Engelsk tåke av Frederik Svindland

«Ut dette kalenderåret, forteller de ham, etter det er det over. Og det er så fortvilt, noe med penger eller nedskjæringer, de har ikke mulighet til å beholde ham lenger. Det er det han får vite. At denne gangen er det ingenting de kan gjøre. Faren min forsøker å minne seg selv på at han ikke er lett å skake, at han har sparket det fremfor seg lenge, men det hjelper ikke, enda han aldri har vært i tvil om at det ville skje, blir han forbauset da han får beskjed. Enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Når det forventede kommer, kommer det overraskende. Og det nytter ikke å forklare, får ikke plass i noen fornuft, det finnes ikke herberge for ensomheten som oppstår. Tiden det tross alt tar å overlevere de erfaringene, all den kunnskapen samlet i hodet hans, som et oppslagsverk de nå bare klapper sammen. Han er en eske de trykker lokket over og stuer bort i et kott. Moren min sier at nå kan de i alle fall bare glemme å ringe.»

Romanen som sitatet over er hentet fra, Engelsk tåke av Frederik Svindland, ble utgitt i 2018, og stod i hylla for nye bøker på biblioteket. 90 sider, og en passe bok å lese når jeg ikke er i det helt store lesemodus.

Poetisk og lavmælt om livet og det hverdagslige. Jeg likte formen og tema selv om jeg ikke alltid følger forfatteren med hva han vil med enkelte setninger/avsnitt. Samtidig er det jeg synes er bra, det synes  jeg er knallbra. Det som er hovedtema, foreldre som blir eldre og en far som ikke lenger får jobbe som lege på grunn av alder og ringvirkningene det har for familien sett fra sønnens ståsted. Og det er det som er, enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Forandringer i livet som en ikke kan styre selv kan oppleves som en flodbølge skylder over en selv om en vet at forandringen kommer.

Engelsk tåke er utgitt av forlaget Cappelen Damm som beskriver den slik:

«Engelsk tåke fortsetter i sporene til forfatterens forrige roman, Pelargonia, som ble nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris. Engelsk tåke gir et nærbilde av hverdagslig familieliv og hjemstavn. Der hvor Pelargonia beskrev barndom, tar Engelsk tåke for seg ung voksenalder, og beretter om en fars utfordringer i møte med pensjonisttilværelsen.

I boken møter vi en sønn som tydelig er fortvilt over farens situasjon, men som kanskje ikke gjør så mye som han kan for å flate ut ringvirkningene av arbeidsløsheten. Fortellingen blir skrevet frem i et følsomt og lyrisk språk, akkurat som i forløperen.»

Sønnen som snakker med moren i telefonen:

«Og som vanlig, når det stilner eller går trått i min ende, forteller moren min at hun ellers ikke har stort å melde, at det går om lag i det samme, ting er preget av fordragelighet. Og hver gang faller jeg til ro, fordi alt holder frem som før og ikke dreier av, at det er en slags vederheftighet og kverning i formålene der hjemme, gang på gang sikrer det meg. Men så, som om samtalen var et bål i ferd med å kveles, finner hun en kvist og hiver den på: Det lå tre rådyr ute i hagen i dag tidlig. De lå på plenen og hvilte seg, rett utenfor vinduet. Helt uredde. Hun har tatt bilder som hun skal sende meg. Det er en gave bare det, rådyrene med forbena foldet inn under bringen sånn, en gave å høre stemmen til moren min, hver gang hun bryter frem og er seg selv, de bratte kurvene når hun uttaler navnet mitt, en fullvoksen og humørsyk N , og hver gang jeg ringer henne, hver gang jeg sender henne en melding eller skriver en e-post, oser jeg av en kilde som ennå ikke har tørket ut.»

Moren har glemt hvor hun har gjemt datamaskinen når de har vært ute og reist – jeg oppfatter dette som redselen for at hun begynner å bli senil: 

«Faren min kommer inn og setter blikket i henne. Det er et blikk som er større enn prisen på datamaskinen, et blikk som forandrer alt. Jeg vil ikke se det, vil ikke se dette uhellsvangre faren min ser for seg, finner er ingen bunn i ensomheten som er i det blikket. Jeg blir så redd når det dreier seg om moren min. Det er så lite som skal til, bare et ord som streifer, en hårfin klaring, noe som ikke engang kommer borti; trykket fra en motgående togvogn, og likevel rykkes jeg ut av balanse, likevel vakler jeg. Flaggsnorene utenfor butikken klarer ikke å holde takten med vimplene, presenningene i de gjennomblåste stillasene blafrer uhemmet, snøen legger seg over parkeringsplassen som en bandasje, men er det slett ikke.»

Det blir nok til at jeg leser hans første roman Perlargonia. Fra et intervju med forfatteren i 2016 om romanen Pelargonia:

«Frederik Svindland debuterer i høst med romanen Pelargonia, en samling tekster og beskrivelser av barndom i Norge på begynnelsen av 90-tallet, som tidvis knyttes opp mot ungdom og ung voksen-alder. Her er hverdagslige objekter og hendelser beskrevet med følsomhet og kjærlighet. Boken fremstår som åpenhjertig, en samtidig gåtefull. Vi kommer tett på en roman som ikke først og fremst vil «bli sett», men bli lest. Innholdet er i hovedsak drevet av et billedrikt språk og detaljerte observasjoner. Skildringene flyter frem med kjærlig oppmerksomhet – til skyer, blomster, lyset, hvetemel, plommer og klesklyper, og til mor og far.»