31. okt. 2018

Bøker lest og skrevet om i august, september og oktober 2018 – en Tirilgenser og en Gemma genser



«Vi verden savne meg? Nei. Vil verden bli fattigere uten meg? Nei. Vil verden klare seg uten meg? Ja. Er verden bedre nå enn da jeg ble født inn i den? Nei. Hva har jeg gjort for å forbedre den? Ingen verdens ting.»

Nordisk råds litteraturpris 2018 ble i går tildelt den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir for romanen Arr som sitatet over er hentet fra, og som jeg leste og skrev om i innlegget:
Romanen Arr leste jeg i juli og det kjennes som leeenge siden. Jeg har ikke lest mange bøker i august, september og oktober, det ble bare 12 bøker. Samtidig har jeg avbrutt lesingen på flere. Jeg kom bl a halvveis i to biografier før jeg tenkte at nok er nok, bøkene ble som et langt gjesp. Bøker jeg avbryter lesingen på skriver jeg ikke innlegg om.
 To gensere har jeg strikket, det gjør jeg stort sett når jeg ser på TV.


Men det er ingen tvil, antall bøker jeg leser pr år fra «toppåret», som var 2013 og året jeg opprettet bloggen, faller hvert år. Jeg håper jeg får lest flere bøker i november og desember. I dag har jeg tatt en fridag fra jobben og etter at hunden har fått en tur skal jeg kose meg med nybakte rundstykker og boken om Frank Aarebrot, den liker jeg så langt veldig godt.


Her er link til innleggene;

Oktober 2018

 

 

Engelsk tåke av Frederik Svindland


September 2018



August  2018







28. okt. 2018

The Light Between Oceans - bok og film





I sommer fikk jeg endelig sett serien Big Little Lies på HBO basert på boken til Liane Moriartys med samme navn. Jeg er superfan av Rice Witherspoon som spiller en av hovedrollene og jeg storkoste meg med serien. Jeg hadde tenkt å lese boken til Liane Moriartys  som har fått tittelen Store hvite løgner på norsk. Jeg begynte på den på eBokBib. Men det «kokte bort i kålen». Kanskje fordi det er litt bakvendt å lese boken etter jeg har sett serien.

Nå har jeg sett en annen, for meg, fantastisk film basert på en bok med samme navn: The Light Between Oceans som jeg så på Netflix. Boken er skrevet av M.L. Stedman. Både filmen og boken har fått den norske tittelen Lys mellom to hav. Her i et innlegg på bloggen Ellikens bokhylle kan du lese om boken som hun og flere bokbloggere lot seg begeistre av:





Jeg har dessverre ikke lest boken, men forstår nå at jeg har gått glipp av en god leseopplevelse. Jeg ble kjempebegeistret for filmen. Her hos Norli omtales boken og omtalen beskriver også handlingen i filmen:

«Etter fire rystende år på vestfronten, vender Tom Sherbourne hjem til Australia og får seg jobb som fyrvokter på Janus Rock, en halv dags seilas fra land. Til denne isolerte øya, hvor forsyningsbåten kommer en gang i sesongen, tar Tom med seg sin kone Isabel. Årene går, og bringer med seg en stadig tyngre sorg over to spontanaborter og en dødfødt baby. En dag hører Isabel spedbarnsgråt. En båt har drevet i land, med en død mann og hans levende datter om bord. Den alltid ryddige og nøyaktige Tom, en mann som ikke har latt fire år i en skrekkelig krig gå ut over hans egne moralske prinsipper, vil avlegge rapport om mannen og babyen umiddelbart. Men Isabel har trykket det lille barnet til sitt bryst. Han går med på å beholde barnet, som de kaller Lucy. Når Lucy er to år gammel, vender den lille familien tilbake til fastlandet og blir minnet på at det finnes andre mennesker i verden. Deres valg har knust ett av dem.»

Michael Fassbender har rollen som Tom og rollen som Isabel har Alicia Vikander.  
Et romantisk drama med gode skuespillerprestasjoner og fantastiske omgivelser for handlingen. Frister veldig å lese boken som gjorde etter å ha serien Big Little Lies. Men det blir kanskje bare med tanken.

