31. okt. 2013

Genanse og verdighet av Dag Solstad





Romanen Genanse og verdighet av Dag Solstad innledes slik:

"Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen"

Med hangover fra kveldens inntak av akevitt og øl vandrer han, Elias Rukla, til sitt virke som lektor ved Fagerborg videregående skole der han har undervist i 25 år. Foran han sitter 29 elever i 18-årsalderen. Temaet er Vildanden av Henrik Ibsen:

"Det slo ham atter en gang hvor fiendtlig innstilt de var til ham. Men det fikk være, han hadde en oppgave å utføre og den skulle han gjennomføre. Det var fra dem som gruppe han fornemmet den massive motviljen som strømmet fra kroppen deres."

Kanskje ikke rart at han følte fiendskapet.  De hadde holdt på med Vildanden som tema i over en måned og de var bare i fjerde akt. Men Elias Rukla tenkte at slikt var det stil over. Og han har hatt Vildanden som tema i alle de år han har vært lektor. For han er dagens tema og det hans doserer over, hva bipersonen dr Relling har i stykket å gjøre. Han som uttalte de berømte ord: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske så tar du lykken fra ham med det samme."

Elias Rukla er irritert over at skoleklokkas ringing: " For ti år siden, tenkte han, idet han også reiste seg, ville de ihvertfall latt ham fullføre setningen. Men nå, med engang skoleklokka ringte så slo de bøkene sammen og forlot klasserommet, trygt og uangripelig fordi det var hevet over tvil at skoleklokkas ringing var signalet på at undervisningstimen var over. "

Etter andre økt er ferdig, til sukk og stønn fra klassen som Elias heller ikke forstår, er han ferdig for dagen. Etter en tur på lærerværelset beveger han seg hjemover. Men da han kommer ut på skoletrappa og paraplyen ikke virker, går bort til vannfontenen og denger paraplyen mot fontenen i vilt raseri. Opptrinnet bivånes av elevene som har friminutt og han slenger ukvemsord mot en av elevene som jeg ikke skal gjenta her. I full fart og jamrende beveger han seg fra skolen:

«Men en ting var klart for han, og det var at dette var slutten på 25 års virke som offentlig oppdrager i den norske skole».

Elias Rukla tenker tilbake på sitt liv fra da han var student og frem til opptrinnet. Vi får vite hvordan han traff kona, den engang smellvakre Eva Linde som han ble kjent med gjennom den populære og utadvendte Johan Corneliussen. Johan giftet seg med Eva og fikk datteren Camilla. Men etter noen år reiste Johan til USA og overlot kona og datteren til Elias som etterhvert giftet seg med Eva. Årene har gått og Elias har en krise. Han ser at han er en håpløs gammeldags lærer og at tida har gått ifra han på andre områder.

I denne artikkelen: Dag Solstad er nummer tre, fra 2006 forteller han at den eneste ideen han hadde før han satte igang med å skrive romanen, var en mann som ikke fikk opp paraplyen sin.

Det er boken jeg skrev om i innlegget:  

som inspirerte meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av dem tidligere. Genanse og verdighet er den første romanen jeg leser skrevet av Dag Solstad. Romanen ble utgitt i 1994 og er på 144 sider.

I intervjuet er romanen kun en del av temaet. Allikevel synes jeg det var fint å ha lest det før jeg leste romanen. Jeg har sett Dag Solstad intervjuet på TV tidligere og jeg synes han er en festlig fyr. Han forteller bl a til Brenner at han ikke synes det er lystbetont å skrive, men et helvete. 

Selv om jeg synes Genanse og verdighet var en god roman, inspireres jeg ikke til å lese flere bøker pga hvordan han skriver.  

Solstad skriver på en spesiell måte. Lange avsnitt. Mange lange setninger. Ingen kapittelinndeling. I romanen jeg har lest er det ingen dialoger. Det er som en lang monolog der den som leser kun har en pause av og til for å ta seg en slurk vann. Og så sitter en der og håper at vedkommende skal ta en pause. Men den kommer aldri. Det sier seg selv at da mister en konsentrasjonen innimellom. 

