av dem tidligere. Genanse
og verdighet
er den første romanen jeg leser skrevet av Dag Solstad. Romanen ble utgitt i 1994 og er på 144 sider.
I intervjuet er romanen
kun en del av temaet. Allikevel synes jeg det var fint å ha lest det før jeg
leste romanen. Jeg har sett Dag Solstad intervjuet på TV tidligere og jeg synes han er en festlig fyr. Han forteller bl a til Brenner at
han ikke synes det er lystbetont å skrive, men et helvete.
Selv om jeg synes Genanse og verdighet var en god roman, inspireres jeg ikke til å lese flere bøker pga hvordan han skriver.
Solstad
skriver på en spesiell måte. Lange avsnitt. Mange lange setninger. Ingen
kapittelinndeling. I romanen jeg har lest er det ingen dialoger. Det er som en
lang monolog der den som leser kun har en pause av og til for å ta seg en slurk
vann. Og så sitter en der og håper at vedkommende skal ta en pause. Men den
kommer aldri. Det sier seg selv at da mister en konsentrasjonen innimellom.
Jeg skal ihvertfall ikke lese
den siste boken til Solstad: Det uoppløselige episke
element i Telemark i perioden 1591-1896. Bjørn Gabrielsen i DN avslutter
sin anmeldelse av boken med at den ikke kan leses i vanlig forstand:
«Ikke uten at leseren
er i besittelse av helt spesielle personlighetstrekk eller bevissthetsutvidende
narkotiske stoffer. «