Uansett; her er traileren til filmen:



27. okt. 2018

Engelsk tåke av Frederik Svindland


«Ut dette kalenderåret, forteller de ham, etter det er det over. Og det er så fortvilt, noe med penger eller nedskjæringer, de har ikke mulighet til å beholde ham lenger. Det er det han får vite. At denne gangen er det ingenting de kan gjøre. Faren min forsøker å minne seg selv på at han ikke er lett å skake, at han har sparket det fremfor seg lenge, men det hjelper ikke, enda han aldri har vært i tvil om at det ville skje, blir han forbauset da han får beskjed. Enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Når det forventede kommer, kommer det overraskende. Og det nytter ikke å forklare, får ikke plass i noen fornuft, det finnes ikke herberge for ensomheten som oppstår. Tiden det tross alt tar å overlevere de erfaringene, all den kunnskapen samlet i hodet hans, som et oppslagsverk de nå bare klapper sammen. Han er en eske de trykker lokket over og stuer bort i et kott. Moren min sier at nå kan de i alle fall bare glemme å ringe.»

Romanen som sitatet over er hentet fra, Engelsk tåke av Frederik Svindland, ble utgitt i 2018, og stod i hylla for nye bøker på biblioteket. 90 sider, og en passe bok å lese når jeg ikke er i det helt store lesemodus.

Poetisk og lavmælt om livet og det hverdagslige. Jeg likte formen og tema selv om jeg ikke alltid følger forfatteren med hva han vil med enkelte setninger/avsnitt. Samtidig er det jeg synes er bra, det synes  jeg er knallbra. Det som er hovedtema, foreldre som blir eldre og en far som ikke lenger får jobbe som lege på grunn av alder og ringvirkningene det har for familien sett fra sønnens ståsted. Og det er det som er, enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Forandringer i livet som en ikke kan styre selv kan oppleves som en flodbølge skylder over en selv om en vet at forandringen kommer.


«Engelsk tåke fortsetter i sporene til forfatterens forrige roman, Pelargonia, som ble nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris. Engelsk tåke gir et nærbilde av hverdagslig familieliv og hjemstavn. Der hvor Pelargonia beskrev barndom, tar Engelsk tåke for seg ung voksenalder, og beretter om en fars utfordringer i møte med pensjonisttilværelsen.

I boken møter vi en sønn som tydelig er fortvilt over farens situasjon, men som kanskje ikke gjør så mye som han kan for å flate ut ringvirkningene av arbeidsløsheten. Fortellingen blir skrevet frem i et følsomt og lyrisk språk, akkurat som i forløperen.»

Sønnen som snakker med moren i telefonen:

«Og som vanlig, når det stilner eller går trått i min ende, forteller moren min at hun ellers ikke har stort å melde, at det går om lag i det samme, ting er preget av fordragelighet. Og hver gang faller jeg til ro, fordi alt holder frem som før og ikke dreier av, at det er en slags vederheftighet og kverning i formålene der hjemme, gang på gang sikrer det meg. Men så, som om samtalen var et bål i ferd med å kveles, finner hun en kvist og hiver den på: Det lå tre rådyr ute i hagen i dag tidlig. De lå på plenen og hvilte seg, rett utenfor vinduet. Helt uredde. Hun har tatt bilder som hun skal sende meg. Det er en gave bare det, rådyrene med forbena foldet inn under bringen sånn, en gave å høre stemmen til moren min, hver gang hun bryter frem og er seg selv, de bratte kurvene når hun uttaler navnet mitt, en fullvoksen og humørsyk N , og hver gang jeg ringer henne, hver gang jeg sender henne en melding eller skriver en e-post, oser jeg av en kilde som ennå ikke har tørket ut.»

Moren har glemt hvor hun har gjemt datamaskinen når de har vært ute og reist – jeg oppfatter dette som redselen for at hun begynner å bli senil: 

«Faren min kommer inn og setter blikket i henne. Det er et blikk som er større enn prisen på datamaskinen, et blikk som forandrer alt. Jeg vil ikke se det, vil ikke se dette uhellsvangre faren min ser for seg, finner er ingen bunn i ensomheten som er i det blikket. Jeg blir så redd når det dreier seg om moren min. Det er så lite som skal til, bare et ord som streifer, en hårfin klaring, noe som ikke engang kommer borti; trykket fra en motgående togvogn, og likevel rykkes jeg ut av balanse, likevel vakler jeg. Flaggsnorene utenfor butikken klarer ikke å holde takten med vimplene, presenningene i de gjennomblåste stillasene blafrer uhemmet, snøen legger seg over parkeringsplassen som en bandasje, men er det slett ikke.»
Det blir nok til at jeg leser hans første roman Perlargonia. Fra et intervju med forfatteren i 2016 om romanen Pelargonia:

«Frederik Svindland debuterer i høst med romanen Pelargonia, en samling tekster og beskrivelser av barndom i Norge på begynnelsen av 90-tallet, som tidvis knyttes opp mot ungdom og ung voksen-alder. Her er hverdagslige objekter og hendelser beskrevet med følsomhet og kjærlighet. Boken fremstår som åpenhjertig, en samtidig gåtefull. Vi kommer tett på en roman som ikke først og fremst vil «bli sett», men bli lest. Innholdet er i hovedsak drevet av et billedrikt språk og detaljerte observasjoner. Skildringene flyter frem med kjærlig oppmerksomhet – til skyer, blomster, lyset, hvetemel, plommer og klesklyper, og til mor og far.»



19. okt. 2018

Sommerlys og så kommer natten av Jón Kalman Stefánsson





«Havet er dypt, det skifter farge og virker som om det puster. Godt at havet er her, for iblant går det dager uten at noe hender, og da skuer vi utover fjorden som blir blå, blir grønn og siden mørk som den ytterste dag. Men hvis det er riktig at stillstand er hastighetens drøm, så burde vi kanskje åpnet et helsesenter for stresslidende bybeboere, og nå tenker vi ikke bare på Reykjavik, men også på London, Kjøbenhavn, New York, Berlin: Kom til stedet der ingenting skjer, ingenting rører på seg bortsett fra havet, skyene og fire huskatter. Reklamen ville ikke vært helt tro mot sannheten, men når er reklamene det? Den som jobber med reklame, må kunne overbevise oss om at det unødvendige er viktig, og det går jo strålende, for livet vårt fylles litt etter litt opp med unødvendige ting og verdiløs tid; komforten dynges på oss, det er knapt så hodene våre stikker opp.»

Akk ja, denne islendingen Jón Kalman Stefánsson frister meg til å besøke Island når jeg leser bøkene hans. Men i og med at jeg har lest at islendingenr er lut lei turister skal jeg la være. Bildet over tok jeg i Irland, Cliffs of Moher, et land jeg kan anbefale å besøke.

Romanen Sommerlys og så kommer natten, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2005 og ble ikke oversatt til norsk før i 2018. Boken er den tredje romanen jeg leser skrevet av Stefánsson.



Forlaget Press beskriver den bl a slik:

«Få forfattere har en like hengiven leserskare som Jón Kalman Stefánsson. Med den fantastiske trilogien om Gutten og de to prisbelønte Keflavik-romanene har islendingen vunnet over kritikere og lesere både her i Norge og internasjonalt. Nå kommer endelig Stefanssons store gjennombruddsroman på norsk: den vakre, vittige og vemodige Sommerlys og så kommer natten. Boka er et utrolig litterært portrett av en landsby på den islandske vestkysten og menneskene, drømmene og lengslene som lever der: En skildring av vanlige menneskers uvanlige liv – utført med Kalman Stefánssons uforlignelige blanding av ømhet, humor, skjønnhet og fantasi.»

Mye fint er skrevet om romanen. Etter å ha lest den istemmer jeg skrytekoret. Et lite sitat til fra romanen:

«Livet derimot, er alltid i bevegelse, det samler ikke støv – en dag har alt forvandlet seg til et minne, og du er død.»




13. okt. 2018

«Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne...»