Jeg skal ihvertfall ikke lese den siste boken til Solstad: Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896. Bjørn Gabrielsen i DN avslutter sin anmeldelse av boken med at den ikke kan leses i vanlig forstand:  

«Ikke uten at leseren er i besittelse av helt spesielle personlighetstrekk eller bevissthetsutvidende narkotiske stoffer. «

29. okt. 2013

Kjærlighet av Hanne Ørstavik

Å gå fra universet jeg var i da jeg leste romanen Saabyes Circus til universet i romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik, var en stor overgang. Men selv om jeg var forberedt, var jeg nærmest lammet etter å ha lest de to første kapitlene. Forberedt var jeg etter bl a å ha lest denne artikkelen på Dagbladet.no: Ensom Kjærlighet.

Som jeg skriver i et En smakebit på søndag-innlegg, har romanen på 128 sider utgitt i 2001, rett og slett vært bortglemt mellom alle andre bøker.

Romanens handling foregår innenfor et døgn. I Dagblad-artikkelen er den oppsummert slik og jeg henger meg på:

"Romanen handler om Vibeke og Jon, mor og sønn. Det er dagen før Jons bursdag. Han går ut for å selge lodd, så moren får fred til å bake kake. Hun har glemt at han fyller ni år. Vibeke går til biblioteket. Det er stengt. Hun besøker det omreisende tivoliet som er kommet til byen. Der treffer hun en mann. Jon skal selge lodd, men treffer to unge jenter på skøyteisen. Derfra følger vi mor og sønn på hver sin ferd gjennom en iskald vinterkveld og natt."

Er det en katastrofe at Vibeke har glemt bursdagen til Jon? Nei, ikke isolert sett. De er nettopp flyttet til byen. Vibeke har nettopp begynt i nye jobb. Hun er alene med Jon. Ut ifra romanen har Jon forventninger til bursdagsfeiringen. Dette tilsier at han har feiret bursdag tidligere.
Men det jeg reagerer på, er at Jon er fraværende for Vibeke. Det virker ikke som om dette kommer av at hun er en sliten alenemor. Eller deprimert med et lavt energinivå. Det er lite i romanen som forteller hvordan Jon og Vibeke hadde det før de flyttet til byen i nord. Men at Vibeke vil være "fri som fuglen" indikeres av denne dialogen:
-          Er foreldrene dine skilt?
-          Ja, mamma var nødt til å dra, sier Jon. Hun var for ung for å binde seg. Det var mens jeg var veldig liten, så jeg er vant til det.
 Bundet er hun allikevel. Hun er bundet til Jon. Jeg sitter hele tiden og tenker: når skal du begynne å tenke på hvor Jon som bare er ni år befinner seg i den kalde vinterkvelden? Det blir som en thriller. 
Jon virker å ha små forventninger til morens tilstedeværelse i livet sitt. Han krever lite. Det er det som gjør mest vondt å lese. Det er som om han har gått inn i den voksnes rolle. 
Jons tanke om en kjæreste Vibeke hadde forrige år: "Men så var han borte. Jon hadde ikke hørt dem krangle engang." Vibeke henter mennesker inn i livet hans. Men snakker ikke med Jon når de forsvinner.
Slutten er dramatisk for Jon som Dagbladet beskriver slik:

"Romanen Kjærlighet er en bok om mangelen på kjærlighet. Når lille Jon fryser i hjel rett utenfor sitt eget hjem, sover moren inne:

'Han strekker seg ut på magen, finner sovestillingen sin. Inni hodet er det mørkt og stort og stille.

Han venter på henne her.'»

At Jon fryser ihjel kan jeg tenke meg til som et alternativ. Men det kan også være at han blir funnet før han fryser ihjel. Jeg velger det siste.

Under bildet av forfatteren Dagbladets artikkel står det:

"Vi hater Hanne Ørstaviks romankarakter, men kjenner oss likevel igjen i henne. Selv om ingen tør si det."

