«Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne...»

«Det finnes fremdeles dem som utsetter seg for det å skrive brev. Og da mener vi på den gamle måten: skriver ordene ned på papir, eller taster dem inn på datamaskinen og så printer dem ut, legger dem ned i konvolutten, går på posthuset med dem, og det selv om mottageren ikke får brevet før tidligst dagen etter, ofte mye senere. Er ikke dette å tviholde på en tapt verden, å være bakstreversk, blåse på utbrente glør? Vi har vennet oss til hastigheten, man taster inn ord på datamaskinen, trykker på en tast, og dermed er de fremme ved bestemmelsesstedet. Det kaller vi å være rask og ivrig. Og hvorfor skal vi da sende brev med posten, vi har knapt nok tålmodighet til en slik sneglefart - eller hvorfor bruke hest og kjerre når man har bil? Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne, bli til ingenting, bli stengt inne i gamle dataprogram, tørke ut når datamaskinen krasjer og tankene våre og reaksjonene blir til luft; etter hundre år, for ikke å snakke om tusen, aner ingen at vi noensinne har eksistert. Det burde naturligvis være oss fullstendig likegyldig, vi lever her og nå, og ikke om hundre år, men en dag kommer vi over noen gamle brev, et eller annet faenskap begynner å bevege seg inni oss, vi synes vi føler et bånd som går fra oss og forsvinner inn i fortiden, det er båndet som binder tidsperiodene sammen.»

Sitatet over er fra romanen Sommerlys og så kommer natten av den islandske forfatteren Jón Kalmar Stefánsson som jeg leser i for tiden. Som andre bøker jeg har lest av forfatteren; helt utrolig bra.

Samtidig leser jeg en biografi av Peter Normann Waage: André Bjerke I Kampens hete. Også den veldig bra der det er det sitert fra brev, og da kom jeg til å tenke på et innlegg jeg skrev i 2013:

Forfatter Levi Henriksen spør: Hvor ble det av oss i alt mylderet?

Og; samtidig fant jeg en bok da jeg ryddet kontoret som jeg fikk av en kollega som hun hadde kjøpt på et loppemarked:

Og i boken er det en personlig hilsen:

Det kan ikke skrives en personlig hilsen i en e-bok. 

Alt dette fikk meg til å tenke på paradokset som er målet for det moderne mennesket – å bli sett. Samtidig forsvinner det moderne mennesket i mylderet pga ferskvaren som sosiale medier og e-poster er. Jeg liker å lese biografier og lurer veldig på hvordan fremtiden blir. I biografien om André Bjerke er det så langt jeg er kommet vist til brev mellom foreldrene. Heavy saker samtidig som det beskriver forholdet mellom dem. Hvordan biografiene blir for det moderne mennesket blir interessant å følge med på.