«Det finnes fremdeles dem som utsetter seg for det å skrive brev. Og da mener vi på den gamle måten: skriver ordene ned på papir, eller taster dem inn på datamaskinen og så printer dem ut, legger dem ned i konvolutten, går på posthuset med dem, og det selv om mottageren ikke får brevet før tidligst dagen etter, ofte mye senere. Er ikke dette å tviholde på en tapt verden, å være bakstreversk, blåse på utbrente glør? Vi har vennet oss til hastigheten, man taster inn ord på datamaskinen, trykker på en tast, og dermed er de fremme ved bestemmelsesstedet. Det kaller vi å være rask og ivrig. Og hvorfor skal vi da sende brev med posten, vi har knapt nok tålmodighet til en slik sneglefart - eller hvorfor bruke hest og kjerre når man har bil? Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne, bli til ingenting, bli stengt inne i gamle dataprogram, tørke ut når datamaskinen krasjer og tankene våre og reaksjonene blir til luft; etter hundre år, for ikke å snakke om tusen, aner ingen at vi noensinne har eksistert. Det burde naturligvis være oss fullstendig likegyldig, vi lever her og nå, og ikke om hundre år, men en dag kommer vi over noen gamle brev, et eller annet faenskap begynner å bevege seg inni oss, vi synes vi føler et bånd som går fra oss og forsvinner inn i fortiden, det er båndet som binder tidsperiodene sammen.»
Sitatet over er fra romanen Sommerlys og så kommer natten av den islandske forfatteren Jón Kalmar Stefánsson som jeg leser i for tiden. Som andre bøker jeg har lest av forfatteren; helt utrolig bra.
Samtidig leser jeg en biografi av Peter Normann Waage: André Bjerke I Kampens hete. Også den veldig bra der det er det sitert fra brev, og da kom jeg til å tenke på et innlegg jeg skrev i 2013:

Og; samtidig fant jeg en bok da jeg ryddet kontoret som jeg fikk av en kollega som hun hadde kjøpt på et loppemarked:


Og i boken er det en personlig hilsen:



Det kan ikke skrives en personlig hilsen i en e-bok. 

Alt dette fikk meg til å tenke på paradokset som er målet for det moderne mennesket – å bli sett. Samtidig forsvinner det moderne mennesket i mylderet pga ferskvaren som sosiale medier og e-poster er. Jeg liker å lese biografier og lurer veldig på hvordan fremtiden blir. I biografien om André Bjerke er det så langt jeg er kommet vist til brev mellom foreldrene. Heavy saker samtidig som det beskriver forholdet mellom dem. Hvordan biografiene blir for det moderne mennesket blir interessant å følge med på.  

7. okt. 2018

Hans brors hustru (Jalna) - bok nr. 7 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche





I noen lesetimer flyttet jeg inn hos familien på Jalna. Mitt nostalgiprosjekt. I juli 2017 leste jeg bok nr.6 i serien: Gull og kjærlighet. Etter det hadde vi et oppussingsprosjekt her i huset der jeg fikk en ide: gi bort alle Jalna-bøkene. Etter å ha lest nr. 7 i serien Hans brors hustru er jeg glad for at dette kun var en tanke som kom i kaoset med blant annet å flytte på bøker.
Det er i utgangspunktet skummelt å lese bøker om igjen som det knytter seg minner til. For risikoen for at jeg skulle synes at historien som Mazo de la Roche skapte med serien om familien på Jalna var banal, var høyst til stede da jeg kjøpte serien og startet å lese den om igjen i 2013. Men jeg storkoser meg fortsatt.

Mazo De La Roche skrev ikke og bøkene ble ikke utgitt i rekkefølgen de er blitt i serien. Boken fra serien som jeg nå har lest var den første som ble utgitt. Sitat fra omslaget til biografien jeg har kjøpt om henne skrevet av Heather Kirk:

«In 1927, Mazo de la Roche submitted her manuscript to the competition for a prestigious U.S. literary prize, the Atlantic Monthly-Little, Brown Award for Best Novel. She won the cash prize of $10,000, and Little, Brown and Company published her novel, "Jalna". This book became an immediate best-seller. Suddenly, she was rich and famous. Mazo de la Roche went on to publish 16 novels in a popular series about a family named Whiteoak, living in Southern Ontario in a big, old, red-brick house named Jalna. A hit play, a Hollywood movie, and TV mini-series in both Canada and France all were based on her saga of the Whiteoak family. The millions of books sold in 193 English-language editions and 92 foreign-language editions of the series produced substantial royalty cheques. Her success allowed her to travel abroad and to live in a mansion near Windsor Castle. Mazo de la Roche hated being a celebrity and tried to escape the public attention her fame brought. She was a private person whose creativity depended on a quiet daily routine. She created unforgettable characters who come to life for her readers, but she was secretive about her own life.