Selvsagt er det ting man kjenner seg igjen i. F eks at man kan ha tankene andre steder i samtale med et barn. Det skjer også mellom voksne. Men det er få foreldre som er så ansvarsløse som Vibeke presenteres i romanen.
 Jeg synes at bruken av kulde, snø og mørke som virkemiddel i roman har stor kraft. To eksempler:
  • "Han åpner døra og blir stående litt på terskelen. Han kjenner i nesa når han trekker pusten hvor kaldt det er."
  • "Lydene blir så lette når det er kaldt. Alt blir lett. Som om han selv er en boble av luft som når som helst ville stige til værs og forsvinne i verdensrommet."
Kjærlighet en god, men trist roman. Heldigvis var den kort. Jeg hadde ikke holdt ut mye lengre med den stemningen den satte meg i.

Det som jeg syntes ødela for min leseopplevelse var bruken av et omreisende tivoli som virkemiddel.  Tivoli om vinteren? Nordpå? Så kaldt som det her beskrives? Mulig at det finnes, men det er vanskelig for meg å forestille meg det. 

Boken på vent: En duft av kanel av Samar Yazbek

Himmel så mye tid som går med til elektroniske duppedingser! Og særlig når de ikke fungerer som de skal.

Jeg har hatt Internett Explorer som nettleser. Men nå er jeg lei alle problemer jeg har hatt med å overføre bilder til bloggen, Facebook osv. Derfor har jeg byttet til Google Chrome. Men tror du ikke at den «søte pakken» som henger seg på det meste, også måtte fjernes fra denne nettleseren. Takk og pris for at det er andre brukere som har lagt ut oppskrift hvordan fjerne blodigla.

Over til det som dette innlegget skal handle om: Samtidsromanen En duft av kanel (Cinnamon) av den syriske forfatteren Samar Yazbek. Romanen ble utgitt i 2008 og er nylig utgitt på norsk. Romanen er på 144 sider.


Jeg står som nr 1 i bibliotekets "ventekø". Her er et innlegg på Forlagsliv.no om forfatteren.

"Den middelaldrende og velstående kvinnen Hanan Al-Hashemi bor i Damaskus med mann og tjenestepike. En natt våkner hun og oppdager at tjenestepiken Aliyah ligger med hennes mann. Hun blir rasende sjalu, for egentlig er det hun som har benyttet seg av Aliyah som elskerinne, men etter hvert har rollene endret seg og Aliyah har fått det emosjonelle overtaket. Hanan kaster Aliyah ut av huset, men angrer seg umiddelbart. Aliyah på sin side flykter, og bestemmer seg for å oppsøke sin gamle familie, som hun ble revet bort fra som ung jente."

 Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 


28. okt. 2013

Dikt: Hjulskiftet av Bertolt Brecht

I romanen Saabyes Cirkus (utgitt i 2006) av Lars Saabye Christensen, som jeg skrev et innlegg om i går, er et dikt av Bertolt Brecht sitert. Oversatt til norsk av Georg Johannesen har det fått tittelen Hjulskiftet.

Hovedpersonen møter den drikkfeldige Gundersen som bor i samme bygård. Her er en liten del av dialogen mellom 13-åringen og Gundersen før diktet siteres i romanen: 

-      Hvorfor drikker du så mye i det hele tatt? spurte jeg

-      For å få tiden til å gå fortere

-      Går den fortere når du drikker?

-      Og det er det jeg ikke forstår, skjønner du. Jeg gruer meg til døden og drikker for å få tiden til å gå. Kan du fatte og begripe det?

Når jeg søker på Internett finner jeg at også Vigdis Hjorth har sitert diktet i sin roman Hjulskift som ble utgitt i 2007.  Denne anmelderen mener sågar at det beste ved hennes roman er diktet til Brecht.

Diktet passer også fint til min arbeidssituasjon for tiden. Vi skal omorganiseres. For n'te gang. Har sluttet å telle. Endringen ser jeg frem til, men jeg vet ikke pr nå hva endringen innebærer. Så...

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

27. okt. 2013

Saabyes Cirkus av Lars Saabye Christensen

Etter at jeg hadde lest boken jeg lånte av biblioteket og skrev om i innlegget:
bestemte jeg meg for å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av dem tidligere. Derfor har jeg kjøpt boken til Brenner for å kunne lese intervjuene om igjen. Jeg har opprettet en egen «etikett»: Prosjekt om å skrive - der jeg linker innleggene.  

