Vinter i Maine (Julius Winsome) av Gerard Donovan

Både på bokomslaget og på nettsiden til det norske forlaget Press som har utgitt romanen Vinter i Maine (215 sider), er bokanmeldere sitert. Romanen utgitt i 2007, på norsk i 2010, fikk gode anmeldelser. Jeg lånte romanen av biblioteket. Min leseopplevelse kan enkelt oppsummeres med et sitat fra anmeldelsen i Irish Times:

 «Simpelthen en fantastisk roman.»

Press forlags presentasjon av forfatteren:

«Gerard Donovan er født i Irland, men bor i dag i New York og Illinois.Han er opprinnelig poet, og ga ut tre diktsamlinger før han i 2003 debuterte som romanforfatter med boken Schopenhauer’s Telescope, som ble nominert til Booker-prisen. Siden har han gitt ut en roman og en novellesamling i tillegg til kritikersuksessen Vinter i Maine, som også ble Donovans internasjonale gjennombrudd»

Da jeg hørte om romanen Vinter i Maine første gang, tenkte jeg på hvordan John Steinbeck og Geert Mak beskrev Maine i bøkene der de beskriver sine reiser i USA. Jeg hadde derfor skapt meg en del bilder av området og de som bor der. Også at Maine er et område der det drives mye jakt.  I Turen med Charley skriver Steinbeck bl a – han reiser på 1960-tallet:

«Hver høst drar en mengde mannfolk ut for å vise at de uten evner, trening, innsikt og øvelse er mesterskyttere med rifle eller hagle. Følgene er uhyggelige. Fra det øyeblikk jeg forlot Sag Harbor, hadde hagleskuddene drønnet etter ender på trekk; og mens jeg kjørte gjennom Maine, kunne rifleskuddene i skogen skremt allverdens fiender, hvis de ikke visste hva som foregikk."

Steinbeck presiserer at han har ingenting imot jakt, men:

«Jeg vet at det finnes mange gode og dyktige jegere som kan sine saker, men mange er altfor velnærte herrer, stivet opp med whisky og bevæpnet med storviltrifler. De og deres evne til å drepe hverandre skulle være en sikkerhetsventil mot overbefolkning. Hvis ofrene bare var å finne blant jegere, ville det ikke vært noe problem; men de meier ned kuer, griser, bønder, hunder og veiskilt slik at det er livsfarlig å ferdes med bil om høsten.»

Julius Winsome, som er hovedperson i Vinter i Maine, er 51 år bor alene med hunden Hobbes i et tømmerhus i et område der det drives jakt. Et hus bestefaren bygde på nyrydningsland. Der har han bodd hele sitt liv. Han lever i pakt med naturen og livnærer seg med strøjobber. Julius lever og ånder for boksamlingen på 3 282 bøker han har etter faren:

«Stedet var bygd rundt taushet: Far leste bøker, og spredt utover på alle vegger fra vedovnen, strakte de lange bokhyllene seg, fra stua og videre til kjøkkenet innerst og til høyre og venstre inn på begge soverommene, fire hyller i høyden, det var plass til enhver bok han noensinne eide eller hadde lest, hvilket gikk ut på det samme, for far leste virkelig alt.»

Julius driver ikke med jakt. Både bestefaren og faren var ferdig med våpen etter å ha deltatt i kriger der de hadde opplevd mennesker bli drept i hopetall. Faren etter å ha deltatt i 2. verdenskrig. I en låve finnes en rifle, en Patters 14 Lee-Enfield rifle som faren arvet etter sin far. Riflen har Julius skutt med to ganger før de skjebnesvangre dagene denne senhøsten.

Julius er vokst opp med jegere rundt på alle kanter. Han har opplevd brutaliteten ved jakt. I et tilfelle finner han som barn en gaupe som har gnagd av benet etter å ha gått i en felle. Det er områder han ikke fikk lov til å ferdes i av faren.

Julius finner Hobbes skutt. Han tar han med til dyrlegen:«Man skal være temmelig grusom, for å si det mildt, når man kan skyte en hund på den måten, sa dyrlegen og gikk bort og la hånden på skulderen min, og jeg visste hva det betød.«

Julius begraver Hobbes utenfor tømmerhuset: « Da han var borte, satte jeg spaden inn på låven og gikk bort til det varme huset og lot ham ligge og stivne. Det regnet den natten, og det var kaldt etter at ilden gikk ut. Jeg lå i sengen mandag kveld og hørte vinden pryle huset som en piskesnert. «

Ettermiddagen dagen etter:

«Jeg satt i New England-stolen mens skogen ble stille og hard og mørk rundt huset, og lurte på hva far ville sagt til alt dette, hva han ville tenkt om en voksen mann, hans egen sønn, som var fullstendig ute av seg på grunn av litt bly og en hund og nå satt ved et kaldt bål, hvis noe slikt fantes, satt der i mørket sammen med noe annet, noe som hadde smøget seg inn døren og nå stod like i nærheten, en fornemmelse av besmittet luft som ikke kunne overses, men ikke ville gi seg til å kjenne, som beveget seg fra rom til rom og raslet i møbler og gardiner før det kom til stua med korslagte armer som for å si: Hva nå, og så da?»

Dagen etter går Julius på låven for å hente rifla. Han går til skogs – jakten på den som drepte Hobbes er i gang. Men Julius skyter først og spør etterpå...

Hvorfor jeg synes den er fantastisk er først og fremst språket. Det overskygger det brutale i romanen. Selv om jeg ikke leser mye krimlitteratur, har jeg opplevd å lese langt mer brutale virkemidler i krim enn det som beskrives i romanen til Donovan. Jeg er enig med en anmelder som skriver:

 «Volden vi møter er kanskje sjokkerende ulogisk, men den er aldri vill. Det er et vitnesbyrd om Donovans menneskelighet og hans evner som forfatter at kjernen i romanen er dens utforsking av selve voldens tragedie, og ensomhetens brutalitet. Gerard Donovans stramme språk er perfekt tilpasset ikke bare landskapet, som er nydelig tegnet, men Julius’s fortelling, i all dens grøssende poesi.» (Literary Review)