When she died in 1961, her cousin and life-long companion Caroline Clement burned her diaries, adding to the aura of mystery that already surrounded Mazo. Once Canada's best-known writer internationally, Mazo de la Roche published 37 books in her long career. "The Jalna" stories, based on memories of her family and the places in Southern Ontario where she grew up, depict a way of life that is gone forever. And her own life story is as intriguing as the plots she created in her fiction.”
 Historien Mazo De La Roche har skrevet er enkel. Men det er personligheten til aktørene, blant annet at de er forskjellige, tiden de lever i og omgivelsene som jeg liker. Omslaget til bøkene jeg har kjøpt gjennom Finn.no og er fra 1962, se bildet over, tilsier at de inneholder en grå masse. Men det er det ikke, innholdet er for meg som en fargesprakende rakett. For meg er det ikke et eneste dødpunkt i historien. Stor tempo. Det  dveles ikke ved detaljer. Mye humor finner jeg i dem. Bokomslaget på den engelske utgaven jeg fant på Bokklubben.no fremstiller huset familien bor i:



Boken slutter med at Adeline fyller 100 år- det er 1925. Det yngste barnebarnet, den bortskjemte og vakre Wakefield, er samme år fylt 10 år. Ingen dør i løpet av handlingen selv om dramaene som etterhvert utspiller seg kunne endt med forferdelse. De andre aktørene er sønnene til Adeline (1825) som er Nicholas (1852) og Ernest (1854) som bor på Jalna. Datteren Augusta (1851) er på besøk når boken slutter. Barnebarnet Renny (1856) er patriarken og fortsatt ugift. Det samme er hans søster Meg (1884). I tillegg «halvbrødrene» som i tillegg til Wakefield (1915) er poeten Eden (1901), Piers (1904) som jobber på gården og Finch (1908) som studerer og ikke finner seg til rette i livet.
Fra begynnelsen; familien er begynt å spise når Wakefield kommer inn i stuen. Søsteren Meg ber Renny gi han kjøtt uten fett:

«Renny skar av et par stykker oksekjøtt og en fettklump ved siden av.
Bestemors stemme var utydelig av mat: — Si han skal spise fett. Han har godt av det. Barn er bortskjemt nå for tiden. Gi ham fett. Jeg spiser fett, og jeg er nesten hundre år.
Wakefield stirret rasende på henne over bordet. — Vil ikke spise fett. Vil ikke bli hundre år.
Bestemor lo hest, slett ikke fornærmet.
— Ikke vær redd, barnet mitt. Det blir du heller ikke. Det blir ingen av dere. Ni og nitti og ikke forsømt et eneste måltid. Litt saus, takk, Renny, på dette brødstykket.
Hun holdt skjelvende tallerkenen fram. Onkel Nicholas, hennes eldste sønn, som satt ved siden av henne, tok den fra henne og sendte den til Renny, som helte litt på stekefatet, så all sausen samlet seg i den ene enden. Så øste han to skjeer på bestemors brødstykke.
— Mer, mer, befalte bestemor. Han ga henne en tredje skje.
— Nok, nok, mumlet Nicholas.
Wakefield satt som forhekset og så på at hun spiste. Hun hadde innsatte tenner både i over- og undermunnen, sannsynligvis de beste kunstige tenner som noensinne har vært laget. De malte i stykker alt som kom innen rekkevidde, og mange av hennes ni og nitti år skyldtes dem. Meg hadde lagt små, appetittlige hauger med potetpure og stuet kålrabi på hans egen tallerken, men dem rørte han ikke. Han stirret bare på bestemor.
— Ikke glo slik, hvisket Meg, — spis maten din.
— Ja, hvis du vil ta vekk fettet, hvisket han tilbake.
Hun tok det over på sin egen tallerken.
Samtalen fortsatte som før. Hva snakket de i grunnen om? tenkte Wakefield, men han var for opptatt av middagsmaten til å bry seg om det. Setninger fløy over hodet på ham, ord støtte sammen. Det var høyst sannsynlig bare en av de gamle diskusjonene: Hva de skulle dyrke i år; hva de skulle gjøre med Finch som gikk på skolen i byen; hvilke av bestemors tre sønner hadde stelt seg verst i livet — Nicholas som satt på hennes venstre side og hadde ødet fedrenearven på et utsvevende liv i sin ungdom; Ernest til venstre  for henne, som hadde ruinert seg på vanvittige spekulasjoner og pengelån til brødre og venner; eller Philip, som lå på kirkegården og hadde giftet seg to ganger (annen gang under sin stand!), og produsert Eden, Piers, Finch og Wakefield, unødige tilvekster til familiens allerede altfor store byrder.»
Uromomentet i romanen oppstår når Piers i hemmelighet gifter seg med Pheasant, datteren til naboen Maurice som er en god venn av Renny. Pheasant som Maurice fikk ansvaret for etter et eventyr med en kvinne like før han skulle gifte seg med Meg. Hun brøt forlovelsen og har etter dette forblitt ugift. Etter at Piers og Pheasant har giftet seg, tar han Pheasant med til Jalna. Da blir det oppstyr med bestemor i føringen:

«— Nå, snerret bestemor, da hun hadde fått dem foran seg.
— Skammer dere dere ikke?
— Nei, svarte Piers fast. — Vi har bare gjort det som masser av mennesker gjør. Giftet oss i all stillhet. Vi visste at hele familien ville sette seg mot det hvis vi fortalte det, og derfor holdt vi det for oss selv.
— Og tror du, hun dunket med stokken i gulvet, — og tror du jeg vil tillate deg å ta med den lille bastarden hit? Forstår du hva det betyr for Meg? Maurice var hennes forlovede, og; han fikk denne ungen —
— Mamma! utbrøt Ernest.
    Ta det med ro, forsøkte Nicholas. Finch begynte plutselig å le, høyt og hysterisk. Meg hevet stemmen: — Ikke stans henne! Det er sant.
— Ja, hva var det jeg sa? Dere kan bare våge å stanse meg. Denne ungen — denne ungen, som han fikk med en —
Piers bøyde seg over henne og stirret inn i det rasende, gamle ansiktet.
— Hold opp! ropte han. — Hold opp, sier jeg.
Boney våknet plutselig av orkanen rundt seg. Han stakk nebbet fram over bestemors skulder og rettet de små, grusomme øynene mot Piers og brast ut i en stram av hindustanske skjellsord:
— Shaitan! Shaitan ka batka! Shaitan ka batka! Piakur!; Jab kutr!
Så kom en kaskade av spotsk, metallklingende latter, og den, rugget fram og tilbake på bestemors stolrygg.
Dette ble for mye for Pheasant. Hun brast i gråt og skjulte ansiktet i hendene. Men Boney overdøvet henne helt; og Finch ristet fra hode til fot av hysterisk latter.
Piers' solbrente ansikt var høyrødt av raseri; han tok den skrikende fuglen og kastet den voldsomt i gulvet, der den ble liggende og utstøte merkelige, hostende lyd.»

Det er patriarken Renny som etterhvert får slått ned opprøret:
«Renny sank ned i en stol med en kopp te og et stykke smørbrød. Ansiktet var rødere enn vanlig, men han sa med dyp tilfredshet på forsamlingen rundt seg. Han hadde slått ned opptøyene. De var avhengige av ham, fra heftige, gamle bestemor til svakelige, lille Wake. De var avhengige av ham og stolte på ham. Han følte at hver enkelt av dem var bundet til ham med sterke usynlige bånd. Han kunne føle at de trakk i bandene: Bestemor; tosken Finch; Piers med et lommetørkle mot det blødende øret; Meg, som trodde at Maurice i alle disse årene hadde beklaget tapet av henne. Det var forresten ikke tvil om at Maurice var en underlig skrue. Han hadde latt to kvinner forme seg til en ganske annen mann enn naturen hadde bestemt ham til. Renny følte hvordan båndene fra ham selv strakte seg mørke og sterke mot hvert enkelt medlem av familien. Plutselig kjente han et nytt napp, et nytt band. Mellom Pheasant og ham. Hun var en av dem nå. En av hans. Han så på henne som hun satt rett opp og ned i den store stolen med øynene hovne av gråt. Øynene deres møttes, og hun smilte svakt og bønnfallende til ham. Renny smilte oppmuntrende tilbake.
Rags var kommet inn, og Meg ba om mer te.
Slik var Whiteoak-familien da Alayne Archer kom rett fra New York og inn i den.»

Mer røpes ikke fra romanen som ble utgitt i 1927. Bok nr. 8, Den gamle herregården, er den neste i serien.