Den første forfatteren jeg har lest en bok av, er Lars Saabye Christensen. Tidligere har jeg lest romanene Beatles, Herman og Halvbroren. At jeg valgte å lese Saabyes Cirkus, var etter å ha lest bakgrunnen for at han skrev denne romanen i et intervju med Aftenposten. Og at jeg leste at andre lesere hadde likt romanen og at de fant mye humor i den. I et En smakebit på søndag-innlegg har jeg referert til intervjuet. Lars Saabye Christensen forteller også om den pinlige opplevelsen det var å falle ned fra podiet på en bokmesse i intervjuet med Brenner.
Saabyes Cirkus har jeg lånt av biblioteket. Den ble utgitt i 2006 og er på 207 sider.


«En forfatter faller fra en scene i Paris. I dette grusomme øyeblikk, mens han strekker armene i været og vinker farvel for godt, ser han seg selv stå utenfor Bruns Musikk & Noter i Bygdøy allé og beundre en rød Fender Stratocaster. Han er 13 år gammel og vet bare én ting: Denne gitaren må bli hans. Han har 43 kroner på konto og gitaren koster kr. 2250,-. En ny verden åpner seg da han får jobb som blomsterbud hos Finsens Flora på Frogner.»
I intervjuet med Aftenposten beskrives Lars Saabye Christensen som sjenert og beskjeden. I intervjuet med Brenner sier Christensen bl a at han er best på små flater. Og synes ikke selv at han er den fødte forteller.

Jeg synes det hadde en ekstra verdi for leseopplevelsen å lese intervjuet med Brenner før jeg leste romanen. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å lese romanen Saabyes Circus. Universet han har bygget på en liten flate er så fint å lese. Persongalleriet er så godt beskrevet at det er som jeg ser dem for meg. Hører dem snakke. Miljøet det samme. Luktene. Lydene. Selv om det er et alvor og dybde i romanen, har han gjort det til et morsomt univers for meg å være i. Jeg synes at Lars Saabye Christensen er flink til å fortelle historier.  

Jeg skal gi noen smakebiter. Det er utrolig mange å velge mellom. Jeg vil helst ikke røpe for mye av handlingen som tidsmessig hovedsakelig er plassert i året 1965.

Hovedpersonen går inn på Finsens Flora. Han blir bedt om å snakke med Finsen Selv som sitter og røyker:
«Trenger dere et blomsterbud?
Finsen Selv var taus en stund. Det sluttet ikke å ryke fra hodet hans. Han hostet stygt. Skuldrene ristet. Så falt han til ro.

Han sa: Dere? Er jeg i flertall idag? Er jeg kongelig? Hva? Eller ser du dobbelt? Har du drukket? Da kan du ikke være blomsterbud.
Han forvirret meg. Og ingenting kunne gjøre meg mer uvel enn forvirring. Forvirring og skadefryd er likelydende...»

Når hovedpersonen kommer hjem, forteller han foreldrene om ansettelsen som blomsterbud. Her er deler av samtalen mellom tenåringen og foreldrene:
«Far skjenket vann i glasset mitt.
-      Og hva skal du bruke pengene du tjener til?
En Fender Stratocaster.
-      En fender hva?

Jeg sukket dypt. At de ikke visste. Og de visste ikke engang at de ikke visste det før noen sa det til dem i store bokstaver.
-      En elektrisk gitar.
Mor og far så på hverandre igjen. Mor la pekefingeren langs kinnet og trakk i huden mens hun løftet venstre øyelokk. Far tømte glasset og snudde seg mot meg.
-      Og hva skal du med elektrisk gitar? spurte han.
Skulle jeg virkelig svare på det? Var det ingen grenser for hva det var lov å spørre om i denne byen? Kunne de ikke bare holde på med sin egen dialekt og snakke i øynene på hver andre? «

På skolen er det ikke enkelt å være. Han kan ikke si «r». Og han har en plageånd i klassen;  Putte:
«-Bare vent, sier Putte. Bare vent.
Det er det uhyggeligste man kan si til noen, bare vent, det er en trussel uten tidspunkt og derfor har den tiden på sin side, tiden er en del av trusselen, hvert sekund gjør alt verre og den som bare venter, venter aldri på noe godt, bare vent.
-      På hva da? hvisker jeg. «

En smakebit på søndag: Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle

Det er høst. Mye vind og opprørt hav. Derfor er det tema for min smakebit.

Vil du lese flere smakebiter på søndag, finner du dem linket til Mari’s blogg ved å klikke på bildet som kommer nå:

Smakebiten kommer fra en bok jeg leste i august og skrev om i innlegget:
Etter smakebiten har jeg lagt til bilder med tillatelse av Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook.

«Enkelte ganger lå bølgene stille og interesseløse, som om de sov, men så plutselig sparket de fra og gjorde et lumskt og overraskende kast opp i luften for å slå fjellet i ansiktet og lamme det. Men fjellveggen stod urørlig, uanfektet, med mørkt og alvorlig ansikt; ikke med et trekk viste den at den hadde merket forsøket, den overså fullstendig den lille ynkelige spyttklysen som ikke var nådd høyere opp på dens stenlegeme enn til ankelen.»
Hånebba:
After the storm
Heaven and sea



26. okt. 2013

Jens Bjørneboe: Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Som jeg skriver i innlegget etter å ha lest romanen Drømmen og hjulet, foretok jeg  «research» bl a rundt forfatteren av romanen, Jens Bjørneboe.

Det som gjør at jeg fikk lyst til å lese en biografi om Bjørneboe, er det som er skrevet om han på Wikipedia. Det som var mest interessant er det som er skrevet under overskriften Bidrag til den litterære debatt.  
Jeg skal ikke sitere alt som står der, men slutten som jeg likte spesielt godt. De "små grå" aktiveres ved å lese det. Bl a tenker jeg at vi er forskjellige og derfor vil bøker treffe oss forskjellig. Derfor er det ikke slik at en og samme bok er "godt skrevet" for alle som leser den. Jeg synes at det er en styrke ved en bok at den treffer ulikt. Hva er bedre enn en bok som engasjerer. En bok som noen skriver at de likte kjempegodt og andre ikke likte i det hele tatt, gjør meg nysgjerrig. Det er ikke nødvendigvis slik at en kun blir klokere av en bok liker. Men så er det neppe det han mener heller. Tror jeg slutter her - før jeg roter meg inn i noe jeg ikke kommer ut av. Her er sitatet:

«Det er i det hele tatt vanvittig og meningsløst å kreve noe som helst av skjønnlitteraturen, annet enn at man skal bli klokere av den. Men dette er da også et absolutt krav. Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Også faglitteratur kan imidlertid gjøre en «klokere» og føre til at man forandrer seg. Forandring kan skje på mange måter, sier han, men den må uansett medføre at det «indre landskap» endrer seg og kommer i ny belysning:

«Kort sagt: det skjer en fornyelse i forholdet mellem en selv og den virkelighet som omgir en.»

Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserne både ønsker seg og trenger bøker «som det står noe i».

Til slutt oppsummerer han på denne måten:

«Summen av min personlige estetikk blir da, at en bok for å være «godt skrevet», må være så mettet av virkelighet – uansett hva slags virkelighet – at leseren glemmer å spørre seg selv om hvorvidt boken er «godt skrevet, men helt oppholder seg ved den virkelighet som boken formidler.

Altså en virkelighet som er av en slik intensitet og betydning at man glemmer forfatteren, og at man glemmer sine medbrakte «kriterier».

Oppnår man dette, da har man oppnådd å skrive det jeg vil kalle «moderne» litteratur.» (Bjørneboe: «Litteratur og virkelighet», trykt i Politi og anarki 1975)

Kilden for bildet er Dagbladet.no:

25. okt. 2013

Drømmen og hjulet av Jens Bjørneboe

Selv om litteratur ikke er mitt fagområde, er det litt underlig at jeg ikke har lest mer om Jens Bjørneboe eller lest noen av hans bøker før jeg leste hans roman Drømmen og hjulet (1964). Romanen er inspirert av Ragnhild Jølsens (1875-1908) liv og diktning. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt av Bokklubben i 2010 og er på 207 sider.