3. okt. 2018

Mamma er en gåte Når kroppen angriper seg selv av Anita Kåss


«En fødsel skal være en gledens dag. Men da den lille jenta kom til verden, i oktober 1979 på et sykehus i Liverpool, ble moren kastet ut på en lang og smertefull ferd mot døden.

Foreldrene til den lille var begge leger, hun patolog og han psykiater. Han hadde møtt henne for et drøyt år siden hjemme i India, etter å ha sett en slående vakker kvinne i en avisannonse som koblet gifteklare kvinner med menn. De møttes én gang, giftet seg, pakket sakene og flyttet til England for et bedre liv.

Nå var de her alle tre, en fersk og lykkelig familie.

Bare noen uker senere fikk moren sterke smerter i fingrene. Ved juletider var de blitt så voldsomme at hun ikke lenger klarte å løfte opp datteren når hun gråt.

Derfra ble alt mye verre.»

Sitatet over er fra A-magasinet 21.september i år:
Boken Mamma er en gåte Når kroppen angriper seg selv av Anita Kåss og som er utgitt i 2018, er fortellingen om Anita Kåss fra hun ble født i 1979 til hun som lege og forsker på et sykehus i Norge oppdaget et behandlingsprinsipp som ble solgt i 2017 for 800 millioner. En sum legen og forskeren ikke vil skal være i fokus. Som hun sier i intervjuet med A-magasinet:

«I all medieomtalen om den potensielle totalsummen på 800 millioner kroner – som i motsetning til det enkelte ser ut til å tro, ikke går direkte til forskeren – synes hun det var leit at det var så lite fokus på pasientene. Hun understreker at hun ikke vil gi for store forventninger til folk med autoimmune sykdommer. Etter opptreden på Skavlan har hun fått henvendelser fra over 1000 pasienter.»
Boken er interessant på mange måter, ikke minst hvordan det er å være en ung og engasjert lege og forsker:

«Selvsagt var jeg klar over at forskere ofte må ta strategiske valg for å nå opp i konkurransen om forskerstillinger og forskningsmidler. Samtidig var jeg ukomfortabei med den delen av det akademiske liv. Da jeg begynte å grave meg ned i alle de ubesvarte spørsmålene om leddgikt, var jeg som et barn. Det var ingen fordommer, ingen meninger å forsvare, ingen forskningsbevilgninger jeg måtte vinne i konkurranse med andre. Hvis drivkraften er suksess og penger, legger du kreativiteten på blokka. Da oppstår frykten for å feile, og man ender opp med å gjøre det samme som alle andre. Det blir en tvangstrøye. Jeg måtte omfavne friheten jeg elsket som barn, da jeg forfulgte min egen nysgjerrighet. Små barn er ikke redde for å dumme seg ut. Det er først som voksne vi kjenner skam over å ta feil.»

Spørsmålet Anita Kåss fortsatt søker svar på er kort:

«Hvordan har det seg at immunforsvaret kan bli vår verste fiende? Hvorfor rammer autoimmune sykdommer stadig flere mennesker? Ligger svaret i genene våre eller i miljøet vi vokser opp i? Og kan et bitte lite hormon i hjernen – selve hormonet som holder mennesket i gang – være en avgjørende brikke i puslespillet?»

Etter å ha lest boken mener jeg at det eneste man må hafor å få utbytte av å lese boken, er nysgjerrighet og samfunnsinteresse.


«Anita Kåss’ mor døde av leddgikt da Anita var 13 år. Siden den gang har hun hatt et brennende ønske om å finne en medisin. Det blir en ensom kamp med å forfølge spor få andre forskere har tro på, til en oppdagelse som fører henne inn i forhandlinger med legemiddelindustriens giganter.

Millioner av mennesker over hele verden lever med konsekvensene av et havari i immunforsvaret. Det fører til leddgikt, psoriasis, multippel sklerose, diabetes, Sjögrens syndrom, cøliaki, Bekhterev, lupus og en lang rekke andre autoimmune sykdommer. Opp mot ti prosent av oss rammes, og det er en av de største utgiftspostene på helsebudsjettet.

Kåss tar leseren med på en populærvitenskapelig reise inn i immunforsvarets verden for å løse det autoimmune mysteriet.»