Det som jeg likte best ved romanen, var at den beskrev tidsperioden Ragnhild Jølsen levde i. Det jeg likte minst, var det dystre og teatralske i den.

Fra bokomslaget:
«Som med så mye av det Jens Bjørneboe skrev, lar heller ikke denne romanen vårt tankeliv aldeles i fred. Det er et gammelt spørsmål som ikke er mindre aktuelt i nye Knausgård-tider: Hva er forholdet mellom diktning og sannhet? For hvordan behandler Bjørneboe sitt historiske stoff? Hvor tro er han mot Jølsens biografi? Selv hevdet Bjørneboe at ‘Drømmen og hjulet’ handler om en del av det som hendte, og en del av det som må ha hendt.’ Kanskje han kunne lagt til: ‘og en del av det som kunne ha hendt.’ Han tok seg sine friheter, som vanlig. Han skrev selvbiografi også når han skrev biografisk. Dette er hans Ragnhild.»

Når jeg leser bøker som er basert på historiske hendelser, skrevet av forfattere mv som er ukjent for meg, leter jeg ofte etter og leser tilleggsstoff på Internett. Det gjorde jeg også i dette tilfellet. Særlig fordi romanen er halvdokumentarisk. Jeg leste om Jens Bjørneboe (1920-1976). I tillegg til å lese om Bjørneboe og Ragnhild Jølsen, leste jeg om Holm Jølsen , faren til Ragnhild Jølsen. Han var brukseier av storgården Ekeberg i Enebakk og industribygger. Jeg fant dette klippet på NRK der Bjørneboes kone Tove og datteren Marianne forteller om den tiden de bodde i Enebakk. I nabohuset var det Randi Jølsen og familien levde sine siste år etter at faren gikk konkurs.
Drømmen og hjulet beskriver, i tillegg til Ragnhild Jølsen og familiens historie, den tida de levde i. En dramatisk tid med mange samfunnsendringer. Selv om Holm Jølsen tok seg godt av sine arbeidere sammenlignet med andre, var det nød og fattigdom blant arbeiderne:

"Mellom dem og hungersnøden stod ingenting annet enn bruket, og de lønninger som bruket til enhver tid kunne og ville utbetale dem. De arbeidet hårdt og i lengre dagsverk enn ellers for å få bruket i drift så snart som mulig. Når barna sulter, blir fedrene arbeidsvillige."
Romanen beskriver hvordan det var å være en kvinne som valgte å leve utradisjonelt. Kontrastene mellom den rike Jølsen–familien og arbeiderne ved fabrikkene. Farens entusiasme. Nederlagene. Hvordan Ragnhild Jølsen avsluttet livet sitt.  

Selv om det ikke var enkelt å være kvinne og kunstnersjel, var Ragnhild Jølsen privilegert. Og selv om farens falitt medført endringer for familien og skapte raseri hos henne, særlig etter at storgården de bodde på ble solgt, led hun og familien ingen materiell nød. Mer vinkling opp mot dette faktum hadde gjort romanen bedre for meg. For meg blir Ragnhild Jølsens utfordringer og motbør i livet små sammenlignet med Bjørneboes beskrivelse av levevilkårene til arbeiderne på bruket.  Men i og med at romanen er halvdokumentarisk, er det ikke enkelt å si hva som er fakta og hva som er fiksjon.

Sekvensene der Bjørneboes diktning virker å ha tatt overhånd, ble enkelte steder for høytsvevende og mindre interessante for meg. Særlig mot slutten kjente jeg behov for å skumme gjennom en del sider. At jeg ikke har lest bøker Ragnhild Jølsen har skrevet, gjør at en del av det han skriver om og som referer seg til disse, ble vanskelig å få tak i. Men jeg må ærlig si at romanen til Bjørneboe ikke inspirerer meg til å lese bøkene hun skrev.

Jeg hadde en tanke om å kjøpe en tobinds biografi som Tore Rem har skrevet om Jens Bjørneboe.  Det som holder meg tilbake er at hvert av bindene er over 600 sider. Jeg leser på Bokelskere.no at biografien er litt vel grundig og går for sakte. Er hans liv mv så interessant for meg at jeg vil lese 1300 sider...

23. okt. 2013

Krimlitteratur renser sjelen... skal kjenne godt etter neste gang jeg leser krim

Knut Gørvell, utviklingssjef hos Cappelen Damm, festivalsjef for Krimfestivalen 2013 (7.-9.mars) i et intervju med Aftenposten (A-magasinet) 1.mars 2013):

A: Hvorfor er krimlitteratur så utbredt i Norge og Skandinavia?

G: Krim er utbredt ikke bare her, den er det over store deler av verden. Man at det står sterkt hos oss, har kanskje noe med kontrastene å gjøre. I Skandinavia har vi følt oss trygge mot det forferdelige og dras mot å lese det. Men det er litt underlig at vi koser oss med mer og mer grotesk vold.

A: Hvorfor er det sånn?

G: Aristoteles hevdet at tragedien er renselse,'katarsis'. Å se en tragedie utløser vonde følelser, og dermed renses sjelen, mente han. Kanskje har krimlitteraturen samme funksjon for moderne lesere.

Da jeg søkte etter ordet "spekulativt" som ledet til innlegget: Jeg har spekulert meg frem til at jeg ikke bør bruke (moteordet?) «spekulativt»

 
Kom jeg over en artikkel forfatter Eystein Hansen har skrevet: Krim som renselse. Han inne på det samme som Gørvell. Han skriver i innledningen:

"Spenning og frykt, i kontrollerte doser, er sunt. Krimlitteraturen tilfredsstiller grunnleggende behov og gir leseren etterlengtet katarsis i en skremmende samtid."

Interessant påstand.  Kanskje det kan være lurt av meg å lese mer krim. Jeg må slutte å holde meg for ørene, lukke øynene, slå av lyden, løpe til et annet rom når jeg ser skummel krim på TV. For:   

"Ved å ikke skumlese eller hoppe over de mest skremmende sidene i en roman, konfronterer vi våre innerste frykter, vi bearbeider våre redsler og får samtidig bekreftet vår egen trygghet der vi sitter foran peisen med den siste boka til favorittkrimforfatteren. "

Så det så!

22. okt. 2013

Vinter i Maine (Julius Winsome) av Gerard Donovan

Både på bokomslaget og på nettsiden til det norske forlaget Press som har utgitt romanen Vinter i Maine (215 sider), er bokanmeldere sitert. Romanen utgitt i 2007, på norsk i 2010, fikk gode anmeldelser. Jeg lånte romanen av biblioteket. Min leseopplevelse kan enkelt oppsummeres med et sitat fra anmeldelsen i Irish Times:

 «Simpelthen en fantastisk roman.»

Press forlags presentasjon av forfatteren:
«Gerard Donovan er født i Irland, men bor i dag i New York og Illinois.Han er opprinnelig poet, og ga ut tre diktsamlinger før han i 2003 debuterte som romanforfatter med boken Schopenhauer’s Telescope, som ble nominert til Booker-prisen. Siden har han gitt ut en roman og en novellesamling i tillegg til kritikersuksessen Vinter i Maine, som også ble Donovans internasjonale gjennombrudd»

Da jeg hørte om romanen Vinter i Maine første gang, tenkte jeg på hvordan John Steinbeck og Geert Mak beskrev Maine i bøkene der de beskriver sine reiser i USA. Jeg hadde derfor skapt meg en del bilder av området og de som bor der. Også at Maine er et område der det drives mye jakt.  I Turen med Charley skriver Steinbeck bl a – han reiser på 1960-tallet:

«Hver høst drar en mengde mannfolk ut for å vise at de uten evner, trening, innsikt og øvelse er mesterskyttere med rifle eller hagle. Følgene er uhyggelige. Fra det øyeblikk jeg forlot Sag Harbor, hadde hagleskuddene drønnet etter ender på trekk; og mens jeg kjørte gjennom Maine, kunne rifleskuddene i skogen skremt allverdens fiender, hvis de ikke visste hva som foregikk."
Steinbeck presiserer at han har ingenting imot jakt, men:

«Jeg vet at det finnes mange gode og dyktige jegere som kan sine saker, men mange er altfor velnærte herrer, stivet opp med whisky og bevæpnet med storviltrifler. De og deres evne til å drepe hverandre skulle være en sikkerhetsventil mot overbefolkning. Hvis ofrene bare var å finne blant jegere, ville det ikke vært noe problem; men de meier ned kuer, griser, bønder, hunder og veiskilt slik at det er livsfarlig å ferdes med bil om høsten.»

Julius Winsome, som er hovedperson i Vinter i Maine, er 51 år bor alene med hunden Hobbes i et tømmerhus i et område der det drives jakt. Et hus bestefaren bygde på nyrydningsland. Der har han bodd hele sitt liv. Han lever i pakt med naturen og livnærer seg med strøjobber. Julius lever og ånder for boksamlingen på 3 282 bøker han har etter faren:

«Stedet var bygd rundt taushet: Far leste bøker, og spredt utover på alle vegger fra vedovnen, strakte de lange bokhyllene seg, fra stua og videre til kjøkkenet innerst og til høyre og venstre inn på begge soverommene, fire hyller i høyden, det var plass til enhver bok han noensinne eide eller hadde lest, hvilket gikk ut på det samme, for far leste virkelig alt.»

Julius driver ikke med jakt. Både bestefaren og faren var ferdig med våpen etter å ha deltatt i kriger der de hadde opplevd mennesker bli drept i hopetall. Faren etter å ha deltatt i 2. verdenskrig. I en låve finnes en rifle, en Patters 14 Lee-Enfield rifle som faren arvet etter sin far. Riflen har Julius skutt med to ganger før de skjebnesvangre dagene denne senhøsten.

Julius er vokst opp med jegere rundt på alle kanter. Han har opplevd brutaliteten ved jakt. I et tilfelle finner han som barn en gaupe som har gnagd av benet etter å ha gått i en felle. Det er områder han ikke fikk lov til å ferdes i av faren.
Julius finner Hobbes skutt. Han tar han med til dyrlegen:«Man skal være temmelig grusom, for å si det mildt, når man kan skyte en hund på den måten, sa dyrlegen og gikk bort og la hånden på skulderen min, og jeg visste hva det betød.«

Julius begraver Hobbes utenfor tømmerhuset: « Da han var borte, satte jeg spaden inn på låven og gikk bort til det varme huset og lot ham ligge og stivne. Det regnet den natten, og det var kaldt etter at ilden gikk ut. Jeg lå i sengen mandag kveld og hørte vinden pryle huset som en piskesnert. «

Ettermiddagen dagen etter:

«Jeg satt i New England-stolen mens skogen ble stille og hard og mørk rundt huset, og lurte på hva far ville sagt til alt dette, hva han ville tenkt om en voksen mann, hans egen sønn, som var fullstendig ute av seg på grunn av litt bly og en hund og nå satt ved et kaldt bål, hvis noe slikt fantes, satt der i mørket sammen med noe annet, noe som hadde smøget seg inn døren og nå stod like i nærheten, en fornemmelse av besmittet luft som ikke kunne overses, men ikke ville gi seg til å kjenne, som beveget seg fra rom til rom og raslet i møbler og gardiner før det kom til stua med korslagte armer som for å si: Hva nå, og så da?»

Dagen etter går Julius på låven for å hente rifla. Han går til skogs – jakten på den som drepte Hobbes er i gang. Men Julius skyter først og spør etterpå...

Hvorfor jeg synes den er fantastisk er først og fremst språket. Det overskygger det brutale i romanen. Selv om jeg ikke leser mye krimlitteratur, har jeg opplevd å lese langt mer brutale virkemidler i krim enn det som beskrives i romanen til Donovan. Jeg er enig med en anmelder som skriver:

 «Volden vi møter er kanskje sjokkerende ulogisk, men den er aldri vill. Det er et vitnesbyrd om Donovans menneskelighet og hans evner som forfatter at kjernen i romanen er dens utforsking av selve voldens tragedie, og ensomhetens brutalitet. Gerard Donovans stramme språk er perfekt tilpasset ikke bare landskapet, som er nydelig tegnet, men Julius’s fortelling, i all dens grøssende poesi.» (Literary Review)